Linjeskip (marinefartøy)

Linjeskip er et tremastet, fullrigget orlogsfartøy med to eller tre dekk, og i noen få tilfeller fire, bestykket med fra 50 til 130 kanoner. De første linjeskip ble bygget på 1600-tallet. Linjeskipene ble utrangert ved innføringen av pansrede skip på 1860-tallet.

Betegnelsen antyder egentlig ikke en skipstype, men skipenes tiltenkte funksjon i takt med ny sjøkrigstaktikk fra midten av 1600-tallet. Den var knyttet til en utvikling av artilleriet. Tidlige utgaver av skipsartilleri hadde lang ladingstid med mange prosedyrer, og laderen var utsatt for fiendtlige ild ved at han måtte ut av kanonporten for å rense og sette inn ny ammunisjon. Med nye, mer effektivere prosedyrer for lading og håndtering sammen med nye metoder som å trekke kanonen tilbake på kanondekket ved hjelp av kanonens egen rekyl, ble det mulig å lade raskere. For å få full uttelling for dette besluttet de engelske sjøoffiserer å benytte linjetaktikk ved å gruppere flåten i linjeformasjon under slaget ved Gabbard i 1653. At det var George Monck og Richard Deane som var ansvarlig, var ingen tilfeldighet siden de først og fremst var artillerioffiserer som anså deres skip mer som flytende kanonbatterier enn som skip. Dessuten hadde engelskmennene vært opptatt med å bygge en ny generasjon av krigsskip med sterk ildkraft midtskips og solid konstruert, så fartøyet tålte mer i kamp.

Linjetaktikken vant sin anerkjennelse, og det var ikke lenge før de fleste mariner i Europa gikk over til bruk av kjølvannsorden, dvs. linjeformasjon i hverandres kjølvann. Skipsartilleriets nye effektivitet sørget for en betydelig spesialisering i skipsbygging for å kunne ha skip med flest mulig kanoner, og en robust konstruksjon. Krigsskip ment for et sjøslag som benyttet den nye sjøtaktikken, ble dermed kalt linjeskip.

Galeonen som forgjengeren for linjeskipet på 1500-tallet, var det vanligste krigsskipet i rundt hundre år framover. Regalskipet «Vasa» var et slik skip, og det var mer et stort skip videreutviklet fra galeonen enn en galeon eller et linjeskip ved sjøsettingen i 1628. «Vasa» kan sies å ha vært en overgangstype med to uavbrutte kanondekk og tungt artilleri. Danmark-Norges Tre Kroner bygget i 1601–1604 og Englands «Prince Royal» bygget i 1610, var de første store krigsskip med mer enn 1 500 tonn i deplasement, og de staket ut veien for en ny generasjon med krigsskip med hovedvekt på ildkraft.

I mellomfasen fra et skipsteknisk perspektiv skulle galeonen i løpet av flere tiår gli inn i en ny skipstype, og artilleriet fikk en større plass i sjøslagene. Todekkeren og tredekkeren var skapt før linjetaktikken ble vanlig i de senere sjøslagene fra midten av 1600-tallet. Etter 1653 innså man at den gamle sjøtaktikken, som hadde tillatt variasjon i antall kanoner og vekten på kanonkulene i et angrep, ikke lenger hadde livets rett, og den nye taktikken utelukket de svakere krigsskipene fra linjeformasjonen. Ved 1670 var linjeskipet dominerende.

I århundret fra 1650 til 1750 var et typisk linjeskip en kort todekker med et lukket kanondekk, og et delvis åpent kanondekk med en åpning midtskips mellom bakken på forskipet og akterskipet, med et halvdekk og hyttedekk med åpninger i relingen for mindre skyts. Den minste klassen for et linjeskip den gang var Third Rate i den engelske målestokken. Et slikt linjeskip hadde mellom 50 og 60 kanoner selv om todekkerne med mellom 40 og 50 kanoner i mindre stater som Danmark-Norge og Sverige, var minstemålet. Et linjeskip betegnet som en Second Rate i 1670, hadde mellom 60 og 80 kanoner og kunne ha et åpent dekk uten tyngre kanoner i tillegg til de to lukkede kanondekk. De største med flere enn 90 kanoner ble betegnet First Rate, som tredekkere med kanonporter i alle tre dekk, to lukket og et åpent.

Men det var linjeskip i annen og tredje klasse som var mest vanlig. Erfaringer hadde vist at store skip med tyngre artilleri ikke kunne ha for mange kanoner uten at det ville påvirke sjødyktigheten. Danmark-Norge og Frankrike var de første som erfarte det, selv om britene tok lærdom av det i det første tiåret inn i 1700-tallet. Linjeskip med mellom 50 og 60 kanoner var fram til 1750 regelen, selv om et linjeskip i 1650 var noe mindre og med svakere bestykning enn linjeskipet hundre år senere.

Linjeskip av første klasse, som 126-kanoners «Kronan» var således unntaket, og det var bare engelskmennene som gjorde stort bruk av disse tredekkerne. Tredekks linjeskip krevde store ressurser, både ved bygging og ved drift, og det var nødvendig med en stor besetning, men England valgte allikevel å satse på store skip. Tredekkeren var problematisk på sitt beste selv for engelskmennene. Den typiske tredekkeren rundt 1710 var et kort, høyt og dårlig seilførende krigsskip med 80 til 90 kanoner. Nederland måtte samtidig oppgi sitt forsøk på å bygge tredekkere fordi det grunne farvannet tvang dem til å ha en tredekker som var lite dypgående, noe som ikke var kronet med suksess.

Frankrike som i midten av 1700-tallet hadde forsøkt å klare seg med større todekkerne, så seg tvunget til å gjenta byggingen av tredekkerne, siden en tredekker taktisk sett kunne ha flere kanoner tilgjengelig under alle omstendigheter. I Nord-Europa hadde tredekkeren vist seg lite praktisk, så ved midten av 1700-tallet var tredekkeren oppgitt av Danmark-Norge og Sverige.

Ved 1740-årene hadde franskmennene lagt merke til spanjolenes suksess med nye 70-kanoners linjeskip som «Princessa». Skipet hadde to fullstendige kanondekk i femti meter lengde, med større fribord og større stabilitet som artilleriplattform. Siden tredekkeren var altfor kostbar for franskmennene som og heller ville ha en flåte av hurtigseilende krigsskip, konstruerte de tre nye klasser: 64-kanoners, 74-kanoners og 80-kanoners todekkerere. De skulle de neste seksti årene representere linjeskipet i europeiske sjøstridskrefter.

74-kanoneren var kanskje det beste linjeskipet noensinne fordi det var det rette kompromisset med sterk bevæpning (opptil 32-punds kanoner), hadde tilfredsstillende seileregenskaper, og var billige i bygging og drift sammenliknet med en tredekker eller en kort todekker. Dessuten hadde man funnet fram til en balanse mellom påkjenningene på skroget og skrogets utformning så en 74-kanoner kunne holde ut mye lengre til sjøs. Britene kopierte franskmennenes 74-kanoners linjeskip, og under Napoleonskrigene hadde de fleste flåter 74-kanoners linjeskip, selv om de britiske var mer robust konstruert enn de franske.

64-kanoners linjeskip viste seg å være velegnet for de mindre sjømaktene som Danmark-Norge, Sverige og Nederland. Det var mindre dypgående, men hadde likevel en kraftig bestykning, og man kunne redusere eller øke antallet kanoner og ha mindre eller mer vekt; slik kunne man få de rette linjeskip etter egne spesifikasjoner. 60 kanoner ble deretter minstemålet for et linjeskip ved 1790.

En franskmann, Jacques-Noel Sané, skulle i 1786 stå for en nyorientering i bygging av linjeskip som fram til da var bygget ett og ett. Som skipsingeniør arbeidet han for en standardisering i skrogkonstruksjon og bruk av vitenskapelige metoder, slik at det kom serieproduserte skip med ens størrelse og bevæpning.

Engelskmennene tok etter franskmennene og tilføyde egne erfaringer og behov. Ved slutten av Napoleonskrigene skulle en britisk ingeniør ved navn Thomas Seppings stå for et gjennombrudd i skipsbygging. I 1810 blir «Tremendous»(74) ombygget med X-formet bjelkesystem som bærer skipets konstruksjon. Forsøk har vist at Seppings ganske avanserte konstruksjonsmetode ikke bare tillot større indre styrke som ga lenger levealder og lot det være til sjøs lengre enn før, men la og grunnlag for større deplasement og dimensjoner.

I 1815 til 1850 blir linjeskipet forvandlet fra et bredsides fartøy med åpninger i forskipet og akterspeilet, til et helt innelukket fartøy med kanonporter i alle retninger. Ideen bak linjetaktikken som blant annet var å unngå å blottstille egne svake punkter mot sterkere artilleri, forsvant derfor gradvis.

Standardisering i bygging, bevæpning, utstyr og deretter rigging tillot en økning i størrelse og bestykning. Skipsartilleriet blir standardisert på få kalibre siden det var mulig å lage kanoner med mindre stykkvekt og stort kaliber. I størrelse var det nå mulig å overstige 74-kanoners linjeskip med store 84-kanoners linjeskip.

Ved dampmaskinenes fremvekst var det stor interesse fra sjømilitært hold for å benytte dampmaskin i linjeskip, men det ble først praktisk ved oppfinnelsen av propellen. I 1847 kom skipsbyggeren og ingeniøren Dupuy de Lōme med skipstegninger til et linjeskip ved navn «Le Napoléon» som en todekker på 233 engelske fot og deplasement på 5 040 tonn med en bestykning på 90 kanoner. I 1850 var det nye dampdrevne linjeskipet, som ble kalt skruelinjeskip siden propellen var en «skrue», sjøsatt. Britene kom med et motsvar i form av «Agamemnon» med 91 kanoner, bestilt i 1849 og sjøsatt i 1852.

I de neste ti årene var superfregatter, også kalt skruefregatter, og store linjeskip bygget med dampmaskineri eller ombygget fra å være vanlige seilskip til delvis dampdrevne og seilførende krigsskip, vanlig. En todekker i 1855 vil da ha to lukkede kanondekk og et åpent spardekk så den i virkeligheten var en tredekker. Britene tok det et skritt videre ved å bygge fem «tredekkere» med forsterket spardekk. Det tillot et sprang fra 91 kanoner på 230 engelske fots lengde, til 101 kanoner på 240 engelske fots lengde på 5 700 tonn deplasement. Tredekkeren hadde tre lukkede kanondekk og et åpent dekk med opptil 135 kanoner på en lengde mellom 245 og 260 engelske fot.

Samtidige eksploderte linjeskipet i størrelse i Storbritannia, USA, Russland og Frankrike. USAs «Pennsylvania» sjøsatt i 1837, var et monster på fire dekk med 137 kanonporter for minst 120 kanoner, uten dampmaskineri. Russland bygget flere tredekkere, blant dem «Tsessarevitsj» på 5 850 tonn med 135 kanoner. Det ble sjøsatt i 1857 med en besetning på 1 130 mann under damp og seil. I Frankrike ble en tredekker med dampmaskineri bygget, «Bretagne» på 6 770 tonn med 130 kanoner. Storbritannia bygget to tredekkere og fem «todekkere», men det var de ombyggede linjeskipene som var de største. «Duke of Wellington» og «Marlborough» var ombygget i 1852 og 1855 da de var kuttet i to og en seksjon med dampmaskineri ble satt inn. Ferdig forlenget var de på 6 000 tonn deplasement med en lengde på 240 til 245 engelske fot. De var de største linjeskipene i den britiske marinen med 131 kanoner.

I 1860-årene var imidlertid linjeskipets rolle utspilt etter slaget ved Lissa der et linjeskip, «Kaiser»(91) deltok i historiens siste strid for linjeskip, hvor det ble massivt skadet av de italienske bredsides panserskipene. Tyngre skyts med større kalibre og panserplater hadde med ett gjort linjeskipet utdatert. Eksplosive granater blir vanligvis angitt som det som gjorde slutt på treskipenes ære, men dette var en sannhet med modifikasjoner fordi effektiv brannbekjempelse var som regel nok, som sett ved Lissa i 1866.

Skip bygget av tømmer var fremdeles viktig fordi mange linjeskip, som Danmarks «Dannebroge», var ombygget, nedskåret og gitt panserplater og nytt artilleri så de ble bredsides panserskip. Royal Navy ombygget syv linjeskip som var under bygging til panserskip som bredsides panserskip, sentralbatteri panserskip og pansrede tårnskip som «Royal Alfred» på 6 700 tonn tenkt som 91-kanoners i 1860. Det siste linjeskipet som ble bygget før jern og stål overtok, var todekkeren «Repulse» som ble ombygget til et sentralbatteri panserskip mellom 1861 og 1868.

• Björn Landström, Skeppet 1961, utgitt i 1992 ISBN 91-37-10287-7
• Conway's History of the Ship: The Line of Battle, The Sailing Warship 1650-1840 1992 ISBN 0-85177-606-X
• Veres Lászlo & Richard Woodman, The Story of Sail 1999 ISBN 1-86176-075-2
• Brian Lavery, Skip 5000 år med maritime eventyr 2006 ISBN 82-442-0016-2
• Andrew Lambert, Battleships in Transition, the creation of steam battlefleet 1815-1860 ISBN 0-87021-090-4