Mit brennender Sorge

Mit brennender Sorge er en encyklika utsendt av pave Pius XI den 10. mars 1937, men datert 14. mars,^[1] og lest opp i tyske katolske kirker på Palmesøndag, 21. mars. I encyklikaen kritiserer paven i skarpe ordelag den nazistiske ideologi og dens menneskesyn. Den kritiserer også Adolf Hitler på omskrevet måte.

Encyklikaen omhandlet den katolske kirkens situasjon i Tyskland og nasjonalsosialistenes undertrykkelse av religion, og inneholder en fordømmelse av deres raseteorier. Det er en av få encyklikaer i historien som ikke er skrevet på latin, men på et nasjonalt språk. Den var rettet til de tyske biskoper og til tyske katolikker og ble lest i alle katolske kirker i Tyskland.

Foranledningen var det bunnpunkt som var nådd i konflikten mellom Den katolske kirke og nazistene. Det rikskonkordatet som ble inngått sommeren 1933 og som ville ha sikret kirkens rettigheter dersom den var blitt holdt, ble brutt etter kort tid. Allerede uker etter at den var inngått, begynte en utveksling av diplomatiske noter der Vatikanet klaget på konkrete konkordatsbrudd. Det ble fra tysk side svart unnvikende eller avvisende, og etterhvert som brudd og overgrep tiltok i styrke ble de tyske diplomatiske svarene stadig mer likegyldige og sjeldne, samtidig som den nazistiske propaganda ble mer antikatolsk. Katolsk motstand mot rasediskriminering utløste særlig heftig propaganda, idet propagandaen intensiverte fremstillinger om en Vatikansk/katolsk sammensvergelse med jøder, bolsjeviker og kapitalister. Under de lange knivers natt i 1934 ble det også myrdet katolske aktivister og antinazister, som Erich Klausener, en leder for den nå forbudte tyske katolske aksjon.

Fra sent i 1935 iscenesatte regimet rettsprosesser (først «Devizenprozesse», mot brudd mot valutabestemmelser), og så sedelighetsprosesser (kjent som «Sittlichkeitsprozesse») mot prester og ordensfolk for angivelige seksualdelikter, for med dette å diskreditere kirken i det hele tatt.^[2] Kirkelige klageskriv ble ignorert, religion ble misbrukt (nasjonalsosialistisk julefeiring,^[3] Hitlerbønner, med mere) og kirkens handlefrihet ytterligere innskrenket.^[4]

Pave Pius XI besluttet etter at situasjonen i Tyskland klart bare gikk fra vondt til verre, og etter oppfordring fra kardinalene Karl Joseph Schulte og Michael von Faulhaber samt biskopene Konrad Graf von Preysing og Clemens August Graf von Galen, å utsende en encyklika.

Kardinal Michael von Faulhaber, erkebiskop av München reiste tidlig 1937 sammen med noen andre tyske biskoper, deriblant Konrad von Preysing, Berlin, og Clemens August von Galen til Roma på oppfordring fra kardinalstatssekretær Eugenio Pacelli. Da Faulhaber selv gav et første utkast til Pacelli beskrev han det som «ufulkomment og sannsynligvis ganske ubrukelig» Dette første utkastet var forfattet fremfor alt av Faulhaber i januar 1937 på kollegiet Santa Maria dell'Anima. Pacelli videreutviklet så teksten. Han la til en lang introduksjon til versjonen, som gjaldt Rikskonkordatet, og intensiverte kritikken av Det tyske rikes regjering, og spisset de ideologiske standpunktene den hadde diskutert. Denne versjonen av hyrdebrevet var tiltenkt verdenskirken. Men originalteksten skulle være på tysk.

Mit brennender Sorge måtte spres i hemmelighet. Det var ingen forhåndsomtale om at en slik encyklika var underveis, og Vatikanet passet på å utarbeide en annen encyklika samtidig, en som rettet seg mot kommunismen, Divini Redemptoris, og håpet at eventuelle lekkasjer som kom tysk etterretning for øre ikke ville være så alvorlige. Og det gikk da også slik at de tyske myndigheter, som snappet opp signaler, trodde at det dreide seg om en antikommunistisk encyklika. Trykking og distribusjon av Mit brennender Sorge skjedde i all hemmelighet, og da nazistene ble klar over det ut på dagen lørdagen før encyklikaen ble lest opp Palmesøndag, klarte de bare i noen få tilfeller å forhindre at den ble opplest. Den ble således lest opp fra nesten alle katolske prekestoler i Det tyske rike.

Noen få steder delte presten encyklikaen i to på grunn av dens lengde, for å lese opp annen halvdel senere. Der dette skjedde, ble imidlertid opplesning av annen del forhindret. De mer prinsippielle avvisninger av nazismen befant seg for det meste i de tidlige deler av rundskrivet.

Meget av innholdet handlet om det nasjonalsosialistiske regimes overtredelser av Rikskonkordatet. Men viktigere var det oppgjøret encyklikaen hadde med nazistisk nyhedendom og raselære:

Germansk nyhedendom:

[10] «Den som i panteistisk forvirring identifiserer Gud med verden, trekker Gud ned til verdens dimensjoner eller hever verden opp til Gud, er ikke blant dem som tror på Gud.»^[5]

[11] «Den som følger en oppfatning som de gamle førkristelige germaner sies å skulle ha hatt, og setter en mørk og upersonlig skjebne i den personlige Guds sted, benekter Guds visdom og førelse som leder alt til et godt mål, og kan ikke telles blant dem som tror på Gud».^[5]

Raselære, folkeforherligelse, statsforherligelse:

[12] «Den som løsriver rasen eller folket eller staten, statsformen, statsmaktens innehavere eller andre bærende verdier for menneskets samfunn – foreteelser som alle inntar i den jordiske ordning en nødvendig og æret plass – fra deres virkelige verdifølge og gjør dem til høyeste verdier, til mål også for religion, han driver avgudsdyrkelse med dem og fordreier og forfalsker den av Gud skapte og innstiftede tingenes orden, og er derfor fjernt fra den sanne tro på Gus og fra en livsoppfatning som svarer til denne tro.»^[5]

Encyklikaen gjorde det klart for enhver kirkebesøkende katolikk som ikke allerede visste det at det var uovervinnelige ideologiske hindre som umuliggjorde tilnærming til den nazistiske verdensanskuelse. Encyklikaen ble lest søndag 21. mars 1937 i alle de rundt 11.000 tyske katolske kirkene. Dagen etter publiserte Völkischer Beobachter, nazipartiets offisielle organ, et første svar på encyklikaen; men overraskende nok var det også den siste. Den tyske propagandaminister, Joseph Goebbels, med full kontroll over pressen og radioen som han allerede hadde på det tidspunktet, bestemte at det var best for regimet å ignorere den fullstendig i massemediene.^[6]

Uken etter ble det fra nuntiaturets side forsøkt i hemmelighet å smugle ytterligere 300.000 eksemplarer av encyklikaen til bispedømmene.^[7] Gestapo ransaket kirker og trykkerier på jakt etter kopier.

Mit brennender Sorge gjorde til tross for tysk ignorering og konfiskering likevel inntrykk, også utenfor Tyskland, i land der det var trykkefrihet; ikke bare i de store land eller på verdensspråkene. For eksempel forelå encyklikaen tidlig i norsk oversettelse.^[8]

Den franquistiske regime i Spania søkte den gang å tilnærme seg aksemaktene og forbød offentliggjøring av encyklikaen, til tross for dens tydelig katolske vektlegging i sine resonnementer.^[9]

Fra de tyske myndigheters side kom det til massive mottiltak; blant annet ble alle katolske trykkerier enten stengt eller satt under streng kontroll, og overvåkingen av den katolske kirke ble styrket. Det ble også en intensivering av rettsforfølgelser mot katolske institusjoner, geistlige og aktivister (tiltak mot det som ble kalt «den politiske katolisisme»). Hundrevis av mennesker ble på grunn av encyklikaspredningen sendt til fengsel eller konsentrasjonsleirer.^[10][11]

• Pius XI: Mit brennender Sorge. tyskspråklig originaltekst på Vatikanets internettsider.

• Heinz-Albert Raem: Pius XI. und der Nationalsozialismus. Die Enzyklika „Mit brennender Sorge“ vom 14. März 1937 (= Beiträge zur Katholizismusforschung. Reihe B: Abhandlungen). Schöningh, Paderborn u. a. 1979, ISBN 3-506-70734-5 (zugleich Dissertation, Universität Bonn 1977).
• Michael F. Feldkamp: Pius XII. und Deutschland. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2000, ISBN 3-525-34026-5 (Ausschnitte auf Google Books).
• Rainer Bendel (Hrsg.): Die katholische Schuld? Katholizismus im dritten Reich zwischen Arrangement und Widerstand (= Wissenschaftliche Paperbacks. Band 14). 2., durchgesehene Auflage. Lit, Berlin u. a. 2004, ISBN 3-8258-6334-4 (Ausschnitte auf Google Books).
• Peter Rohrbacher: Die Enzyklika „Mit brennender Sorge“, Zollschan, Pacelli und die Steyler Missionare. In: Römische Quartalschrift für Christliche Altertumskunde und Kirchengeschichte. Band 109, 2014, Nr. 3–4, S. 198–225 (online).
• Fabrice Bouthillon, Marie Levant (Hrsg.): Un pape contre le nazisme? L’encyclique „Mit brennender Sorge“ du pape Pie XI. (14 mars 1937). Actes du colloque international de Brest, 4–6 juin 2015. Editions Dialogues, Brest 2016.
• Helmut Moll: Die Enzyklika Pius’ IX. „Mit brennender Sorge“ (14. März 1937) im Spiegel der Glaubenszeugen der NS-Zeit. In: Römische Quartalschrift für Christliche Altertumskunde und Kirchengeschichte. Band 113/1–2, 2018, S. 131–150.

• Originaltekst