Kringla

Kringla var et navn Henrik Wergeland ga i 1839 til «Selskabet af 28. December 1838» som holdt danseselskaper i Logen. Det er også navnet på et skuespill Henrik Wergeland skrev.^[1] Siden selskapet var alkoholfritt, skrev Wergeland at serveringen utelukkende bestod av småkaker, boller, kringler og te^[2] og kalte det for et teselskap eller «Kringla».

En av salene i selskapslokalene i Gamle Logen er kalt Kringla etter Selskabet av 28. December 1838.

Stykket bærer navnet Selskabet "Kringla" eller "Norske Almacks".^[1] På tittelbladet i originalutgaven fra 1839 står det videre: Farce af Siful Siffada.^[3][1] «Siful Siffada» var et pseudonym Wergeland brukte ved flere anledninger, stort sett ved utgivelsen av satiriske tekster. Selskabet ”Kringla” er én av to farser av Wergeland som ble oppført i Wergelands samtid.

Handlingen er lagt til dannelsen av «Selskabet av 28. December 1838». Foranledningen var at Wergeland en tid hadde blitt hengt ut i Intelligensparti-kretsens presseorgan, Den Constitutionelle, og da han forsøkte å sende motsvar nektet avisen å trykke dem. Derfor valgte han å polemisere i selvforsvar i form av å skrive en farse. ”Selskabet af den 28. December” var i første rekke et møtested for Intelligens-kretsens medlemmer. Nye medlemmer ble utelukkende rekruttert fra det øvre, sosiale sjikt etter temmelig ekskluderende opptaksregler. De strenge opptakskravene ble også debattert i Kristianias presse og førte til at selskapet ble midlertidig oppløst i 1841^[4] Jonas Collett var en av Intelligenspartiets mest virksomme og nådeløse kritikere av Wergelands diktning, og fikk gjennomgå: «sikkrest for at rase er en Fjollet / den Klogeste er derfor Jonas Collet».

P.J.Collett var venn og partifelle av Welhaven, og nevø av Jonas Collett. P.J. Collett var forlovet med søsteren til Henrik, Camilla. Collett tilhørte den konservative, danskvennlige Intelligens-kretsen med Welhaven i spissen, og det er først og fremst denne grupperingen som karikeres i farsen. Personer og hendelser blandes inn i stykket og gjenspeiles i farsens ulike konfliktfelt; patrioter mot danomaner, teologer mot jurister, borgerskap mot adel.^[5] Sammenhengen mellom selskapets enkle bevertning og dets manglende levedyktighet ble også et tema: i 1839 skriver han:

Først født i fjor, iaar du hæves. Æsopi Frø, du brast forgjæves. Men krev ei Styrke af et Skind, Som fyldes kun af The og Vind.

Oversikten over stykkets rollefigurer ser slik ut i originalutgaven fra 1839:^[6]

• Karl Smelt, Student
• Dalberg, Student
• Schmeichel, Student
• Berger, Kjøbmand
• Madame Berger
• Marie, deres Datter
• Madsen, ung Kjøbmand
• Gamle Tante
• Sofadamer
• Kringlefigurer
• Et Tiggerbarn
• Bagen paa en Skrædderdreng

For de to siste rollefigurene står det at de er stumme, altså ikke har noen replikker. Under rollelisten har forfatteren latt trykke følgende anmerkning: «Almacks er "Kringlen" i London.»

Henrik Wergeland skriver om en fattig teologistudent, Karl, med et øye for kjøpmannsdatteren Marie Berger. Foreldrene hennes vil at hun skal gifte seg med kjøpmann Madsen, som hun ikke kan utstå. Hun er hemmelig forlovet med Karl. For å vinne ekteparet Bergers gunst, får Karl sine to venner Dalberg og Schmeichel til å til å hjelpe seg til opptak i det fornemme ballselskapet «Kringla». Dalberg er patriot i likhet med Wergeland og har selv et godt øye til Marie. Den mer tvilsomme Schmeichel er medlem av Kringla og knyttet til den danskvennlige Intelligens-kretsen. Schmeichel ordner medlemskap i Kringla for Karl, men for å vinne innpass må Karl forandre seg: han må utgi seg for å være jusstudent i stedet for teolog, og han må kle seg i siste parisermote. Endringene gjør godt inntrykk på Maries foreldre, og når han i tillegg lover at også Marie skal få medlemskap i selskabet, godtar de forlovelsen. Men Marie kjenner ham knapt igjen etter forandringen, og han holder heller ikke det han lover; Marie ble ikke innvalgt i selskapet. Når hun får vite at hun ikke fikk en eneste stemme til medlemskap i Kringla besvimer hun. Da foreldrene får vite at ikke Marie ble valgt inn, har de bare forakt til overs for kringleselskapet og dets medlemmer. Dermed blir forholdet til Karl umulig. Dalberg trer frem som helten i stykket og får Marie. Stykket avrundes med allsang og skål for nasjonen og mot det danske.

Henrik Wergeland diktet seg selv inn i stykket som Dalberg, og hadde våren 1838 forelsket seg i Amalie Sofie Bekkevold.^[7]

I originalutgaven fra november 1839 lar han student Schmeichel omtale seg selv: Schmeichel råder Karl til først å øve seg på Wergeland, før han går i gang med å innynde seg hos et kringlemedlem med særlig stor innflytelse. Wergeland vil kunne lære Karl hvordan han skal ordlegge seg, mener Schmeichel, for Wergeland kan både kunsten å bedåre damene med vakre løgner og å servere simple historier som ødelegger folks gode navn og rykte.^[8] Lenger ute i stykket bruker forfatteren både sitt eget navn og navnene til Johan Sebastian Welhaven og Jonas Collett. Replikkene er da lagt i munnen på to av kringlemedlemmene, som diskuterer at Wergeland har gått hen og blitt "forræder". Den ene av dem skryter av hvor vittig og "naglende" han kan formulere sin motstand mot Wergeland, og han gir samtalepartneren følgende eksempel på sin slagferdighet:

"Det er saa sandt, at Wergeland har raset,

som at til Dato, Welhaven har fraset.

Men - "har du raset, eller skal du rase?"

er en fornuftig hollandsk Frase;

og sikkrest for at rase er en Fjollet.

Den Klogeste er derfor Jonas Collet."^[9]