Musikal

Musikal (også kalt musical eller musikkteater) er en dramaform som kombinerer sang, dans og talt dialog. Den er nært beslektet med opera og operette. All musikk i en musikal bruker vanligvis å være nedskrevet i et partitur (på engelsk score) mens de talte replikkene finnes i et manus (på engelsk book). Musikaler blir skrevet og spilt over hele verden, men teatrene på Broadway i New York og West End i London dominerer fortsatt.

Lengden på en musikal varierer, men det vanligste er forestillinger som varer i to til tre timer og er delt opp i to akter med en pause imellom. En typisk forestilling inneholder 15 til 20 sangnumre av varierende lengde (vanligvis tre til seks minutter), i tillegg til akkompagnert dialog og et antall kortere repriser av tidligere sanger. Sangnumrene blir gjerne kombinert med dans, mens enkelte musikaler inneholder frittstående dansenummer.

Det er vanlig å la sangnumrene komme på følelsesmessige høydepunkter i historien, og de hjelper dermed til med å drive handlingen videre. En sang i en musikal vender seg enten til en annen på scenen (som i vanlig dialog) eller direkte mot publikum. Sangen kan i noen tilfeller også være diegetisk, det vil si at den også oppfattes som en sang av karakterene i handlingen, ikke bare for publikum. Det finnes mange unntak fra disse konvensjonene, for eksempel finnes det musikaler som er gjennomkomponerte (som Les Misérables, The Phantom of the Opera og Cats) eller er obskure musikaler (som Assassins).

Musikalen har røtter i en rekke typer musikkspill gjennom historien, helt fra det greske teateret via renessansens commedia dell'arte, 1700-tallets vaudeville og 1800-tallets revyer. Musikalen vi kjenner i dag utviklet seg imidlertid hovedsakelig fra operaen og operetten. Den begynte å finne sin form i USA tidlig på 1900-tallet, til å begynne med mer som et musikkspill eller en revy uten vekt på et særlig godt plott. Den første produksjonen som ligner dagens musikal var Show Boat fra 1927 av Jerome Kern og Oscar Hammerstein II, med en komplett integrasjon av manus og partitur. Etter dette fulgte flere kjente musikaler som Kurt Weills Tolvskillingsoperaen (1928), Cole Porters Anything Goes (1934) og George Gershwins mer operalignende Porgy and Bess (1935).

Musikalens gullalder, som regnes fra 1940- til 1960-tallet, var den klassiske musikalens oppblomstringstid. I denne perioden ble det produsert en rekke musikkteaterstykker av blant andre Rodgers og Hart, Weill og Gershwin, Cole Porter og Irving Berlin. Richard Rodgers og Oscar Hammerstein IIs Oklahoma! fra 1943 regnes ofte som den første fullverdige musikal^{[av hvem?]}, i det den også integrerer dans fullstendig og har et virkelighetsnært plott. Andre komponister som fulgte og videreutviklet den klassiske musikalen var Leonard Bernstein, Irving Berlin og Stephen Sondheim.

1950-tallet ble et viktig tiår for utviklingen av den klassiske musikalsjangeren^[1] med verker som Frank Loesser og Abe Burrows Guys and Dolls (1950), Alan Lerner og Frederick Loewes My Fair Lady (1956) og Leonard Bernstein, Stephen Sondheim og Arthur Laurents' West Side Story (1957). Sistnevnte introduserte den velkjente historien fra Shakespeares Romeo og Julie til New Yorks gater, hvor rivaliserende familier ble byttet ut med rivaliserende gjenger. Musikalen fikk en treg start blant publikumerne, selv om den fikk gode kritikker fra anmeldere, og tapte tilskuere til fordel for The Music Man av Meredith Willson som også hadde premiere i 1957. 1950-tallet avsluttes med Rodgers og Hammersteins The Sound of Music (1959), som sammen med filmen fra 1965 har blitt en av historiens mest populære musikaler.

På 1960-tallet dukket det nye navnet Jerry Herman opp på musikalhimmelen. Herman rullet ut flere populære musikaler i løpet av dette tiåret, som Milk and Honey (1961), Hello, Dolly! (1964) og Mame (1966). Herman skrev også La Cage aux Folles som hadde premiere i 1983. Utover på 60-tallet ble sosiale utfordringer knyttet til etnisitet og religion viktigere, og musikaler som Hermans Milk and Honey og tidligere nevnte West Side Story, i tillegg til andre verker som Blitz! (1962) og Spelemann på taket (1964), ble viktige støttespillere i den sosiale kampen for rettigheter. Mot slutten av 60-tallet ble musikalene mer og mer etnisk inkluderende, og skuespillere med forskjellig etnisk bakgrunn begynte nå å kunne ta over roller for hverandre.^[2] Homofili begynte også å bli diskutert mer åpnelyst gjennom musikaler som Hair (1967) og La Cage aux Folles, og musikaler fra senere tiår som Rent (1996) og Hedwig and the Angry Inch (1998).

Utover på 70-tallet, med røtter tilbake til blant annet Hair fra 1967, ble rock mer og mer populært i musikaler.^[3] Richard O'Briens The Rocky Horror Show (1973), og Andrew Lloyd Webber og Tim Rices Jesus Christ Superstar (1970) og Evita (1976), er eksempler på rockemusikaler fra dette tiåret. Noen av disse begynte som konseptalbum og ble kalt rockeoperaer. Dette var tilfelle for både Jesus Christ Superstar og Evita, samt Benny Andersson, Björn Ulvaeus og Tim Rices Chess fra 1984. I 1975 ble dansemusikalen A Chorus Line utviklet av James Kirkwood Jr., Nick Dante, Marvin Hamlisch og Edward Kleban. Musikalen ble basert på hundrevis av timer med opptak fra terapitimer med ensembleartister som virket på Broadway, og flere av skuespillerne som selv hadde deltatt i disse timene spilte enten versjoner av seg selv eller av sine medspillere da musikalen ble satt opp for første gang. Musikalen ble den lengstspillende musikalen på Broadway i sin tid, med 6 137 forestillinger. Den originale Broadway-produksjonen ble nominert til 24 priser og vant 21 av dem, inkludert ni Tony Awards og åtte Drama Desk Awards.

Videre gjennom 70-tallet ble det skrevet en rekke vellykkede musikaler som vek unna de tradisjonelle og til tider ensformige temaene fra musikalens gullalder. Mord og forbudstiden ble utforsket i John Kander, Fred Ebb og Bob Fosses Chicago (1975), Stephen Schwartz' Pippin (1972) omhandler den historiske karakteren Pippin, hans far Charlemagne og deres omreisende sirkustrupp, og handlingen i Stephen Sondheims groteske musikal Sweeney Todd (1979) utfolder seg i de mørke bakgatene i 1840-tallets London.

I 1981 dukket den nye megamusikalen opp med Andrew Lloyd Webbers Cats.^[4] Denne nye musikalstilen gjorde stort inntrykk på både Broadway, West End og den internasjonale musikalscenen. Megamusikalene legger større vekt på storslåtthet enn klassiske musikaler, med utbredt bruk av effekter, teknologi og store budsjetter for å skape en spektakulær opplevelse. Andre megamusikaler som dukket opp på 1980-tallet var Lloyd Webbers The Phantom of the Opera (1986) og Claude-Michel Schönberg og Alan Boubills Les Misérables (1985) og Miss Saigon (1989). Stephen Schwartz' Wicked fra 2003 er også en megamusikal som er verdt å merke seg. Megamusikalenes behov for store budsjetter og kommersiell suksess endret forventningene til musikaler blant det moderne publikum.

På 90-tallet begynte flere større selskaper å innta musikalscenen, mest merkbart Disney Theatrical Productions, et datterselskap av The Walt Disney Company. Selskapet begynte å sette opp flere tidligere Disney-filmer på Broadway, først med Beauty and the Beast i 1994. Siden fulgte produksjoner som The Lion King (1997), Tarzan (2006) og Aladdin (2011). Selv om musikaler i storskalaformat vokste i omfang mot slutten av 1900-tallet, var det fortsatt en rekke produksjoner med moderate budsjetter som fikk stor suskess både blant publikum og anmeldere, blant annet Little Shop of Horrors (1982), Blood Brothers (1983) og Bat Boy: The Musical (1997).^[5]

På begynnelsen av 2000-tallet ble kreative og til tider uortodokse musikaler som Urinetown (2001), Avenue Q (2003), Spring Awakening (2006), Next to Normal (2009), The Book of Mormon (2011) og Hamilton (2015) store suksesser. Hovedbestanden besto dog av nyproduksjoner av eldre musikaler. Musikaladapsjoner av kjente verker ble også frekvent, med filmer som The Producers, Hairspray, Legally Blonde, The Color Purple, Xanadu, Kinky Boots, Billy Elliot og Shrek som alle ble satt opp på musikalscenen.^[6] Trenden gikk også den andre veien, fra scenen til skjermen, med en rekke filmatiseringer av kjente musikaler.

Etter at realfilm-musikalen hadde vært så godt som død gjennom hele 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, med noen få unntak,^[7] dukket det opp flere suksessfulle filmer som Chicago (2002), The Phantom of the Opera (2004), Rent (2005), Dreamgirls (2006), Hairspray, Enchanted og Sweeney Todd (alle i 2007), Mamma Mia! (2008), Nine (2009), Les Misérables (2012) og Into The Woods (2014). Nyskrevne realfilm-musikaler myntet på filmlærretet og TV-skjermen gjorde også en gjenoppblomstring utover 2000-tallet, med filmer som Moulin Rouge! (2001), High School Musical-filmene (2006–2008), Across the Universe (2007), Burlesque (2010), Pitch Perfect-filmene (2012–2017), La La Land (2016) og A Star Is Born (2018). På slutten av 2010-tallet kom det også en kort men intens bølge av biografiske musikalfilmer, med The Greatest Showman (2017), Bohemian Rhapsody (2018) og Rocketman (2019) som de mest omtalte.

Jukeboxmusikaler, musikaler basert på sanger fra et band eller en artist, ble populære utover 2000-tallet. Etter oppskrift fra suksessen Buddy – The Buddy Holly Story, 1989-musikalen med musikk av Buddy Holly, ble en rekke nye verker produsert; disse inkluderer Mamma Mia! (1999, basert på sanger av ABBA), We Will Rock You (2002, basert på sanger av Queen), Our House (2002, basert på sanger av Madness), Movin' Out (2002, basert på sanger av Billy Joel), Jersey Boys (2006, basert på sanger av The Four Seasons) og Rock of Ages (2009, med klassiske rockesanger fra 80-tallet).

I 2010 kom den amerikanske serien Smash som følger det kreative teamet bak Bombshell, en ny musikal om Marilyn Monroe, på deres vei mot Broadway. Serien har et lydspor bestående av både kjente popsanger og originale musikalsanger skrevet av Marc Shaiman og Scott Wittman, skaperne av blant annet Hairspray (2002) og Catch Me If You Can (2011). De originale sangene er skrevet som en del av Bombshell, samtidig som de fungerer som et bakteppe for handlingen i selve serien. Tre år senere, i 2013, begynte den amerikanske kanalen NBC å produsere direktesendte TV-produksjoner av kjente musikaler, med The Sound of Music Live! (2013), Peter Pan Live! (2014) og The Wiz Live! (2015). Andre TV-kanaler kastet seg også på trenden: ITV med The Sound of Music Live (2015), Fox med Grease: Live (2016), A Christmas Story Live! (2017) og Rent: Live (2019) og ABC med The Little Mermaid Live! (2019). Det siste tiåret har det ikke vært uvanlig at også TV-serier har blitt inspirert av denne sjangeren, med såkalte musikalepisoder. Vanligvis er det kun snakk om én episode eller én episode per sesong som blir lagd som musikalepisode. Serier med slike episoder inkluderer Buffy, vampyrenes skrekk, Scrubs, Riverdale, Et syttitallsshow, Grey's Anatomy og Hotel Cæsar.^[8]

Blant Norges aller første musikaler regnes gjerne Fifty-Fifty med musikk av Egil Monn-Iversen og tekst av Jørn Ording og Øyvind Vennerød. Premieren fant sted på Centralteatret i Oslo 17. januar 1957. I rollene var blant annet Ingrid Vardund, Frank Robert og The Monn Keys. To nyere norske musikaler er Antons Villfaring fra 2002, med tekst av Erlend Loe og musikk av Jan Eggum, og filmmusikalen Alt for Egil (2004). Det Store Julespillet er en familiemusikal skrevet av Per-Kai Prytz og Harald Troøyen i 2007. Den ble første gang satt opp i Harstad kulturhus samme år, og har siden blitt satt opp hvert år før jul. Jokkes verdiløse menn var en musikal satt opp på Torshovteateret og Nationaltheatret i 2008.

I Norge satset Det Norske Teatret, med Egil Monn-Iversen i spissen, relativt tidlig på musikaler. Teatret har blant annet satt opp Les Misérables, West Side Story, The King and I og Spellemann på taket. Teatret satte også opp nyskrevne, norske musikaler som Bør Børson Jr. og Ungen, begge skrevet av Harald Tusberg (tekst) og Egil Monn-Iversen (musikk). Teaterets tradisjon med å sette opp musikaler har fortsatt frem til den dag i dag, de seneste årene med musikaler som Jesus Christ Superstar, Cats, Next to Normal, The Book of Mormon og Charlie og Sjokoladefabrikken. Det er i dag vanlig for mange teatre å sette opp musikaler med jevne mellomrom. Oslo Nye Teater har også etablert seg som en viktig musikalscene med forestillinger som Chicago, My Fair Lady, Olsenbanden jr. på Cirkus, West Side Story, Spellemann på taket og Singin' in the Rain. Musikalen Mamma Mia! ble for første gang satt opp i Norge våren 2009 på det den gang nye Folketeatret i Oslo. Siden har det blitt spilt en rekke store musikaler på Folketeatret, blant annet We Will Rock You, My Fair Lady, Singin' in the Rain, Les Misérables og The Phantom of the Opera (som også hadde norgespremiere). Egil Monn-Iversen satte også opp en rekke musikaler gjennom sitt eget selskap på Chateau Neuf gjennom 80- og 90-tallet, parallelt med fortsatt satsing på Det Norske Teatret. Chateau Neuf satte eksempelvis opp The Sound of Music, West Side Story, A Chorus Line, Sweeney Todd og Oliver. Produksjonsselskapet Kulturpotetene satte som de første^{[trenger referanse]} i Skandinavia opp musikalen 25th Annual Putnam County Spelling Bee i Oslo i september 2012.

I 2014 satte Christiania Teater opp musikalversjonen av Skjønnheten og Udyret, men teateret ble nødt til å slå seg selv konkurs, blant annet på bakgrunn av at publikumstallet på forestillingen ikke skal ha stått til forventningene. Produksjonen klarte derfor ikke å tjene inn igjen pengene de håpet på.^[9] Det samme året ble også Dizzie Showteater lagt ned, samt at Edderkoppen Scene ble stengt for oppussing.^[10]

Oslo Nye Teater satte opp musikalen Postkort fra Lillebjørn i 2012, med mange kjente låter av Lillebjørn Nilsen. Teaterlaget i Verdal satte i 2015 opp en musikal, Vinsjan på kaia, basert på låter av DDE. På Forums scene i Bergen ble musikalen En natt forbi med Jan Eggum låter satt opp i 2022.^[11][12][13]

• 2014 Ta meg med
• 2004 Alt for Egil
• 1988 Folk og røvere i Kardemommeby
• 1979 Vi spillopper
• 1974 Ungen
• 1974 Bør Børson Jr.

• Internet Broadway Database (engelsk)
• The Cyber Encyclopedia of Musical Theatre, TV and Film (engelsk)