Konformitet

Konformitet forstås som det å innordne seg de normer som gjelder i en gruppe eller et samfunn mer generelt.^[1] Konformitet er en form for sosial påvirkning der bestemte normer påvirker tenkning og atferd. Denne påvirkningen kan skje både i små og store grupper, og også i samfunnet generelt. Konformitet skilles fra lydighet (det å adlyde andre) og føyelighet (det å samtykke til det andre ber om).

Mennesker opptrer ofte konformt for å bevare harmoni innad i en sosial gruppe. Å opptre avvikende fra normen, nonkonformisme, kan innebære en mulighet for sosial avvisning fra ens gruppe, noe som sjeldent er ønskelig. Konformitet er et gruppefenomen og faktorer som kan være med på å påvirke i hvilken grad et individ opptrer konformt er blant annet gruppestørrelse, enstemmighet, status, tidligere forpliktelse og offentlig oppfatning.

Påvirkningen skjer i små grupper og i samfunnet som helhet, og kan komme etter subtile ubevisste påvirkninger, eller ved direkte og utilslørt sosialt press eller gruppepress. Samsvarserklæringen kan forekomme i nærvær av andre, eller når en person er alene. For eksempel har mennesker en tendens til å følge sosiale normer når de spiser eller ser på TV, selv når de er alene.

Konformitet skjer gjennom sosial påvirkning, og man skiller gjerne mellom to ulike typer nemlig informasjonsbasert sosial påvirkning og normativ sosial påvirkning.

Ved informasjonsbasert sosial påvirkning handler mennesker konformt ved å anta at andre menneskers handlinger reflekterer den korrekte atferden i en gitt situasjon. Dette hender som regel i tvetydige situasjoner hvor mennesker er usikre på hva slags atferd som er passende, og handler på bakgrunn av antagelsen av at andre innehar mer kunnskap om situasjonen enn en selv. Informasjonsbasert sosial påvirkning ble først dokumentert i Muzafer Sherifs autokinetiske eksperiment fra 1936.^[2]

Sherif ville undersøke hvordan en sosial norm blir etablert i en gruppe, og han illustrerte dette eksperimentelt i en ustabil perseptuell situasjon, nemlig ved autokinetisk effekt. I studien ble deltakere plassert i et mørkt rom, og fikk beskjed om å stirre på en stillestående lysflekk et stykke unna. På grunn av den autokinetiske effekten ser det for deltakerne ut som om flekken beveger seg, selv om den i virkeligheten står stille. Ulike personer oppfatter ulik grad av bevegelse når de observerer den alene. Deltakerne i studien ble senere spurt om å estimere hvor mye lysflekken beveget seg sammen med andre, og over tid tenderte deltakerne til å være enig om hvor mye den rørte seg og svarene ble modifisert til å være konforme med gruppen. Sherif argumenterte for at eksperimentet simulerte hvordan sosiale normer utvikler seg i et samfunn.

Påvirkning gjennom normer kalles gjerne normativ sosial påvirkning og er en annen type konformitet. Ved å opptre konformt søker individer i en gruppe å føle tilhørighet til gruppen og et behov for å bli likt og akseptert av andre i gruppen. Å opptre konformt kan være motivert av et håp om å motta belønning eller unngå straff gjennom å utvise enighet med gruppen.

Et eksperiment gjort av Solomon Asch kan støtte opp under menneskers tendens til konformitet i lys av normativ sosial påvirkning. Asch samlet studenter og fortalte dem at de deltok i et eksperiment som skulle studere perseptuell dømmekraft, mens det i utgangspunktet ble studert konformitet. Asch delte dem i ulike grupper for å løse en tilsynelatende enkel oppgave. Bare et medlem av gruppen var den uvitende forsøkspersonen, resten av gruppen jobbet for eksperimentet. Oppgaven gikk ut på å sammenligne hvilke av de tre linjene som var like lang som standard linje A. Dette var visuelt ikke vanskelig å se forskjell på. Gruppemedlemmene satt rundt et bord og skulle etter tur avgi et svar. Ifølge planen skulle personene bevisst gi det samme gale svaret. Da det var forsøkspersonens tur, tvilte han på sin egen mening, til tross for den enkle oppgaven. Dette kan forklares med at det hadde blitt dannet en norm om enighet og dette er noe personen ikke ønsket å bryte. Så mange som 37 % oppførte seg i samsvar med majoritetens mening, mot 1 % i kontrollgruppen som svarte på oppgaven individuelt uten påvirkning fra andre. Da forsøkspersonene fikk spørsmålet om hvorfor de svarte som de gjorde, fortale de at de gjorde det for å unngå en mulig avvisning.^[3]

Graden av konformitet i Asch sine studier har likevel blitt diskutert og Hodges og Geyer (2006) har hevdet at deltakerne ikke var like konforme som Asch mente.^[4]

Bibb Latané (1981) har foreslått flere faktorer som påvirker sannsynligheten for at en person vil opptre konformt i samsvar med en gruppes sosiale normer, blant annet viktigheten av gruppen, fysisk avstand mellom gruppen og en selv og antall personer i gruppen.^[5]