Europas geologi

Europas geologi er variert og kompleks, og særlig preget av geologiske prosesser i anerozoikum-eonet i tiden 500–280 millioner år siden. Kontinentet kan grovt sett deles i tre fanerozoiske kontinenter: Baltica i nord, Avalonia over De britiske øyer, og Gondwana som omfattet Afrika og Sør-Europa. Den mest markante og betydningsfulle forkastningssonen er Den trans-europeiske forkastningssonen som går mellom Baltica (Euramerika, Laurasia) i nord, og Avalonia/Gondwana i sør.

Europas geologi gir opphav til stor variasjonen i landskap og skaper noen naturlige fjellbarrierer som har vært geopolitisk viktige gjennom hele kontinentets historie. Et stort, nordlig landskap delvis under vann fra England i vest til Uralfjellene i øst, har vært atskilt fra områdene rundt Middelhavet ved høyfjellsområder og fjellkjeder som ble dannet i kollisjoner med de ulike «afrikanske» kontinentene i sør. Alpene er den høyeste barrieren, men avgrenser egentlig kun Italia fra resten av Europa. Viktigere er den Herkyniske fjellkjede som ble dannet i kollisjonen med Gondwana i karbon-tiden, da de sentraleuropeiske høyfjellene ble dannet fra Ardennene i vest, via de midttyske fjellene til Karpatene i øst.

Europa består av følgende kratoner og paleokontinenter, regnet fra øst:

• Østeuropeiske kraton – et kraton som omfatter hele Norden og Øst-Europa til Ural.
  • Volga-Ural-skjoldet – fundament for dagens europeiske Russland øst til Uralfjellene.
  • Sarmatiske skjold – fundament for dagens Ukraina og deler av Belarus.
  • Baltiske skjold – fundament for dagens Skandinavia, Baltikum, Russland og nordlige Polen.
• Avalonia-kontinentet – med rester i Irland, England, Wales, Nederland, nordlige Belgia og Tyskland
• Laurentia-kontinentet – med noen spredte fragmenter på Vestlandet og Skottland.
• Armorica-kontinentet – som en stund drev løs av Gondwana og utgjør dagens Frankrike, Spania og Portugal.
• Gondwana-kontinentet – med mulige fragmenter i Spania, Italia og på Malta.
• Tethyshavet – havbunnsskorpe med rester i Sentral- og Sør-Europa.
• Anatolia – del av den kimmeriske øybue som oppsto fra Gondwana.

Europas geologiske historie preges av fire sentrale prosesser.

Inntil 1 700 millioner år siden dannet det seg stabile grunnfjell (kratoner) som siden har hatt lite geologisk aktivitet. Det østeuropeiske kraton dekker store deler av Nord-Europa, men stikker bare opp til overflaten i Sverige, Finland, Finnmark og Nordvest-Russland, kjent under navnet Det baltiske skjold.

Etter grunnfjellstiden var dagens Europa utenom Norden i mange perioder dekket av hav, og det ble avsatt sedimentære bergarter på havbunnen i form av sandstein og skifer. Disse myke, sedimentære lagene dekker store deler av lavlandet i Nord- og Sentral-Europa. De ligger over de sørlige og østlige delene av Det østeuropeiske grunnfjellsområdet helt bort til Ural, hvilket betyr at dette grunnfjellsområdet øst for Østersjøen ikke er en overflatisk kraton, men en underjordisk plattform.

For 500–400 millioner år siden ble en tredje hovedstruktur dannet, da den langsomme kollisjon med Nord-Amerikas landplate skapte Den kaledonske fjellkjedefolding med oppbygging av nordøstgående foldefjell i Skottland og store deler av Norge. Det startet med at havbunnsskorpe fra Iaptetushavet foldet seg opp i dekker over Skottland og Norge, og etter 100 millioner år inntraff selve kollisjonen. Dette skapte det lille superkontinentet Euramerika (eller Laurasia), som var tørt og ørkenpreget («the Old Red Continent»)

Den fjerde større landskapsdannelsen skjedde i slutten av karbon for om lag 320 millioner år siden, da «Afrika»-platen (Gondwanaland) støtte mot «Europa»-platen Euramerika fra sør og foldet opp lavere fjellområder, i dagens Spania, sørlige Frankrike, sørlige Tyskland, vestre Tsjekkia, Belgia, Wales og sørlige Irland. Disse hyrkeneiske fjellkjedene er høyest i sør nærmest kollisjonssonen, og blir gradvis lavere når man kommer lengre nord. Ardennene i Belgia er de nordligste. Områdene like nord for kollisjonssiden, i nordskråningene av den herkyneiske fjellkjedelinjen, har store forekomster av kull langs en linje Wales–Belgia–Tyskland–Polen.

For 135 millioner år siden støtte Gondwana (Afrika) igjen mot Europa i kritt, et sammenstøt som varte i 100 millioner år fram til oligocen-perioden. Dette voldsomme sammenstøtet skapte Alpene, kontinentets mektigste fjellmassiv.

• Norges geologi
• Svalbards geologi

• (en) Geology of Europe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Artikkel i Store norske leksikon