Leif Welding-Olsen
| Leif Welding-Olsen | |||
|---|---|---|---|
 Leif Welding Olsen | |||
| Født | 15. aug. 1895[1][2] Horten | ||
| Død | 8. apr. 1940[1][2] (44 år) Ytre Oslofjord Forblødning etter skuddsår | ||
| Beskjeftigelse | Marineoffiser | ||
| Utdannelse | Sjøkrigsskolen | ||
| Ektefelle | Mary Welding (f. 1898) | ||
| Foreldre | Erik Olsen (1844–1930) og Thora Caroline Andreassen (1855–1937) | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | St. Olavsmedaljen med ekegren Krigsmedaljen | ||
Leif Welding Olsen (født 15. august 1895 i Horten, død 8. april 1940) var en norsk sjøoffiser, mest kjent for sin innsats som sjef på bevoktningsfartøyet «Pol III» ved den tyske invasjonen av Norge i 1940. Welding Olsen var den første nordmann som falt i kamp mot invasjonsstyrkene, natt til 9. april 1940 i ytre Oslofjord. Flere norske sjøfolk omkom under torpederinger før denne tid, men Welding Olsen var den første som falt i forsvar av Norge. Han falt før midnatt, dvs. 8. april.
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Welding Olsen var kaptein og sjef på det lille bevoktningsfartøyet «Pol III», en hvalbåt tilhørende hvalfangstselskapet «Polaris» i Larvik og disponert av Melsom & Melsom. Høsten 1939 ble hun rekvirert av marinen til bruk i nøytralitetsvernet. 11 slike vaktbåter var stasjonert i Tønsberg. Om kvelden 8. april 1940 var stemningen anspent, fyrlykter beordret slukket, og «Pol III» tildelt ansvaret for strekningen mellom Torbenskjær og Færder.[3]
Tre vaktbåter patruljerte ytre Oslofjord: «Fram», «Skudd 2» og 200-tonneren «Pol III». På strekningen mellom Bolærne og Rauøy patruljerte minesveiperen «Kjæk» i tett tåke. «Pol III» snudde ved Færder og var på vei østover igjen, da løytnant Hans Bergan fra sin utkikkspost på broen skimtet to mørklagte skip på vei inn fjorden. Han varslet kaptein Olsen. De ble enige om at dette måtte være krigsskip og fyrte derfor varselskudd med kanonen på fordekket. Det ene skipet stoppet, mens det andre fortsatte. På «Pol III» rakk de å høre tyske stemmer før de rygget unna og sendte opp én hvit og to røde raketter («Fremmede krigsskip trenger forbi») kl 23:07 til Rauøy fort. Telegrafisten kontaktet Horten med en radiomelding som ble oppfanget også på det tyske skipet. Tyskerne slo på en kraftig lyskaster og ropte at vaktbåten skulle overgi seg. «Nei!» ropte kaptein Olsen fra baugen, og tyskerne åpnet ild. Meldingen fra telegrafisten ble avbrutt, og kaptein Olsen ble truffet i beina.[4]
Thorbjørn Storemyr opplyste i intervju 50 år senere at han skulle på hvalfangst høsten 1939, da han i stedet ble innkalt til nøytralitetstjeneste om bord på «Pol III». 8. april 1940 la de ut fra Kjøpmannskjær på Nøtterøy, som var båtens base. Maskinsjefen hørte på radio at alle fyrlykter skulle slukkes og ga beskjed om dette. Storemyr gikk opp på dekket, fikk øye på en kjølvannsstripe og ropte opp til broen at det kom en båt akterut. Like etter at varselskudd var avfyrt og raketter sendt opp, støtte den tyske torpedobåten «Albatros» voldsomt sammen med vesle «Pol III».[5]
Mannskapet på «Pol III» løp til livbåtene, men kuleregnet tvang dem til å ta en pram på le-siden i stedet.[6] Thorbjørn Storemyr fortalte at ved sammenstøtet sprang to av nordmennene over på den tyske torpedobåten, som deretter sirklet rundt «Pol III» og beskjøt den. Den sterkt blødende kaptein Olsen måtte bæres ned fra broen, og tolv mann prøvde å få plass i prammen. En mann ble tilbake på «Pol III» fordi han skjønte at prammen var for liten til så mange; den ble overbelastet og kantret. Han hjalp da de andre om bord i «Pol III» igjen. Kaptein Olsen klamret seg til esingen en stund før han ga opp og forsvant i det iskalde vannet. Før han gled ned i sjøen, skal han ha sagt: «Bry dere ikke om meg, gutter Jeg er ferdig likevel. Men kommer dere hjem, så hils fra meg.» 10. april ble mannskapet satt i land i Oslo, hvor de måtte marsjere fra Akershus opp til Møllergata 19. Der måtte de skrive under på at de ikke skulle yte motstand mot invasjonsstyrkene. Så fikk de dra hjem.[7]
«Albatros» tok opp resten av mannskapet. Det andre skipet var borte, men rakettene var sett og meldingene oppfanget, og gikk igjennom til admiralstaben i Oslo og derfra til forsvarsminister Birger Ljungberg som ringte og vekket statsminister Nygaardsvold. Statsministeren spurte om minelegging kunne foretas; men Ljungberg svarte at det var for mørkt.[8] At Welding Olsen klarte å gi varsel, fikk vesentlig betydning for at mannskapene ved Oscarsborg rakk å treffe de nødvendige beslutninger og forberedelser som førte til at «Blücher» ble senket ved Drøbak i grålysningen.
«Pol III» var skutt i brann og ble ansett som tapt, men 9. april ble hun funnet drivende av «Skudd 2» og tauet inn til Kaldnes i Tønsberg. Alt 14. april ble hun beslaglagt av Kriegsmarine i Tønsberg og slept inn til Oslo for reparasjon før hun kom i tysk tjeneste som vaktbåt «NO-05 Samoa».[9] «Pol III» eksisterte fram til 2011 som brønnbåt under navnet «Arnøytrans», da hun ble sendt til opphugging.
Utmerkelser og erkjentligheter
[rediger | rediger kilde]- St. Olavsmedaljen med eikegren (post mortem) [10]
- Krigsmedaljen (post mortem)
- Statue i bronse, helfigur. Carl E. Paulsen, avduket 8. mai 1950 i Horten.
- Maleri i halvfigur, 1951. Marinemuseet, Horten.
- SHV-205 «Welding», fartøy tilhørende Sjøheimevernet.
- Welding Olsens vei, i Oslo.
- Leif Weldings gate, i Horten.
- Leif Weldings vei, i Sandefjord.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Store norske leksikon, oppført som Leif Welding Olsen, Store norske leksikon-ID Leif_Welding_Olsen[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Oppr. Olsen, Norsk biografisk leksikon ID Leif_Welding_Olsen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Svend E. Hansen: «Dette er historien til «Pol III»», Øyene 18. november 2018
- ^ Bjørn Bjørnsen: Det utrolige døgnet (s. 41), Gyldendal, ISBN 82-05-10552-9
- ^ Intervju med Thorbjørn Storemyr, Tønsbergs Blad i 1990
- ^ Bjørn Bjørnsen: Det utrolige døgnet (s. 42)
- ^ Intervju med Thorbjørn Storemyr, Tønsbergs Blad i 1990
- ^ Bjørn Bjørnsen: Det utrolige døgnet (s. 42)
- ^ Thor Eickstedt: «Pol III», Krigsseilerregisteret
- ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. 1995. s. 202. ISBN 8250421906.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Jacobsen, Alf R.: Krysseren Blücher, Vega forlag, 2011, ISBN 978-82-8211-161-4
- Våre falne, bd. 2, 1950, s. 4–5 , bd. 3, 1950, s. 518
- Steen, Erik Anker: Norges sjøkrig 1940-1945 Bd. 1-2.
- Jensen, Rolf (Red): Sjømilitære Samfunds kalender, Horten 1964
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Leif Welding Olsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Om Leif Welding-Olsen, fra Norsk biografisk leksikon