Flora MacDonald

Flora MacDonald
Født		1722[1][2][3][4] Milton
Død		4. mars 1790[3][4][5][6] Skye
Beskjeftigelse		Aristokrat
Ektefelle		Alan MacDonald, 7th of Kingsburgh[7]
Far		Ranald Macdonald, 2nd of Milton[8]
Mor		Marion Macdonald[8]
Barn		John Macdonald[9] Charles MacDonald, 8th of Kingsburgh[8]
Nasjonalitet		Kongeriket Storbritannia
Signatur
Flora MacDonald på Commons

Flora MacDonald (født 1722, død 5. mars 1790) var en skotsk heltinne tilknyttet jakobittbevegelsen og berømt for å gitt hjelp til prins Charles Edward Stuart, også kjent som «Bonnie Prince Charles».

Flora ble født i Milton, rundt 8 km sør for Howmore (Thobha Mór) på øya South Uist, en av de mest fjerntliggende øyene på Ytre Hebridene i Skottland. Hun var datter av Ranald MacDonald og hans hustru Marion, datter av Angus MacDonald. En minnesstein står på det sted hun hadde sin første barndom.

Hennes far døde da hun var et barn, og hennes mor ble bortført og tvangsgiftet til Hugh MacDonald av Armadale på øya Skye. Ekteskapet skal likevel ha vært lykkelig. Flora vokste opp under omsorgen til overhodet til hennes klan, MacDonald av Clanranald på Skye, og ble senere utdannet i Edinburgh.

I juni 1746 levde hun i Benbecula på Ytre Hebridene, men var på besøkt til sin bror på South Uist da Charles Edward Stuart tok tilfluktssted der etter nederlaget i slaget ved Culloden. Engelskmennene hadde satt en pris på 30 000 pund på prinsens hode. En utrolig sum i de dager. Prinsens følge, kaptein O’Neill, søkte hennes hjelp. Øya var holdt av de hannoveriske myndighetene ved den lokale militsen, men MacDonaldene hadde hemmelig sympati for jakobittenes sak. Etter noe nøling besluttet Flora å hjelpe.

Den 22. juni møttes den unge prinsen og Flora for første gang. De holdt seg i skjul mens de planla å flykte uke etter. Lederen for militsen på øya, også en MacDonald, ble sannsynligvis sammensvoren i hemmeligheten, ga henne et pass til fastlandet for henne, en mannlig tjener, hennes irske kammerpike, og et båtmannskap bestående av seks mann. Og ikke minst et pass for kvinnelig tjener ved navn «Betty Bruke» og det var prinsen selv som ble forkledd som denne fiktive kvinnen.

De seilte fra Benbecula den 27. juni til Skye og de kom inn i ruskete vær på seilturen over. De forsøkte først å gå i land i Waternish, men det ble skutt mot den lille båten og de seilte videre og gikk i land et annet sted. Ryktene fortalte at general Campbell hadde landet på øya for spore opp prinsen. De skjulte seg om natten i hytte og reiste deretter videre de neste dagene, over land mot Portree på Skye. Ved en anledning måtte de omgå en tropp med engelske ‘rødejakker’.

I Portree ble prinsen holdt skjult i hule mens Flora MacDonald fant hjelp til ham i nabolaget, og han kunne flykte videre til den lille øya Raasay hvor den fransk fregatten L'Heureux plukket ham opp og fraktet ham videre til Frankrike i september. Han ga henne en medaljong av gull med sitt eget portrett i som takk. Etter sigende skal han ha sagt: «Jeg håper, madam, at vi vil møtes i St. James senere». Flora MacDonald verken så eller hørte noe fra ham senere.

Båtmannskapets prat brakte mistanken over på Flora MacDonald og hun ble arrestert og ble holdt fanget på festningen Dunstaffnage Castle en tid før hun ble brakt videre helt til London. Etter et kort fangenskap i Tower of London fikk hun lov til å leve utenfor murene bevoktet av fengselsvakt. Da loven om skadeserstatning (Act of Indemnity) ble utstedt i 1747 ble hun løslatt i juli samme år under generelt amnesti.

Hennes mot og lojalitet ga henne allmenn sympati, støttet av hennes gode manerer og vennlige natur. Det ble samlet inn penger for slik at hun kunne reise tilbake til Edinburgh og deretter til Skye.

I 1750 giftet hun seg med en slektning, Allen MacDonald, fra Kingsburgh og i 1773 reiste de til kolonien Nord-Carolina i Nord-Amerika. Selv om han var suksessfull bonde tjenestegjorde han og to sønner for de britiske myndigheter under den amerikanske uavhengighetskrigen i et regiment av skotske emigranter. Han ble tatt til fange i slaget ved Moore's Creek, og etter en tid i fangenskap ble han utvist til Nova Scotia i Canada. Etter å ha mistet alt de eide i krigen levde ekteparet der en tid i 1779 i et hus som fortsatt står. Ekteparet reiste tilbake til Skottland det samme året på et handelsskip som ble angrepet av et piratskip. Hun nektet å forlate dekket under angrepet og ble såret i armen.

Flora hadde i 1773 møtt den engelske skribenten Dr. Samuel Johnson på hans tur i Skottland sammen med James Boswell. Johnson kjente til henne og var interessert i møte henne. Han beskrev henne som «en kvinne med myke egenskaper, mild fremtreden, og et elegant nærvær» og la til at «hennes navn vil bli nevnt i historien, og om mot og lojalitet fortsatt er en dyd, også nevnt med ære.»

Etter at Flora og hennes ektemann kom tilbake til Skottland bosatte de seg på Skye. Hun og ektemannen fikk syv barn, to av dem døtre, og alle sønnene gikk alle inn i den engelske hæren eller marinen. Flora MacDonald døde i Kingsburgh på øya Skye i 1790, 72 år gammel. Hun døde i den samme sengen som Bonnie Prince Charlie hadde sovet i. Og for den saks skyld, også Dr. Johnson. Flere tusener av øyboerne, kanskje så mange som 3000, fulgte henne til graven på gravstedet Kilmuir, rundt 32 km fra Portree. Det er også blitt sagt at 300 tønner med whisky ble drukket.

Det er en statue av henne i Inverness i Skottland. Hun var dessuten inspiratoren for en Alexander McQueen-moteforestilling som ble holdt i mars 2005. Det eksisterer et Flora MacDonald Academy i Red Springs i North Carolina, og hennes heroiske handling har blitt berømmet i skotske sanger og danser.

• AC Ewald, Life and Times of Prince Charles Edward (1886).
• FF Walde, Autobiography of Flora MacDonald (1870).

• Flora Macdonald Academy^{[død lenke]}
• Flora MacDonald: Jacobite helper
• Harper’s Magazine for October, 1880: Flora MacDonald