Elizabeth I av England

Elizabeth I Dronning av England og Irland
Født		7. sep. 1533[1][2][3][4] Palace of Placentia, Greenwich, London
Død		24. mars 1603[5][2][3][4] (69 år) Richmond Palace, London
Beskjeftigelse		Dronning, monark
Embete		Engelsk monark (1558–1603) King of Ireland (1558–1603)
Ektefelle		Ingen
Far		Henrik VIII av England[6][7]
Mor		Anne Boleyn[6][7]
Søsken		6 oppføringer miscarried son Tudor (familierelasjon: yngre bror) Henry, Duke of Cornwall (familierelasjon: yngre bror) Maria I av England (familierelasjon: halvsøster på fars side, eldre søster) Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset (familierelasjon: halvbror på fars side, eldre bror) Edvard VI av England (familierelasjon: halvbror på fars side, yngre bror) Henrik, Hertug av Cornwall (familierelasjon: halvbror på fars side, eldre bror)
Barn		Ingen
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		Westminster Abbey
Annet navn		Elizabeth Tudor
Regjeringstid		17. november 1558 – 24. mars 1603
Signatur
Våpenskjold
Elizabeth I av England på Commons

Elizabeth I av England (1533–1603) var regjerende dronning av England fra 1558 til sin død i 1603. Hun var datter av Henrik VIII og hans andre hustru, Anne Boleyn, og ble den femte og siste monarken fra huset Tudor. Hun hadde tilnavn som The Virgin Queen/Maiden Queen («jomfrudronningen»), Gloriana og Good Queen Bess.

Etter at Henrik VIII fikk annullert ekteskapet med Anne Boleyn, ble Elizabeth og halvsøsteren Maria erklært å være født utenfor ekteskap og fjernet fra arverekkefølgen. Deres yngre halvbror Edvard VI av England etterfulgte Henrik VIII på tronen. Da den 15 år gamle Edvard døde i 1553 ble Maria hans etterfølger. I Marias regjeringstid ble Elisabeth først satt i Tower of London og deretter i husarrest, fordi Maria mistenkte henne for delaktighet i et protestantisk opprør.

Maria døde allerede i 1558, og Elizabeth kunne innta tronen, fast bestemt på å lytte til gode råd under utøvelsen av sin dronninggjerning.^[8] Hun lente seg tungt på en gruppe betrodde rådgivere ledet av William Cecil, 1. baron Burghley. En av hennes første handlinger som dronning var å støtte etableringen av en engelsk protestantisk kirke, som hun selv ble øverste leder av; hennes tittel som kirkeleder var «Supreme Governor». Denne religionspolitikken håndhevet hun fast under hele regimet, og den ble senere videreført til dagens Den engelske kirke. Det ble forventet at Elizabeth giftet seg og fikk barn for å sikre Tudor-dynastiets framtid, men tross flere beilere forble hun ugift. Etter hvert som hun ble eldre, vokste det fram en jomfrukult rundt henne som gav seg utslag i portretter, festspill og litteratur.

Elizabeth Is regjeringstid er kjent som den elisabethanske epoken, og var for det engelske folket allerede 20 år etter hennes død blitt selve innbegrepet på en gullalder. I hennes tid blomstret det engelske renessansedramaet, preget av dramatikere som William Shakespeare og Christopher Marlowe, og England begynte å gjøre seg gjeldende på verdenshavene takket være dyktige sjøfarere og eventyrere som sir Francis Drake.

Elizabeth videreførte den såkalte Tudorplanen, en økonomisk politikk etablert av Henrik VII i 1485, som gikk ut på å industrialisere England og stenge ute konkurrerende kontinental tekstilindustri, en tydelig merkantilistisk politikk.^[9] Under Elizabeth ble eksporttollen på utførsel av råull fra England avløst av fullt eksportforbud, og kampen mot import av billig spansk råull utviklet seg etter hvert til en regelrett handelskrig,^[10] og England var i konflikt med Spania nesten hele Elizabeths regjeringsperiode. Politikken under Elizabeth videreførte lenge den sterke økonomiske veksten som kjennetegnes av Tudor-perioden, og dette ble videre utnyttet i byggingen av en sterkere marineflåte og en mer ekspansiv handelspolitikk. Slutten av Elizabeths regime var skjemmet av en rekke økonomiske og militære problemer, og populariteten hennes sank som følge av dette.

Elizabeth ble født den 7. september 1533 mellom klokken 3 og 4 om ettermiddagen i slottet Greenwich Palace, nærmere bestemt et værelse som ble kalt Chamber of Virgins – Jomfrukammeret.^[11] Hun ble oppkalt etter begge sine bestemødre, Elizabeth av York og Elizabeth Howard.^[12] Hun var det andre av Henrik VIII av Englands barn som overlevde spedbarnsalderen; hennes mor var Henriks andre hustru, Anne Boleyn.

Ved fødselen ble Elizabeth antatt å være Englands neste tronarving. Hennes eldre halvsøster Maria hadde mistet sin posisjon som legitim arving da Henrik annullerte sitt ekteskap med Marias mor Katarina av Aragón for å kunne gifte seg med Anne.^[13] Kong Henrik hadde desperat ønsket seg en legitim sønn for å sikre seg en etterfølger fra huset Tudor.

Anne hadde blitt kronet med Sankt Edvards kongekrone, som den eneste gemalinne i Englands historie,^[14] mens hun var gravid med Elizabeth. Historikeren Alice Hunt har antydet at dette skjedde på grunn av at Annes graviditet var synlig under kroningen og at man håpet hun bar på en mannlig arving.^[15] Imidlertid maktet dronning Anne heller ikke å framskaffe en mannlig arving, tross minst to spontanaborter, en i 1534 og en annen i begynnelsen av 1536. Den 2. mai 1536 ble hun arrestert og fengslet. Hun ble i all hast domfelt på oppdiktede anklager, blant annet for utroskap, hekseri og incest, og ble halshogd den 19. mai 1536.^[16]

Elizabeth var to år og åtte måneder gammel da moren ble henrettet. Elizabeth ble deretter erklært som illegitim (født utenfor ekteskap) og fratatt tittelen prinsesse.^[18] 11 dager etter at Anne Boleyn var død giftet Henrik seg med Jane Seymour,^[19] som døde kun tolv dager etter fødselen av deres sønn, prins Edvard. Elizabeth ble anbragt ved Edvards hoff, og ved hans dåp var det hun som bar dåpskledet.^[20]

Elizabeths første guvernante var lady Margaret Bryan, som skrev at hun var «så likefrem et barn og av natur så mild som noe barn jeg har kjent i mitt liv».^[21] Fire år gammel kom Elizabeth i Blanche Herbert, lady Troys omsorg; hun forble Elizabeths guvernante inntil 1545/1546.^[22] Catherine Champernowne ble Elizabeths tredje guvernante i 1537. Etter lady Troys død rykket Champernowne opp, og hun forble Elizabeths venn til sin død i 1565. Da ble hun etterfulgt av Blanche Parry som fikk tittelen Chief Gentlewoman of the Privy Chamber.^[23] Av Champernowne lærte Elizabeth fransk, flamsk, italiensk og spansk.

Da den lærde William Grindal fra Cambridge-universitetet overtok ansvaret for Elizabeths undervisning i 1544 kunne den tiårige Elizabeth alt skrive engelsk, latin, og italiensk. Under Grindal gjorde hun også store fremskritt i fransk og gresk.^[24] Etter at Grindal døde i 1548 fikk Elizabeth Roger Ascham som lærer. Han var en sympatisk lærer som mente at det skulle være morsomt å tilegne seg kunnskap.^[25] Da hennes formelle utdannelse ble avsluttet i 1550 var hun ifølge historikeren Loades en av de best utdannede kvinner i sin generasjon.^[26]

Henrik VIII døde i 1547 da Elizabeth var 13 år gammel. Hennes yngre halvbror Edvard VI ble ny konge.

Katarina Parr, Henriks siste hustru og dronning, giftet seg snart på nytt med Thomas Seymour, 1. baron Seymour av Sudeley, som var onkel av Edvard VI og bror av riksforstanderen (Lord Protector) Edward Seymour, 1. hertug av Somerset. Paret tok med seg Elizabeth til sitt hus i Chelsea. Der opplevde Elizabeth en følelsesmessig krise som en del historikere har ment påvirket henne for resten av hennes liv. Seymour var snart 40 år, men hadde sjarm og «en sterk seksuell tiltrekningskraft».^[27] Han innledet et upassende forhold til den 14 år gamle Elizabeth, blant annet ved å komme inn i hennes soverom i bare nattskjorten, kile henne og daske henne på baken. Katarina Parr deltok også i denne spesielle leken, blant annet deltok hun ved to anledninger selv i kilingen, og en gang holdt hun ungpiken fast mens ektemannen klippet Elizabeths svarte kjole «i tusen biter.» Etter at Katarina Parr oppdaget Elizabeth og Seymour i en omfavnelse satte hun imidlertid foten ned.^[28]

I mai 1548 ble Elizabeth sendt vekk. Men Seymour søkte fortsatt innflytelse over kongefamilien. Han forsøkte å få den unge kong Edvard til å gi ham en posisjon ved kongens hoff, og etter at Katarina Parr døde i barsel den 5. september 1548 gjorde han på nytt tilnærmelser overfor Elizabeth. Målet hans var nå å gifte seg med Elizabeth. Da kom hans tidligere opptreden overfor kongens halvsøster for dagen, og da hadde både riksforstanderen og kongens råd fått nok. I januar 1549 ble Thomas Seymour arrestert, mistenkt for å ha forbrutt seg mot loven ved å planlegge ekteskap med Elizabeth og derved styrte riksforstanderen. Elizabeth ble nå sendt til Hatfield House i Hertfordshire, bygd under farens regjeringstid, for å bli avhørt på avstand fra Seymour. Hun nektet å innrømme noe som helst. Thomas Seymour ble halshugd den 20. mars 1549.

Edvard VI døde, antagelig av tuberkulose, den 6. juli 1553, 15 år gammel. Hans testamente satte til side Forordningen om tronetterfølgelsen (Succession to the Crown Act) av 1543, ved at han ekskluderte både Maria og Elisabeth fra arverekkefølgen til tronen, og i stedet utropte lady Jane Grey, barnebarn av Henrik VIIIs søster Maria Tudor, hertuginne av Suffolk, til tronarving. Jane Grey ble imidlertid avsatt etter ni dager,^[29] og den 3. august 1553 red Maria inn i London for å bli kronet til ny dronning.

Maria, landets første dronningregent,^[30] ville knuse den protestantiske tro som Elizabeth var blitt opplært i, og hun beordret at alle skulle feire katolsk messe. Også Elisabeth var omfattet av dette pålegget, og utad måtte hun tilpasse seg den nye politiske virkeligheten.^[31] Marias innledende popularitet fordampet da det ble kjent at hun planla å gifte seg med prins Filip av Spania. Siden starten av 1500-tallet hadde England vært i økonomisk konflikt med Spania, ofte i allianse med Portugal. Misnøyen spredde seg hurtig, og mange begynte å se Elizabeth som en mulig utfordrer til Marias religionspolitikk. I januar og februar 1554 brøt det ut opprør i flere deler av England og Wales, under ledelse av Thomas Wyatt den yngre.^[32]

Etter at opprøret var slått ned ble Elizabeth avhørt, og den 18. mars ble hun fengslet i Tower of London, hvor lady Jane Grey hadde blitt henrettet den 12. februar.^[33] Elizabeth fastholdt heftig at hun var uskyldig. Selv om det er usannsynlig at hun hadde konspirert med opprørerne, er det kjent at en del av dem hadde henvendt seg til henne. Marias nærmeste fortrolige, keiser Karl Vs ambassadør Simon Renard, argumenterte for at Marias trone aldri ville være trygg så lenge Elizabeth levde; og kansleren Stephen Gardiner bestrebet seg på å få Elizabeth stilt for en domstol.^[34] Elizabeths tilhengere i regjeringen, blant dem William Paget, argumenterte for at det manglet håndfaste bevis for Elizabeths skyld, og overbeviste Maria om å spare søsterens liv. Isteden ble Elizabeth den 22. mai flyttet fra Tower of London til Woodstock, der hun tilbrakte mer enn ett år i husarrest.^[35]

Den 17. april 1555 ble Elizabeth kalt tilbake til hoffet for å være til stede i det Marias antatte graviditet nærmet seg slutten. Dersom Maria og hennes barn døde ville Elizabeth bli dronning. Hvis Maria på den annen side fødte et friskt barn, ville Elizabeths sjanse til å bestige tronen bli drastisk redusert. Da det ble klart at Maria i virkeligheten ikke var gravid, var det de færreste som trodde at dronningen var i stand til å få barn noen gang.^[36] Elizabeth fremstod da som en trygg kandidat til å overta tronen etter Maria. Selv Filip, som ble konge av Spania i 1556, aksepterte den nye politiske virkeligheten. Han begynte nå å bygge opp et forhold til Elizabeth, som han foretrakk som tronfølger framfor det sannsynlige alternativet, den skotske dronningen Maria Stuart. Dronningen av Skottland var på den tiden forlovet med Frans, arvingen til det franske kongeriket. Da Maria Tudor ble syk i 1558, sendte Filip sin nære rådgiver greven av Feria til Elizabeth.^[37] Samtalen fant sted på Hatfield House, der Elizabeth hadde bodd siden oktober 1555. I oktober 1558 la Elizabeth planer for hvordan hun ville styre når hun selv kom til makten, og den 6. november anerkjente Maria sin halvsøster som sin tronarving.^[38] Elleve dager senere døde Maria i St. James's Palace i London. Elizabeth ble dronning samme dag, den 17. november 1558.

Elizabeth ble dronning i en alder av 25 år. Den 15. januar 1559, ble Elizabeth kronet i Westminster Abbey og salvet av Owen Oglethorpe, den katolske biskopen av Carlisle. Hun ble deretter presentert for folket i en øredøvende støy av lirekasser, fløyter, trompeter, trommer og bjeller.^[40]

Noe tidligere, 20. november 1558, hadde hun holdt en tiltredelsestale for det kongelige rådet og andre adelige som hadde kommet til Hatfield for å sverge sin troskap. Her bruker hun for første gang sin metafor for legitimering av makt, det middelalderske konseptet om monarkens «to legemer»: det fysiske legemet (body natural) og det politiske legemet (body politic): «Mine herrer, naturens lov beveger meg til å sørge over min søster; byrden som er falt på meg gjør meg forbløffet, og dog, med tanke på at jeg er en Guds skapning, beskikket for å lyde Hans utnevnelse, vil jeg derfor underkaste meg den, i det jeg fra dypet av mitt hjerte ønsker, at jeg må ha støtte i Hans nåde til å være den som utfører Hans himmelske vilje i dette embete som nå er overgitt til meg. Og ettersom jeg er bare ett legeme i naturens forstand, skjønt ved Hans tillatelse [også] et politisk legeme satt til å regjere, så vil jeg ønske av dere alle… at dere vil være meg til støtte, at jeg ved min myndighetsutøvelse og dere ved deres tjenesteutøvelse kan være til gunst for Den allmektige Gud og være til gavn for vår etterslekt på jorden. Jeg akter å utføre alle mine handlinger i henhold til gode råd og anbefalinger».^[41]

Et av Elizabeths mottoer var «video et taceo» (norsk: «jeg ser og tier»),^[42] og hun var en langt mer moderat hersker enn faren og de to halvsøsknene hadde vært.^[43] Til forskjell fra halvsøsteren med tilnavnet «Bloody Mary» forsøkte Elizabeth å unngå å sette i gang systematisk forfølgelse på religiøst grunnlag. Etter at paven hadde ekskommunisert henne i 1570 og løst alle katolske undersåtter fra sine troskapsbånd til henne, ble hun utsatt for flere komplott, men klarte å forpurre alle.

I religiøse anliggender var Elizabeth en utpreget pragmatiker. Spørsmålet om hennes egen rett til tronen var et eksempel på dette. Formelt var hun født utenfor ekteskap i henhold til både protestantiske og katolske lover, men det var i hennes øyne mindre alvorlig at den protestantiske, engelske kirken etter hennes fødsel hadde trukket tilbake hennes status som ektefødt datter av kongen, enn at den katolske kirke anså at hun aldri hadde vært ektefødt fordi hennes far ikke hadde vært fri til å inngå lovlig ekteskap med moren Anne Boleyn. Dette alene var nok til å feie enhver tvil til side om at Elizabeth ville omfavne protestantismen.

Elizabeth og hennes rådgivere fryktet et mulig katolsk korstog mot et kjettersk England. Hun søkte derfor å etablere en protestantisk kirkeorden som ikke ville vekke for stort anstøt i katolikkenes leir, samtidig som hun kom de engelske protestantene i møte. Hun ville derfor ikke tolerere de mer radikale puritanernes press for å få gjennomført mer omfattende reformer og endringer.^[44] Følgelig begynte det engelske parlamentet fra 1559 av å vedta lover som baserte seg på forgjengeren Edvard Is kirkeordning, der monarken var kirkens overhode, men flere katolske elementer ble beholdt, blant annet de geistliges pontifikalier (regler for liturgi og verdighetstegn for biskopene).^[45]

Underhuset ga uforbeholden støtte til forslagene, men loven om monarkens overhøyhet møtte motstand i Overhuset, særlig fra biskopene. Elizabeth var i dette tilfelle heldig ved at mange av biskopembetene stod ubesatt på denne tiden, derunder det viktige Canterbury erkebispedømme.^[46] Dette gjorde det mulig for hennes støttespillere blant adelen å komme i stemmemessig overvekt mot biskopene og de konservative adelige. Uansett ble Elizabeth tvunget til akseptere tittelen Øverste leder av Englands kirke (Supreme Governor of the Church of England) framfor den tittelen som Henrik VIII hadde hatt som Øverste overhode (Supreme Head), en tittel mange mente var uakseptabelt for en kvinne å inneha. Den nye Forordningen om overhøyhet (Act of Supremacy) ble lov den 8. mai 1559. Alle offentlige myndigheter måtte nå sverge troskapsed til monarken som den øverste leder, eller risikere å bli fjernet fra sin stilling. Videre ble kjetterlovene opphevet, slik at man kunne unngå en gjentagelse av Marias forfølgelse av dissentere. Elizabeths søster hadde ikke uten grunn fått tilnavnet «Maria den blodige»; hun brente 280 protestanter på bålet for kjetteri, og da Elizabeth overtok var flertallet av befolkningen fortsatt katolikker, til tross for tredve år med religiøs strid. Å lese Bibelen på engelsk ble tillatt under Edvard VI, forbudt under Maria, og igjen tillatt under Elizabeth. Kun fire personer ble brent som kjettere under Elizabeths langvarige regime, og disse var alle protestantiske ekstremister,^[47] dog ble flere fra katolske deler av England henrettet for forredæri.^[48] Også en ny Forordning om (religiøs) ensretting (Act of Uniformity) ble vedtatt; den påla befolkningen kirkegang minst en gang i uken og fastsatte at det var obligatorisk å anvende en tilpasset versjon av Den allmenne bønneboken av 1552. De som ikke møtte i kirken ble avkrevet en mulkt, som nok kunne være vanskelig å betale for de fattigere lag av befolkningen, men straffene for å unnlate å etterkomme den nye loven var ikke ekstreme.^[49]

Elizabeth mottok flere ekteskapstilbud, men hun overveide alvorlig kun tre eller fire av dem. Hun giftet seg aldri og forble barnløs. Historikere har spekulert i om Thomas Seymour hadde gitt henne avsky for seksuelle forhold, eller om hun selve visste seg infertil.^[50] Inntil det ikke lenger var mulig å føde en sønn, overveide hun flere beilere. Hennes siste beiler var François, hertug av Anjou, som var 22 år yngre enn henne selv. Året var 1581, og hun selv var da 48 år gammel. Elizabeth trengte ikke hjelp av en mann for å styre, og inngå ekteskap innebar en risiko for å miste kontroll med eller få utenlandsk innblanding i sine affærer, noe som hadde skjedd med hennes søster Maria. På den andre siden betydde et ekteskap muligheten for å få en arving.

Blant der seriøse frierne var hennes barndomsvenn lord Robert Dudley sannsynligvis den som kom nærmest. Våren 1559 var det åpenbart at dronningen var forelsket i den gifte Dudley. Deres intimitet ble snart samtaleemne ved hoffet, i landet forøvrig og endog utenfor landets grenser.^[51] Det ble også sagt at hans hustru, Amy Robsart, led fra en «sykdom i det ene brystet»,^[52] og et halvt år senere hadde lord Robert og dronningen en «hemmelig forståelse» om å bli gift når Amy til slutt var blitt «sendt inn i evigheten».^[53] Da Dudleys hustru døde i september det samme året etter et fall i en trapp, brøt skandalen ut. Det er i dag antatt at Amy Dudley hadde kreft. På den tiden var det derimot antatt at Dudley hadde kvittet seg med henne for å kunne gifte seg med dronningen. ^[54] En tid overveide dronningen seriøst å gifte seg med Dudley, men William Cecil, Nicholas Throckmorton, og andre politikere var svært opprørte og gjorde det helt klart at de misbilliget en slik allianse.^[55] Opposisjonen var så overveldende at det gikk rykter om at adelen ville gjøre opprør om dette ekteskapet ble inngått.^[56]

Til tross for flere andre ekteskapsprosjekter ble Dudley sett på som en seriøs kandidat gjennom nesten et helt tiår. Elizabeth oppmuntret ham som beiler, og forble ekstremt sjalu selv etter at hun selv hadde forkastet tanken på å gifte seg med ham.^[58] I 1564 opprettet dronningen jarledømmet Leicester for Dudley. Dudley giftet seg på nytt i 1578 med Lettice Knollys, og etter dette reagerte dronningen gjentatte ganger med stor misnøye mot ham for at han hadde giftet seg.^[59] Uansett beholdt Dudley en særegen plass i hennes hjerte. Han døde i 1588, ikke lenge etter at England hadde beseiret den spanske armada.

Dronning Elizabeth holdt spørsmålet om ekteskap åpent, men ofte kun som en diplomatisk øvelse.^[60] Parlamentet ba henne gjentatte ganger om å gifte seg, men hun svarte alltid unnvikende.^[61] I 1563 skal hun ha fortalt et sendebud: «Om jeg fulgte tilbøyeligheten i min natur, er det dette: tiggerkvinne og enslig, mye heller enn dronning og gift».^[60] Samme år, i kjølvannet av dronningens koppesykdom, ble spørsmålet om etterfølger på nytt aktuelt. Parlamentet ba dronningen om å gifte seg eller nominere en arving for å forhindre borgerkrig ved hennes død. Hun nektet å gjøre noen av delene. I april oppløste hun parlamentet som ikke hadde kommet sammen da hun trengte deres støtte for å øke skattene i 1566. Underhuset truet med å holde tilbake midler inntil hun gikk med på å sørge for en etterfølger. I 1566 forfulgte speaker i underhuset sir Robert Bell svært dristig denne saken til tross for dronningens ordre om å avstå, og han ble derfor mål for hennes raseri.^[62]

Forskjellige tronfølgemuligheter ble overveid i løpet av Elizabeths regjeringstid. En mulig gren var den fra Margaret Tudor, en eldre søster av Henrik VIII, noe som ledet mot dronning Maria Stuart av Skottland, selv om denne var utelukket fra tronfølgen i henhold til Henriks testamente. En alternativ gren ledet fra Henriks yngre søster Maria Tudor, hertuginne av Suffolk, til Catherine Grey, søster av Lady Jane Grey. En annen mulig, men fjernere arvtager var Henry Hastings, 3. jarl av Huntingdon, som førte sin gren tilbake til Edvard III på 1300-tallet. Alle disse mulighetene hadde ulemper; Maria Stuart var katolsk, Catherine Grey hadde giftet seg uten dronningens tillatelse, og puritaneren lord Huntingdon var uvillig til å arve tronen. I 1568 døde den siste dugelige engelske arvtageren til tronen, Catherine Grey. Hun etterlot en sønn, men han ble ansett for å være illegitim. Hennes arvtager var Mary Grey, en småvokst kvinne på 122 cm med pukkelrygg. Det økte kravet til Maria Stuart.

I 1566 betrodde Elizabeth seg til den spanske ambassadør om at hun skulle finne en måte å avgjøre spørsmålet om etterfølgelse uten å gifte seg, ville hun gjøre nettopp det. Ved 1570 var det eldre i regjeringen som privat hadde akseptert at Elizabeth aldri ville gifte seg og heller ikke navngi en etterfølger. William Cecil søkte allerede løsninger på problemet med etterfølger.^[60] Hennes manglende ektestand ble ofte omtalt som uansvarlig.^[63] Elizabeths taushet styrket hennes egen politiske sikkerhet: hun viste at om hun navnga en arving, ville tronen være utsatt for et statskupp.

Elizabeths ugifte status inspirerte på den annen side en jomfrukult rundt henne. I poesi og portrettskildringer ble hun beskrevet som en jomfru eller en gudinne eller begge deler, og ikke som en normal, jordisk kvinne.^[64] I begynnelsen var det kun Elizabeth som gjorde en dyd av hennes jomfrudom: I 1559 fortalte hun underhuset «Og til slutt, dette skal være tilstrekkelig for meg, at en marmorstein skal erklære at en dronning som har regjert i en slik en tid, levde og døde som en jomfru».^[64] Senere, særlig etter 1578, tok poeter og forfattere opp temaet og vendte det om til en ikonografi som begeistret dronningen selv. I en tidsalder med metaforer og forfengeligheter ble hun portrettert som gift med sitt kongedømme og sine undersåtter under guddommelig beskyttelse. I 1599 snakket Elizabeth selv om «alle mine ektemenn, mitt gode folk».^[65]

I utenrikspolitiske saker var hun forsiktig og manøvrerte behendig mellom stormaktene Frankrike og Spania. Hun støttet bare halvhjertet noen lite effektive og dårlig utstyrte hærtog i Nederlandene, Frankrike og Irland. Men i 1580-årene var en militær konfrontasjon med Spania uunngåelig. Et av slagene i denne krigen har gått over i historien som en av Englands aller største militære seire noensinne, nemlig den spanske armadas nederlag i 1588.

Bortsett fra frieriet fra Dudley behandlet Elizabeth ekteskapspørsmålet som et aspekt av utenrikspolitikken. Selv om hun avviste Filip II av Spanias tilbud i 1559, forhandlet hun i flere år om å gifte seg med dennes fetter erkehertug Karl II av Indre Østerrike. Forholdene med habsburgerne ble dårligere fra 1568. Elizabeth overveide deretter ekteskap med to franske Valois-prinser etter hverandre, den første var Henrik, hertug av Anjou, og senere fra 1572 til 1581 hans bror François, hertug av Anjou. Det siste frieriet var knyttet til en planlagt allianse mot spansk kontroll av sørlige Nederlandene.^[66] Elizabeth synes å ha tatt dette frieriet alvorlig for en tid, og bar en ørering formet som frosk som hertugen hadde sendt henne.^[67]

Hennes utenrikspolitikk var hovedsakelig defensiv. Unntaket var den katastrofale okkupasjonen av byen Le Havre fra oktober 1562 til juni 1563 da hennes allierte blant hugenottene slo seg sammen med katolikkene for å gjenerobre havnen. Elizabeth hadde som hensikt å bytte Le Havre for Calais, som var blitt gjenerobret av Frankrike i januar 1558.^[68]

Hun sendte tropper til Skottland i 1560 for å hindre franskmennene i å bruke landet som base.^[69] I 1585 signerte hun Nonsuchtraktaten med Holland for å blokkere den spanske trusselen mot England.^[70] Kun gjennom aktiviteten til den engelske flåten maktet Elizabeth å forfølge en aggressiv politikk. Det betalte seg i krigen mot Spania hvor rundt 80 prosent av kampene ble utkjempet til sjøs.^[71] Hun adlet Francis Drake etter hans jordomseiling fra 1577 til 1580, og han vant berømmelse for sine angrep mot spanske havner og skip. Et element av piratvirksomhet og mulighet for rikdom drev engelske sjøfarere i en aktivitet hvor dronningen hadde liten kontroll.^[72]

Under hennes regime skjedde også de første koloniseringer eller «plantasjer» i det nye landet i Nord-Amerika; kolonien Virginia ble oppkalt etter henne da hun modifiserte navnet på en høvding fra de innfødte amerikanere, en regional «konge» ved navn «Wingina», noe som var blitt nedtegnet i 1584 av Walter Raleighs ekspedisjon, markerte hennes status som «jomfrudronningen».^[73][74]

Elizabeths politikk ovenfor nabolandet Skottland var i førstningen å motsette seg den franske tilstedeværelsen der. Skottland hadde tradisjonelt orientert seg i en allianse med Frankrike som en motvekt mot å bli overkjørt av sin langt sterkere fiende England. Elizabeth og hennes rådgivere fryktet at Frankrike ville invadere England nordfra og plassere Maria Stuart, skottenes dronning på Englands trone. Maria var betraktet av mange som den rettmessige arvingen, særlig av katolikker. Elizabeth lot seg overtale til å sende en militær styrke til Skottland for å støtte de protestantiske opprørerne, og selv om militærkampanjen ikke førte fram, fikk den som resultat Edinburgh-traktaten inngått i juli 1560. Her stod det at de franske styrkene måtte trekkes ut.^[75] Da den katolske Maria Stuart kom tilbake til Skottland i 1561 og overtok kongsmakten, hadde landet allerede en etablert protestantisk kirke og ble styrt av en protestantisk adel som var støttet av Elizabeth. Den skotske dronningen ga seg ikke uten kamp, og nektet i årevis å signere traktaten ettersom den anerkjente Elizabeth som Englands rettmessige dronning. Dette stridsspørsmålet ble en vedvarende splid mellom de to dronningene.^[76]

Elizabeth fornærmet Maria ved å forslå hennes egen frier, Robert Dudley, som ektemann for henne. Isteden giftet Maria seg med Henry Stuart, lord Darnley, som selv hadde arvekrav på den engelske tronen, og deres eventuelle barn vil arve både farens og morens krav på Englands trone. Ekteskapet var likevel det første av en rekke feilvurderinger som Maria gjorde og som ga seiren til de skotske protestantene og til Elizabeth. Darnley ble hurtig upopulær i Skottland og beryktet for å stå ansvarlig for at Marias italienske sekretær David Rizzio ble myrdet. I februar 1567 ble Darnley selv myrdet av konspiratører som ganske sikkert ble ledet av James Hepburn, 4. jarl av Bothwell. Kort tid etter, den 15. mai 1567, giftet Maria seg med Bothwell, og vekket således mistanke at hun hadde vært delaktig i mordet på sin ektemann. Elizabeth skrev til henne:

«Hvordan kunne et verre valg bli gjort for deres nåde i et slikt hastverk med å gifte seg med slik et subjekt, som foruten andre og vidkjente mangler, offentlig berømmelse etter mordet på din avdøde ektemann, foruten også berøre deg selv til en viss grad, skjønt vi stoler på at i dette henseende er falsk»^[77]

Disse hendelsene førte raskt til Marias nederlag overfor de skotske protestantene og at hun ble fengslet på festningen Loch Leven Castle i innsjøen av samme navn. Den skotske adelen tvang henne til å abdisere til fordel for hennes sønn Jakob VI av Skottland som ble født i juni 1566. Han ble tatt til Stirling Castle for å få en protestantisk oppvekst og oppdragelse. Maria klarte å rømme fra Loch Leven i 1568, samlet en hær, men led et nytt nederlag som tvang henne til å flykte over grensen til England hvor hun tidligere var blitt forsikret støtte fra den engelske dronningen. Elizabeths første instinkt var hjelpe Maria tilbake på den skotske tronen, men både hun og hennes kongelige råd valgte isteden å spille med sikre kort. Framfor risikoen med å sende Maria tilbake til Skottland med en engelsk hær eller sende henne videre til Frankrike og katolske fiender av England, ble hun holdt i varetekt i England inntil videre. Maria Stuart ble holdt i engelsk fengsel de neste nitten årene.^[78]

Maria Stuart ble snart fokus for opprør. I 1569 snakket opprørere fra Nord-Englands reisning om å frigjøre henne, og det ble planlagt å gifte henne til Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk. Elizabeth reagerte med å få Howard henrettet. Pave Pius V utstedte en pavelig bulle i 1570 kalt Regnans in Excelsis som erklærte «Elizabeth, den angivelige dronning av England og en tjener av forbrytelser», for å være en kjetter og fritok alle hennes undersåtter fra deres lydighet til henne.^[79] Engelske katolikker hadde en ekstra drivkraft for å se på Maria Stuart som den rettmessige overhode av England. Maria Stuart ble antagelig ikke fortalt om hvert eneste katolske komplott som ble planlagt for å sette henne på den engelske tronen, men fra Ridolfikonspirasjonen av 1571 til Babingtonkonspirasjonen av 1586, kunne Elizabeths sjef for de hemmelige tjenestene, sir Francis Walsingham, og det kongelige rådet, sette sammen en sak mot henne.^[80] I begynnelsen motsatte Elizabeth seg krav om Marias henrettelse, men ved slutten av 1586 hadde hun blitt overtalt til å gå for en rettssak med bevis i en rekke brev skrevet under Babingtonkonspirasjonen.^[81] Elizabeths proklamasjon av dommen annonserte at «den nevnte Maria, som foregir å ha tittelen til den sammen kronen, har planlagt og forestilt seg innenfor det samme rike atskillige ting med den hensikt å skade, drepe og ødelegge vår kongelige person.»^[82] Den 8. februar 1587 ble Maria Stuart halshogd ved Fotheringhay Castle i Northamptonshire. Hun ble 44 år gammel.^[83]

Etter den katastrofale okkupasjonen og tapet av Le Havre i 1562–1563 unngikk Elizabeth militære ekspedisjoner på kontinentet fram til 1585 da hun sendte en engelsk hær for å gi støtte til et hollandsk protestantisk opprørere mot Filip II av Spania. Dette kom i kjølvannet av dødsfallene i 1584 til de allierte Vilhelm I av Oranien, kalt for Vilhelm den tause, og François, hertug av Anjou, og overgivelsen av en rekke hollandske byer til Alessandro Farnese, hertug av Parma og Piacenza, som var Filips guvernør av de spanske Nederlandene. I desember 1584 underminerte en allianse mellom Filip og den franske katolske liga i Joinville-traktaten Anjous bror Henrik III av Frankrikes muligheter til å motstå spansk dominans av Nederlandene. Den strakte også spansk innflytelse langs kanalkysten av Frankrike hvor den katolske liga sto sterkt, og økte trusselen om en invasjon av England.^[70] Beleiringen av Antwerpen sommeren 1585 ledet av hertugen av Parma gjorde det nødvendig med en form for reaksjon fra englenderne og hollenderne. Resultatet var Nonsuchtraktaten av august 1585 hvor dronning Elizabeth lovte militær støtte til Holland.^[84] Traktaten markerte begynnelsen på den anglo-spanske krig (1585) som varte fram til freden i London i 1604.

Ekspedisjonen ble ledet av Elizabeths tidlige frier, Robert Dudley, jarl av Leicester. Elizabeth ga innledningsvis ikke sin støtte for denne utviklingen. Hennes strategi var å gi støtte til hollenderne på overflaten med en engelsk hær, mens hun fikk i gang hemmelige fredssamtaler med Spania allerede dager etter at Leicester var kommet til Holland,^[85] noe som førte henne på kant med Leicester som både ønsket og ble forventet av hollenderne å utkjempe en reell krig. Elizabeth på sin side ønsket at han «unngikk alle kostnader av enhver avgjørende handling med fienden».^[86] Han gjorde derfor dronningen rasende ved å akseptere posisjonen som guvernør-general av hollenderne (Generalstatene), og hun anså at dette var en hollandsk komplott for å tvinge henne til å akseptere overherredømme over Nederlandene, noe hun så langt alltid hadde avslått.^[87] Hun skrev til Leicester:

«Vi ville aldri ha tenkt (hadde vi ikke sett det ut fra erfaring) at en mann oppdratt av oss selv og ekstraordinært favorisert av oss, over enhver annen undersått av dette landet, ville på et slikt foraktelig vis brutt vårt bud i en sak som i så stor grad berører vår ære…»^[88]

Elizabeths ga ordre til at hennes sendebud skulle lese hennes brev med misbilligelse høyt for det hollandske statsråd og med Leicester til stede.^[89] Denne offentlige ydmykelsen av hennes generalløytnant ble kombinert med at hun fortsatte samtaler for en egen fred med Spania, og underminerte ugjenkallelig hans posisjon hos hollenderne. Den militære kampanjen ble hardt hindret av Elizabeths gjentatte nei til å sende midler for hans sultende soldater. Hennes uvillighet til å forplikte seg for saken, Leicesters egne mangler som politisk og militær leder og den kaotiske situasjonen i hollandsk politikk, preget av opprivende fraksjonsvirksomhet, var årsaken til at kampanjen feilet.^[90] Leicester oppga til slutt sin kommando i desember 1587.

I mellomtiden hadde Francis Drake foretatt en større sjøreise mot spanske havner og skip i Karibien i 1585 og 1586, og i 1587 hadde han gjort et suksessfullt raid mot Cádiz, ødelagt den spanske krigsflåte som var påtenkt det som i den katolsk verden ble kjent som Empresa de Inglaterra (the Enterprise of England = «Englandsforetaket»), det vil si å velte det nye protestantiske regimet i England. Filip II av Spania besluttet til sist å ta krigen til England.^[91]

Den 12. juli 1588 seilte den spanske armada, en stor flåte av skip, mot Den engelske kanal med plan om å skipe en spansk invasjonsstyrke kommandert av hertugen av Parma til kysten av sørøstlige England fra Nederlandene. En kombinasjon av feilberegning,^[92] uhell og et angrep fra engelske brannskip den 29. juli utenfor Gravelines, spredte de spanske skipene til nordøst og førte til at armadaen ble beseiret.^[93] Restene av Aramadaen kjempet seg hjem til Spania etter katastrofale tap utenfor kysten av Irland (etter at en del skip hadde forsøkt å seile tilbake ved å seile opp Nordsjøen og gå rundt De britiske øyer og sørover langs kysten av Irland)^[94]

Uvitende om armadaens skjebne gikk den engelske militsen til forsvar av lander under kommando av jarlen av Leicester. Han inviterte Elizabeth til å inspisere sine tropper ved Tilbury i Essex den 8. august. Hun bar en brystplate av sølv over en hvit fløyelsdrakt og adresserte soldatene i en av hennes mest berømte taler: ^[95]

«Mitt elskede folk, vi har blitt overtalt av noen som er bekymret for vår trygghet, å ta omhu i av frykt for forræderi hvordan vi engasjerer oss ved store bevæpnete mengder; men jeg forsikrer dere, jeg ønsker ikke å leve for å mistro mitt trofaste og kjærlige folk… Jeg vet jeg har kroppen av en svak og hjelpeløs kvinne, men jeg har hjertet og magen av en konge, og også av en konge av England, og tenker med stor forakt om Parma eller Spania, eller hvilken som helst prins av Europa som våger å invadere grensene til mitt rike.»^[96]

Da det ikke kom noen invasjonen kunne nasjonen juble. Elizabeths opptog ved et takkegudstjeneste ved St. Pauls katedral var likestilt med hennes kroning i oppstyr og begeistring.^[94] Amadaens nederlag var en mektig propagandaseier, både for Elizabeth og det protestantiske England. England tok sin seier som et tegn på Guds gunst og på nasjonens ukrenkelighet under jomfrudronningen.^[71] Imidlertid var seiren ikke et vendepunkt for krigen som fortsatte og hvor Spania vant. Spania kontrollerte Nederlandene og trusselen om invasjon opphørte ikke.^[97] Sir Walter Raleigh hevdet etter hennes død at Elizabeths forsiktighet hadde vært en forhindring og en hemsko i krigen mot Spania: «Om den avdøde dronningen hadde trodd like mye på soldater som hun gjorde på sine skrivere, hadde vi i hennes tid banket det store riket i småbiter og gjort deres konger om til regenter av fiken og appelsiner som i gamle dager. Men hennes majestet gjorde alt halvveis, og ved mindre invasjoner lærte spanjolene hvordan de skulle forsvare seg selv, og å se sine egne svakheter.»^[98]

Selv om noen historikere har kritisert Elizabeth av tilsvarende årsaker,^[99] har Raleighs bedømmelse ofte blitt bedømt som urettvis. Elizabeth hadde god grunn til å ikke å stole for mye på sine kommandanter som hadde en tendens til handling og «å bli fraktet med forfengelighetens ødeleggelser», slik hun selv uttrykte det.^[100]

Da den protestantiske Henrik IV arvet den franske trone i 1589 sendte Elizabeth ham militær støtte. Det var hennes første vågestykke i Frankrike siden tilbaketrekkingen fra Le Havre i 1563. Henriks etterfølgelse til tronen ble sterkt motsatt av den katolske liga og av Filip II, og Elizabeth fryktet en spansk overtagelse av havnene på fransk side av kanalen. De følgende engelske militærkampanjene i Frankrike var imidlertid dårlig organiserte og lite effektive.^[101] Englands kommandant i Frankrike, Lord Willoughby, ignorerte i stor grad dronningens ordrer, og herjet han det nordlige Frankrike med sine 4000 mann uten å oppnå noe strategisk mål. Han trakk seg tilbake i forvirring og uorden i desember 1589 etter å ha tapt halvparten av sine tropper, og tapte også en beleiring av Paris i 1590.^[102] I 1591 ledet John Norreys et hærtokt på 3000 menn inn i Bretagne, noe som ble en enda større katastrofe.

Som med de fleste av disse ekspedisjonene var Elizabeth lite villig til gi midler til utstyr, forsyninger og forsterkninger som ble krevd av kommandantene. Norreys dro til London for å be om mer støtte i egen person for. I hans fravær ødela imidlertid den katolsk liga bortimot hele hæren hans eller det som var igjen av den, ved Craon nordvest i Frankrike, i mai 1591. I juli sendte Elizabeth enda en styrte under ledelse av Robert Devereux, 2. jarl av Essex, for å hjelpe Henrik IV å beleire Rouen. Resultatet var akkurat like bedrøvelig som tidligere, Essex oppnådde ingenting og dro hjem i januar 1592. Henrik oppga beleiringen i april samme år.^[103] Som vanlig hadde Elizabeth ingen kontroll over sine generaler straks de reiste utenlands. «Hvor han er, hva han gjør eller hva han kommer til gjøre,» skrev hun til Essex, «er vi uvitende om.»^[104]

Selv om Irland var et av Elizabeth to kongedømmer, møtte hun, rimelig nok, en fiendtlig og enkelte steder praktisk talt selvstendig^[105] katolsk befolkning som var villig til å inngå sammensvergelser med hennes fiender. Hennes politikk i Irland var å gi landområder til hennes hoffmenn og forhindre opprørere fra å gi Spania en base fra hvor de kunne angripe England.^[69] Pave Gregor XIII sendte en styrke i 1580 for å bidra i det andre Desmondopprøret på Irland, ledet av Gerald FitzGerald, Earl of Desmond. Imidlertid ble opprøret slått ned i 1583 etter et engelsk felttog som ble drevet med ild, sverd og sult, hvor nesten hele befolkningen i den nordvestlige delen av provinsen Munster synes å ha dødt, anslagsvis 30 000 mennesker var falt. Den engelske terrortaktikken med brent jord la store landområder øde, og slaktet ned og drepte hele familier; menn, kvinner og barn. Poeten Edmund Spenser var en iakttager av dette felttoget og beskrev det i A View of the Present State of Ireland, men det ble først utgitt i 1633, førti år etter at det ble skrevet. Her sier han blant annet at de irske ofrene «ble utsatt for slik elendighet at [selv] et steinhjerte ville ha angret dypt.»^[106]

Englands dronning rådet hennes kommandanter at irlenderne, «den uforskammete og barbariske nasjonen», skulle bli behandlet vel; men hun viste ingen anger da makt og blodsutgytelse ble bedømt som nødvendig.^[107]

Mellom 1594 og 1603 møtte Elizabeth sin vanskeligste prøvelse i Irland med opprøret, kjent som Tyrones opprør, eller den irske niårskrigen. Dets leder, Hugh O'Neill, jarl av Tyrone, ble støttet av Spania.^[108] Våren 1599 sendte Elizabeth Robert Devereux, for å slå ned opprøret. Til hennes frustrasjon,^[109] fikk han liten framgang og reiste tilbake til England uten tillatelse. Han ble erstattet av Charles Blount, lord Mountjoy, som brukte tre år på å slå ned opprøret. O'Neill overga seg til slutt i 1603, noen få dager etter at Elizabeth var død.^[110]

Handel og diplomatiske forbindelser ble utviklet mellom England og Barbareskkysten (navnet på en rekke muslimske stater langs Nord-Afrikas middelhavskyst) under regimet til Elizabeth.^[112][113] England etablerte handelsforbindelser med Marokko i opposisjon til Spania. Her solgte engelskmennene rustninger, ammunisjon, tømmer og metall i bytte mot marokkansk sukker, til tross for pavens forbud.^[114] I år 1600 besøkte Abd el-Ouahed ben Messaoud, den viktigste sekretæren til den marokkanske herskeren Mulai Ahmad al-Mansur England som ambassadør ved dronningens hoff,^[115] for å forhandle en anglo-marokkansk allianse mot Spania. Abd el-Ouahed fikk overtalt Elizabeth til å selge krigsmateriell til Marokko, og Marokko og England holdt kontakt om et eventuelt hærtog mot Spania.^[116] Diskusjonene førte imidlertid ikke fram til noe konkret, og begge herskerne døde kort tid etter at forbindelsene ble opprettet.

Det ble også etablert diplomatiske forbindelser med Det osmanske rike i løpet av befraktningen av Levant Company, eller det tyrkiske selskap, og ekspederingen av den første engelske ambassadøren til Porte, William Harborne, i 1578. En handelsavtale ble signert første gang i 1580.^[117] Tallrike sendebud ble sendt i begge retninger og skriftlig korrespondanse skjedde mellom dronning Elizabeth og sultan Murad III.^[118] I en brevveksling fremmet Murad forestillingen om at islam og protestantismen hadde «mye mer til felles enn noen av dem hadde med den romersk-katolske kirke, da begge avviste dyrkelsen av idoler». Murad argumenterte for en allianse mellom England og Det osmanske rike.^[119] Til stor misnøye for det katolske Europa eksporterte England tinn og bly (for å støpe kanoner) og ammunisjon til Det osmanske rike. I tillegg diskuterte Elizabeth seriøst felles militære operasjoner med Murad da det brøt ut krig med Spania i 1585 da Francis Walsingham argumenterte for en direkte osmansk militær engasjement mot en felles spansk fiende.^[120]

Den første engelskmann som nådde fram til Japan, William Adams, var en tidligere ansatt av handelsselskapet Barbary Company, som hadde blitt etablert i 1585. Han ankom Japan i august 1600 som fører for Det nederlandske ostindiske kompani. Adams kom til å spille en nøkkelrolle som en rådgiver for den japanske shogun, og bidro til å etablere de første diplomatiske kontaktene og kommersielle avtaler mellom England og Japan.

Da Elizabeth ble gammel og ekteskap ble usannsynlig endret forestillingen om henne seg gradvis. Hun ble portrettert som Belphoebe (= den vakre Diana) eller Astraia (= stjernejomfruen), og etter seieren over den spanske armada, som Gloriana, den evige ungdommelige Faerie Queene (= alvedronningen) i Edmund Spensers storstilte dikt.^[121] Oljemalerier av henne ble enda mindre realistiske og mer som et sett av gåtefull ikoner som fikk henne til å se langt yngre enn hva hun faktisk var. I virkeligheten hadde huden hennes blitt arret av kopper i 1562, etterlatt henne halvveis skallet og avhengig av parykker og kosmetikk.^[122] Walter Raleigh kalte henne for «en kvinne som var blitt overrasket av tiden».^[123] Jo mer hennes skjønnhet bleknet, jo mer priste hennes hoffmenn den.^[122]

Elizabeth var mer enn tilfreds over å spille sin rolle,^[124] men det er mulig at i det siste tiåret av hennes liv begynte hun å tro på sin egen framføring. Hun ble øm og ettergivende for den sjarmerende, men lunefulle Robert Devereux, som tok seg friheter med henne som hun deretter tilga.^[125] Hun utpekte han flere ganger til militære posisjoner til tross for hans voksende liste over uansvarlighet. Etter at Essex deserterte sin kommando i Irland i 1599 satte Elizabeth ham i husarrest og det påfølgende året tok hun fra ham hans monopoler.^[126] I februar 1601 forsøkte han å reise et opprør i London for å ta dronningen til fange, men svært få ble med på hans opprør. Han ble tatt til fange og halshogd den 25. februar. Elizabeth visste at hennes egen feilvurderinger hadde delvis skylden for hendelsene. En observatør rapporterte i 1602 at «Hennes glede er å sitte i mørket, og noen ganger med tårer for å sørge over Essex».^[127]

De monopoler som Elizabeth fratok Essex var hennes typiske belønninger hun ga til hoffmenn i løpet av de siste årene av hennes regime. Hun hadde begynt å stole på dette kostnadsfrie systemet av beskyttelse, framfor å spørre parlamentet om mer støtte i en krigstid. En form for monopol hun ga var et aspekt av handel eller produksjon av ferdigvarer.^[128] Denne praksisen førte snart til prisfiksing, hoffmennenes berikelse på offentlighetens kostnad, utstrakt krenkelser og irritasjoner.^[129] Dette kulminerte i opphisset diskusjon i underhuset i 1601.^[130] I hennes berømte «Gylne tale» den 30. november 1601 viste Elizabeth til uvitenhet overfor mislighetene og vant parlamentsmedlemmene over til sin side med løfter og med sin vanlige appell til følelsene: ^[131] «Hvem holder deres ufeilbarlighet fra feiltak som de har falt ved uvitenhet og ikke av hensikt, vi vet hvilken takk fortjener de, skjønt du kan gjette. Og da ingenting er mer kjært for oss enn den elskelige bevaring av våre undersåtters hjerter, hvilken ufortjent tvil kan vi ha pådratt om mislighetene av vår gavmildhet, vårt folks trelldom, de fattiges vanskeligheter, dette har ikke blitt fortalt til oss!»^[132]

Tiden etter seieren over den spanske armada i 1588 førte til nye vanskeligheter for Elizabeth i hele de femten årene fram til slutten av hennes regime.^[97] Konfliktene med Spania og i Irland fortsatte, skattebyrden vokste seg tyngre, økonomien ble rammet av feilslåtte innhøstinger og krigskostnadene økte. Generelt steg prisene og levestandarden falt.^[133] I løpet av denne tiden økte undertrykkelsen av katolikkene. Elizabeth autoriserte kommisjoner i 1591 som undersøkte og overvåket katolikker og deres familier.^[134] For å opprettholde illusjon om fred og framgang lente hun seg i økende grad på spioner og propaganda i sitt eget land. I hennes siste år reflekterte kritikken mot henne et fall i offentlighetens begeistring for henne.^[135]

En av årsakene for dette «andre regimet» til Elizabeth, slik det stundom blir karakterisert,^[136] var selve karakteren til Elizabeths styreorgan, det kongelige råd i 1590-årene, var blitt en annen. En ny generasjon var kommet til makt. Med unntaket av lord Burghley, hadde de mest betydningsfulle politikerne død rundt 1590: Jarlen av Leicester i 1588, sir Francis Walsingham i 1590, sir Christopher Hatton i 1591.^[137] Fraksjonsstrid i regjeringen hadde ikke vært utpreget før 1590, men ble deretter dets kjennetrekk.^[138] En bitter rivalisering mellom jarlen av Essex og Robert Cecil, sønn av lord Burghley, og deres tilhengere, om de viktigste posisjonene i staten ble en hemsko for politikken. Dronningens personlige autoritet ble mindre, noe som ble demonstrert i saken om doktor Lopez, hennes betrodde lege. Da han feilaktig ble anklaget av Essex for forræderi av personlig nag, kunne hun ikke forhindre at Lopez ble henrettet, selv om hun hadde blitt rasende over at han ble arrestert og at hun ikke syntes å tro på hans skyld (1594).^[139]

Denne samme perioden var også økonomisk og politisk usikker, men produserte samtidig uovertreffelig litterær blomstring i England^[140] De første tegnene på en ny litterær bevegelse hadde oppstått ved slutten av det andre tiåret av Elizabeths regime med John Lylys Euphues og Edmund Spensers Hyrdenes kalender i 1578. I løpet av 1590-årene nådde en del av de største navnene i engelsk litteratur sine glansdager, blant annet William Shakespeare og Christopher Marlowe. I løpet av denne perioden og inn i den jakobinske tiden som fulgte nådde engelsk teater sine høyeste topper.^[141] Oppfatningen av en stor elisabethansk tid er i stor grad avhengig av dens produsenter; dramatikere, poeter og musikere som var aktive i løpet av Elizabeths regime. De eide lite som kom direkte fra dronningen, som aldri var en større beskytter av kunstartene.^[142]

Elizabeths mest betrodde rådgiver, William Cecil, døde den 4. august 1598. Hans sønn, Robert Cecil, ble ikke lenge etter leder av regjeringen.^[143] En av oppgavene han ga seg i kast med var å berede grunnen for et smidig tronskifte. Ettersom Elizabeth aldri ville utpeke sin etterfølger måtte Cecil arbeide i det stille med dette.^[144] Han innledet derfor hemmelige forhandlinger med Jakob VI av Skottland, som hadde et sterkt, men ikke anerkjent krav på den engelske trone. Robert Cecil ga den utålmodige Jakob råd om å gå forsiktig fram med Elizabeth, for å med tiden vinne hennes tillit.^[145] Rådet virket. Elizabeth satte svært stor pris på Jakobs forsiktige tone, og hun svarte: «Så stoler jeg på at du ikke vil tvile på at dine siste brev blir så godt mottatt at mine takksigelser ikke kan mangle det samme, men overgir dem til deg i takknemlighet».^[146] Historikeren J. E. Neales holder muligheten åpen for at selv om Elizabeth ikke med rede ord fortalte Jakob hvilke ønsker hun bar på, bekjentgjorde hun dem med «umiskjennelige, om enn tilslørede vendinger».^[147]

Dronningens var ved ganske god helse fram til høsten 1602, da en rekke dødsfall blant hennes venner førte henne inn i en tung depresjon. I februar 1603 døde Catherine Howard, grevinne av Nottingham, niese av dronningens kusine og nære venninne Catherine Carey. Dette var et særlig tungt slag for Elizabeth. I mars følte dronningen seg syk og følte en «stabil og vedvarende melankoli.» I timevis av gangen satt hun virkesløs på en pute.^[149] Hun døde den 24. mars 1603 på Richmond Palace, mellom klokken to og tre om morgenen. Noen få timer senere satte Cecil og dronningens råd sine planer ut i livet, og proklamerte Jakob VI av Skottland som konge av England.

Elizabeths kiste ble fraktet nedover elven til Whitehall om natten, på en elvebåt opplyst av fakler. Ved hennes begravelse den 28. april ble kisten fraktet til Westminster Abbey på en katafalk som ble trukket av fire hester og var dekket av sort fløyel. Som nærmeste sørgende i dronningens gravtog gikk en hoffdame av svensk opphav, Elin Ulfsdotter Snakenborg, i England kalt for Helena (1549–1635). Hun hadde kommet til England sammen med prinsesse Cecilia Vasa og siden blitt hoffdame for den engelske dronningen, gift først med William Parr, 1. marki av Northampton og siden med Thomas Gorges av Langford, en tremenning av den avdøde Anne Boleyn. Kronikøren John Stow beskrev begravelsen slik: «Westminster var overfylt av mennesker av alle slag i gater, hus, vinduer, tak og rennestener; de var kommet for å se begravelsen, og da de så hennes statue liggende på kisten var det et slikt et allment sukk, en stønnen og en gråt som aldri tidligere hadde blitt sett eller kjent i manns minne.»^[150]

Elizabeth ble stedt til hvile i Westminster Abbey, under samme gravmonument som halvsøsteren Maria.

Til tross for tilstedeværelsen av flere andre som kunne kreve tronen, gikk maktoverføringen uten problemer.^[151] Jakobs etterfølgelse satte til side Henrik VIIIs Tredje forordning for etterfølgelse (Third Succession Act) og Henrik VIIs testament som begunstiget Henriks yngre søster Maria Tudor.^[152] For å bøte på dette fikk Jakob parlamentet til å vedta Forordning for etterfølgelse til kronen 1603 (Succession to the Crown Act 1603). Spørsmålet om hvorvidt parlamentet kunne kontrollere etterfølgelsen til kronen ved lov og vedtekt, forble kontroversielt gjennom hele 1600-tallet.^[153]

Mange av Elizabeths undersåtter sørget da hun var død, men mange var også lettet over at hun var borte.^[154] I begynnelsen var det store forventninger til kong Jakob, men gradvis mistet folk tilliten til ham. Krigen med Spania ble riktignok avsluttet i 1604 og skattetrykket ble mindre. Fram til Robert Cecil døde i 1612, styrte regjeringen etter de samme retningslinjene som tidligere, men så begynte Jakob å la sine favoritter ved hoffet få ansvaret for statsanliggender, og kongens popularitet gikk sterkt nedover. På 1620-tallet var det mange som lengtet tilbake til Elizabeths æra.^[155] Den avdøde dronningen ble priset som protestantismens fanebærer, og regjeringstiden hennes fikk status som en gullalder. Jakob ble fremstilt som en støttespiller for pavekirken, og hoffet hans ble omtalt som gjennomsyret av korrupsjon.^[156] På sine eldre dager hadde Elizabeth sørget for å fremstille seg selv som en seiersrik monark som ledet nasjonen mot et bakteppe av fraksjonering, krig og økonomiske problemer.^[157] Dette heltebildet var det mange som trodde på, og etter hennes død ble hennes ry som en god og mektig herskerinne enda mer enerådende. Godfrey Goodman, som var biskop av Gloucester, skrev: «Da vi erfarte hvordan det var å leve under en skotsk regjering, synes det som om dronningen fikk nytt liv. Hun fremstod da i våre erindringer som sett gjennom et forstørrelsesglass».^[158] Elizabeths regime ble glorifisert som en tid da kronen, kirken og parlamentet hadde virket side om side i konstitusjonell balanse.^[159]

Bildet som Elizabeths protestantiske tilhengere skapte av henne i de første tiårene av 1600-tallet, slo feste og ble den rådende oppfatningen om hennes regjeringstid og styresett. Ikke minst fikk man en oppblomstring av lovprisningene av den sterke og samlende dronningen da nasjonen på nytt følte seg truet av invasjon under Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet. I viktoriatiden ble myten om Elizabeth tilpasset datidens imperialistiske ideologi,^[160] og på midten av 1900-tallet ble Elizabeth et romantisk symbol for nasjonal motstand mot en trussel utenfra.^[161][162] 1900-tallets historikere, som J. E. Neale (1934) og A. L. Rowse (1950), tolket Elizabeths regime som en progressiv gullalder.^[163] De tegnet også et heltebilde av dronningen personlig; alt hun gjorde var rett og riktig, og hennes mindre sympatiske trekk ble nedtonet og bortforklart som stressrelatert.

Senere har faghistorikerne tegnet et mer nyansert og sammensatt bilde av Elizabeth. Regjeringstiden hennes forbindes fremfor alt med seieren over den spanske armada, og med vellykkede angrep på spanjolene som blant annet invasjonene av Cádiz i 1587 og 1596. Blant nyere tids historikere er det imidlertid flere som peker på at Elizabeths militære styrker også led store tap både på land og til sjøs.^[101] I Irland seiret hun til slutt, men måten styrkene hennes gikk frem på der har også etterlatt varige pletter på hennes ettermæle. Idag mener mange historikere at hun ikke nødvendigvis var den alltid dristige og modige forsvareren av protestantiske nasjoner overfor Spania og Huset Habsburg; snarere førte hun en utenrikspolitikk der hun svært nødig tok noen reell risiko. Det var svært begrenset hvor mye støtte utenlandske protestanter kunne hente fra Elizabeth. Heller ikke fikk kommandantene hennes de nødvendige midler til å utgjøre en reell forskjell utenfor Englands grenser.^[164]

Elizabeth etablerte en engelsk kirke som ble viktig i nasjonsbyggingen, og denne kirken består fortsatt.^[165] De som senere hyllet henne som en protestantisk heltinne så bort fra at hun vegret seg mot å fjerne alle opprinnelig katolske ritualer og sedvaner fra kirken. Historikere fremholder at på hennes tid anså strenge protestanter at den forordningen hun sørget for å få på plass i 1559 (Acts of Settlement and Uniformity), var et kompromiss som ble til i en situasjon der protestanter og katolikker stod steilt mot hverandre.^[166] Elizabeth selv anså at troen var et personlig anliggende, og hun ønsket ikke, som Francis Bacon uttrykte det, at kirken eller styresmaktene skulle ha «vinduer inn til menneskenes hjerter og hemmelige tanker.»^[167]

Til tross for Elizabeth i det store og hele førte en defensiv utenrikspolitikk, ga hennes regime England økt anseelse i utlandet. Pave Sixtus V fastslo med beundring: «Hun er kun en kvinne som kun hersker på halvparten av en øy, likevel inngyder hun frykt hos både Spania, Frankrike, (det tysk-romerske) Keiserdømmet, ja alle».^[168] Under Elizabeth fikk nasjonen en ny selvtillit og en følelse av selv å råde grunnen, parallelt med at de gamle «kristne verden» ble mer og mer oppstykket og fragmentert.^[169] Elizabeth var den første Tudor-herskeren som innså at en monark er avhengig av folkets støtte for å kunne styre. Hun samarbeidet derfor alltid med parlamentet og rådgivere som hun stolte på at ville fortelle henne sannheten. Imidlertid fulgte hennes etterfølgere fra huset Stuart ikke i hennes fotspor på dette punkt. En del historikere har karakterisert henne som «heldig»,^[168] selv trodde hun at det var Gud som beskyttet henne.^[170] Hun fremholdt med stolthet at hun «rett og slett var engelsk»,^[171] og satte sin lit til Gud, oppriktige råd og sine undersåtters kjærlighet. Disse tre faktorene mente hun selv at hun hadde å takke for alt hun oppnådde. I en av sine bønner takket hun Gud på denne måten:

«[I en tid] da kriger og oppvigleri med alvorlige forfølgelser har foruroliget bortimot alle konger og land rundt meg, har mitt regime alltid vært fredelig, og i mitt rike har Din av uro angrepne kirke kunnet ta bolig. Mitt folk har vist seg fast i sin kjærlighet, og denne kjærligheten volder mine fienders renkespill mye bry.»^[172]

Elizabeth kom til å bli en av de mest populære monarkene i britisk historie. Hun kom på syvendeplass i en avstemning om de hundre største briter gjennom tidene, som ble utført av BBC i 2002. Dermed kom hun foran alle andre britiske monarker. I 2005 analyserte en gruppe historikere og kommenterte tolv monarker i History Channels dokumentar Britain's Greatest Monarch og tildelte dem poeng opp til 60 og Elizabeth I var vinneren med 48 poeng.

Benjamin Britten skrev en opera, Gloriana, som handlet om forholdet til Elizabeth og lord Essex, framført første gang i 1952 før Elizabeth II av Storbritannias kroning.

Det har vært flere minneverdige rolletolkninger av Elizabeth på film og TV. Hun er den britiske monarken som har blitt skildret oftest. Blant de som har gjort inntrykk i rollen som Elizabeth i løpet av de siste hundre årene er den franske skuespilleren Sarah Bernhardt i Dronning Elizabeth (1912), Florence Eldridge i Maria Stuart (1936), Flora Robson i Fire Over England (1937) og The Lion Has Wings (1939), Bette Davis i Elizabeth og Essex (1939) og Jomfrudronningen (1955) og Jean Simmons i Hennes kongerike (1953). I den senere tid har fortellingen om Elizabeth blitt fremført på film mer enn noensinne. I 1998 fikk den australske skuespilleren Cate Blanchett sitt gjennombrudd og en nominasjon til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for sin kritikerroste innsats i Elizabeth. Samme år mottok den britiske skuespilleren Judi Dench en Oscar for beste kvinnelige birolle for sin skildring av jomfrudronningen i dramafilmen Shakespeare in Love.

På fjernsyn har skuespilleren Glenda Jackson tolket dronningen i både BBCs dramaserie Elizabeth R (1971), og i den historiske filmen Maria Stuart – dronning av Skottland (1972), og Miranda Richardson i BBCs komedieserie Svarte Orm (1986), en komisk og kontrasterende tolkning av en egenrådig og bortskjemt dronning. Helen Mirren tolket Elizabeth i TV-filmen i to deler, Elizabeth I i 2005.

Det har vært skrevet flere romaner om Elizabeth. Blant disse finnes I, Elizabeth (1993) av Rosalind Miles, The Virgin's Lover (2005) og The Queen's Fool (2004) av Philippa Gregory, Queen of This Realm (1984) av Jean Plaidy og Virgin: Prelude to the Throne (2001) av Robin Maxwell. Elizabeths historie føyes sammen med hennes mors historie i Maxwells bok The Secret Diary of Anne Boleyn (1997). Maxwell skriver også om et fiktivt barn av Elisabet og Dudley i The Queen's Bastard (1999). Margaret Irwin har skrevet en trilogi basert på Elisabets ungdomsår: Young Bess (1944), Elizabeth, Captive Princess (1948) og Elizabeth and the Prince of Spain (1953).

På norsk

• Richard Herrmann (1996). Livet med Elizabeth. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202161517. 

På engelsk

• Adams, Simon: Leicester and the Court: Essays in Elizabethan Politics Manchester: Manchester University Press 2002 ISBN 0719053250
• Black, J. B.: The Reign of Elizabeth: 1558–1603. Oxford: Clarendon, (1936) 1945. OCLC 5077207
• Chamberlin, Frederick: Elizabeth and Leycester Dodd, Mead & Company. 1939
• Croft, Pauline: King James. Basingstoke and New York: Palgrave Macmillan, 2003. ISBN 0333613953.
• Davenport, Cyril: English Embroidered Bookbindings. Alfred Pollard (ed.). London: Kegan Paul, Trench, Trübner and Co., 1899. OCLC 705685.
• Doran, Susan: Monarchy and Matrimony: The Courtships of Elizabeth I Routledge 1996 ISBN 0415119693
• Edwards, Philip: The Making of the Modern English State: 1460–1660. Basingstoke and New York: Palgrave Macmillan, 2004. ISBN 031223614X.
• Frieda, Leonie: Catherine de Medici. London: Phoenix, 2005. ISBN 9780060744922.
• Gaunt, William. Court Painting in England from Tudor to Victorian Times. London: Constable, 1980. ISBN 0094618704.
• Goldsworthy, J.D.: The Sovereignty of Parliament Oxford UP 1999 ISBN 0198268939
• Gristwood, Sarah: Elizabeth and Leicester Bantam Books 2008 ISBN 9780553817867
• Guy, John: My Heart is My Own: The Life of Mary Queen of Scots. London and New York: Fourth Estate, 2004. ISBN 184115752X.
• Haigh, Christopher: Elizabeth I. Harlow (UK): Longman Pearson, (1988) 1998 utg. ISBN 0582437547.
• Hammer, P.E.J.: The Polarisation of Elizabethan Politics: The Political Career of Robert Devereux, 2nd Earl of Essex, 1585-1597 Cambridge UP 1999 ISBN 0521019419
• Hasler. P. W (red): History of Parliament. House of Commons 1558–1603 (3 vols). London: Published for the History of Parliament Trust by H.M.S.O., 1981. ISBN 0118875019.
• Haynes, Alan: The White Bear: The Elizabethan Earl of Leicester London: Peter Owen 1987 ISBN 0720606721
• Hogge, Alice: God's Secret Agents: Queen Elizabeth's Forbidden Priests and the Hatching of the Gunpowder Plot. London: HarperCollins, 2005. ISBN 0007156375.
• Hume, Martin: The Courtships of Queen Elizabeth London: Eveleigh Nash & Grayson 1904. Archive.org: The courtships of Queen Elizabeth : a history of the various negotiations for her marriage (1896)
• Hunt, Alice: The Drama of Coronation: Medieval Ceremony in Early Modern England, Cambridge: Cambridge University Press, 2008
• Jenkins, Elizabeth: Elizabeth and Leicester The Phoenix Press 2002 ISBN 1842125605
• Lacey, Robert: Robert Earl of Essex: An Elizabethan Icarus London: Weidenfeld & Nicolson 1971 ISBN 0297003208
• Loades, David: Elizabeth I: The Golden Reign of Gloriana. London: The National Archives, 2003. ISBN 1903365430.
• Lockyer, Roger: Tudor and Stuart Britain 1471-1714. 3. utg., 2004. London: Pearson.
• McGrath, Patrick: Papists and Puritans under Elizabeth I London: Blandford Press, 1967.
• Neale, J.E.: Queen Elizabeth I: A Biography. London: Jonathan Cape, (1934) 1954 reprint. OCLC 220518.
• Parker, Geoffrey: The Grand Strategy of Philip II Yale University Press 2000 ISBN 0300082738
• Richardson, Ruth Elizabeth: Mistress Blanche: Queen Elizabeth I's Confidante, Logaston Press 2007
• Rowse, A. L.: The England of Elizabeth. London: Macmillan, 1950. OCLC 181656553.
• Sams, Conway: The Conquest of Virginia: the Forest Primeval. An Account Based on Original Documents New York and London: G.P. Putnam's Sons 1916
• Somerset, Anne: Elizabeth I. London: Phoenix, (1991) 1997 edition. ISBN 0385721579.
• Starkey, David: Elizabeth: Apprenticeship London: Vintage (2001). ISBN 978-0-09-928657-8
• Stewart, George: Names on the Land: A Historical Account of Place-Naming in the United States New York: Random House 1945
• Strong, Roy: Gloriana: The Portraits of Queen Elizabeth I. London: Pimlico, (1987) 2003. ISBN 071260944X.
• Strong, R.G.; van Dorsten, J.A.: Leicester's Triumph Oxford University Press 1964
• Weir, Alison: Elizabeth the Queen. London: Pimlico, (1998) 1999 edition. ISBN 0712673121.
• Williams, Neville: The Life and Times of Elizabeth I. London: Weidenfeld & Nicolson, 1972. ISBN 0297831682.
• Willson, David Harris: King James VI & I. London: Jonathan Cape, (1956) 1963. ISBN 0224605720.
• Wilson, Derek: Sweet Robin: A Biography of Robert Dudley Earl of Leicester 1533-1588 London: Hamish Hamilton 1981 ISBN 0241101492

• (en) Elizabeth I of England – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Elizabeth I of England – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Elisabeth I på Discogs
• (en) Elisabeth I på MusicBrainz
• Artikkelen har ingen egenskaper for sosiale medier i Wikidata
• (en) Elisabeth I hos The Peerage
• (en) Nettsted om Elizabeth
• (sv) Harrison, Dick: ^[død lenke] Elisabet I - Gift med England, Popular historia
• (en) Camden, William: Annales Rerum Gestarum Angliae et Hiberniae Regnante Elizabetha. (1615 and 1625.) Hypertekstutgave med engelsk oversettelse. Dana F. Sutton (red.), 2000.
• (en) Tudor and Elizabeth Portraits. Tudor and Elizabethan portraits and other works of art, provided for research and education.
• (en) Annals of the Reformation and Establishment of Religion, and Other Various Occurrences in the Church of England, During Queen Elizabeth's Happy Reign by John Strype (1824 red.): Vol. I, Pt. I, Vol. I, Pt. II, Vol. II, Pt. I, Vol. II., Pt. II, Vol. III, Pt. I, Vol. III, Pt. II, Vol. IV
• (en) Elizabeth I with rare pictures from the British Museum and British Library
• (no) Elizabeth 1 i Store norske leksikon