Hopp til innhold

Honninglos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Honninglos
Honninglos (hunn)
Nomenklatur
Indicator indicator
Sparrman, 1777
Synonymi
Cuculus indicator
Populærnavn
honninglos
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpettefugler
FamilieVokseterfamilien
SlektIndicator
Økologi
Habitat: trelevende, skog- og busklandskap
Utbredelse: Afrika sør for Sahara

Honninglos (Indicator indicator) er en art i vokseterfamilien (Indicatoridae) med en unik atferd, i det fuglen er kjent for å lose både folk og dyr til naturlige ansamlinger med villhonning. Arten er monotypisk og endemisk for Afrika sør for Sahara. Honninglos inngår som en art i slekten Indicator, som teller ti arter og er én av to slekter i underfamilien Indicatorinae (egentlige voksetere). Ifølge IUCNs rødliste er arten livskraftig, vanlig, og bredt distribuert i leveområdet.[1]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Det vitenskapelige navnet Indicator indicator betyr rett og slett los eller veiviser. Arten er også typeart, som gir navn til både slekten (Indicator) og familien (Indicatoridae). Den er kjent for å lose både folk og andre dyr til bol med villhonning, i håp om at bolet blir brutt opp så den selv kan nyte av overskuddet med honning og bivoks. Atferden er altså opphavet til navnet,[2] som i sin helhet kan oversettes som «fugl som indikerer» (hvor det finnes et bol med honning). I så måte er det norske navnet, honninglos, nærmest en direkte og perfekt beskrivende oversettelse.

Biologi

[rediger | rediger kilde]
Honninglos (hann)

Honninglosen er ikke spesielt nært beslektet med noen av sine afrikanske slektninger, men den står trolig nærmest skjellvokseter (I. variegatus) og gråvokseter (I. minor), samt de to asiatiske artene, gulgumpvokseter (I. xanthonotus) og gulskuldervokseter (I. archipelagicus). Kanskje står den heller ikke så alt for fjernt fra lyrevokseter (Melichneutes robustus).[3]

Honninglos måler cirka 19–20 cm og veier omkring 34–62 g, typisk 40–57 g.[3] Hannen har brun overside på fjærdrakten, sort i strupen og hvite, nærmest runde kinnflekker. Nebbet er rosa, skuldrene gyllengule, og de ytre fjæra på stjerten er korte og hvite. Undersiden er lys og har ispedd mørke streker på flankene. Hunnen er dusere og hvit i strupen. Hun mangler også de hvite kinnflekkene og har mørkere nebb. Nebbet er forøverig bredt og kraftig. Og som andre sanne voksetere har den ekstra tykk hud og tynnvegget muskelmage.[3]

Arten er vanlig i store deler av Afrika sør for Sahara, inkludert i det tørre Sahel, men ikke i ørken og tropisk regnskog. Den finnes imidlertid i monsunskog. Arten trives i åpent skogslandskap og i kantsonen til tettskog og skogbevokste elvebredder, samt i busklandskap og tørrere krattskog, på plantasjer, og i hager med trær og buskvekster. Arten opptrer normalt i høyder opp til 2 000 moh., av og til opp mot 3 000 moh. i Øst-Afrika.[3]

Honninglosen har et unikt kosthold, som i stor grad består av bivoks, honning og insekter (bilarver, termitter o.l.). Arten er aggressiv når den eter, spesielt når den eter bivoks fra et ødelagt bol. Og mest aggressive er ungfuglene.[3]

Honninglosen er viden kjent for sin unike atferd. Den loser folk og dyr til naturlige ansamlinger av villhonning. Som andre sanne voksetere er den svært nysgjerrig og lar seg lett tiltrekke av menneskelig aktivitet. Den følger gjerne etter mennesker og er ofte nærgående. Fuglene er også både energiske og pågående. Når den varsler om honning blir den ekstra energisk og svært vokal. Den kan svirre rundt hodene på folk og synge intenst for å oppnå oppmerksomhet. Ungfugler og hunner er mest aktive i losingen. Om den ikke får noen oppmerksomhet kan den blir mer og mer aktiv, og vokaliseringen øker i intensitet. Får den oppmerksomhet, flyr den et lite stykke og setter seg på en grein, for å se at noen følger etter den, mens den intenst vokaliserer og viser sin iver. Når den ser at noen følger etter, flyr den videre og repeterer atferden, til den er framme ved bolet med bier og honning, i håp om at det blir brutt opp, så den kan nyte av overskuddet med honning, bivoks og bilarver.[4]

En undersøkelse fra Mosambik viser, at når honninglosen søker samarbeid med mennesker, så vil en høylydt trillene kallelyd etterfulgt av et høylydt grynt, en unik lydkombinasjon bare brukt av yaofolket der, øke sjansen for å få los til en bikube fra 33 % til 66 %. Og sjansen for å finne honning øker samtidig fra 17 % til 54 %.[5] I en annen studie, gjort over en periode på sju år (2006–2003), dokumenterer Wood et al. (2014), at hazadafolket, som er tradisjonelle jegere og samlere med solid kunnskap om honningsanking, øker sjansen til å finne bol med honning med hele 560 % når de loses av en honninglos, sammenlignet med å lete selv.[6] Ikke bare fant hazadafolket honning oftere, men de fant den også i betydelig større mengder. Når de ble lost av en honninglos inneholdt bolet i snitt 7 480 kcal med energi. Og bolet tilhørte nesten alltid bier av arten Apis mellifera, en stikkbi. I de tilfeller hvor hazadafolket selv fant fram til bolene, var snittmengden henholdsvis 1 390 kcal for bol av ikke stikkende bier og 2 320 kcal for bol av A. mellifera.[6]

Honningloser er hekkeparasitter. I tørre tropiske utbredelsesområder hekker de i regntiden, mens de hekker i tørketiden i fuktige områder. Hunnen legger typisk 20 egg i bulker av fem egg, men kun ett egg i hver verts rede. Hun punkterer vertens egne egg. Det hele tar kun 12–15 sekunder, en nødvendighet for ikke å bli oppdaget. Inkubasjonstiden er ikke kjent, men avkommet er flygedyktig etter cirka 35–40 dager. Honninglos kan leve til de blir mer enn 12 år gamle, selv om dette ikke er normalen.[3]

Arten er standfugl, men den kan trekke opptil 20 km eller mer. Det normale er imidlertid 8–10 km. Ungfugler trekker inntil 8 km i løpet av få dager etter at de er blitt flygedyktige.[3]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Short & Horne (2017).[4] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[7] Beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn. Alle arter har nødvendigvis ikke fått norsk navn.

Treliste

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ BirdLife International (2017) Species factsheet: Indicator indicator. Downloaded from http://www.birdlife.org on 05/07/2017.
  2. ^ Jobling, J. A. (2017). Key to Scientific Names in Ornithology. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.) (2017). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  3. ^ a b c d e f g Short, L.L. & Horne, J.F.M. (2017b). Greater Honeyguide (Indicator indicator). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  4. ^ a b Short, L.L. & Horne, J.F.M. (2017a). Honeyguides (Indicatoridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
  5. ^ Spottiswoode, C.N., Begg, K.S. & Begg, C.M. (2016) Reciprocal signaling in honeyguide-human mutualism. Science, 22(353): 387–389. doi:10.1126/science.aaf4885
  6. ^ a b B. M. Wood, H. Pontzer, D. A. Raichlen, and Frank Marlowe (2014) Mutualism and manipulation in Hadza–honeyguide interactions. Evolution and Human Behavior. 35.6 (2014), 540-546.
  7. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Honninglos&oldid=18132890»