Maxine Rodinson

Maxine Rodinson
Født		26. jan. 1915[1][2][3][4] 13. arrondissement[3]
Død		23. mai 2004[1][2][5][3] (89 år) 15th arrondissement of Marseille[3]
Beskjeftigelse		Islamforsker, historiker, sosiolog, orientalist, universitetslærer
Parti		Parti communiste français (1937–1958)
Nasjonalitet		Frankrike
Utmerkelser		Isaac and Tamara Deutscher Memorial Prize (1974) Prix de l'Union rationaliste (1991)
Maxine Rodinson på Commons

Maxine Rodinson (født 26. januar 1915 i Paris, død 23. mai 2004 i Marseille) var en fransk marxistisk historiker og sosiolog som særlig var kjent for sine betraktninger over religionens og særlig islams betydning i samtiden.

Hans mest kjente verk er biografien Muhammed fra 1961.

Rodinson var sønn av polsk-russiske innvandrere og vokste opp under tunge kår.^{[trenger referanse]} Han måtte ut i arbeidslivet i en alder av 13 år, og ble dermed tvunget til å studere på egen hånd. I 1932 ble han tatt opp ved École des Langues Orientales i Paris.

I 1937 sluttet han seg til det franske kommunistpartiet, der også foreldrene var med, og i 1940 ble han sendt til Damaskus for å jobbe ved det franske universitetet der.^{[trenger referanse]} Dette reddet trolig livet hans, da han var av jødisk avstamning. Begge foreldrene ble imidlertid myrdet i Auschwitz. Etter krigen fortsatte han sin akademiske karriere. Han forlot kommunistpartiet i 1957, men forble marxist til sin død.

Han ble professor for gammeltiopisk ved École Pratique des Hautes Études.

I 1967 var han en av de første franskmennene som offentlig uttalte seg til fordel for palestinernes sak i Midtøsten,^{[trenger referanse]} og tok til orde for en palestinsk stat. I 1968 grunnla han sammen med Jacques Berque «Forsknings- og aksjonsgruppen for Palestina».

Hans mest kjente verk er biografien Muhammed fra 1961, som kom i en rekke reviderte opplag. Her går han blant annet mot idéen om at terrorisme kan forsvares ut fra Koranen og andre hellige tekster.^{[trenger referanse]}

I 1974 fikk han Isaac and Tamara Deutscher Memorial Prize for boka Marxism and Islam. Etter den iranske revolusjonen i 1979 kritiserte han blant andre Michel Foucault for å ikke se faren som lå i det han kalte for «halv-arkaisk fascisme».^{[trenger referanse]}