Karl Theodor von Dalberg

Karl Theodor von Dalberg
Født		8. feb. 1744[1][2][3][4] Mannheim[5]
Død		10. feb. 1817[1][2][3][4] (73 år) Regensburg[6]
Beskjeftigelse		Katolsk prest (1788–), skribent, katolsk biskop (1788–)
Embete		Kurfyrste coadjutor archbishop (Roman Catholic Archdiocese of Mainz, 1802–1803) Roman Catholic Bishop of Constance (1800–1817) katolsk erkebiskop titulær erkebiskop (1788–) Roman Catholic Bishop of Regensburg (1805–) fyrstbiskop bispedømmeadministrator koadjutor (Bispedømmet Worms)
Far		Francis Henry of Dalberg
Nasjonalitet		Kongeriket Bayern
Gravlagt		Regensburg Cathedral
Medlem av		Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Illuminatus-ordenen Bayerische Akademie der Wissenschaften Det prøyssiske vitenskapsakademiet Académie des inscriptions et belles-lettres (1804–1817) (foreign member of Académie des Inscriptions et Belles-Lettres)[7]
Signatur
Våpenskjold
Karl Theodor von Dalberg på Commons

Karl Theodor Anton Maria von Dalberg (født 8. februar 1744 i Worms-Herrnsheim eller Mannheim, død 10. februar 1817 i Regensburg) var en tysk fyrstbiskop og statsmann. Dalberg var (erke)biskop av Konstanz, Mainz, Regensburg og Worms, kurfyrste og erkekansler av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, fyrste av Regensburg, fyrstprimas av Rhinforbundet og storhertug av Frankurt. Dalberg var også skribent, populærfilosof og en venn av diktermiljøet i Weimar. I 1806 ble han utnevnt til æresmedlem av Det bayerske vitenskapsakademiet.

Dalberg, som stammet fra en friherreslekt, studerte rettsvitenskap samt noe filosofi og teologi. Etter å ha jobbet i embetsverket til flere geistlige stater ble han presteviet i 1788 og utnevnt til titulærerkebiskop samme år. 1800 ble han innsatt som fyrstbiskop av Konstanz, 1802 også som fyrstbiskop av Worms og fyrsterkebiskop av Mainz. Den sistnevnte stillingen, som var knyttet til kurfyrste- og erkekanslertittelen, var Det tysk-romerske rikes nesthøyeste embete etter keiseren. Men Mainz og Worms hadde på dette tidspunktet allerede mistet alle besittelser på Rhinens venstre side til Frankrike. Og allerede 1803 ble disse geistlige statene helt opphevet gjennom Reichsdeputationshauptschluss.

Den samme loven bestemte imidlertid at erkekansler-, kurfyrste-, og erkebiskoptittelen som var knyttet til Mainz, ble overført til Regensburg bispedømme. Den nye erkebiskopen skulle samtidig bære tittelen fyrstprimas og bli Tysklands metropolitt og primas (med unntak av Preussen og Østerrike). Ved siden av fyrst(bisp)edømmet Regensburg inngikk dessuten fyrstedømmet Aschaffenburg (som utgjorde restene av erkestiftet Mainz) og grevskapet Wetzlar (som var en tidligere fri riksstad) i kurerkekanslerens territorium.

Dalberg ble innsatt som biskop og kurfyrste av Regensburg noe senere samme år, etter at den forhenværende biskopen hadde dødd. Tittelen erkebiskop brukte han først fra 1805, da pave Pius VII hadde godkjent overføringen fra Mainz. Paven godtok også primastittelen, men bekreftet den aldri skriftlig. Da Det tysk-romerske rike ble oppløst i 1806, mistet erkekansler- og kurfyrstetitlene sitt innhold, og planene om et tysk metropolitanbispedømme ble gjenstandsløse. Dalberg, som nå var blitt fyrste over en suveren stat, ble i stedet Rhinforbundets fyrstprimas.

Da Napoleon i 1810 ga Regensburg til Bayern, ble også dette siste fyrstbispedømmet opphevet. Dalberg fortsatte imidlertid som erkebiskop av Regensburg (dog uten verdslig makt i bispedømmet) og som verdslig hersker av det nyopprettede storhertugdømmet Frankfurt. Han la ned sine verdslige titler i 1813, og konsentrerte seg utelukkende om sine kirkelige embeter. Etter Napoleons fall ble Dalberg beskyldt for å ha samarbeidet med franskmennene og ha sveket paven. Valgene hans må imidlertid heller ses på som fortvilte forsøk på å inngå kompromisser som kunne bevare den katolske kirken i Tyskland fra en fullstendig sekularisering. Han døde av hjerneslag i 1817 og ble gravlagt i Regensburgs domkirke.