Leo von Caprivi

Leo von Caprivi
Født		Georg Leo von Caprivi de Caprera de Montecuccoli 24. feb. 1831[1][2][3][4] Charlottenburg[5][4][6][7]
Død		6. feb. 1899[1][2][3][4] (67 år) Skórzyn, Lubusz Voivodeship[5][4][6][7] Hjerteinfarkt
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell
Embete		Liste over Preussens ministerpresidenter (1890–1892) Imperial chancellor (1890–1894) company commander (1865–) division manager (1871–) Member of State Council (1884–) Tysklands utenriksminister (1890–1894)
Utdannet ved		Det prøyssiske krigsakademiet (1854–1857)[4][7] Friedrichswerder Gymnasium (–1849)[4][7]
Far		Leopold von Caprivi[6][7]
Søsken		Raimund von Caprivi (familierelasjon: yngre bror)[6]
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen[4][6][7] Det tyske riket[4][6][7]
Utmerkelser		7 oppføringer Pour le Mérite[4] Den sorte ørns orden Andreasordenen Annunziataordenen Honorary citizen of Gdańsk Jernkorset av 2. klasse[4] Jernkorset av 1. klasse[4]
Troskap		tysk keiser
Våpenart		Den tyske keiserlige hær[8]
Militær grad		Løytnant (19. september 1850),[9] Oberleutnant (1860),[9] kaptein (1. desember 1860),[9] oberstløytnant (1870),[10][9] oberst (18. januar 1872),[9][11] generalmajor (1877), generalløytnant (23. november 1882),[8][9][11] Vizeadmiral (20. februar 1880),[8][9] infanterigeneral (12. juli 1888)[8][9]
Enhet		Kaiser Franz Garde-Grenadier-Regiment Nr. 2 (1. april 1849) [8][9] Tysklands generalstab (mai 1860) [8][9] 5. Division [9] Tysklands generalstab [9] Gardekorps X. armékorps (april 1870) [8][10][9] X. armékorps (12. juli 1888) [8][10][9][11] 2. Garde-Infanterie-Brigade (6. april 1880 – 14. mai 1883) [9] 30. Division (23. november 1882)[11][9]
Deltok i		Den fransk-tyske krig,[8][10][9] Andre slesvigske krig, Den østerriksk-prøyssiske krig[8]
Signatur
Leo von Caprivi på Commons

Georg Leo von Caprivi de Caprara de Montecuccoli (født 24. februar 1831 i Charlottenburg i dagens Berlin, død 6. februar 1899 i Skyren i Brandenburg) var en tysk offiser og politiker. Han etterfulgte Otto von Bismarck som Tysklands andre kansler i 1890, en stilling han holdt til 1894. Han var både general i hæren og viseadmiral i marinen.

Caprivi var av slovensk opprinnelse. Familien, med det opprinnelige navnet Kopriva, stammet fra Koprivnik i Kočevski Rog, men hadde senere slått seg ned i Schlesien i Preussen. Han var eldste sønn av den prøyssiske Obertribunalrat og Kronsyndikus Leopold von Caprivi (1797–1865), medlem av Preußisches Herrenhaus, og hans hustru Emilie Köpke (1803–1871).^[12] Moren stammet fra et borgerlig hjem. Faren var teologiprofessor og leder for Berlinisches Gymnasium zum Grauen Kloster Gustav Köpke.

Caprivi gikk i 1849 inn i hæren, og deltok i krigene mot Østerrike i 1866 og mot Frankrike i 1870.^[12] Etter hvert ble han general i infanteriet og stabssjef. Mellom 1883 og 1888 var han sjef for admiralitetet.

Caprivi ble i 1890 Bismarcks etterfølger som prøyssisk ministerpresident og tysk kansler.^[12] Leo von Caprivis regjering var preget av en ny kurs i både utenriks- og innenrikspolitikken. Han forsonte seg med sosialdemokratene, som hadde vært Bismarcks bitreste fiender. Videre førte han en pro-britisk utenrikspolitikk. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom Zanzibartraktaten, hvor britene avstod Helgoland (nå i Schleswig-Holstein) og Caprivistripen (i dagens Namibia) til Tyskland i bytte mot at Tyskland gav opp krav på Zanzibar og deler av Betschuanaland. Med denne politikken skapte han seg fiender blant kolonialisme-forkjempere, og med sin frihandelspolitikk også blant konservative landbruksfolk.

I hans regjeringstid ble den såkalte «gjenforsikringsavtalen» ikke fornyet. Avtalen var resultatet av Bismarcks forsøk på å opprettholde en allianse med Russland etter at Trekeiserforbundet (Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn) brøt sammen, noe som hadde ødelagt balansen i Bismarcks alliansesystem.

I 1892 måtte han gå av som prøyssisk statsminister etter å ha tapt en avstemning i det prøyssiske parlamentet om en utdannelseslov. Dette førte til en lite gunstig deling av makten mellom kansleren og etterfølgeren som prøyssisk statsminister, Botho zu Eulenburg. De ble i 1894 begge etterfulgt av fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst.

En politiske årsak til Caprivis avgang som kansler var uenighet mellom ham og keiseren, om lovforslagene som skulle undertrykke sosialdemokratene, de såkalte Umsturzvorlage.SPD var partiet som ble knyttet til omveltning (Umsturz).^[12] Caprivi ønsket ikke å fremme forslagene (Vorlage) for Riksdagen, da han ikke regnet med de ville gå igjennom.

• Caprivi-stripen i Namibia, oppkalt etter Leo von Caprivi
• Leo von Caprivis regjering