Erich Honecker

Erich Honecker
Født		Erich Ernst Paul Honecker 25. aug. 1912[1][2][3][4] Neunkirchen[5]
Død		29. mai 1994[1][2][3][4] (81 år) La Reina
Beskjeftigelse		Politiker, selvbiograf, motstandskjemper
Embete		Medlem av DDRs Volkskammer Formann for Statsrådet i DDR (1976–1989)
Utdannet ved		Den internasjonale Lenin-skolen
Ektefelle		Edith Baumann (1947–1953) (avslutningsårsak: skilsmisse) Margot Honecker (1953–1994) (avslutningsårsak: ektefelles død) Charlotte Schanuel (1946–1947) (avslutningsårsak: ektefelles død)[6]
Barn		Sonja Honecker Erika Wildau
Parti		Kommunistische Partei Deutschlands (1930–) Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (–1989)
Nasjonalitet		Saargebiet Øst-Tyskland Tyskland (1990–)
Gravlagt		Cementerio General de Santiago Santiago
Medlem av		Zentralkomitee der Sozialistischen Einheitspartei Deutschland Jung-Spartakus-Bund (1922–1926)[7]
Utmerkelser		28 oppføringer José Marti-ordenen Leninordenen (1972)[8] Helt av Sovjetunionen (1982) Oktoberrevolusjonsordenen (1977)[8] Augusto César Sandino-ordenen Den olympiske orden i gull (1985)[9] Banner der Arbeit Klement Gottwald-ordenen Helt av DDR (1982) Held der Arbeit (1972)[8] Patriotic Order of Merit (honor clasp) Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin (1970) Ho Chi Minh-ordenen Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1977)[10] Ordenen Playa Girón Ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester Den sosialistiske seiers orden (1987) Georgi Dimitrov-ordenen Fedrelandets fortjenstorden Storkors av Ordenen Polonia Restituta Den hvite løves orden Karl Marx-ordenen (1969)[8] Medaljen for styrking av det væpnede brorskap (1980) Finlands hvite roses orden Ærestegnet for fortjenester Jugoslavias store stjernes orden Nasjonalflaggets orden Folkerepublikken Polens fortjenstorden
Signatur
Erich Honecker på Commons

Erich Honecker (født 25. august 1912 i Neunkirchen, død 29. mai 1994 i Santiago de Chile) var en kommunistisk politiker fra DDR (Øst-Tyskland). Han var generalsekretær i det statsbærende kommunistpartiet SED 1971-1989 og president i DDR 1976-1989,^[11] da han gikk av på grunn av store protester og ble etterfulgt av Egon Krenz. Etter Tysklands gjenforening flyktet Honecker først til Sovjetunionen, men ettersom det sovjetiske regimet selv kollapset ble han utlevert til Tyskland av den nye russiske regjeringen under Boris Jeltsin. Tilbake i Tyskland ble han fengslet og deretter tiltalt for forbrytelser begått under Den kalde krigen. Dette gjaldt i særlig grad hans ordre til DDRs grensevakter om å skyte enhver person som forsøkte å krysse grensen til Vest-Tyskland, f.eks. gjennom å flykte over Berlinmuren. Imidlertid ble Honecker syk under rettssaken. Han ble diagnostisert med uhelbredelig kreft og derfor løslatt fra fengsel. Han døde i Chile rundt halvannet år senere.

Da det ble innført reformer i Sovjetunionen og flere andre land i Øst-Europa på slutten av 1980-tallet, var Honecker uvillig til å innføre reformer, både økonomiske og politiske. Så sent som i 1989 mente han at Berlinmuren ville stå i hundre år til. Dermed stod han for en annen politikk enn den reformpolitikken som ble ført i Sovjetunionen under Mikhail Gorbatsjov. DDR stagnerte økonomisk under Honeckers styre og var i realiteten bankerott i 1989. Den etterhvert dårlige økonomien, den politiske undertrykkelsen og spesielt mangelen på reisefrihet førte til omfattende misnøye i befolkningen, noe som førte til demonstrasjoner. Til slutt vedtok SEDs politbyrå å fjerne ham og erstatte ham med Egon Krenz, som mislyktes i å opprettholde regimet, og landet ble gjenforent med Vest-Tyskland et knapt år senere.

Honecker ble født i Max-Braun-Straße i Neunkirchen, nå Saarland, og var sønn av en kullgruvearbeider, Wilhelm, som hadde giftet seg med Caroline Catharina Weidenhof. De fikk seks barn: Katharina (Käthe), Wilhelm (Willi), Frieda, Erich, Gertrud (f. 1917; m. Hoppstädter) og Karl-Robert.

Honecker ble med ungdomsavdelingen av KPD, Kommunistischer Jugendverband Deutschlands, i 1926. Honecker ble i 1930, 18 år gammel, medlem av det tyske kommunistiske parti KPD. I 1930/31 gikk han på den internasjonale Lenin-skolen i Moskva. Fra 1933 ble KPD forbudt, og partiarbeidet måtte gå under jorda. Fra 1934 arbeidet Honecker i Saar-området mot tilslutningen til Tyskland. Han dro senere til Berlin og drev motstand mot det nazistiske styret. Han ble arrestert av Gestapo i 1935 og satt to år i varetekt før han i 1937 ble dømt til ti års tukthus. Honecker satt fengslet til 1945.

Etter krigen gjenopptok Honecker aktiviteten i KPD under ledelse av Walter Ulbricht, og i 1946 ble han en av de første medlemmene i SED, som ble dannet av sammenslåingen av KPD og SPD i den sovjetiske okkupasjonssonen. Etter SEDs valgseier i oktober 1946 tok Honecker plass i SEDs lederskap i den første østtyske etterkrigsregjeringen, Deutscher Volkkongress. DDR ble proklamert 7. oktober 1949 med en ny konstitusjon, laget med Sovjetunionen som forbilde. Honecker var kandidatsmedlem for sekretariatet i sentralkomiteen i 1950, og i 1958 ble han fullt medlem av politbyrået i SED. Han var også leder for FDJ fra 1946 til 1955. Han giftet seg i 1953 med Margot Feist, som lenge var skoleminister i DDR.

I 1961, da Honecker var sentralkomitéens sekretær for sikkerhet, var han ansvarlig for byggingen av Berlinmuren. I 1971 iverksatte han en maktkamp, med støtte fra Sovjetunionen, som førte til at han erstattet Walter Ulbricht som generalsekretær i SEDs sentralkomité og som formann i Det nasjonale forsvarsrådet. I 1976 ble han også statsrådsformann, dvs. statsoverhode i DDR.

Under Honeckers ledelse startet DDR et program som satset på «konsumentsosialisme», som resulterte i en merkbar forbedring av levevilkår og at DDR fikk den høyeste levestandard av landene i østblokken. Det ble satset mer på tilgang på forbruksvarer, og det ble bygget flere nye boliger. Honecker lovte å «gjøre slutt på boligproblemet som et emne av sosial relevans».^[12] Allikevel, til tross for forbedrede levekår, ble ikke dissens tolerert. Rundt 125 østtyske borgere ble drept under Honeckers styre, mens de forsøkte å flykte over grensen til Vest-Tyskland eller Vest-Berlin.

I utenrikspolitikken gikk Honecker bort fra målet om et forent Tyskland og antok en defensiv posisjon med hensyn til ideologisk «Abgrenzung». Han kombinerte lojalitet til Sovjetunionen med en fleksibel holdning i forhold til avspenning, særlig i forhold til Vest-Tyskland. I september 1987 ble han den første østtyske leder som besøkte Vest-Tyskland.

Men da Gorbatsjov innledet sine reformer i Sovjetunionen forble Honecker en hard og totalitær kommunist. Han måtte imidlertid gå av etter de omfattende massedemonstrasjonene mot regimet i oktober 1989 og ble etterfulgt av sin partifelle Egon Krenz. Krenz måtte imidlertid selv gå av etter kort tid, og på nyåret i 1990 ble det holdt demokratiske valg som ble vunnet med stort flertall av den demokratiske opposisjonen, og som ledet til den tyske gjenforeningen samme år.

Etter den tyske gjenforening flyktet Honecker til en sovjetisk militærbase i det østlige Tyskland og derfra til Sovjetunionen. Men etter Sovjetunionens oppløsning ønsket ikke den nye demokratiske regjeringen i Russland å gi ham beskyttelse, og han ble i 1992 utlevert til Tyskland. Der ble han stilt for retten av tyske myndigheter for landsforræderi og for forbrytelser begått under den kalde krigen, bl.a. drap på 172 tyskere som forsøkte å flykte til Vesten. Han ble benådet^[11] og løslatt i 1993 som følge av at han led av langt fremskreden kreft. Han døde av sykdommen i Chile året etter.

3. desember 1989 ble Honecker ekskludert fra SED. I 1992 ble han medlem i det nydannede KPD.^[13]

Honecker mottok alle viktige ordener og utmerkelser DDR hadde, deriblant Karl Marx-ordenen, «Helt av DDR» med tilhørende gullmedalje, Vaterländische Verdienstorden mit Ehrenspange, Banner der Arbeit og Held der Arbeit. Fra Sovjetunionen fikk han Leninordenen. Erich Honcecker ble hedret med en orden av Nicaraguas president Daniel Ortega i juli 2008 for å ha arbeidet iherdig for sosialismens sak og for å ha hjulpet Nicaragua. Ordenen ble tildelt både Margot Honecker og hennes avdøde ektemann.^[14]

Honecker giftet seg med Edith Baumann i 1950 og skilte seg fra henne i 1953. De hadde en datter, Erika (f. 1950). I 1953 giftet han seg med Margot Feist og forble gift med henne til sin død. De hadde en datter, Sonja, født i 1952. Margot Honecker var i mer enn 20 år skoleminister i DDR.

Det er hevdet at Honecker var mer enn alminnelig opptatt av jakt og var direkte involvert i å overbeskatte enkelte arter. Han hadde såpass interesse for jakt at dyr som var avlet i kommunistiske naboland ble bragt til DDR så han kunne jakte.^[15]

• «Muren vil stå i 50 år og selv i 100 år om grunnene til dens eksistens ikke fjernes.» (Berlin, 19. januar 1989) (Original: Die Mauer wird in 50 und auch in 100 Jahren noch bestehen bleiben, wenn die dazu vorhandenen Gründe noch nicht beseitigt sind)
• «Hverken en okse eller et esel kan stoppe sosialismens utvikling.» (På tysk er dette et verserim: Den Sozialismus in seinem Lauf hält weder Ochs noch Esel auf, Berlin, 7. oktober 1989)
• «Fremtiden tilhører sosialismen» (Original: Die Zukunft gehört dem Sozialismus) (Tidlig 1980-tall)
• «Alltid fremover, aldri bakover.» (Original: Vorwärts immer, rückwärts nimmer) (Tidlig 1980-tall)

• Honeckers selvbiografi Aus meinem Leben er oversatt til engelsk som From my life. New York : Pergamon, 1981. ISBN 0080245323
• Fulbrook, Mary, The people's state : East German society from Hitler to Honecker, Yale University Press, c2005.

• (en) Erich Honecker – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Erich Honecker – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Erich Honecker på Internet Movie Database
• (en) Erich Honecker hos The Movie Database
• (en) Erich Honecker på Discogs
• (en) Erich Honecker på MusicBrainz
• (en) Erich Honecker – Olympedia