Halikarnassos

Halikarnassos
Ἁλικαρνασσός
Land		Tyrkia
Periferi		Karia
Grunnlagt		1100 f.Kr. (Julian)
Nettside		www.bodrum-info.org/English/history/index.htm
Posisjonskart Halikarnassos Halikarnassos (Tyrkia)
Halikarnassos 37°02′16″N 27°25′27″Ø
Halikarnassos på Commons

Halikarnassos (gresk: Ἁλικαρνᾱσσός, Halikarnassós eller Ἀλικαρνασσός, Alikarnassós; tyrkisk: Halikarnas) var en gresk antikk by lokalisert hvor det moderne Bodrum i Tyrkia ligger i dag. Det var lokalisert i sørvestlige Karia som et malerisk sted ved Kosgulfen i Anatolia. Byen var kjent for graven til Mausollos, opprinnelsen til ordet mausoleum, som ble bygget en gang mellom 353 og 350 f.Kr., og var en av de syv underverker i antikkens verden. Byen var en del av Perserriket inntil det ble erobret av Aleksander den store ved beleiringen av Halikarnassos i 334 f.Kr.

Halikarnassos besto opprinnelig av kun en liten øy i nærheten av kysten som var kalt Zephyria, noe som også var det opprinnelige navnet til bosetningen og er i dag stedet for den store Sankt Peter-festningen, bygget i 1404 av hospitallerordenen av Sankt Johannes fra Rhodos (senere kjent som Malteserordenen). I løpet av tiden ble øya en del av fastlandet og byen utvidet seg til den også innbefattet Salmakis, en eldre by opprinnelig tilhørende legerne og karierne, og ble lokaliseringen av en senere byborg.

Stedet som utgjør Halikarnassos har lang historie. Arkeologiske utgravninger viser menneskelig bosetning tilbake til minst rundt 1200 f.Kr. Mange sivilisasjoner har hatt sitt hjem her.^[1] Opprettelsen av byen hviler på flere tradisjoner, den fremste er at den ble opprettet som en dorisk koloni, og figurer på mynter med avbildninger av Medusa, Athene, Poseidon eller treforken, støtter uttalelsen at moderbyene var Troizen og Argos på Peloponnesos.^[2] Historikeren Herodot, som selv var født i Halikarnassos i 484 f.Kr., uttalte at dorerne grunnla byen. Likevel har det nok vært flere folkeslag involvert, blant annet de stedegne folkene kariere og lelegere som allerede var i sørvestlige Anatolia da de gresktalende innvandrerne kom dit. Disse folkene blandet seg med den gresktalende.^[3]

Homer forteller at kariere hjalp til med å forsvare Troja.^[1] Innbyggerne synes å ha akseptert Anthes, en sønn av Poseidon, som deres legendariske grunnlegger, slik Strabon har nevnt, og de var stolte av tittelen Antheadæ. Herodot hevdet vagt at ved et tidspunkt var hele vestkysten av Anatolia (Mysia, Lydia og Karia) befolket av ett etnisk folk som var inndelt i tre «brødrefolk», skjønt de to fremste byene i Karia (Miletos og Halikarnassos) hadde opplagt ulik etnisk sammensetning da den anatoliske vestkysten snakket tre særskilte gresk dialekter, oppblandet med lokalbefolkningens språk.^[3][4] To inskripsjoner fra Halikarnassos fra 400-tallet var på jonisk gresk, ikke dorisk gresk, hvilket indikerer at byen hadde en mangfoldig eller endret etnisk sammensetning, og muligens årsaken til at byen ble ekskludert fra de hendelser i de doriske byene i nabolaget. Både kariske og greske navn opptrer sammen i inskripsjoner, noe som igjen støtter at byen besto av en etnisk sammensatt befolkning.^[3]

Fra tidlig av ble Halikarnassos medlem av det doriske hexapolis (seks byer) som også omfattet Kos, Knidos, Lindos, Ialysos, Kameiros (de tre siste på Rhodos), men ble senere utelate fra forbundet. Den grunnleggende årsaken var antagelig langt mindre trivielt enn den som er oppgitt, men kan ha vært den utløsende grunnen: medlemmene av forbundet deltok i felles festival, de triopiske leker i nærheten av Knidos, og Herodot forteller at en Agasikles tok hjem til Halikarnassos en pris som han hadde vunnet, men istedenfor å dedikere den slik skikken var til Apollons tempel, tok han prisen med til sitt eget hjem.^[5]

Tidlig på 400-tallet f.Kr. ble Halikarnassos underlagt herredømmet til dronning Artemisia.^[6] Artemisia var innfødt av byen, ble gift med en konge av Halikarnassos, hvis navn har gått tapt, og antagelig døde han kort tid etter, og deretter tok Artemisia selv tronen i egen rett som dronning. Halikarnassos' fremste fiende, øya Rhodos, grep anledningen til å angripe byen da de mente at den var ledet av en svak kvinne. Artemisia viste seg som en dyktig militær strateg, lokket angrepet fra Rhodos i en felle og beseiret dem. Artemisia allierte seg deretter med Xerxes I av Persia, og deltok med perserne i slaget ved Salamis i 480 f.Kr. Her sto Persia og dets allierte opp mot et forbund av greske bystater, og hvor Artemisia sto fram som den første kjente kvinnelige kommandant som førte befalet av egen flåte.^[7] Seieren ble gresk, og Xerxes som vurderte slaget fra land, skal ha bemerket at Artemisia var det eneste av hans folk som bidro positivt etter å ha ødelagt ni athenske triremmer: «Mine menn har blitt kvinner, og mine kvinner har blitt menn».^[8]

Om Pisindalis, hennes sønn og etterfølger, er det lite som er kjent. Etter perserkrigene gikk Halikarnassos inn i Det athenske sjøforbundet. Den neste som hadde makten i byen var tyrannen Lygdamis. I 457 f.Kr. var det et forsøk på et opprør mot ham, og en av opprørerne som ble drept var poeten Panyassis. Hans nevø, eller kanskje en yngre fetter, var Herodot, den senere berømte historikeren. I løpet av opprøret (rundt 457 f.Kr.). ble Herodot tvunget til å flykte til Samos, antagelig begynnelsen på hans mange reiser.^[9]

Kongefreden en allianse som ble beseglet mellom perserkongen og Sparta i 386 f.Kr. førte til Halikarnassos havnet under Perserriket. Hekatomnos, konge av Karia, ble persisk satrap. Han styrte fra 404 f.Kr. til 358 f.Kr. og etablert sin slekt som kongelig dynasti. Han etterlot seg tre sønner: Maussolos, Idrieus, og Pixodaros – og alle sønnene etterfulgte ham. Han hadde også to døtre, Artemisia og Ada, gift med sine brødre, Maussolos og Idrieus.

Maussolos flyttet sin hovedstad fra Mylasa til Halikarnassos. På denne tiden hadde byen en økonomisk vekst, basert på handel, seiling og båtbygging.^[1] Opprinnelig var byen omgitt av Zephyrion i øst på en egen øy, og hvor grekerne først hadde bosatt seg, og Salmakis i vest hvor karierne og muligens de tidligere lelegerne hadde levd. Mellom disse lå nekropolis. Handelen ble gjort ved Agora ved havnen.^[9]

Maussolos bygget om byen og utvidet den betydelig. Han fraktet inn folket fra flere av landsbyene rundt og byde boliger for dem. Den nye byen ble sentrert rundt havnen, noe som ga den utforming som et gresk teater med sin sirkulære, innesluttede havn (λιμην κλειστός) og med byen selv som steg opp ved høyden bakenfor. Hans arbeidere gjorde havnen dypere og benyttet overskuddet til å bygge en undervannsmolo som bølgebryter foran havnen. I selve byen ble vegene og plassene brolagt i en byplanlegging som hadde en utforming i rette vinkler. Hovedgaten var 10 stadia (rundt 1,76 km) lang. Rundt byen ble forsvarsmur reist, rundt 6 km lang.^[9] På den ene siden av havnen, på øya Zephyria, ble det reist et stort befestet palass, posisjonert til å ha utsikt både mot havs som mot innlandet, mulige retninger som en eventuell fiende kunne angripe. Det ble også bygd brønner og vakttårn som en del av forsvarsverket, men også et teater i gresk stil og tempel for krigsguden Ares.

Maussolos og deretter Artemisia benyttet store mengder av skattepengene til å utsmykke byen. De bestilte statuer, og reiste templer og bygninger i skinnende marmor. Da Maussolos døde i 353 f.Kr, begynte hans hustru, søster og etterfølger Artemisia byggingen av en storstilt minnesmerke etter ham, plassert sentralt på en høyde midt i byen. Hun døde selv i 351 f.Kr., av sorg ifølge Cicero,^[10] I henhold til Plinius den eldre fortsatte arbeidet av arbeiderne på gravmonumentet etter hennes død, «ettersom det var samtidig et minnesmerke av hans egen berømmelse og av skulptørenes kunstart»,^[11] og fullførte det i 350 f.Kr. Dette gravmonumentet til Maussolos ble kjent som «mausoleum», hvilket ga opphav til dette ordet, og ble et av de syv underverker i den antikke verden. Mausoleet i Halikarnassos var ca. 140 meter i høyde og omgitt på alle fire hjørnene av 36 marmorsøyler, ni på hver av de fire sidene. Disse ble prydet med skulpturelle relieffer gjort på hvert hjørne av fire kjente greske skulptører.

Hennes bror Idrieus etterfulgte Artemisia og han ble igjen etterfulgt av sin hustru og søster Ada da han døde i 344 f.Kr. Ada ble veltet av tronen av sin bror Pixodaros i 340 f.Kr. Da han døde i 335 f.Kr. var det hans svigersønn, en perser ved navn Orontobates, som mottok posisjon som satrap av Karia fra den persiske kongen Dareios III

Etter at Ada var blitt avsatt av sin bror Pixodaros forsøkte han å tilpasse seg den nye stormakten i Hellas, kongeriket Makedonia. Ada trakke seg tilbake til festningen Alinda (Ἄλινδα) i nordlige Karia.^[12] Orontobates lot Memnon av Rhodos, den greske hærføreren av de greske leiesoldatene i persisk tjeneste, gjøre Halikarnassos til en av sine baser for å stå imot angrep fra Aleksander, Makedonias nye hersker. Aleksander gikk inn i Karia i 334 f.Kr., året etter at Pixodaros var død. Ada unngikk å få Alinda erobret ved å overgi seg og formelt adoptere Aleksander som sin sønn, noe som skaffet ham sympati blant de andre byene i Karia. Som motytelse anerkjente han henne som dronning av Karia, og i henhold til Strabon kommanderte hun de kariske styrkene ved beleiringen av Halikarnassos.^[9]

Erobringen av Halikarnassos høsten 334 f.Kr. viste seg å bli vanskelig da byens forsvarsmurer var i utmerket stand. Den persisk flåten lå i havnen, og byen hadde en sterk garnisonen av både persiske og greske leiesoldater ledet av Memnon. Aleksander måtte vente til ha fikk tilsendt en ny oppfinnelse, katapulter, i angrepet på byen, noe som førte til store ødeleggelser. Et problem var at Aleksander ikke hadde en flåte, mens perserne kunne skaffe nye forskninger sjøvegen. Å sulte ut byen var ikke mulig og storme murene var også vanskelig. Da Aleksander forsøkte et overraskelsesangrep mot nordmuren, angrep Memnons styrker fra Myndosporten mot makedonernes høyre flanke, og kun disiplinen til Aleksanders veteraner forhindret katastrofe. Likevel lyktes et makedonsk angrep gjennom dalen på høyre side, og akropolis og den nedre byen ble erobret etter voldsom strid. Memnon satte byen i brann da han ikke kunne stå imot lengre. Festningen på Zephyria holdt fortsatt stand ytterligere et år, og samtidig hadde Aleksander tapt flere måneder, mens det strategiske initiativet gikk over til Dareios III av Persia som kunne samle en hær i øst.^[13] Aleksander ga styret av byen tilbake til Hekatomnos' dynasti, representert ved Ada, mens han selv var blitt hennes arving.

Ikke lenge etter beleiringen mot borgerne i Halikarnassos et gymnasion som gave fra den hellenistiske Ptolemaios i Egypt, og byen bygde til hans ære en stoa. Etter erobringen var byen helt ødelagt, og selv om den reiste seg igjen, fikk den aldri tilbake den betydning den hadde tidligere. Cicero skrev langt senere at den var bortimot forlatt.^[2]

Halikarnassos er nevnt i Første Makkabeerbok ^[14] som blant de byene som konsul Lucius sendte brev til angående et forbund mellom Roma og den jødiske ypperstepresten Simon.^[15] Romerne ga senere den jødiske kolonien tillatelse til å bygge en synagoge ved kysten.^[16] I kristen tid fortelles det om tre biskoper fra byen: en som ble sendt til konsilet i Kalkedon i 451 e.Kr., en som i 536 ble fordømt for aftartodoketisme, og en som i 553 ble sendt til andre konsil i Konstantinopel.^[15][17] Ved andre konsil i Nikea i 787 var bispesetet også representert, men med diakon.^[15]

Johanniterridderne fra Rhodos tok Halikarnassos i besittelse i 1402, og oppførte på begynnelsen av 1400-tallet på halvøya ved havnens østside en festning tilegnet den hellige Peter, Petronion, derav det nåværende navnet Bodrum. For å bygge festningen benyttet man Mausollos gravmonument som steinbrudd, og hvor marmorblokkene ble anvendt i festningsmuren, delvis brent til kalk. På begynnelsen av 1500-tallet falt byen inn under Det osmanske rike.

Stedet for den antikke byen er dag delvis dekket av den moderne tyrkiske byen Bodrum, men de antikken bymurene kan fortsatt bli sporet hele vegen rundt, og lokaliseringen av flere av templene, teateret og andre offentlige bygninger kan bli fastlagt med sikkerhet.

Fra 1856 begynte engelskmannen Charles Thomas Newton omfattende utgravninger og undersøkelser i Halikarnassos. Hans hensikt var først og fremst å gjenfinne levninger av mausoleet, men avdekket i tillegg de viktigste punktene i den antikke byens topografi. Han slo fast at mausoleet besto av fem deler — et fundament eller podium, et pteron (begrepet ble benyttet av Plinius den eldre) eller innhegning av søyler, en pyramide, en sokkel og stridsvogngruppe. Fundamentet var bygd av blokker av grønnstein, bekledd med marmor og dekket med utskjæringer av kuer. Rundt denne var det antagelig statuegrupper. Pteron besto av, i henhold til Plinius' beskrivelse, av 36 joniske søyler som lukket inn en kvadratisk cena. Mellom søylene sto antagelig enkeltstående statuer. Fra de deler som har blitt gjenfunnet, synes det som om hovedfrisen av pteron representerte kamper mellom grekere og amasoner. I tillegg var det også mange fragmenter i legemestore skulpturer av dyr, ryttere og lignende som antagelig tilhørte fronton. Over pteron steg pyramiden, opprettet med 24 trinn til en pidestall som ble toppet med en skulpturgruppe av en stridsvogn og med Mausollos og en hjelper. I British Museum finnes det en statue av hva som antas å forestille Mausollos, og som kan gi et inntrykk av deler av skulpturgruppen.

Den romerske forfatteren Vitruvius sammenlignet byens form med den halvsirkelformede tilskuerplassen i et gresk teater. Havnen, som åpner seg sørover, går som en bue inn mot byens sentrum. På venstre side går et berg opp fra vannet og på østsiden den lille øya Zephyria, som allerede i romersk keisertid var blitt landfast. I nærheten av denne anla Mausollos en liten, stengt krigshavn som bare kunne erobres fra hans festningspalass som ble oppført rett ved på en høyde på øya. Av krigshavnens gamle molo finnes ennå noe bevart.

Forsvarsmuren rundt byen hadde en også en form som en halvsirkel hvorfra det med hensyn til terrenget skjøt ut en tunge mot nord. Inntil havnen lå torget, og nord for den, omtrent halvveis oppfor, lå restene av mausoleet. Enda lengre nord på en stor terrasse med tunge støttesøyler ligger grunnen for et jonisk tempel for Ares. I tempelet fantes det et tempelbilde i akrolitt.^[18] Den er både tilskrevet henholdsvis Leochares og Timotheos. Videre finnes rester av et teater, en søylehall som i henhold til en innskrift var tilegnet «Apollon og kong Ptolemaios», romerske villaer, tempel for Demeter, Persefone og andre. Vegene fra Halikarnassos som gikk til de nærmeste store byene, Myndos i vest og Mylasa i nordøst, er ennå synbare.

• Adler, F. (1900): «Das Mausoleum zu Halikarnass» (PDF) i: Zeitschrift für Bauwesen 50: 2–19.
• Dinsmoor, William B. (1908): «The Mausoleum at Halicarnassus» i: American Journal of Archaeology 12: 3–29, 141–197.
• Fergusson, James (1862): The Mausoleum at Halicarnassus restored in conformity with the recently discovered remains, London: J. Murry.
• Newton, Charles Thomas; Pullan, Richard Popplewell (1862-1863): A history of discoveries at Halicarnassus, Cnidus & Branchidæ (2 bind), London: Day and Son. Google bøker: Bind 1 og bind 2
• Poulsen, Birte: House of Charidemos - a late-antique building in Halikarnassos^{[død lenke]}, Klassiske studier, Syddansk Universitet
• Preedy, J. B. Knowlton (1910): «The Chariot Group of the Maussolleum» i: Journal of Hellenic Studies 30: 133–162, JSTOR 624266.
• Oldfield, Edmund (1894/5): «The Mausoleum at Halicarnassus. A new restoration» i: Archaeologia 54: 273–362.
• Oldfield, Edmund (1896/7): «The Mausoleum at Halicarnassus. The probable arrangement and signification of its principal sculptures» i: Archaeologia 55: 343–390.
• Six, J. (1905): «The pediments of the Maussolleum» i: Journal of Hellenic Studies 25: 1–13.
• Stevenson, John James (1909): A restoration of the Mausoleum at Halicarnassus, London: B. T. Batsford.

• «Mausolus grav» (W. R. Lethabys rekonstruksjon av mausloeet, 1908)
• Livius, «Halicarnassus» Arkivert 20. oktober 2006 hos Wayback Machine. ved Jona Lendering, Livius.org
• «Mausoleum», artikkel fra Smith's Dictionary of Greek and Roman Antiquities, 1875.