Gradering (klatring)

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

I fjellklatring og andre relaterte klatregrener gis ruter en «grad» som en indikasjon på hvor vanskelig (og i noen graderingssystemer også hvor farlig) ruten er å klatre. Forskjellige former for klatring og forskjellige nasjoner/områder har forskjellige graderingssystemer.

Det er flere faktorer som bidrar til gradering av en klatrerute: teknisk vanskelighet i enkeltbevegelser, krav til styrke og utholdenhet, og hvor vanskelig det er å sikre klatreren. Forskjellige graderingssystemer vektlegger disse faktorene på forskjellig måte, så overføring fra et graderingssystem til et annet er ikke alltid mulig.

Gradering i klatring er ingen eksakt vitenskap, og ulike vanskeligheter oppleves subjektivt. Det er som regel førstebestiger av en rute som foreslår en grad, basert på egen erfaring og ferdighet. Deretter vil senere bestigere enten bekrefte eller opp- eller nedgradere ruta, slik at det etter hvert etableres en bred enighet om graden.

Det finnes mange forskjellige graderingssystemer for friklatring, ofte avhengig av land:

Det franske graderingssystemet tar for seg vanskeligheten til ruta som en helhet, og vektlegger vanskeligheten til bevegelsene og klatrelengden. Dette skiller seg ut fra de fleste graderingssystemene som graderer en rute etter det vanskeligste partiet (eller enkeltflytt). Gradene er numeriske, og starter fra 1 (veldig lett) og øker med vanskelighetsgraden. Hver numerisk grad kan deles inn ved å legge til en bokstav (a, b, eller c), for eksempel 2, 4, 4b, 6a og 7c. Et + kan brukes for ytterligere indikasjon av vanskelighet. Mange europeiske land bruker graderingssystemer med lignende grader, men ikke nødvendigvis sammenfallende vanskelighetsgrad.

De vanskeligste rutene er gradert 9c etter fransk skala. Det finnes pr. 2023 tre ruter i verden med denne graden: Silence i Hanshelleren i Flatanger, klatret første gang av den tsjekkiske klatreren Adam Ondra i 2017, DNA i Verdon i Frankrike, klatret første gang i 2022 av den franske klatreren Sebastien Bouin, og B.I.G. i Flatanger, klatret første gang i 2023 av den østerrikske klatreren Jakob Schubert.

Det norske systemet er basert på UIAAs graderingsystem. Opprinnelig var graderingen fra I – VI (skrevet som romertall). Senere førte utviklingen innen klatring til at skalaen ble utvidet oppover. Normalt skrives graderingen nå med tall. I tillegg til tallangivelsen brukes pluss og minus, og i den øvre halvdelen av skalaen også en blanding, som 7/7+, 7+/8- osv.

Korte ruter (opp til ca. 50 m) graderes som regel helhetlig. Lengre ruter (flere taulengder) graderes som regel pr passasje i Norge.

I dag brukes gradering mellom 1 og 10 i Norge, men stadig flere benytter den franske graderingsskalaen også på norske klatrefelt. Særlig i den øverste delen av graderingsskalaen er bruken av norske grader falt helt bort.

En kort forklaring av gradene:

• Grad 1: En blanding av bratt gange og lett klyving
• Grad 2: Veldig lett klyving i bratt terreng, med hyller og mange gode tak.
• Grad 3: Litt færre tak, men fremdeles lett. Grad 3 innebærer reell klatring.
• Grad 4: Antall tak begynner å bli begrenset og kan være bratt, men da er takene tilstrekkelig gode.
• Grad 5: Kan sette styrken på prøve og krever balanse. Kan innebære overhengende veggklatring.
• Grad 6: Krever som regel god styrke og dynamikk.
• Grad 7: Ofte vedvarende vanskelige bevegelser, krever god styrke og regelmessig trening.
• Grad 8: Ruter gradert 8 (fransk 7b+) innebærer gjerne flere kropps- eller fingertunge bevegelser etter hverandre og/eller balansekrevende og bevegelsesteknisk utfordrende passasjer man må trene spesifikt på for å mestre.
• Grad 9: I det franske systemet tilsvarer dette grad 8b. Grad 9- (fransk 8a) ble tidligere regnet som inngangen til toppnivået i sportsklatring. Se [1]
• Grad 10: Nå ligger det gjennomsnittlige toppnivået innen sportsklatring rundt denne graden (tilsvarende ca. fransk grad 9a). En ny norsk standard ble satt i februar 2008, med Magnus Midtbøs bestigning av ruta La Novena Enmienda i Santa Linya i Spania. Denne ruta er satt i fransk grad 9a+, noe som skulle tilsvare ca. norsk grad 10.

Yosemite Decimal System har sin opprinnelse i USA (etter klatringen i Yosemite-dalen i California) og spredte seg raskt til Canada og resten av Amerika.

Systemet består av fem kategorier. Kategori 1 er gange; kategori 2 til 4 er økende grader av bratt klatring, mens kategori 5 er vanlig, sikret friklatring med standplass- og mellomforankringer. Den opprinnelige hensikten var å la klassene fininndeles med desimaler, slik at en rute gradert 4.5 ville svare til klyving midt mellom klasse 4 og klasse 5, og slik at 5.10 ville svare til de hardeste klippeklatrerutene. Stadig økende klatreteknisk nivå har imidlertid gjort at ruter som ble gradert til 5.10 på 1960-tallet nå ligger langt under toppnivået vanskelighetsmessig. I stedet for å nedgradere gamle ruter hver gang nivået ble hevet, ble desimalsystemet i klasse 5 gjort om ved å følge på med nye grader i toppen, slik at 5.10 nå følges av 5.11, 5.12 og så videre. I tillegg ble bokstaver lagt til de nye gradene for å få en finere inndeling. Grader fra 5.10 og oppover kan nå underinndeles ved å legge til bokstavene a (lettest), b, c eller d (hardest), men forskjellen mellom hver bokstavgrad skal være den samme som forskjellen mellom tallgrader under 5.10. Eksempelvis skal det være like vanskelig å gå opp fra en rute gradert til 5.12a til en som er gradert 5.12b som å gå opp fra en 5.7 til en 5.8.

Pr 2023 er 5.15d (tilsvarende fransk 9c) den høyeste graden som er klatret.

Yosemitesystemet tar bare hensyn til de bevegelsestekniske vanskelighetene ved ruta, og ikke hvor lett eller vanskelig det er å sikre. Noen klatreførere legger til egne koder for å angi dette, for eksempel:

• G – Gode, solide sikringsmuligheter hele vegen
• PG – Relativt godt sikret, noen få partier med dårlige eller ingen muligheter
• R – Lange utklatringer, noen sikringsmuligheter kan være svært langt fra hverandre
• X – Ingen sikringsmuligheter, svært farlig.

Ewbanksystemet, brukt i Australia, New Zealand, og Sør-Afrika, ble utviklet i miden av 1960-årene av John Ewbank. Systemet er åpent og bruker utelukkende tall, fra 1 og oppover. På verdensbasis er 39 den hardeste graden som er klatret; den hardeste ruta i Australia er gradert 35, pr. 2024.

Opprinnelig var Ewbanksystemet tenkt å gradere den hardeste individuelle bevegelsen på en rute. Vanlig praksis nå er å se på helhetlig opplevelse av ruten, og gradering i moderne klatreførere i Australia og New Zealand gjør ikke noe forsøk på å skille mellom forskjellige vanskeligheter – lengde, utsatthet, teknisk vanskelighet og sikring. Derfor kan dårlig sikrede- og vedvarende ruter bli gradert 17 selv om ingen enkeltflytt er hardere enn for eksempel 14, mens en annen rute med gode sikringer og hvilepunkter, men med noen flytt som har vanskelighetsgrad rundt 19 eller 20 kan få helheltig gradering 17.

Graderingsskalen for teknisk klatring inkluderer vanskelighetene med å plassere sikringene og konsekvensene ved fall. Ulikt graderingsskalaen for friklatring, er skalaen for teknisk klatring lukket: fra A0 til A5. Det betyr at nye ruter i den øverste delen av skalaen blir hardere og mer seriøse ettersom ferdighetsnivået blir høyere, og eldre ruter nedgraderes tilsvarende. En rute gradert A1 har tett med gode plasseringer, mens en rute med grad A5 typisk har lange partier med sikringer som er upålitelige eller ikke tåler mer enn klatrers kroppsvekt (A0 betyr i de fleste tilfeller at det angis et teknisk punkt på en rute/taulengde som i det øvrige klatres i fri).

For buldring finnes det flere graderingsystemer. I Norge er det vanlig å benytte seg av standarden som er utviklet for klatringen i Fontainebleau. Disse gradene ligner til forveksling det franske systemet for rutegrader (et tall og bokstavene a, b og c). For lettere å skille disse systemene skrives normalt gradene for buldring med store bokstaver. Et buldreproblem gradert for eksempel 7C innebærer betydelig hardere bevegelser enn en rute gradert 7c.

De hardest graderte buldreproblemene som er klatret pr. 2023 er den finske klatreren Nalle Hukkataivals Burden of Dreams (2012) og amerikanske Daniel Woods' The Return of the Sleepwalker (2021), begge med foreslått grad 9A. Tilsvarende for sportsklatring på tau er de hardeste rutene gradert 9c.