Jean-Baptiste de Lamarck

Jean-Baptiste de Lamarck
Født		Jean-Baptiste Pierre Antoine de Monet de Lamarck 1. aug. 1744[1][2][3][4] Bazentin (Picardie, Kongeriket Frankrike)
Død		18. des. 1829[1][2][3][5] (85 år) Paris (Restaurasjonen i Frankrike)
Beskjeftigelse		Botaniker, zoolog, akademiker, naturviter, universitetslærer, biolog, kjemiker, meteorolog, paleontolog, malakolog, Encyclopédistes, skribent
Ektefelle		Marie Anne Rosalie Delaporte (–1792) (avslutningsårsak: ektefelles død) Charlotte Reverdy (1793–) (avslutningsårsak: ektefelles død) Julie Mallet (1798–1819) (avslutningsårsak: ektefelles død)
Søsken		Philippe François de Monet de Lamarck
Barn		Auguste de Lamarck[6][7]
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Cimetière du Montparnasse
Medlem av		Société philomathique de Paris Det franske vitenskapsakademiet (1778–) Bayerische Akademie der Wissenschaften
Utmerkelser		Ridder av Æreslegionen
Arbeidssted		Muséum national d'histoire naturelle
Fagfelt		Zoologi, botanikk, geologi, meteorologi
Signatur
Jean-Baptiste de Lamarck på Commons

Jean-Baptiste Pierre Antoine de Monet, chevalier de Lamarck, (født 1. august 1744 i Bazentin-le-Petit i Somme, død 18. desember 1829 i Paris) var en fransk vitenskapsmann og zoolog. Han var knyttet til naturhistorisk museum (Muséum national d'histoire naturelle) i Paris som professor i zoologi fra museets stiftelse i 1793 til sin død.

Han var en av de første naturvitenskapsmenn som argumenterte for at arter er foranderlige, og at artene slik de framtrer i vår tid er resultat av en evolusjon. Lamarck mente at artene forandret seg gjennom en tilpasning til omgivelsene.

Slekten Monet, riddere av de Lamarck, stammer fra Béarn.

Etter at han i noen år hadde viet seg til en militær karriere, som han måtte oppgi på grunn av en skade, begav Lamarck seg til Paris for å studere medisin og naturvitenskap. Allerede tidligere var han interessert i botanikk, og han fortsatte nå studiene i dette emne og vakte snart oppmerksomhet ved sin i 1778 utgitte Flore française (3 bind), et viktig arbeide for kunnskapen om Frankrikes flora. I 1788 ble han ansatt ved Jardin du roi som botaniker, og overtok i 1793 en av professoratene i zoologi ved det nyinnrettede Muséum national d'histoire naturelle og fikk som sitt forskningsområde de lavere dyrene, hvis systematikk fortsatt var temmelig ubehandlet.

Til tross for at han da han begynte å studere dette område var nær 50 år gammel, opparbeidet han seg snart en stor kunnskap innen området. År 1794 skapte Lamarck inndelingen i vertebrater og evertebrater, i 1799 skilte han insektene fra krepsdyr. I år 1800 oppstilte han gruppen edderkopper, i 1802 skilte han ut leddormer som undergruppe til makk og så videre. I år 1809 utkom hans Système des antimaux sans vertèbres og 1815-22 Histoire naturelle des animaux sans vertèbres (7 bind).

I sitt arbeide med å kartlegge insektene og deres store variasjon kom Lamarck til å bli stadig mer overbevist om at arter hadde endret seg over tid. Lamarck hadde vanskeligheter med å oppstille beviser for sine tankeganger som for det meste bygde på antakelser. Han tenkte seg jordelivet som en kontinuerlig skapelsekjede. Lengst ned i kjeden befant seg primitive organismer og dyr som bare krevde enkle omstendigheter for å overleve. Skapelsens krone, mennesket, befant seg høyest opp. Lamarck antok at organismer i takt med at de strebet etter perfeksjon kunne forvandles og tilpasses etter sine omgivelser. Endrede forutsetninger førte til at dyrene tilpasset seg etter dem, noe som etterhvert ble en tilbakevendende vane. Ved endret levesett kom også organene til å bli permanent forandret. Lamarck kalte prosessen transmutasjon.^[8]

Han var en av de første naturvitenskapsmenn som argumenterte for at artene slik de framtrer i vår tid er resultat av en evolusjon. For eksempel har sjiraffer som lever på savannene fått lang hals gjennom å strekke seg mot høytvoksende blader. Tilsvarende vil organer som ikke er i bruk bli svakere. For eksempel vil dyr som begynner å leve et sted uten lys etterhvert miste synet. Disse forandringene i kroppsorganene ville ifølge Lamarck gå i arv (se lamarckisme). Evolusjonsteorien ble presentert i boka Philosophie Zoologique fra 1809, som er et ambisiøst forsøk på å beskrive artens utvikling, og også menneskets plass i naturen. Her presenterer Lamarck også en slags psykologi som lener seg tungt på de franske ideologene. Et hovedsiktemål her var å vise at menneskets psykologi ('moral') kunne forstås i materielle termer.

I 1801 ga han ut Système des animaux sans vertèbres, et pionerarbeid om virvelløse dyr. Her beskrev han blant annet slekten Caprella, som den første vitenskapsmann noensinne. I 1802 var han en av de første som brukte betegnelsen biologi om vitenskapen om levende vesener.

• Internettside om Lamarck på fransk og engelsk