Hopp til innhold

Fabel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For det norske bandet, se Fabel. For den norske filmen, se Fabel (film)
I Æsops fabel om nordavinden og sola har naturelementene og -kreftene blitt besjelet og fått menneskelige egenskaper; illustrasjonen av Milo Winter viser hvordan den antropomorfe vinden forgjeves forsøker å rive kappen av en vandringsmann.
Syrisk illustrasjon fra 1354 av en scene fra Panchatantra, en klassisk samling indiske dyrefabler: haren som lurer elefanten med speilbildet av månen.
Fabler inneholder ofte en tydelig moral eller et pedagogisk poeng. «Å gjøre noen en bjørnetjeneste» vil si å skade den en skal hjelpe eller å gjøre vondt verre. Det ordspråkliknende uttrykket stammer fra Jean de La Fontaines fabel om bjørnen som drepte sin sovende herre da den ville slå i hjel en flue på nesa hans. Illustrasjonen er laget av Gustave Doré.

Fabel (fra latin fabula, eldre romersk ord for «drama»,[1] men betyr også «fortelling», fra verbet fari, «å fortelle») er en betegnelse for en kort fortelling med en satirisk eller moralistisk handling, ofte i form av allegorier, og ofte med dyr i hovedrollen som personifikasjoner av menneskelige egenskaper, laster eller dyder. Fabelen tjener som belærende underholdning.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Dyrefabelen har urgamle røtter og er utbredt over hele verden. Rundt år 500 skal en slave ved navn Æsop ha skrevet ned fabler. At han omtales som slave, er interessant fordi fablene oftest tar parti for den svake part. På latin er det fabelmotiver i Lucilius' og Horats' satirer, mens den frigivne Gaius Julius Phaedrus[2] gjenfortalte greske prosafabler på jambiske vers.[3]

I Retorikken anbefalte Aristoteles å gjøre bruk av fabler, for de var angivelig lette å finne på i farten, om man manglet historisk presedens for saken. Som eksempel valgte han Æsops tale til folket på Samos da han forsvarte en populær leder som stod siktet for et alvorlig lovbrudd. Æsop berettet om en rev som ville krysse en elv, men ble fanget av strømmen og ført inn i et gjel hun ikke kom seg ut av. Et pinnsvin kom forbi og hadde vondt av henne, for hun var full av igler som han nå tilbød seg å fjerne. Men reven takket nei, og forklarte at iglene var mette av blodet hennes, og fjernet han dem, ville bare sultne igler strømme til i stedet. Æsop påpekte at den siktede var en rikmann. Henrettet de ham, risikerte de en ny leder som ikke var rik, og derfor sørget for å forsyne seg av folkets siste ressurser.[4]

Da Himeria[5] hadde valgt Falaris til regent, prøvde Stesikhoros å advare dem med en fabel om en hest som hadde en eng helt for seg selv. Men en annen hest begynte å beite der, og den første hesten ba en mann hjelpe seg med å jage den bort. Mannen gikk med på det, om han fikk sitte på hestens rygg, med spyd i hånd, og gi den bissel på. Det fikk han, og dermed var hesten underlagt ham, om den fikk engen aldri så mye for seg selv. Stesikhoros sa til himerierne at de burde vokte seg at de ikke i sin iver etter å ramme fiendene sine, led samme skjebne som hesten. Nå hadde Falaris styret i sin hånd; fikk han også en livvakt, burde de tenke over hvordan det kunne ende.[6]

Så populære var dyrefablene at det opprinnelige franske ordet for «rev», goupil,[7] ble fortrengt av fabelrevens navn, renard (Reynhard) - og hanen Chantecler fra samme fabel er fortsatt et kjært fransk symbol.[8]

Andre betydninger

[rediger | rediger kilde]

«Fabel» kan i litteraturteoretiske sammenhenger bety fortellingens plott. Dette kan spores tilbake til Aristoteles, som benytter dette begrepet når han i Poetikken, kapittel 4, sier «Etterligningen av handlingen heter «fabel» (mythos, dvs. «myte»); med fabel (mythos) mener jeg sammenføyningen av hendelsene i tragedien.»[9]

Den samme opprinnelsen har det franske ordet fabliau,[10] en middelaldersk fortelling på vers med et humoristisk eller satirisk preg. Hovedfiguren kunne være Reven Reynard som er en luring, en trickster. Fabler er samfunnskritiske av karakter og gir stemme til den svake part og de undertrykte.[11]

Kjente fabulister

[rediger | rediger kilde]

Noen moderne fabulister

[rediger | rediger kilde]

Noen kjente fabler

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 227), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6
  2. ^ ««Phaedrus»». Arkivert fra originalen 18. august 2021. Besøkt 18. august 2021. 
  3. ^ Fables of Phædrus
  4. ^ Ancient Rhetoric from Aristotle to Philostratus (s. 47), oversatt av Thomas Habiner, Penguin books, ISBN 978-0-141-39264-6
  5. ^ «Himeria», Catholic encyclopedia, 1913
  6. ^ Ancient Rhetoric from Aristotle to Philostratus (s. 46)
  7. ^ https://www.wordsense.eu/goupil/
  8. ^ Hanen Chantecler
  9. ^ Skei, Hans H.; Lothe, Jakob: «fabel» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 26. august 2024 fra [1]
  10. ^ https://www.britannica.com/art/fabliau
  11. ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 83)

Se også

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fabel&oldid=24739411»