Inndragning

Inndragning er en form for konfiskering av midler fra styresmaktene, typisk overfor midler tjent eller verdigjenstander kjøpt som resultat av én eller flere straffbare handlinger. Dette omfatter, men er ikke begrenset til, terrorvirksomhet, narkotikasmugling og andre kriminelle aktiviteter. Hensikten med inndragning er å forstyrre kriminell aktivitet ved å konfiskere verdier som kan være til fordel for et individ eller en organisasjon.

Det er et kriminalpolitisk mål at kriminalitet ikke skal lønne seg.^[1] Inndragningsinstituttet legger derfor opp til at utbytte som er oppnådd gjennom straffbare handlinger, eller gjenstander som er brukt til å begå straffbare handlinger, kan inndras.  Inndragning er ikke straff, men en "strafferettslig reaksjon"^[2]. Den som har begått en straffbar handling skal stilles i samme økonomiske stilling som før den straffbare handlingen ble begått. At inndragning ikke anses som straff medfører også at inndragning i kan ilegges i kombinasjon med fengselsstraff, samfunnsstraff eller bot uten at det anses som dobbeltstraff, jf. straffeloven § 66.

Reglene om inndragning er inntatt i straffeloven kapittel 13^[3]. Straffeloven §§ 67-70 regulerer hva som kan inndras.

• Straffeloven § 67, utbytte fra straffbar handling. Utbytte som kan direkte spores tilbake til straffbare handlinger skal inndras. For eksempel utbytte fra salg narkotika, unndratt skatt, leieinntekter fra ulovlig utleie, besparelse av å unnlate å bruke regnskapsfører, osv.

• Straffeloven § 68, utvidet inndragning. Inndragning av utbytte uten at det det konkretiseres hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra, kan idømmes dersom det er sterk sannsynlighet for at gjerningspersonens formue er ervervet ved straffbar virksomhet – for eksempel fordi vedkommende ikke har inntektsgivende arbeid, støtte fra NAV eller annen lovlig inntekt som kan ha blitt benyttet til å skaffe vedkommendes formuesgjenstander.

• Straffeloven § 69: Ting som er frembrakt ved, har vært gjenstand for eller vært brukt til en straffbar handling, kan inndras. For eksempel en sats med heimebrent (frembragt ved), ulovlig oppbevaring av et våpen (gjenstand for), eller bil som har blitt brukt til smugling (vært brukt til)

• Straffeloven § 70, forebyggende inndragning. En ting kan inndras når det på grunn av tingens art og forholdene for øvrig er en nærliggende fare for at den vil bli gjort gjenstand for eller brukt ved en straffbar handling.

Straffeprosessloven § 203 første ledd siste punktum gir hjemmel for at politiet kan ta midlertidig beslag i gjenstander som det senere kan bli aktuelt å inndra eller utlevere til fornærmede^[4].

At inndragning ikke kan anses som straff, medfører at inndragning kan foretas overfor personer som ellers ikke kan straffes – for eksempel fordi de er under den kriminelle lavalder eller er strafferettslig utilregnelig^[5]. Inndragning kan også på visse vilkår gjennomføres overfor andre enn den som er siktet for den straffbare handlingen som gjenstanden er knyttet til^[6].

Økokrim har det overordnede ansvaret for fagforvaltning og kompetanseheving om inndragning^[7]. Alle politidistrikter har i tillegg en egen inndragningsspesialist, som skal sørge for generell kompetanseheving i sitt distrikt samt bistå etterforskere i og politiadvokater i konkrete saker hvor beslag og inndragning er aktuelt^[8].

De siste årene har politi og påtalemyndighet hatt et stadig økende fokus på inndragning. Riksadvokaten har uttrykt at inndragning av utbytte fra straffbare handlinger skal stå sentralt i bekjempelsen av alle former for profittbasert kriminalitet^[9]. I melding til Stortinget den 22. mars 2024 foreslo regjeringen å styrke innsatsen for forebygge og bekjempe økonomisk kriminalitet. Her ble det poengtert at inndragning er et viktig virkemiddel i bekjempelsen av profittmotivert kriminalitet, og det ble foreslått en rekke tiltak for å effektivisere inndragningsinstituttet^[10].

• (no) «Inndragning» i Store norske leksikon
• «Straffeprosessuell inndragning», fra nettstedet jusinfo.no