Hopp til innhold

Geli Raubal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Geli Raubal
FødtAngela Maria Raubal
4. juni 1908[1][2]Rediger på Wikidata
Linz (Østerrike-Ungarn)
Død18. sep. 1931[1]Rediger på Wikidata (23 år)
München (Bayern)
Utdannet vedLudwig-Maximilians-Universität München
Partner(e)Emil Maurice (–1927) (avslutningsårsak: død)
Adolf Hitler (–ukjent)
MorAngela Hammitzsch
SøskenLeo Raubal
NasjonalitetCisleithania
Østerrike
Det tyske keiserrike
Weimarrepublikken
GravlagtWiener Zentralfriedhof[3]

Angelika «Geli» Maria Raubal (født 4. juni 1908 i Linz i Østerrike, død 18. september 1931 i München i Tyskland) var datter av Adolf Hitlers halvsøster Angela Raubal.

Prinzregentenplatz 16 i München, der Hitler og hans niese delte en herskapsleilighet.

Leo Raubal, Gelis far, døde da datteren var to år. Hennes mor tok arbeid som husmor på en klosterskole, og hun og døtrene Geli og Elfriede (1910-93) bodde i en leilighet i det triste strøket ved Westbahnhof i Wien da Hitler hadde sonet ferdig sin fengselsstraff. Han ansatte sin halvsøster som husholderske i feriehuset sitt i Berchtesgaden, og den syttenårige Geli ble med. Snart hentet Hitler begge til sin bolig i München. Han var stolt av sin pene, høyreiste søsterdatter som vakte mye oppmerksomhet i omgangskretsen hans. I Wien mintes en av Braun-søstrene (ingen slektninger av Eva Braun) som var Gelis naboer, at hun var så flott at Braun-piken en gang bare stanset, helt målløs, og så på henne. «Er du redd meg?» spurte Geli, og den andre svarte nei, hun bare beundret henne.[4]

Etter to år med halvsøsteren i huset, ba Hitler Angela om å flytte til Berghof i Berchtesgaden. Imidlertid ba han Geli om å bli i München. Muligvis fikk hun ikke noe valg. I de neste fire årene delte hun og morbroren herskapsleiligheten i München, og han betalte hennes sangundervisning hos de beste lærerne i Wien og München. Josef Goebbels syntes piken var nesten uimotståelig, og Hitlers fotograf Hoffmann beskrev henne som «fortryllende». Datteren hans, Henriette Hoffmann som giftet seg med Baldur von Schirach og var blant de 159 tidsvitnene John Toland intervjuet til sin Hitler-biografi fra 1977, ble venninne med Geli og så mye til henne. Hun beskrev Geli som «udannet, utfordrende og litt krakilsk». Men mot Hitler var Geli «uimotståelig sjarmerende, så hvis Geli ønsket å dra på svømmetur...var dette viktigere for Hitler enn noen konferanse.»[5] Ernst Hanfstaengl mislikte piken sterkt. I sine heller upålitelige memoarer, Hitler: the missing years fra 1957,[6] beskrev han Geli Raubal som «et tomhjernet lite ludder med en tjenestejentes rå blomstring, blottet for hjerne og karakter». Hanfstaengl hevdet å ha hørt at hun skulle ha fortalt en venninne (som fortalte det videre til en av partiets gifte fruer) at hennes morbror var «et monster. Du vil aldri tro de tingene han får meg til å gjøre.»[7]

Hitlers brorsønn Patrick Hitler møtte Geli da han besøkt sin farbror og bemerket at hun så mye yngre ut enn hun var, som et barn heller enn en ungpike. «Hun kan ikke kalles virkelig pen, men hun hadde stor naturlig sjarm. Vanligvis gikk hun uten hatt og svært enkelt kledd, i foldeskjørt og hvit bluse. Ingen smykker unntatt et hakekors i gull som hun hadde fått av onkel Adolf, som hun kalte onkel Alf.»[8] Baldur von Schirach mintes sitt første møte med henne, at hun var av middels høyde, velutviklet med mørkt bølget hår og livlige brune øyne. Hun rødmet litt da hun kom inn i rommet sammen med ham, og merket folks overraskelse. Også Schirach var paff over å se en ungpike ved Hitlers side. Kl 23 brøt Hitler opp og tok med seg piken, som virket som hun gjerne ville blitt lenger. Hitler betrodde Heinrich Hoffmann at han bekymret seg for niesens fremtid. «Jeg elsker Geli og kunne ha giftet meg med henne.» Men han hadde bestemt seg for å forbli ungkar og holde øye med vennekretsen hennes «til hun finner den rette...Jeg vil ikke at hun faller i hendene på en upassende person.»[8] Til Otto Wagener sa han at han vanligvis irriterte seg i selskap med unge unge kvinner, men sammen med piker som Henriette og Geli «blir jeg munter og lett til sinns, og hvis jeg lytter en time til den kanskje dumme praten deres - eller bare sitter ved siden av dem - kjenner jeg meg fri for all tretthet og kan gå forfrisket tilbake til arbeidet». Flere kilder oppga at Hitler hadde gjort et klossete forsøk på en slags fysisk kontakt med Henriette Hoffmann.[9]

Hitler voktet niesen sin, men hun og sjåføren hans, Emil Maurice, forelsket seg likevel. Maurice ble da oppsagt, men gikk til sak mot Hitler for utestående lønn, 3.000 Mark. Da saken kom opp for arbeidsretten i München, ble Hitler pålagt å betale Maurice 500 Mark. Senere ble Maurice gjeninntatt i Hitlers tjeneste og var en av grunnleggerne av SS. Han deltok aktivt i de lange knivers natt, der han var ansvarlig for å skyte ikke bare Edmund Heines og elskeren hans, men også Bernhard Stempfle, som hadde kjennskap til Hitlers forhold til Geli Raubal.[10]

Hitler hadde tidligere ønsket å bli kunstner, og han etterlot seg mange malerier og tegninger. Den ikke særlig pålitelige Hanfstaengl hevdet at han fikk mistanke om alt ikke var som det skulle mellom Hitler og søsterdatteren tidlig i 1930, da han møtte Franz Xaver Schwarz på gaten i München. Schwarz fortalte at noen prøvde å drive utpressing av Hitler, basert på angivelige pornografiske tegninger Hitler skulle ha laget av Geli. Hanfstaengl undret seg over at Schwarz tok vare på det beslaglagte tegningene i stedet for å rive dem i filler. Schwarz skal ha svart at Hitler ønsket å beholde tegningene og oppbevare dem i safen i Det brune hus i München.[5]

Geli Raubal planla en tur til Simmering. I stedet ble hun gravlagt der på Zentralfriedhof. Wien i bakgrunnen.

17. september, dagen før Geli ble funnet død, ga Hitler henne en konfekteske som lå igjen på rommet hennes.[11] Men forholdet var stormfullt, de var begynt å anklage hverandre for utroskap. Spesielt var Geli på vakt overfor Eva Braun, en syttenåring som Hitler inviterte på bilturer.[8] Geli ønsket å reise til Wien 18. september, mens Hitler tenkte seg til Hamburg der han drev valgkamp. Bortsett fra Hitler var alle enige om at de to hadde kranglet om Gelis reise til Wien. John Toland skriver at samme uken hadde Hitler forpurret en annen reise, der Geli var kommet så langt som til feriehuset i Berchtesgaden da han ringte og forlangte at hun straks kom tilbake til München. Hun var rasende da hun kom hjem og fikk forbud mot å dra til Wien. Krangelen mellom henne og morbroren fortsatte, kokken la merke til at piken var helt rød i ansiktet da hun kom stormende ut fra en avbrutt lunsj, og at hun siden knuste noe inne på rommet sitt. Kokken hadde sagt til fru Raubal at det trolig var en parfymeflaske som ble knust.[5]

Konrad Heiden skriver at da Hitler gikk inn i bilen for å kjøre til Hamburg, ropte Geli ned fra vinduet: «Så lar du meg ikke dra til Wien?» Hitler ropte nede fra bilen: «Nei!» I stedet begynte hun på et brev adressert til noen i Wien. Det er avsluttet midt i en setning: «Når jeg kommer til Wien - meget snart håper jeg - skal vi kjøre sammen til Semmering og -» (Semmering er et kursted utenfor Wien.) Noen historikere har foreslått at Geli Raubal tok sitt liv av sjalusi mot Eva Braun, men den siste kvelden hun levde, la Geli ferieplaner. Hun tenkte ikke på selvmord.[5]

Geli Raubal ble funnet død med et kulehull i hjertet i Hitlers leilighet i München den 18. september 1931, i en alder av 23 år. Politilegen undersøkte den døde helt overfladisk. Han fylte ut dødsattesten for hånd, med ordene: «Dødsårsak: Lungeskudd. Dødsmåte: Selvmord[12] Det ble sagt at nesen hennes var knekket av et slag, andre mente hun var gravid. At det aldri ble fremlagt noen offisiell rapport om dødsfallet, satte fart i ryktene.[13]

Zentralfriedhof i Simmering, Wien.

Ingen vet sikkert hva som skjedde, bortsett fra at Geli var skutt med Hitlers pistol. Hitler så aldri den døde, men dro straks til Tegernsee, der Rudolf Hess så seg tvunget til å vriste pistolen ut av hånden på Hitler da han truet med å skyte seg. Ulike versjoner foreligger om hvordan den døde ble funnet. Anni Winter, Hitlers husholderske i årene 1929-1945, merket angivelig ingenting galt før neste morgen, da Geli ikke reagerte da Anni Winter banket på døren. I den offisielle versjonen var døren låst innefra. Rudolf Hess ble tilkalt og tok seg inn som den første. Her fant han Geli i en beige kjole og en blodpøl, livløs. Hun holdt Hitlers pistol i et fast grep. John Toland som selv snakket med Anni Winter, fikk høre at det ikke var Hess, men Franz Xaver Schwarz og Max Amann som kom og tilkalte en låsesmed.[5]

Hitlers alibi har vært at han ifølge sine ansatte forlot München etter lunsjkrangelen fredag, med Julius Schreck bak rattet. John Toland fikk opplyst av Heinrich Hoffmann at han var med i bilen, og at Hitler overnattet i hotell Deutscher Hof i Nürnberg. Først neste morgen da han var kjørt videre nordover, fikk han vite om Gelis død. Hess skal ha ringt hotellet, og et bud på motorsykkel klarte å ta igjen Hitlers bil, hvoretter Hitler kjørte tilbake mot München så raskt at han fikk en fartsbot i småbyen Ebenhausen, den eneste dokumentasjon som foreligger i saken. Statsadvokaten i Bayern åpnet sak om mordet på Geli Raubal. Da Hitler kom til makten i 1933, ble papirene overlatt til en medarbeider ved avisen Münchner Neueste Nachrichten, Karl Ludwig friherre von Guttenberg, med pålegg om å bringe dem i sikkerhet i Sveits i en bankboks der. Dokumentene omhandlet at Geli ble drept på Hitlers ordre. Guttenberg fraktet dokumentene til Sveits, men torde ikke fortelle noen boksnummeret. Da Guttenberg ble involvert i 20. juli-attentatet og drept i 1945, tok han hemmeligheten med seg i graven. Otto Strasser skriver i sine memoarer fra 1940 at hans bror Paul fortalte om etterforskningen i München. Den offentlige anklageren, som bodde utenlands etter Hitlers maktovertagelse, ønsket å sikte ham for mord, men Franz Gürtner, justisminister i Bayern, fikk saken dysset ned som et selvmord. Redaktøren Fritz Gerlich iverksatte en privat etterforskning parallelt med politiets, og innhentet overveldende bevismateriale mot Hitler.[5]

Etter drapet

[rediger | rediger kilde]

Patologen Maria Fischbaur fikk den døde overført til kirkegården Ostfriedhof i München, men Angela ønsket at datteren ble gravlagt på Zentralfriedhof i Wien. De eneste fremmøtte i begravelsen 23. september var Gelis mor og søsken og Hitlers søster Paula. Hitler krysset grensen uten å be om tillatelse for å besøke graven tre dager senere. De østerrikske tollfunksjonærene så andre veien da han passerte grensen. Ironisk nok var Emil Maurice sjåfør. De kjørte deretter til hotell Goldenes Lamm for å møte familien. Tilbake i München beordret Hitler alle brev og papirer om Geli tilintetgjort, men sekretæren hans, Christa Schroeder, tok vare på flere minner. Selv beholdt Hitler et portrett av den døde, og bestilte to byster av henne fra Ferdinand Liebermann, en til hvert av hans soverom. Han besøkte graven hennes i Wien tre ganger. I dag er det satt opp en ny gravstein i Wien. Raubal-familiens skriftefar, fader Pant, forklarte i 1939 Otto Strasser at han hadde vært behjelpelig, slik at Geli som antatt selvmorder likevel kom i viet jord: «Jeg ville aldri ha latt en selvmorder bli gravlagt i viet jord.» Også skriftefaren må ha ment at Geli Raubal ble myrdet.[14]

Renate Müller var et av Hitlers damebekjentskaper.

Hitler visste godt at dødsfallet truet hans videre politiske karriere. Han overlot til en gruppe på fire - Rudolf Hess, Gregor Strasser, Franz Xaver Schwarz og Baldur von Schirach til å håndtere krisen. —I partihovedkvarteret grublet de fire på hvilken troverdig begrunnelse det fantes for et selvmord, og ble enige om at Gelis død kunne forklares med «uinnfridde kunstneriske prestasjoner». Umiddelbart etter skjønte de at det hørtes for dumt, og ba i panikk om å få trukket ordlyden tilbake. Det var for sent, men de sendte ut en ny melding om at årsaken var «en beklagelig ulykke» da Geli Raubal lekte med et ladd våpen. Skandalen tatt i betraktning, diskuterte de også en avløser for Hitler. Her var Gregor Strasser aktuell. Ifølge Hans Frank fremla også seriøse aviser tanker om at Hitler selv hadde skutt sin niese. Fortvilt skrev han et tilsvar til Münchener Post, som etter Weimarrepublikkens presselov var nødt til å trykke det i sin fulle lengde. Her benektet han å ha hatt noen krangel med niesen, og å ha nektet henne å reise til Wien. Han hevdet at hun bekymret seg for sin scene-debut og skulle til Wien for å få stemmen sin undersøkt, men fremla det ikke som noen årsak til det påståtte selvmordet. Pressen ante et cover-up, og tidsskriftet Die Fanfare gikk ut med overskriften HITLERS ELSKERINNE BEGÅR SELVMORD: UNGKARER OG HOMOFILE SOM PARTILEDERE. Historiene stilnet likevel nok til at Hitler kom til makten, men ryktene verserte. I mars 1933, to måneder etter Hitlers maktovertagelse, var Fritz Gerlich parat til å fremlegge etterforskningsresultatene sine i avisen Der Gerade Weg («Den rette vei», «Strake veien»), da en gjeng fra SA stormet inn i redaksjonen, skamslo ham, brente manuskriptene hans og slepte ham med seg i fengsel. Både Hitlers rival Gregor Strasser og redaktør Gerlich ble drept under de lange knivers natt.[5]

Etter Gelis død forble rommet hennes på Prinzregentenplatz avlåst. Bare Hitler selv og husholdersken Anni Winter hadde adgang. Frem til krigens start tilbrakte Hitler hver julaften alene i rommet.[15] Av de syv kvinnene det er rimelig å anta hadde intime forhold til Hitler, tok seks sitt liv eller foretok alvorlige selvmordsforsøk. Mimi Reiter forsøkte å henge seg i 1928; Eva Braun prøvde å ta sitt liv i 1932 og igjen i 1935, mens Inge Ley, skuespillerinnen Renate Müller og Suzi Liptauer alle tok sitt liv.[16]

Etter Gelis død oppførte Hitler seg hele tiden skyldbetynget. Vi vet at han kranglet med henne den dagen hun døde, og at han løy om det etterpå. Likeså løy han om den virkelige grunnen til at hun ville til Wien. Vi vet at han forlot München for å slippe å bli etterforsket, at han fikk den avdøde fjernet fra byen, og at han utviste hysterisk sorg, kanskje for å fjerne mistanken han merket mot seg, eller kanskje i ekte sorg over en forbrytelse han angret dypt. Men da han kom til makten, fikk han myrdet minst fire personer som fortsatt snakket om Geli Raubals død: Gregor Strasser, Bernhard Stempfle, Fritz Gerlich og Gerlichs kilde til opplysninger, Georg Bell (en tidligere støttespiller for Ernst Röhm som vendte seg mot ham).[5]

Joachim Fest skrev at Hitler var besatt av sin eldste niese: «Den hengivenheten Hitler følte for denne pene, overfladiske niesen utviklet seg snart til et lidenskapelig forhold, håpløst tynget av hans intoleranse, romantiske idealer om kvinnelighet og hans skrupler som onkel.»[8] Hermann Göring uttalte under Nürnbergprosessen at «Gelis død hadde en så ødeleggende virkning på Hitler at den endret hans forhold til alle andre».[13]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Find a Grave, oppført som Angela Maria Raubal, Find a Grave-ID 22116, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, BNF-ID 13333656q, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Find a Grave-ID 22116[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Rosenbaum, Ron (8. juli 2014). Explaining Hitler: The Search for the Origins of His Evil, updated edition (på engelsk). Hachette Books. ISBN 978-0-306-82319-0. 
  5. ^ a b c d e f g h Rosenbaum, Ron (3. september 2013). «Hitler’s Doomed Angel». Vanity Fair. April (på engelsk). ISSN 0733-8899. Besøkt 7. oktober 2021. 
  6. ^ Hanfstaengl, Ernst (1994). Hitler: The Missing Years. ISBN 978-1559702720. 
  7. ^ «Ernst Hanfstaengel». Spartacus Educational. Besøkt 7. oktober 2021. 
  8. ^ a b c d «Geli Raubal». Spartacus Educational (på engelsk). Besøkt 7. oktober 2021. 
  9. ^ «Henriette Hoffmann (Henriette von Schirach)». Spartacus Educational. Besøkt 7. oktober 2021. 
  10. ^ «Emil Maurice». Spartacus Educational. Besøkt 7. oktober 2021. 
  11. ^ «Konfektesken på museum». Arkivert fra originalen 6. oktober 2021. Besøkt 6. oktober 2021. 
  12. ^ «Das Grab von Onkel Adolfs Nichte». Der Spiegel (på tysk). 7. juni 1987. ISSN 2195-1349. Besøkt 7. oktober 2021. 
  13. ^ a b Kuroski, John (8. februar 2018). «Hitler's True Love Wasn't Eva Braun – It Was His Niece». All That's Interesting (på engelsk). Besøkt 7. oktober 2021. 
  14. ^ «Angela Maria "Geli" Raubal». WW2 Gravestone (på engelsk). Besøkt 7. oktober 2021. 
  15. ^ «Geli Raubal og Hitler». Arkivert fra originalen 6. oktober 2021. Besøkt 6. oktober 2021. 
  16. ^ «Muller, Renate.». WW2 Gravestone (på engelsk). Besøkt 7. oktober 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]