Gresk kunst i antikken

Gresk kunst i antikken betegner de kunstformer, hovedsakelig skulptur, vasemaleri og arkitektur, som ble skapt i Hellas i løpet av antikken. Hellas har en rik og variert kunsthistorie som går rundt 5000 år tilbake, med den minoiske sivilisasjon og senere den hellenistiske sivilisasjon. Gresk kunst påvirket Romerrikets kunst og ble selv påvirket av østlige kunstretninger. Det aller meste av europeisk kunst i de påfølgende 2000 årene har forholdt seg direkte eller indirekte til den greske kunsten.

Antikkens greske kunst har hatt en enorm innflytelse på kulturene i tallrike land fra oldtiden og opp til nåtiden, spesielt innenfor skulptur og arkitektur. I vest på romersk kunst i Romerriket hovedsakelig avledet fra greske modeller. I øst innviet Aleksander den stores erobringer flere land i en utveksling mellom greske, sentralasiatiske og indiske kulturer, noe som resulterte i blant annet gresk-buddhistisk kunst med forgreining så langt unna som til Japan. I kjølvannet av renessansen i Europa inspirerte den humanistiske estetikk og høye standard av gresk kunst generasjoner av europeiske kunstnere. Godt inn på 1800-tallet dominerte den klassiske tradisjonen som ble avledet fra gresk kunst kunsten i den vestlige verden.

Den greske sivilisasjon skiller fra de andre sivilisasjonene i Egypt og Midtøsten. Mens den egyptiske sivilisasjonen var et homogent, uforanderlig hydralistisk samfunn under en hersker, farao, i et klart avgrenset geografisk område, var den greske sivilisasjonen forskjellig i nær alle aspekter.

Hellas dannet ingen klart avgrenset geografisk område, men spredde seg over den greske halvøya, over øyene i Egeerhavet og langs kysten av Anatolia. Det var greske samfunn langs Svartehavet, i sørlige Italia og på Sicilia, og så langt unna som langs kysten av Frankrike og i Spania. Grekerne var desentraliserte, kun knyttet sammen via sjøveiene, og de hadde ingen felles politisk enhet eller felles styre. Den greske verden besto av en rekke selvstyrte bystater som hyppig lå i krig med hverandre, styrt av enkeltindivider, mindre grupper eller av et flertall; tyranner, oligarki eller demokrati – begreper som er alle greske, noe også ordet for politikk er, avledet av polis (by), i betydningen «selvstyrt by».

Grekerne, eller hellenerne som de kalte seg selv, var selv meget selvbevisst om at de hadde en felles kultur, hva Herodot på 400-tallet f.Kr. kalte for «vi er alle av samme slag og de den samme tale, vår felles helligdommer for gudene og ritualer, våre felles sedevaner».^[1]

Grekerne var sjøfarende og kom tidlig i kontakt med andre sivilisasjoner, blant annet den egyptiske, og lærte sannsynligvis billedhoggerkunsten herfra. De første skulpturene ble gjort i tre, xoanon, men skulpturer hogd ut av stein tok antagelig utgangspunkt i den egyptiske formelen oppdelingen av kroppen, et abstrakt numerisk system for proporsjon, men frigjorde seg snart fra det fastlagte skjemaet. Hvor egypterne hadde en tradisjonstung kunnskap om hvordan det menneskelige legemet var oppbygd, tok grekerne et mer empirisk tilnærming og benyttet sansene få se hvordan kroppen faktisk så ut. «Den store oppvåkningen», som den engelske kunsthistorikeren Ernst Gombrich kaller det: oppdagelsen av naturgjengivelsen.^[2]

Kunsthistorikere har sporet den greske kunsten i tre påvirkninger: etterlevninger fra den kretisk-mykenske kulturen (eller Egeisk kultur), bidrag fra dorerne, og ikke minst lærdom fra assyrere og egyptere. Lærdom fra øst, fra Anatolia og bortenfor, ga påvirkning som utjevnet den europeiske geometriske stilen mot en voksende naturalisme.^[3]

Grekerne overtok antagelig også den egyptiske metoden å forbedre en steinblokk ved å tegne statuens omriss, overført på deres egen steintype. Her var grekerne heldige da stein fra Paros, kjent for sin hvite marmor, og fra andre øyer i Egeerhavet, og fra fjellene Hymettos og Pentélikon, hadde en særdeles vakker, nærmest gyllent, lysende skjær i fargen.^[4]

En orientalsk, østlig påvirkning er også tilstede i de første utskjæringer av menneskefigurer, eksempelvis i utskjæring i elfenben av en knelende gutt som viser syrisk eller fønikisk behandling i detaljene^[5], men figuren har allerede et karakteristisk gresk element i seg ved at figuren er naken. Hverken i Egypt eller i Midtøsten er mannlig nakenhet vanlig i kunsten. Ved å kle av figuren ble grekerne opptatt av musklene og huden på en avslørende og nyskapende måte som det egyptiske skjemaet ikke tillot. Den skulpturelle nakenhet var dog forbeholdt mannlige figurer. Når grekerne opptok den fønikiske fruktbarhets- og modergudinnen Astarte som Afrodite ble hun kledd opp og dekket til, og det kvinnelige legeme ble ikke behandlet i sin fulle form før ut på 300-tallet f.Kr.

Dyrkelsen av den mannlige nakenhet er blitt forklart i en aristokratisk krigerkultur, og i den greske praksis å opptre naken i atletiske øvelser (atleter var også soldater), men dens opprinnelse kan ha sin bakgrunn i å knytte nakenhet i en tidligere dyrkelse av andakt og ærefrykt i religiøs, orientalsk kunst.^[6] Den greske nakenhet har alltid vært noe merkelig for andre sivilisasjoner. Engelsk språk har i motsetning til norsk et skille mellom «naked» og «nude». Å være naken (naked) er å bli fratatt klærne og innebærer et element av forlegenhet mens avkledd (nude) har en dannet bruk uten forlegenhet.^[7]

Den nakne greske yngling, fjernt fra alderdommens forfall, reflekterte en selvbevisst, elitistisk syn ikke bare på det greske samfunn i henhold til andre «barbariske» samfunn, men også på et mannsdominert samfunn som «henviste kvinner til hjemmet, smilte til pederasti og synes aldri å ha tvilt på menns overlegenhet, i skjønnhet såvel som styrke».^[8] Men de første greske statuer, hovedsakelig avbildninger av guden Apollon, var ikke vakre, men stive og mindre naturlige enn deres egyptiske forbilder som hadde to karakteristikker: de var ideelle og tydelige, perfeksjonert gjennom tusener av år. Gresk kunst starter med et konsept om den perfekte form, ikke mot en dragning av realisme, og den perfekte form er som Apollon selv, harmonisk og matematisk definert, eksempelvis definert av matematikeren Pythagoras. Før Apollon er vakker er han billedframstillingen av den ideelle, tydelige form, og deretter utvikler formen seg gradvis til etterligning, mimesis (imitasjon), anskueliggjort filosofisk av Platon og Aristoteles.^[9]

Den greske nakenstatue varierer stort i anatomisk nøyaktighet, og det har blitt gjort mange forsøk på å datere dem nærmest tiår for tiår i antagelsen av at skulptørene strebet etter stadig større naturalisme. Hvor riktig denne kronologiske antagelsen enn måtte være, synes det som om en mer naturalistisk tilnærming skjedde fra tidlig på 400-tallet f.Kr., rundt 480 f.Kr., noe som kan bevitnes i de statuer som ble revet overende under den persiske herjingen av Akropolis i Athen og senere begravd under de nye fundamentene (og således bevart for ettertiden). Også statuer, som Kritiosgutten, hogd ut ikke lenge etter katastrofen har de samme karakteristikker. Den arkaiske stivheten er erstattet av ikke bare framstående skjønnhet, men en ny ledighet hvor høyre kne er lett bøyd, tyngden flyttet mot venstre, og hodet er lett vendt mot høyre, nok til at en følelse av liv blir gitt til totaliteten. Kroppen er ikke lenger utskåret i henhold til et diagram, men i sin organiske form i naturlig balanse. Antikke kilder oppgir navnet Pythagorus fra Rhegium (ikke matematikeren) som den skulptøren som «først ga rytme og proporsjoner til sin skulpturer».^[10]

I antikkens Hellas er det ingen naken kvinneskulptur fra før 500-tallet f.Kr., og de var sjeldne på 400-tallet. Det var både religiøse som sosiale grunner for dette. Mens den nakne Apollon var en del av det guddommelige var det både religiøse og rituelle tabuer som førte til at Afrodite ble tildekket. Selv så sent som 300-tallet f.Kr. var den nakne Afrodite assosiert med orientalske kulter og hennes fysiske skjønnhet ble antagelig sett på som kjetteri mer enn fordømt av moralske grunner.^[11]

Også sosialt var begrensningene tilsvarende. Hvor de mannlige atletene var nakne eller så vidt tildekket, var de greske kvinnene forvist til hjemmet, tildekket fra hode til tærne. Unntaket var spartanerne som sjokkerte de øvrige grekere med å la sine kvinner vise lårene og delta i gymnastiske øvelser. De sjeldne tegninger av nakne kvinner på greske vaser er alt annet enn gjengivelse av ideelle skjønnheter, men fra midten av 400-tallet f.Kr. synes det som om kvinnefigurer på drikkebegre er blitt mer attraktive. Istedenfor nakne ble kvinner gjengitt tildekket av tynne slør som klebet om dem, draperie mouillée, et grep som ble benyttet fra arkaisk tid og framover. Og likeledes som greske skulptører lærte seg å utforske mannlig muskelspill og skjelettstrukturen, ble de dyktige til å gjengi tekstilenes myke folder og naturlige tyngde.^[12]

Det synes som det er først med Praxiteles og ikke minst med hans Afrodite fra Knidos at den nakne kvinneakt står fram, skjønt den er stoppet i det øyeblikket hvor hun enten kler på eller av seg. Den venstre armen holder hennes drakt mens den andre dekker skjødet, og fotstillingen er lånt fra den mannlige akt. Statuen er antagelig utført en gang rundt år 350 f.Kr. Plinius den eldre rapporterer at borgerne på øya Kos avviste statuen, men den ble tatt imot i byen Knidos i Anatolia hvor en forfatter fra senantikken har gitt livlig redegjørelse av et besøk til hennes helligdom der.^[13]

Afrodite fra Knidos var ikke den eneste gudinneskulptur av Praxitles. Han gjorde også en hvor beina og hoftene er tildekket, men brystene blottet, bevart i tallrike kopier og hvor den beste kanskje er Venus fra Arles i Louvre, men som i moderne tid er blitt restaurert på en tragisk måte. Hele overkroppen er blitt glattet ned da den franske kongen fant antydningen av muskler og ribbein avskyelig, nettopp det som var gresk kunsts reelle vesen. En annen tilsvarende antikk kvinneakt er Venus fra Milo som bidro til den hellenistiske kunstens fødsel. Epokens utallige venusfigurer har adskillig sjarm, men som det meste av kunsten i denne tiden har den mistet sin religiøse betydning og blitt underholdning og yndefull dekorasjon. Og utpå 100-tallet e.Kr. dør den nakne kvinnefiguren ut som kunstnerisk emne inntil den blir gjenfødt i renessansen.

Kunsten i antikkens Hellas er vanligvis delt stilistisk i fire perioder: geometrisk, arkaisk, klassisk og hellenistisk (se nedenfor). Den geometriske tidsalder er vanligvis datert fra rundt år 1000 f.Kr., skjønt det er en periode som rommer stor usikkerhet og hvor kunnskap om kunsten som ble skapt i de påfølgende 200 år (tradisjonelt kjent som «Den mørke tidsalder») svært sparsom. Perioden fra 600-tallet f.Kr. vitner om en langsom utvikling av den arkaiske stil slik den er eksemplifisert i svartfigurkeramikk, det vil si figurativt vasemaleri med svarte figurer. Begynnelsen på perserkrigene (480 f.Kr. til 448 f.Kr.) er vanligvis sett på som en skille mellom de arkaiske og de klassiske periodene, og regimet til Aleksander den store (336 f.Kr. til 323 f.Kr.) er hva som skiller den klassiske perioden fra den hellenistiske perioden.

I virkeligheten var det intet skarpt skille fra den ene perioden til den andre. Kunstarter ble utviklet i ulikt tempo på de ulike stedene i den greske verden, og som i alle tidsaldrer arbeidet noen kunstnere i mer innovative stiler enn andre. Sterke lokale tradisjoner, konservativ i sin karakter, og kravene til lokale religiøse kulter har gjort det mulig for kunsthistorikere å lokalisere opprinnelsen til selv omplassert kunst.

Antikkens greske kunst har blitt bevart med størst hell i skulptur og arkitektur, foruten også en del mindre kunstarter som myntformgivning, keramikk og smykkekunst. Fra den arkaiske perioden har en god del malt keramikk (vasemaleri) overlevd, men disse levningene gir et feilaktig inntrykk av rekkevidden av gresk kunstuttrykk. Grekerne, som i de fleste europeiske kulturer, anså maleri som den aller høyeste form for kunst. Maleren Polygnotos fra Thasos, en øy helt nord i Egeerhavet, var virksom på midten av 400-tallet f.Kr. i Athen og ble sett på av senere grekere på samme måte som kunstvitere i dag forholder seg til Leonardo da Vinci eller Michelangelo. Hans verker var fortsatt beundret 600 år etter at hans død. I dag har ingen av disse overlevd, selv ikke som kopier.

Selv innenfor skulptur og arkitektur er det kun et fragment av det totale som har overlevd. Mange skulpturer av hedenske guder ble bevisst ødelagt i løpet av den tidlige kristne tidsalder. Når marmor blir brent ble kalk produsert og det var den ulykksalige skjebnen til det meste av gresk billedhoggerkunst i marmor i løpet av middelalderen. Likeledes førte den akutte mangelen på metaller i løpet av middelalderen som førte til at mesteparten av greske bronsestatuer ble smeltet om. De statuene som har blitt bevart gjorde det stort sett ettersom de ble brent og glemt, eller i en del tilfeller at de forsvant i havet ved skipbrudd, ulykksalig i sin tid, men heldig for ettertiden.

Det store flertallet av greske bygninger har ikke blitt bevart. De ble enten revet i krig, plyndret for bygningsmaterialer eller blitt ødelagt i løpet av de mange jordskjelv i Hellas i århundrenes løp. Kun en håndfull templer, som Parthenon og Hefaisteion-templet i Athen, har blitt spart. Fem av Verdens syv underverker ble skapt av grekere (Zevsstatuen i Olympia, Artemistempelet i Efesos, Kolossen på Rhodos, Mausoleet i Halikarnassos, og Fyrtårnet på Faros ved Alexandria) er det kun fragmenter igjen av.

Fra den arkaiske perioden av gresk kunst er vasemaleri og skulptur bortimot de eneste som former for kunst som har blitt bevart for ettertiden i et visst antall. Kun svært få eksemplarer av maleri har blitt bevart fra denne perioden. Selv om mynter først ble oppfunnet på midten av 600-tallet f.Kr. ble de ikke vanlig i det meste av den greske verden før utpå 400-tallet f.Kr.

• Se hovedartikkel, Greske vaser

Antikkens grekere gjorde keramikk for daglig bruk, ikke for utstilling; de trofeer som ble vunnet i lekene Panathenaia, slik som panethenisk amfora (vinkaraffel) var unntaket. De fleste bevarte greske vasene besto av drikkekarafler, kratér (boller for å blande vin og vann), hydria (vannkrukker), boller, mugger og kopper. Malte gravurner har også blitt funnet. Miniatyrer ble også produsert i et stort antall, hovedsakelig for ofring i templene. I den hellenistiske perioden ble en videre rekke av typer produsert, men det mest av har liten kunstnerisk betydning.

På slutten av den geometriske tiden, vasemaleriets orientalske fase, ble de abstrakte geometriske mønstrene erstattet av rundere, realistiske former med østlige motiver som lotus, palmett, løve og sfinks. Ornamentene økte i antall og kompleksitet.

I tidligere tider i selv små greske byer ble det produsert keramikk for lokalt bruk. Produktene varierte stort i stil og standard. En del vaser som kan karakteriseres som kunst ble skapt på en del egeiske øyer, på Kreta og i de rike greske koloniene i sørlige Italia og på Sicilia. I den senere arkaiske og tidlige klassiske periode kom de to store kommersielle maktene Korint og Athen til dominere. Deres keramikk ble eksportert til hele den greske verden og dominerte alle lokale varianter. Vaser fra Korint og Athen er funnet så langt unna som i Spania og i Ukraina, og var så vanlige i Italia at de ble først samleobjekter på 1700-tallet som «etruskiske vaser». Mange av disse krukkene var masseproduserte av dårlig kvalitet og på 400-tallet f.Kr. hadde keramikk blitt en industri og vasemaleri var ikke lenger en betydningsfull kunstform.

Antikkens greske vaser kan delt stilistisk inn i følgende perioder:

• Den førgeometriske periode (ca. 1050 – 900 f.Kr.)
• Den geometriske periode (ca. 900 – 720 f.Kr.)
• Den orientaliserende periode (ca. 720 – 600 f.Kr.)
• Den arkaiske periode (ca. 600 – 480 f.Kr.)
• Svartfigurer fra tidlig 600-tallet f.Kr.
• Rødfigurer fra rundt 530 f.Kr.

Utvalget av farger som ble brukt på greske vaser var begrenset av teknologien til å brenne keramikk og steintøy: svart, hvit, rødt og gult var det mest vanlige. I tre tidligere perioder ble vaser og krukker etterlatt med sin naturlige lyse farge og ble dekorert med svart i brenneovnen.

Den fullt utviklede teknikken med svartfigurer med røde og hvite detaljer og innskjæring for omriss og andre detaljer har sin opprinnelse i Korint en gang tidlig på 600-tallet f.Kr. og ble introdusert i Attika omtrent en generasjon senere og hvor den blomstret fram til slutten av 500-tallet f.Kr. Rødfigurteknikken, oppfunnet omtrent 530 f.Kr. omvendte denne tradisjonen til at vasene ble malt i svart og figurene i rødt. Rødfigurvaser erstattet langsomt svartfigurstilen. En del større beholdere og skåler ble gravert i tillegg til å bli malt.

I løpet av de førgeometriske og geometriske periodene ble gresk keramikk dekorert med abstrakte mønstre. I de senere periodene da estetikken endret seg og den tekniske kyndigheten ble større tok dekorasjonene form som menneskelige figurer, vanligvis som representasjoner av guder eller helter fra gresk mytologi eller historie. Krigs- eller jaktscener var også populære ettersom de tillot avbildninger av hester som grekerne verdsatte høyt. I senere perioder ble erotiske scener vanlige, både heteroseksuelle og mannlig homoseksuelle.

Greske vaser ble hyppig signert, noen gang av pottemakeren eller mesteren for verkstedet, men kun en sjelden gang av vasemaleren. Hundrevis av malerne er derimot identifiserbare ved deres kunstneriske personligheter og der deres signaturer ikke har overlevd er de navngitt av deres valg av emner som «Akhilleusmaleren», på det keramikkverkstedet de arbeidet ved som senarkaisk «Kleophradesmaleren», eller selv moderne steder som senarkaisk «Berlinmaleren».

Spesielt i de geometriske og arkaiske fasene ble produksjonen av store metallskåler et viktig uttrykk for gresk kreativitet, og en betydningsfull trinn i utviklingen av teknikker innen bronsearbeid som støpning og hamret arbeid. Tidlige helligdommer, spesielt i Olympia, hadde mange hundre slike metallskåler, anbrakt som votivgaver. I løpet av den orientaliserende perioden ble tripoder hyppig dekorert med figurative protomer (dyredekorasjoner) i form av griffer, sfinkser og andre fantastiske skapninger. Selv om store metallskåler ble mindre viktige i løpet av de arkaiske og klassiske periodene opphørte ikke produksjonen fullstendig. Vixkratéret er et berømt eksempel som er datert til ca. 530 f.Kr.

Leire er et materiale som siden før den minoiske sivilisasjon og fram til hellenistiske tid ble hyppig brukt for å gjøre statuetter (småfigurer) for votivgaver eller gudebilder. I løpet av 700-tallet f.Kr. i Boiotia er det blitt funnet såkalte «bjelleidoler», kvinnelige statuetter hvor hodet er forminsket i forhold til resten av kroppen og enden av en lang nakke mens kroppen er formet som en rund bjelle. På denne tiden fikk gravene hundrevis, selv tusenvis av disse små statuetter med en rudimentær og forenklet anatomi. De representerte figurer med hevede armer, guder i apoteose.^[14]

I senere perioder mistet terrakottastatuettene sin religiøse natur og representerte fra da av figurer fra dagliglivet. På 300-tallet og 200-tallet f.Kr. viste en figurtype kjent som Tanagrastatuettene en forfinet kunst. Disse har bevart omfattende spor av overflatemaling. På den samme tiden ble det i byer som Alexandria, Smyrna eller Tarsus produsert en overflod av groteske statuetter som representerte enkeltindivider med deformasjoner, utstående øyne og forvridninger. Disse ble også laget i bronse.^[15]

Statuetter lagd i metall, hovedsakelig bronse, var svært vanlig å finne i tidlige greske helligdommer som i Olympia hvor tusener av slike objekter, som stort sett avbildet dyr, har blitt funnet. De ble vanligvis produsert i en teknikk som involverte formstøping og kan bli betraktet som det innledende stadiet til utviklingen av den greske bronseskulpturen.

De mest vanlige motivene i den geometriske perioden var hester og dåhjort, men også hunder, kyr og andre dyr har blitt avbildet. Menneskefigurer opptrådte stundom. Produksjonen av små votivgaver i metall fortsatte gjennom hele den greske antikken. I de klassiske og hellenistiske periodene ble mer forseggjorte bronsestatuetter, nært tilknyttet monumentale skulpturer, også vanlige.

De som utøvet de visuelle kunstarter, inkludert skulptur, hadde ikke høy anseelse i antikkens Hellas, og ble sett på som kun kroppsarbeidere. Den greske historikeren Plutark skrev i sin biografi over Perikles at «vi beundrer kunstverkene, men vi avskyr de som skaper dem». Dette var et vanlig syn i antikken.

I dag blir antikk gresk skulptur som regel kategorisert i tre epoker: Arkaisk, klassisk og hellenistisk.

Antikke greske skulpturer ble hovedsakelig skapt i to typer materialer: stein og bronse.

Stein, spesielt marmor eller annen kalkstein av høy kvalitet, ble mest benyttet og hogd for hånd med metallredskaper. Steinskulpturer kunne være frittstående og var uthogd hele vegen rundt (skulptur) eller delvis uthogd som en del av en vegg eller bakgrunn, eksempelvis en frise eller Stele|gravstele (relieff).

Bronsestatuer hadde høyere status, men har overlevd i et mindre antall da metall var kostbart og ble gjenbrukt. Bronsestatuene ble vanligvis laget i den tapte voks-teknikken. Kryselefantin, en statuetype som var dekket av gull og elfenben, var de som smykket templene og ble sett på som den høyeste form for statuer, men bortimot ingen av disse har overlevd.

Terrakotta ble stundom benyttet for store statuer. Noen få eksempler på disse er bevart, delvis på grunn av at disse er svært skjøre. Den best kjente som har blitt bevart er en statue av Zevs som bærer Ganymedes, og ble funnet ved Olympia, utført en gang rundt 470 f.Kr. I dette tilfellet var terrakottaen malt, noe som ikke var uvanlig.

Skulptur er den viktigste bevarte form for antikk gresk kunst, skjønt kun et fragment av hva som ble skapt har overlevd. Gresk skulptur, ofte i form av romerske kopier, hadde en umåtelig innflytelse i den italienske renessansen, og forble den «klassiske» modell for europeisk skulptur fram til begynnelsen av modernismen på slutten av 1800-tallet.

Inspirert av den monumentale steinskulptur i Egypt og Mesopotamia begynte grekerne i den arkaiske periode å hogge i stein. Frittstående figurer deler fastheten og den frontale fotstilling som karakteriserer østlige modeller, men deres former er mer dynamiske enn egyptisk skulptur, som eksempelvis Fruen av Auxerre og Heras torso (tidlig arkaisk tid, ca. 660-580 f.Kr., begge i Louvre, Paris). Etter omtrent 575 f.Kr. har både kvinnelige og mannlige figurer som disse de såkalte arkaiske smilet. Dette uttrykket, som ikke har noen spesifikk tilknytning til personen eller situasjonen som er framstilt, kan ha vært et grep for å gi figurene et egenartet menneskelig karaktertrekk.

Tre typer figurer var rådende — den stående nakne yngling (kouros), stående tildekket pike (kore), og sittende tildekket kvinne. Alle betoner og generaliserer de vesentlige og grunnleggende trekk hos det menneskelige legeme og viser en økende presis forståelse av den menneskelige anatomi. Ungdommene var enten statuer som hadde en gravfunksjon eller som votivgaver. Eksempler er Apollon (Metropolitan Museum of Art, New York), et tidlig verk, Strangfords Apollon fra øya Anafi (British Museum, London), et langt senere verk, og Anavyssos Kouros (Det nasjonale arkeologiske museum i Athen). Mer synlig er preget av muskler og skjelettstruktur i den sistnevnte statuen enn i tidligere verker. Stående, tildekte piker har et større uttrykksregister som i statuene Akropolismuseet i Athen. Deres drapering er skulpturert og malt med en fintfølelse og omhu som var vanlig for detaljene i denne perioden.

Grekerne besluttet således svært tidlig at den menneskelige form var den viktigste kunstneriske bestrebelsen. Ved å se deres guder i menneskelig form var det intet skille mellom det hellige og det verdslige kunsten — det menneskelige legeme var både verdslig og hellig. En mannlig nakenakt kunne like gjerne være en Apollon som året olympiske seierherre. I den arkaiske perioden var den viktigste skulpturelle form kouros (flertall kouroi), stående mannlige nakenakt, se for eksempel Biton og Kleobis. Kore (flertall korai), stående, tildekt kvinnelige akt var også vanlig, men ettersom det greske samfunn ikke tillot offentlig framsyning av kvinnelig nakenhet før på 300-tallet f.Kr. ble kore betraktet som mindre betydningsfull for den kunstneriske skulpturutviklingen.

Som med vaser og keramikk produserte grekerne ikke skulptur kun for kunstnerisk framvisning. Statuer ble bestilt av enten enkeltmedlemmer i adelen eller av staten, og ble benyttet til offentlige minnesmerker som ofringer til templene, oraklene og helligdommene (noe som stundom blir vist ved inskripsjoner på statuene) eller som merker ved gravene. Statuer i den arkaiske perioden hadde ikke til hensikt å representere bestemte individer, men var avbildninger av et ideal — skjønnhet, gudfryktighet, ære eller offer. Disse ble alltid avbildet som en ung mann, i alder fra ungdomstid til tidlig modenhet, selv plassert ved gravene til eldre borgere. Kouroi var alle stilistisk like. Graderingen i den sosiale status av den personen som bestilte statuen ble indikert i statuens størrelse enn i den kunstneriske innovasjon.

• Se hovedartikkel, Streng stil

I den klassiske perioden skjedde en kunstnerisk omveltning i gresk skulptur, ofte assosiert med innføringen av demokrati og slutten på den aristokratiske kultur knyttet til kouroi. Den klassiske perioden så endringer i skulpturens stil og funksjon. Positurene ble mer naturalistiske, se Vognkjøreren fra Delfi som et eksempel på overgangen til en mer naturalistisk skulptur, og greske skulptørers tekniske dyktighet økte i avbildningen av den menneskelige form i en rekke positurer. Fra rundt 500 f.Kr. begynte skulptørene å avbilde virkelige mennesker. Statuegruppen av Harmodius og Aristogeiton, som ble satt opp i Athen for å minnes at tyranniet var blitt veltet og demokratiet innført, er blitt sett på som det første offentlige monument som avbildet faktiske mennesker, om enn idealiserte.

På samme tid fikk skulptur og statuer utvidet anvendelse. De store templene i den klassiske tiden som Parthenon i Athen, Zevstempelet i Olympia, krevde relieffskulptur for dekorative friser, og skulpturer rundt for å fylle de triangulære feltene til pedimentene. Den vanskelige estetiske og tekniske utfordringen stimulerte den skulpturelle nyvinningen. Beklageligvis har disse verkene kun overlevd i fragmenter, den mest berømte er Parthenons skulptursamling hvor halvparten er i British Museum.

Gravstatuer utviklet seg i denne perioden fra de rigide og upersonlige kouros i den arkaiske perioden til de meget personlige familiegrupper i den klassiske perioden. Disse monumentene er vanligvis funnet i Athens forsteder, noe som i antikk tid var gravlunder i byens utkant — i økende grad avbildet de faktiske mennesker, typisk framstilt som reisende som tar verdig farvel med sin familie. De er blant de mest intime og rørende levninger av antikkens grekere.

I den klassiske perioden kjenner vi for første gang navnene på individuelle skulptører. Feidias hadde overoppsyn på formgivning og byggingen av Parthenon. Praxiteles gjorde den kvinnelige nakenakt respektabel for første gang i den sene klassiske perioden (midten av 300-tallet f.Kr.): hans Afrodite fra Knidos, som har blitt bevart i kopier, ble sagt av den romerske forfatteren Plinius den eldre at den var den største statuen i verden, «...og ikke bare overordnet til alt, ikke bare Praxiteles, men i hele verden, er Venus»^[16], og at den var plassert slik at hun kunne bli beundret likt fra alle kanter.^[17]

De største verkene i den klassiske perioden, statuen av Zevsstatuen i Olympia og statuen av Athena Parthenos (bokstavelig «Athene jomfruen») i Parthenon, begge gjort som kryselefantin, utført av Fidias eller under hans ledelse, er tapt, skjønt mindre kopier eksisterer i andre materialer og det finnes gode beskrivelser av dem begge. Deres størrelse og prakt førte til keisere stjal dem i den bysantinske tiden og begge ble flyttet til Konstantinopel hvor de senere ble ødelagt av brann.

• Se hovedartikkel, Hellenistisk kunst

Overgangen fra klassisk til den hellenistiske perioden skjedde i løpet av 300-tallet f.Kr. I kjølvannet av erobringene til Aleksander den store (336 f.Kr. til 323 f.Kr.) ble gresk kultur spredt så langt unna som til India, noe som er blitt avslørt ved utgravninger av Ai-Khanoum i østlige Afghanistan^[18], og sivilisasjon til det gresk-baktriske kongedømmet^[19] og det indo-greske kongedømmet.^[20] Gresk-buddhistisk kunst representerte en synkretisme mellom gresk kunst og buddhismens visuelle uttrykk.

Således ble gresk kunst mer mangfoldig og mer påvirket av kulturene til folkene som ble dratt inn i det greske virkefelt. En del kunsthistorikere har også sett en nedgang i kvalitet og originalitet, men det er et subjektivt syn som ikke alle deler. Faktisk har en del skulpturer som tidligere ble karakterisert som klassiske viste seg senere å være hellenistiske, og den tekniske dyktigheten til hellenistiske skulptører er bevist i betydelige verker som Nike fra Samothrake og Pergamonalteret. Nye sentre for gresk kultur, spesielt for skulptur, ble utviklet i Alexandria (Egypt), Antiochia (Syria), Pergamon (Anatolia), og andre byer. I løpet av 100-tallet f.Kr. hadde den voksende dominansen til stormakten Roma også absorbert mye av den greske tradisjonen — og et økende antall av også dens kunstgjenstander.

I løpet av denne perioden ble skulpturen mer og mer naturalistisk. Vanlige mennesker, kvinner, barn, dyr og hjemlige scener ble akseptable skulpturelle emner. Rike familier bestilte skulpturer for å utsmykke hjemmene og hageanleggene. Realistiske portretter av menn og kvinner i alle aldre ble produsert, og skulptører følte seg ikke lengre forpliktet til å avbilde mennesker i henhold til skjønnhetsidealer eller fysisk perfeksjon. På samme tid vokste det opp hellenistiske byer i Egypt, Syria, og Anatolia som krevde statuer som avbildet guder og greske helter for sine templer og offentlige steder. Det gjorde skulptur, som vaser, til en industri, og konsekvensen ble standardisering og gradvis tap av kunstnerisk kvalitet. Av den grunn har flere hellenistiske statuer overlevd enn tilfellet er for klassiske perioden.

Noen av de best kjente hellenistiske skulpturer er Nike fra Samothrake, også kalt for Den bevingede seier fra Samothrake, fra rundt 100-tallet f.Kr., statuen av Afrodite fra øya Melos, best kjent som Venus fra Milo, midten av 100-tallet f.Kr., Døende galler, ca. 230 f.Kr., og den monumentale statuegruppen, Laokoon og sønnene hans, omkring år 50 f. Kr. Alle disse statuene avbilder klassiske temaer, men deres behandling er langt mer sanselig og emosjonelt enn den langt mer alvorlige og strengere smaken fra den klassiske tiden ville ha akseptert og dens tekniske dyktighet kunne ha tillatt.

Oppdagelser som ble gjort på slutten av 1800-tallet ved den nå nedsunkete antikke, egyptiske byen Heracleum innbefatter en uvanlig sanselig, detaljert og feministisk (i motsetning til guddommelig) avbildning av Isis fra 300-tallet f.Kr. Statuen markerer en kombinasjon av egyptisk og hellenistiske former som begynte på samme tid som Aleksander den stores erobring av Egypt.

Hellenistisk skulptur ble også markert av en generell økning i størrelsen som kulminerte med Kolossen på Rhodos, slutten av 200-tallet f.Kr., og som hadde samme størrelse som dagens Frihetsgudinnen i New York, USA. Kombinasjonen av jordskjelv og plyndring har ødelagt denne som også alle andre svært store verker fra denne perioden.

• Se hovedartikkel, Gresk arkitektur

Arkitektur (bygninger utført med en estetisk formgivning) hadde sluknet hen i Hellas fra slutten av mykensk tid, fra en gang rundt 1200 f.Kr. og fram til 600-tallet f.Kr. da urbant byliv og vekst og velstand hadde blitt gjenopprettet til det skille hvor offentlige bygninger igjen ble reist. Siden de fleste bygninger i den arkaiske og tidlige klassiske tiden var blitt gjort av tre og leire er det ingenting igjen av disse med unntak av noe få fundamenter, og det er heller ingen skriftlige kilder om den tidlige arkitekturen eller beskrivelser av bygninger. Det mest av vår kunnskap om gresk arkitektur kommer fra noen få bevarte bygninger fra klassisk, hellenistisk og romersk tid (ettersom romersk arkitektur i stor grad kopierte gresk), og fra sene skrevne kilder som Vitruvius (første halvdel av 100-tallet e.Kr.). Det betyr at det er en tung vektlegging på greske templer ettersom de er de eneste bygninger som har blitt bevart i en visst antall.

Formatet på greske offentlige bygninger er velkjente fra bevarte eksempler som Parthenon, og enda mer fra romerske bygninger som ble delvis bygget etter gresk modell, eksempelvis frontalen på Pantheon i Roma. Bygningene var vanligvis enten et kvadrat eller en rektangel reist med kalkstein som det var overflod av i Hellas. Disse ble hogd i store blokker og høvlet. Marmor var et kostbart bygningsmateriale i Hellas: marmor av høy kvalitet kom hovedsakelig fra fjellet Pentélikon i Attika og fra noen få øyer i Egeerhavet som Paros. Transport av marmor i store blokker var vanskelig, og ble hovedsakelig benyttet for skulpturell dekorasjon, ikke til konstruksjon, unntatt for de mektigste bygningene i den klassiske perioden som Parthenon.

Det er to hovedstiler (eller «ordner») i gresk arkitektur, dorisk søyleorden og jonisk søyleorden. Disse begrepene ble benyttet av grekerne selv, og reflekterer den tro de hadde at stilordenene hadde sin bakgrunn fra doriske og joniske grekere fra den mørke tidsalder, noe som neppe er sannsynlig. Den doriske ble benyttet på fastlandet i Hellas og spredte seg derfra til de greske kolonien i sørlige Italia. Den joniske ble brukt i byene i Jonia, i dag vestkysten av Tyrkia, og noen av øyene i Egeerhavet. Den doriske stilen var mer formell og strengere, mens den joniske var mer avslappet og dekorativ. Den mer utsmykkede korintiske var en senere utvikling av den joniske. Disse stilene er best kjent gjennom de tre søyleordene.

Det meste av de best kjente av bevarte greske bygninger, som Parthenon og tempelet Hefaisteion i Athen, er doriske. Erekhtheion, tempelet som står ved siden av Parthenon, er derimot jonisk. Den joniske orden ble dominerende i den hellenistiske perioden ettersom dens mer dekorative stil var bedre tilpasset estetikken i tiden enn den mer beherskede doriske. Noen av de best bevarte hellenistiske bygninger, som Celsus-biblioteket i Anatolia, fullført i år 135 e.Kr., kan bli sett på vestkysten av Tyrkia i byer som Efesos og Pergamon, men i den største av alle hellenistiske byer, Alexandria i Egypt, har beklageligvis ingenting blitt bevart, kun levninger.

• Se hovedartikkel, Greske mynter

Mynter ble oppfunnet i Lydia på 600-tallet f.Kr., men de ble først omfattende grad brukt av grekerne og det var grekerne som satte standarden for myntenes formgivingen. Myntformgiving i dag følger fortsatt de mønstre som ble satt i antikkens Hellas. Grekerne så ikke på denne formgivingen som en høyere kunstart, skjønt utenfor Hellas i de sentralasiatiske kongedømmene og i de sicilianske byene var de ivrige etter å befordre seg selv og lot myntene ble formgitt av ledende gullsmeder. Myntenes generelle bestandighet og rikelighet har gjort dem til en av de viktigste kildene til ettertidens kunnskap om gresk estetikk. Greske mynter er i dag den eneste kunstform fra antikkens Hellas som kan fortsatt bli kjøpt og bli eid av private samlere for relative beskjedne midler.

Den nå vanlige praksis med å plassere et profilportrett på myntenes ene side var en praksis som greske formgivere startet. Dette var i begynnelsen et symbolsk portrett av byens guddommelige beskytter, gud eller gudinne: Athene i Athen, Apollon i Korint, Demeter i Theben, og videre. Senere ble hodene til greske helter fra gresk mytologi benyttet. Greske byer i sørlige Italia som Siracusa på Sicilia begynte å plassere hodene til faktiske mennesker på myntene en gang på 300-tallet f.Kr. og Aleksander den store plasserte sitt hode, vanligvis i en opphøyd og guddommelig form (som med Amons horn), på de myntene han fikk preget, og det ble fulgt av hellenistiske konger i Egypt, Syria og andre steder. På myntenes motsatte side pleide greske byer å plassere et symbol på byen: en ugle for Athen, en delfin for Siracusa, og videre. Plasseringen av inskripsjonen begynte også i gresk tid. Alle disse skikkene ble senere forbedret og utviklet videre av romerne.

• 
  Athensk tetradrakme med hodet til Athene og en ugle, etter 449 f.Kr.
• 
  Drakme fra Egina med skilpadde og stempel, etter 404 f.Kr.
• 
  Makedonsk tetradrakme med bilde av Aleksander den store, etter 330 f.Kr.
• 
  20 gullstater av Eukratides I, den største gullmynt som ble preget i antikken, den veide 169.2 gram, og hadde en diameter på 58 millimeter.

Det er flere innbyrdes forbundet maleritradisjoner i antikkens Hellas. Grunnet deres tekniske ulikheter har de gått gjennom ulike utviklinger. Ikke alle maleriteknikker er likeverdig representert i det arkeologiske arbeidet.

Den mest respekterte form for kunst, i henhold til forfattere som Plinius den eldre eller Pausanias, var enkeltstående, flyttbare malerier på treplater, teknisk beskrevet som maleri på tavle. Maleteknikkene som ble benyttet var enkaustisk (voks) maling og tempera. Slike malerier beskrev normalt figurative scener, inkludert portretter og stilleben; og det finnes mange beskrivelser av slike komposisjoner. De ble samlet og ofte stilt ut på offentlige steder. Pausanias beskriver slike utstillinger i Athen og i Delfi. Vi kjenner navnene på mange berømte malere fra litteraturen, hovedsakelig fra klassiske og hellenistiske periodene.

Beklageligvis på grunn av materialenes forgjengelige natur er det ikke et eneste ett av de berømte verkene som har blitt bevart for ettertiden, heller ikke kopier som også har eksistert. Den mest betydningsfulle bevarte greske eksemplarene er Pitsa-tavlene av lav kvalitet fra rundt 530 f.Kr., og en store gruppe av langt senere gresk-romerske arkeologiske levninger fra de tørre forholdene i Egypt, Fayyum-portrettene, sammen med den tilsvarende Septimius Severus-tondoen. Bysantinske ikoner er antagelig også utgått fra den enkaustisk maleritradisjonen.

Grekernes tradisjon med veggmaleri går tilbake til minst minorisk og mykensk bronsealder med de overdådige freskodekorasjonene på steder som Knossos, Tiryns og Mykene. Det er dog ikke klart om det var en fortsettelse mellom disse forgjengerne og senere gresk veggmalerier.

Veggmalerier er hyppig beskrevet hos Pausanias, og mange bilder synes å ha blitt produsert i klassisk og hellenistisk tid. Grunnet mangelen på intakte arkitektoniske bygg er svært få bevart. De mest kjente eksemplene er en monumental arkaisk scene fra 600-tallet f.Kr. av kampscene med hoplitter på innsiden av et tempel i Kalapodi (i nærheten av Theben), og de omstendelige freskoene fra 300-tallet f.Kr. på veggene i «Filips grav» og «Persefones grav» i Vergina i greske Makedonia^[21], stundom foreslått å være nært beslektet med de maleriene av høy kvalitet nevnt over.

Den greske tradisjonen med veggmaleri er også reflektert i samtidige gravdekorasjoner i de greske koloniene i Italia, den mest berømte er Dykkerens grav (etter et bilde av en mann som stuper i sjøen). Noen forskere har foreslått at de feirede romerske freskoene på steder som Pompeii er direkte etterkommere av den greske tradisjonen og at noen av dem kan være kopier av de berømte maleriene nevnt over.

Mye av det figurative eller arkitektoniske skulpturene i antikkens Hellas var fargerikt malt. Det aspektet av gresk steinverk er karakterisert som polykromi (fra gresk πολυχρωμία, πολύ = mange og χρώμα = farge; bruk av farger til utsmykking av bygnings- og bildehoggerarbeider). På grunn av slitasje fra vær og vind har polykromi på skulptur og bygninger i de fleste tilfeller helt falmet bort i århundrenes løp.

Arkitektur

Maling ble også brukt for å forsterke de visuelle aspektene ved arkitekturen. Bestemte partier av overbygningen på greske templer ble jevnlig malt i sterke farger siden den arkaiske perioden. Slik arkitektonisk polykromi kan ta form av skinnende farger direkte på steinen (eksempelvis på Parthenon) eller av detaljerte mønstre, ofte gjort i terrakotta, (arkaiske eksempler i Olympia og Delfi). Noen ganger var terrakotta også figurative scener, som i terrakottametopene fra Thermon på 600-tallet f.Kr.

Skulptur

De fleste greske skulpturer var også malt i sterke farger. Malingen var som regel begrenset til de delene som avbildet klær, hår og lignende, og hvor huden benyttet den naturlige fargen til steinen, men kunne i enkelte tilfeller også dekke skulpturen helt. Malingen av gresk skulptur ble ikke kun sett på som en forsterkning av den skulpturelle form, men som en karakterstikk av en bestemt stilkunst. Eksempelvis, pedimentstatuene på Afaiatempelet i Egina har i moderne tid blitt demonstrert for ha blitt malt med dristige og omfattende mønstre som framstilte blant andre detaljer mønstrene på klærne. Polykromi på steinstatuer ble gjort parallelt med bruk av andre materialer for utheve tenner, hud, klær, og andre detaljer på kryselefantinstatuer, og bruken av forskjellige metaller for å skildre lepper og brystvorter, og med bein og glass på øynene på bronsestatuer av høy kvalitet som Riacekrigerne.

Vasemaleri

De mest rikelige bevis på antikk maleri har blitt bevart i form av vasemaleri. Disse er blitt beskrevet i Greske vaser i seksjonen over. Vasemaleri gir i det minste en form for forståelse for estetikken i gresk maleri. Teknikkene som ble benyttet var svært forskjellige fra hva som ble benyttet i maleri av stort format. Det samme var sannsynligvis tilfelle med de emner som ble avbildet. Vasemaleri var en egen ferdighet eller kunst fra det å fremstille selve keramikken, og var samtidig ikke betraktet som den høyeste ansatte form for kunst i antikken, og ble aldri nevnt i klassisk litteratur.

• Greske vaser
• Gresk arkitektur
• Gresk skulptur
• Hellenistisk kunst

• Burns, Lucilla (1991): Greek and Roman art, London. ISBN 0-7141-1297-6
• Clark, Kenneth (1956): The Nude. Penguin 1981. ISBN 0-14-02-0484-9
• Honour, Hugh & Fleming, John (1982): A World History of Art. Macmillan Reference Books. ISBN 0-333-37185-2.
• L'Orange, H. P. (1978): Oldtidens Bygningsverden. Oslo. ISBN 82-09-01668-7
• Richter, Gisels M.A. (1987): A handbook of Greek art, a survey of the visual arts of anicient Greece, Oxford 1959, 9. utg. 1987. ISBN 0-7148-2496-8

• (en) Ancient Greek art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Nasjonal digital læringsarena om romansk stilhistorie Arkivert 6. mars 2016 hos Wayback Machine.
• Arkitekturtermer
• Greek Architecture
• Architecture in Anicent Greece
• History of Greek Architecture
• Architecture in ancient Greece (Great buildings)
• Greek Architecture
• Gresk kunst