Idrettsstreiken

Idrettsstreiken (også kjent som Idrettsfronten eller Idrettsboikotten) ble til høsten 1940 etter at Norges Landsforbund for Idrett (NLI) og Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) var oppløst ved forordning fra det nazistiske idrettsdepartement av 22. november 1940. Forbund, kretser og lag gikk til idrettsstreik, som innebar at organisert idrettsliv og offentlige konkurranser ble stanset. Idrettsstreiken varte til slutten av andre verdenskrig, og ble offisielt oppløst juni 1945.

Norsk idrett var i perioden 1924 til 1940 delt i to forbund, Norges Landsforbund for Idrett og Arbeidernes Idrettsforbund. I 1936 gjorde «idrettsforliket» at utøvere i de to forbundene igjen kunne konkurrere i de samme stevnene, og arbeidet med å slå sammen de to forbundene begynte.^[1] Høsten 1939 var en sammenslutning vedtatt i prinsippet av begge forbund, men den tyske invasjon av Norge den 9. april 1940 satte en midlertidig stopp for dette arbeidet. Stoppen ble kortvarig. På fellesmøte den 13. september 1940 ble et interimsstyre for det samlede Norges Idrettsforbund opprettet.^[2]

Ved krigens start i «Norge var det over 350 000 organiserte idrettskvinner og -menn i landet. Derav 250 000 organisert i NLI og 104 000 i AIF.»^[3]

Den 25. september 1940 utnevnte Josef Terboven en ny regjering med Axel Stang som statsråd for det nye Arbeidstjeneste- og idrettsdepartementet. Axel Stang overtok ledelsen av Idrettsforbundet og oppløste både interimsstyret og styret for Landsforbundet og AIF ved en forordning av 22. november 1940. Interimsstyret valgte å si et klart nei til de nazistiske myndighetenes forsøk på å blande seg bort i idrettens organisasjonsfrihet.^[4] Dermed var idrettsstreiken et faktum. Det meste av den organiserte idretten i Norge opphørte fram til krigens slutt i 1945.

Nazistene prøvde å gjennom ulike forordninger å organisere idretten gjennom Norges Idrettsforbund, men streiken var effektiv. Forsøk på å innordne idrettslagene møtte motstand.^[5] «Det varte imidlertid ikke lenge før det nyopprettede departement for Arbeidstjeneste og Idrett i samarbeid med Charles Hoff, Egil Reichborn-Kjennerud, Arthur Nord og noen få andre overløpere gikk igang med sine forsøk på å nazifisere idretten i Norge.»^[3]

Samtidig ble det drevet mye illegal idrett, såkalt Jøssing-idrett, som i starten av krigen måtte holdes i det skjulte. I 1942 gav nazistene opp forsøket på å organisere idretten, og tyskerne mistet interessen for Norges Idrettsforbund. Mot slutten av krigen kunne derfor Jøssing-idretten drives mer eller mindre åpenlyst.^[6]

Idrettsstreiken var den første sivile motstandsfront i Norge under andre verdenskrig, og kom senere til å bli retningsgivende for hele den norske motstandsbevegelsen.^[7]

• Nils Arvidsen, Gunnar Minge (1966): Haldenidretten 1879-1965. Halden Idrettsråd.
• Kaare Lie (1945). Slik kom idrettsfronten : norsk idrett i fred og strid. Oslo: Gyldendal.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
• «Idrettsfronten har holdt!». Norge - nettopp nå!. xx#: Flyktningskontorets skoleavdeling. 1944. s. 13–14.