Fredrik II av Det tysk-romerske rike

Fredrik II av Det tysk-romerske rike
Født		26. des. 1194[1][2] Jesi (tema for: Birth of Frederick II, Holy Roman Emperor, Provinsen Ancona)
Død		13. des. 1250[2] (55 år) Fiorentino (tema for: death of Frederick II, Holy Roman Emperor, Provinsen Foggia)[3][2]
Beskjeftigelse		Monark, skribent, lyriker, monark
Embete		Romernes konge (1196–) Tysk-romersk keiser (1220–) liste over monarker av Jerusalem (1225–1228) hertug av Schwaben (1194–) konge av Sicilia (1198–)
Ektefelle		Konstance av Aragón (1209–1222)[4][5][6][7] Isabella II of Jerusalem (1225–1228)[5][7] Isabella av England (1235–1241)[5][7] Bianca Lancia (1244–1244) (omstridt)[5]
Partner(e)		Bianca Lancia[8] Adelaide di Urslingen Ruchina von Beilstein
Far		Henrik VI av Det tysk-romerske rike[5]
Mor		Constance av Sicilia[5]
Barn		16 oppføringer Henry (VII) of Germany (mor: Konstance av Aragón)[5] Konrad IV av Tyskland (mor: Isabella II of Jerusalem)[5] Margaret of Sicily (mor: Isabella av England) Anna of Hohenstaufen (forekomst av: utenomekteskapelige barn, mor: Bianca Lancia) Manfred (forekomst av: utenomekteskapelige barn, mor: Bianca Lancia)[5] Enzio av Sardinien (forekomst av: utenomekteskapelige barn) Frederick av Antioch (forekomst av: utenomekteskapelige barn) Frederick of Pettorano Richard von Chieti Violante di Svevia (forekomst av: utenomekteskapelige barn, mor: Bianca Lancia) Henry of Hohenstaufen Jordan of Germany Hohenstaufen[9] Agnes of Germany Hohenstaufen[9] Margherita de Svevia[10] Selvaggia of Staufen Caterina da Marano
Nasjonalitet		Det tysk-romerske rike Kongedømmet Sicilia
Gravlagt		Palermo katedral[3]
Våpenskjold
Fredrik II av Det tysk-romerske rike på Commons

Fredrik Hohenstaufen (født 26. desember 1194 i Jesi nær Ancona, død 13. desember 1250 i Castelfiorentino^[11] ved Lucera) var en tysk-romersk keiser. Fredrik var konge av Sicilia 1198–1220, konge av Tyskland 1212-20, tysk-romersk keiser 1220-50 og konge av Jerusalem 1229-50.

Fredriks helt uvanlige lærdom, energi og mange talenter ga ham tilnavnet stupor mundi («verdens vidunder») av en samtidig kronikør, mens Nietzsche kalte ham «den første europeer», og mange historikere har ansett ham som «den første moderne regent». På Sicilia og i Sør-Italia grunnla han det som langt vei fremstår som et moderne, sentralstyrt kongedømme med et effektivt byråkrati.^[12]

Fredrik var sønn av keiser Henrik 6. og Constance av Sicilia, sønnesønn av keiser Fredrik Barbarossa og dattersønn av Roger II av Sicilia. Noen krøniker vil ha det til at Constance var så opptatt av å bevise at hun etter ni års barnløshet faktisk hadde fått et barn, at hun satte ham til verden i full offentlighet på byens torg. Fredrik ble døpt i katedralen i Assisi ved årsskiftet 1196/97, og han ble oppkalt etter begge bestefedrene sine, som Fridericus Rogerius.^[13]

Faren hans ønsket å gjøre keisertittelen arvelig, og sørget for å få sønnen utropt til «romersk» (dvs. tysk) konge i Frankfurt am Main i 1196. Dette vakte protester fra Henriks bror Filip av Schwaben (d. 1208)^[14] og Otto av Braunschweig. Da Fredriks far døde i 1197, var den to år gamle sønnen i Italia, på vei til Tyskland. Straks Fredriks verge, Konrad av Urslingen (hertug av Spoleto),^[15] fikk vite at keiser Henrik var død, returnerte han gutten til moren, Constance i Palermo, der han ble kronet til konge av Sicilia 17. mai 1198.^[16]

Som Henriks kone hadde Constance vært dronning av Sicilia, og som enke fortsatte hun å bruke tittelen, som regent på sønnens vegne. I Fredriks navn brøt hun forbindelsene som var knyttet med Tyskland mens hun var gift med Henrik. Hun sendte hjem de tyske rådgiverne hans, og hun frasa Fredrik hans krav på den tyske trone og på keisertittelen. Da Constance døde i 1198, tok pave Innocens 3. på seg å være Fredriks formynder. Fredriks huslærer var teologen Censio, senere pave Honorius 3.^[17] Markward av Annweiler som hadde vært Barbarossa og keiser Henriks betrodde rådgiver, og med støtte fra Henriks yngre bror Filip av Schwaben gjorde han krav på å regjere på den lille prinsens vegne. I 1200 ankom han med sitt følge til Sicilia, der de året etter fikk kontroll over prins Fredrik. Markwards styre varte likevel bare til 1202 da han døde og ble erstattet av keiser Henriks hærfører, den tyske kapteinen Vilhelm (italiensk: Guglielmo) av Capparone.^[18] Vilhelm holdt Fredrik i en slags husarrest i kongeslottet i Palermo til 1206. Han ble avsatt med makt av Walter (italiensk: Gualtiere) av Pagliara^[19] som satt med formyndervervet til 1208, da prinsen ble erklært myndig. Den uavbrutte maktkampen om vervet som hans formynder dreide seg aldri om omsorg for guttens oppvekst og skolegang, men om egen vinning. Markward og Walter (italiensk: Gualtiero) ble støttet av Genova, Vilhelm av Pisa. Til gjengjeld fikk kjøpmenn fra disse byene betydelige privilegier.^[20] Da Fredrik endelig ble myndig, fikk han mye strev med å gjenopprette kongemaktens autoritet overfor adelen og rene eventyrere som hadde hatt tilnærmet fritt spill.^[21]

Fredrik ble kronet til romersk keiser i 1220. Han la seg ofte ut med pavedømmet og ble bannlyst ikke mindre enn fire ganger. Det gikk så langt at pave Gregor 9. kalte ham en antikrist.^[22] Av samtidige arabiske kronikører beskrives han nærmest som ateist. Etter sigende skrev han boken De tribus impostoribus («de tre svindlerne») om Moses, Jesus og Muhammed, og ble derfor utpekt som «endetidskeiseren».

Under sin bannlysning foretok Fredrik likevel et korstog og erobret Jerusalem i 1229. Korstoget foregikk uten kamp, og Fredrik fikk Jerusalem gjennom en avtale med Mohammad al-Kamil Ibn al-Adil, konge av Egypt og bror av Saladin, som han fra tidligere hadde gode relasjoner til. Fredrik ble forsont med paven i 1230, men på ny bannlyst i 1237 etter å ha beseiret Det andre lombardiske forbundet. Han kjempet for å styrke keisermakten mot kirken og de norditalienske statene.

Det utskårne hodet som pryder Svensgården på Bryggen i Bergen, har vært utpekt som en sannsynlig gave fra ham til den norske kongen Håkon Håkonsson og donert til Kristkirken i Bergen, men overført til Bryggen da kirken brant ned.^[23]

Fredrik var kjent som en svært kunnskapsrik mann, interessert i naturvitenskap, og han behersket latin, gresk og arabisk. Hoffet hans i Palermo var et midtpunkt for dannelse og kunnskap.

Da han døde, jublet de italienske fransiskanerne og pavens tilhengere over at antikrist hadde forlatt denne verden. Men i Tyskland sørget mange, også de tyske fransiskanerne, over at mannen de hadde satt sin lit til som kristenhetens redningsmann, var borte.^[24]

Etter Fredriks død ble alle tronarvingene drept av hans fiender, og det tysk-romerske riket var uten keiser i 23 år. Keisermakten skulle aldri igjen få den samme stillingen verken i Tyskland eller Italia.

• Fredrik II: De arte venandi cum avibus, Scribd, 1240-tallet, (latin).
• Fredrik II: The art of falconry, Translated and edited by Casey A. Wood & F. Marjorie Fyfe, 2004, Stanford University Press, ISBN 9780804703741, OCLL 474664651, dessuten ISBN 978-4-87187-310-9 og ISBN 978-4-87187-311-6.