Diskusjon:Karl Marx

Karl Marx er en anbefalt artikkel, noe som betyr at den har gått gjennom en prosess og blitt ansett av brukere på Wikipedia som spesielt velskrevet, lesverdig og til inspirasjon for andre artikler.

Det som står her om Marx er både lite objektivt og lite historisk, har forfatteren funnet på de siste avsnittene selv eller? Dette må gjøres bedre, det er også en tegnsettingsfeil og ting i denne nå. Jeg får se hva jeg får til tid til senere. Artikkelen bør bli skrevet i et litt enklere språk.

Jafro 16. jun 2004 kl.23:38 (UTC)

Noter angående omstridthet brukes i tilfeller der det er uenighet mellom brukere, og under pågående debatter. Jeg kan ikke se det er tilfelle her. Hvis du vil endre noe i artiklen er det fritt frem. Jeg fjerner derfor denne merknaden. Wolfram 17. jun 2004 kl.19:28 (UTC)

og hvis det er noe du mener er faktisk feil, kan det selvfølgelig bare slettes Wolfram 17. jun 2004 kl.19:36 (UTC)

Litt vanskelig språk

Beklager min kanskje litt krasse tone, men er det bare meg som synes denne artikkelen er plagsomt lang og uoversiktlig og dermed svært vanskelig å komme gjennom/ få noe særlig ut av?

Det finnes lite avsnitt, språket bærer et umiskjennelig preg av "insider sjargong" og innholdet (som forøvrig er ganske springende ) ser ut til å være valgt ut for de helt spesielt interesserte. Som en encyklopedisk innføring i og oversikt over Marx' liv og tankegang mangler det også flere viktige momenter.

Artikkelen burde etter mitt syn snarest redigeres/omskrives for å gjøre den mer leservennlig og nyttig for dem som vil ha kjennskap til Karl Marx.

Jeg er helt enig; artikkelen bør ryddes opp i. Setter inn en opprydnings-tag. Jon Harald Søby 4. mai 2005 kl.14:12 (UTC)

Artikkelen preges først og fremst å være en fremstilling av virkningshistorien til Marx' teorier og ikke en innføring i hans biografi og filosofi. --jaj 18. jul 2005 kl.15:49 (UTC)

Dette var den opprinnelige teksten i artikkelen. Vet ikke helt hvor den kan flyttes hen:

KOMMENTAR til teksten under 2006 Raven: Marxisme, Kommunisme, Sosialisme, Sosialdemokrati, Demokrati, Kapitalisme... det finnes mange ulike begreper og noen av dem glir over i hverandre. Men den tanken at sosialdemokrati er en sosialistisk oppfinnelse og derfor ukritisk benyttes "kommunistene skilte seg ut av sosialdemokratiske partier" blir noe upresist. Marx og Engels snakker om sosialdemokrati, men de er neppe i posisjon til å definere begrepet. Kommunisme og sosialisme er per definisjon ideologier som ikke bygger på demokrati, så da kan sosialister neppe betegnes som sosialdemokrater. En annen sak er at mange sosialister slik som Arbeiderspartiet har beveget seg i demokratisk retning, og dermed kan kalles sosialdemokratiske i moderne forstand (dvs. etter 2 verdenskrig). Men det utelukker ikke at alle de såkalte "kapitalistiske partiene" som i utgangspunktet er demokratiske ikke kan være sosialdemokratiske. I moderne norsk politikk går det et kraftig skille mellom SV som er sosialistisk og AP som er sosialdemokratisk, og selv H og FRP er sosialdemokratiske partier. I Usa er hverken demokrater eller republikanere sosialdemokrater. Sosialdemokrati handler om oppbyggingen av velferdsstaten, noe Otto von Bismark gikk i front for i Tyskland/Prøyssen. De tidlige sosiale ordninger om pensjon, stemmerett, avskaffelse av debitorstraff var alle tiltak for å forhindre "den røde fare" fra den revolusjonære arbeiderbevegelsen som vokste frem etter industraliseringens grove utnyttelse av arbeidsstanden. Sosialdemokrati er i så måte en aristokratisk oppfinnelse for å stagge sosialistene og kunne beholde et demokratiske og markedsøkonomisk system til fordel for kapitalistene, men som i tillegg viser sosiale hensyn. [KOMMENTAR SLUTT]

Det finnes tallrike måter å forstå Marx på. Marx-studiene i arbeiderbevegelsen toppet seg i tiden fra århundreskiftet til slutten av den 1. verdenskrig.

Følger en Marx' materialistiske tenkemåte, er det naturlig å dvele ved samspillet mellom organisasjoner og tenkningen de utvikler. Det moderate tyske sosialdemokrati representert blant annet av Karl Kautsky var moderat fordi partiet oppnådde innføring av stemmerett for menn og rett til sosiale ytelser for arbeidsledige gjennom reformarbeid.

I forhold til sosialismens visjoner var dette lite, men ble nok oppfattet som betydelige forbedringer i det autoritære tyske samfunnet. Resultatene kom til å tjene som rettesnor for de øvrige sosialdemokratiske partiene i Europa. Tilliten til reformarbeidet stod også sterkt i England. England var ikke bare det første industrialiserte landet, men hadde også vært først med å innføre parlamentarisme.

Den felles forståelsen i sosialdemokratiet, som partiene som hadde sluttet seg til den 2. internasjonale kalte seg, var at nettopp England ville bli det første sosialistiske landet. Andre sosialdemokrater kom til å utfordre denne strategien, ikke på prinsipielt grunnlag, men fordi de mente de sosialdemokratiske representantene ble for sterkt fokusert på de dagsaktuelle sakene fremfor den grunnleggende samfunnsforandringen. Sammenhengen ble borte.

Andre hevdet at representantene ble borgerliggjort av å være adskilt fra dem de representerte. De tok etter borgerlige manerer såvel som tankebaner. Både tyske og russiske revolusjonære som Rosa Luxemburg, Lev Trotskij og Vladimir Lenin, krevde en ny retning for de sosialdemokratiske politisk partiene.

Utbruddet av Den første verdenskrig, og dens redsler bidro til i første omgang å styrke utfordrerne. De sosialdemokratiske partier ble splittet mellom dem som sluttet opp om «sine» egne nasjoner, og de som holdt fast ved at arbeiderne ikke har noe fedreland, og stod fast på parolen om å møte en krig med generalstreik. Det var krigsmotstanderne som brøt ut av de sosialdemokratiske partier og dannet de første kommunistiske partier, sammensluttet i en internasjonal organisasjon fra 1920. Denne ble siden stort sett ledet fra Moskva.

Til tross for kommunistenes popularitet i tiden like etter verdenskrigen, tapte de snart terreng til sosialdemokratene, og vant i liten grad frem ved alminnelige valg, bortsett fra i Tyskland. De kommunistiske partiene som vant frem, var de som eksisterte illegalt i land uten borgerlig-demokratiske rettigheter, som i Russland, Kina og på Balkan.

Det er et faktum at ingen kommunistpartier som har fulgt Moskvas linje har laget revolusjon. Det tyske kommunistpartiets underdanighet overfor Moskvas linje på 1920- og 1930-tallet kan sies å ha bidratt til at til Hitlers nasjonalsosialister kom til makten. Istedenfor å samarbeide med sosialdemokratene, slik det tyske kommunistpartiets menige medlemmer ønsket, fulgte de Moskvas påtrykk om å stemple sosialdemokratene som «sosialfascister» og konsentrerte alle sine angrep mot dem, mens de håpet at nasjonalsosialistene skulle komme til makten, fordi de regnet med at det på sikt ville bane veien for sosialistisk diktatur.

De kinesiske kommunistene på sin side hevdet å følge en strategi der arbeiderklassen spilte en ledende rolle, slik Moskva forlangte, mens de i virkeligheten lyktes med å mobilisere størsteparten av bondebefolkningen ved å love dem jord og fred (og ikke kollektiver).

På Balkan hadde motstandsledere som Tito og Hoxha opparbeidet seg en posisjon gjennom kampen mot de tyske og italienske okkupantene under 2. verdenskrig. Da det etter krigen ble uenighet om deres plass i det sosialistiske samarbeidet (Albania som sosialistlandenes felles feriekoloni og frukthage), kom det til brudd med Moskva.

På Cuba var det et kommunistparti i Havana, men det spilte liten rolle i den geriljabevegelsen Fidel Castro og Che Guevara ledet. Castro selv var pragmatisk i forhold til å søke støtte for det nye Cuba, men amerikanerne avviste ham. Dermed måtte Cuba søke støtte fra Sovjet, og prisen var en del drøye ideologiske krav. Castro har ikke gjort noen hemmelighet ut av at han først da måtte sette seg inn i og slutte seg til «marxismen-leninismen». De såkalte «folkedemokratiene» i Øst-Europa etter andre verdenskrig kan i utgangspunktet ha hatt betydelig støtte i befolkningen i noen land.

Øst-Tyskland var før krigen den delen av Tyskland der nazistene aldri stod sterkt. Intellektuelle som Bertolt Brecht gjorde et stort nummer ut av å «nekte» å bosette seg blant landsmenn som ikke hadde annen kritikk av nazi-perioden enn at den hadde ført til nederlag. Men hans støtte til DDR-regimet ble mindre og mindre hjertelig med tiden. Etter at arbeidere som aksjonerte mot blant annet økte matvarepriser i 1953 brutalt ble slått ned, sa Brecht at hvis ikke regjeringen var fornøyd med folket, fikk den velge seg et annet folk. I de øvrige Folkerepublikkene kan regimene ha hatt en viss støtte i Polen(?) og i Tsjekkoslovakia, men først og fremt hadde de trusselen om sovjetisk maktbruk bak seg, og vestmaktenes løfte om ikke å gripe inn (på grunn av Jaltaavtalen).

Det er paradoksalt at alle de nevnte "sosialistiske" revolusjoner har skjedd i land som ikke er modne for dette, ut fra Marx' historiefilosofi. En samfunnsformasjon går ikke under før den har utviklet hele sitt potensiale, er en fri formulering av Marx' syn. Dette potensialet omfatter hele spektret av juridiske, politiske, organisatoriske og tekniske muligheter. Ingen av landene som ble sosialistiske i navnet hadde kommet så langt som til å innføre parlamentarisme og borgerlig-demokratiske rettigheter, slik samtidige land i Vest-Europa og Amerika hadde. Det er naturlig å spørre seg hvorfor kommunistpartiene hadde forlatt Marx' teori om sammenhengen mellom historisk utviklingsnivå og innføring av sosialisme. På Lenins tid var det i alle fall ikke slik. I boka To taktikker for sosialdemokratiet fra 1905, er Lenin helt klar på at målet for det bolsjevikiske parti er å spille en så viktig rolle som mulig ved innføringen av parlamentarisme i Russland. En sosialistisk revolusjon er foreløpig bare en vag fremtidsdrøm, på grunn av Russlands tilbakeliggenhet.

Den store forandringen, altså revisjonen av Marx' syn, er det Lenin som best målbærer. I 1917 skriver han Staten og revolusjonen. I tiden fra 1905 har det skjedd en del som har betydning. Det nasjonale borgerskapet i Russland har skuffet Lenin og andre som kjemper mot tsarens enevelde. Lenin skriver at borgerskapet like gjerne er troendes til å slutte fred med tsaren, som å delta i alliansen for å styrte eneveldet. I turbulensen som følger av det totale russiske nederlaget i krigen, er det istedenfor bolsjevikene som styrter Tsaren, nærmest ved statskupp. Det er i tiden etter dette at Lenin lanserer sin løsning på historieproblemet. Han slår den borgerlige og den sosialistiske revolusjonen sammen. Fra å være to etapper i samfunnets utvikling, skal begge etapper finne sted samtidig. Noen av de eldre bolsjevikene reiser spørsmålet om Lenin er blitt gal, om han ønsker å overta anarkisten Bakunins trone som lenge har stått tom. Det er slik det skjer at Marx' syn blir erstattet av Lenins innenfor "marxismen". Som kjent maktet bolsjevikene verken å innføre borgerlige friheter eller arbeiderstyre. Kommunistpartiet tok kontrollen fra sovjetene, som skulle være organene for direkte arbeiderstyre. Det skjedde allerede i 1921. Matrosene på Kronstadt-festningen utenfor Leningrad, som hadde stått langt fremme i revolusjonskrigene mot de "hvite" krevde at ikke bare bolsjevikene, men også de sosialrevolusjonære (sosialdemokrater) og anarkister, skulle representeres i arbeiderrådet (sovjetet). Partiledelsen med Lenin og Trotsky i spissen svarte med å beskylde de opposisjonelle for å være kontra-revolusjonære og gav dem en frist til å legge fra seg våpnene. Matrosene nektet. Dermed ble festningen stormet av bl.a overlegne regjeringstro styrker, og de opposisjonelle massakrert. Denne aksjonen kom til å danne mønster for opposisjonens kår i Sovjetsamveldet senere. I den grad maktmonopolet som oppstår begrunnes, er det ved å henvise til at liberalisering vil styrke indre fiender som igjen er i ledtog med ytre fiender. Dermed blir all kritikk å regne som fiendlig. Det er neppe tvil om at fiendene var virkelige nok, både i og utenfor Sovjet, men undertrykkelesen kom til å ramme alle andre enn bolsjevikene. Sosialdemokrater og anarkister, ble likvidert og skremt til taushet, selv om det er lite trolig at disse hadde forbindelser med fiendlige makter i utlandet. Nær forestående historieskriving vil fortelle mer om omfanget av dette terrorveldet, ettersom både amerikanske arkiver og russiske fra sovjettiden åpnes. Fra og med Lenins tid kan en si at Marx reduseres til et honnør-ord, uten presise begreper knyttet til seg. Marx regnes fra da av som en teoretiker kun med relevans for den tidlig-kapitalistiske verden. Sammenhengen mellom samfunnets utviklingsnivå og sosialismens muligheter blir ikke lenger problematisert i Sovjet, og slik debatt oppmuntres ikke i den kommunistiske verdensbevegelse heller, i den lange tiden Stalin leder Sovjet, og med unntak av det kortvarige "tøværet" under Nikita Khrusjtsjev på 1960-tallet, helt frem til Gorbatsjov oppløser Sovjetsamveldet.

Også når det gjelder synet på den internasjonale utvikling, bryter Lenin med Marx' syn. I boka Imperialismen utvikler han det synet at utviklingen i koloniene bremses opp permanent ved at vestlige land innsetter regimer som sørger for at landene forblir produsenter av billige råvarer til industrien i vestlige land. For det andre hevder han at kapitalistene skaffer seg støtte blant et "arbeider-aristokrati", altså arbeidere som får et relativt godt utkomme på grunn av utbyttingen av koloniene, og som blir en motvekt mot de revolusjonære strømningene i arbeiderklassen. Mot Lenin hevdet Rosa Luxemburg Marx' syn at kapitalismens utvikling vil strebe mot en utjevning av produksjonsvilkårene globalt. Dette synet insisterer på at kapitalen følger en utviklingslogikk, relativt uavhengig av de menneskelige aktørers egen vilje, men slik at disse etter hvert tvinges til å forholde seg til denne logikken. Det innebærer også en tro på at den samme utvikling som hadde skjedd i Vest-Europa også ville finne sted i koloniene. For Lenin er disse forholdene mer politisk bestemt, og dermed får leninismen en helt annen fokusering enn den Marx insisterte på. Med utgangspunkt i Lenins teori blir hoved- strategien for kamp mot kapitalismen å støtte nasjonale frigjøringsbevegelser i utviklingsland. Med utgangspunkt i Marx' syn blir strategien uansett en internasjonal mobilisering av arbeiderklassen, under ledelse av arbeiderklassen i de mest utviklede kapitalistiske landene. I vid forstand kan disse strategiene forenes, men kommunistpartienes politiske praksis var siden 1920-årene helt entydig fokusert på nasjonale frigjøringsbevegelser. Dette kan forklares med at flertallet i arbeiderklassen i Vest-Europa fra 1920-årene sluttet å støtte den russiske revolusjon. Dermed oppga det sovjetiske kommunistparti å være pådriver for revolusjon i Europa. Satsingen ble rettet inn på å styrke sikkerheten for Sovjetunionen, samtidig som støtten til frigjøringsbevegelser i utviklingsland ble opprettholdt på et moderat nivå. Sovjet støttet den spanske republikken mot det fascistiske statskuppet i 1936, men støttet ikke den revolusjonære alliansen av sosialister og anarkister som etablerte arbeiderstyre over store deler av Katalonia i årene borgerkrigen varte. Tvert imot bidro Sovjet til å svekke de revolusjonære omveltningene, for å forsikre de vestlige land om Sovjets fredelige hensikter, og for å hindre at England og USA skulle kunne godta at Nazi-Tyskland gikk til krig mot Sovjet. I fortsettelsen var det realpolitiske manøvreringer av denne typen som kom til å prege Sovjets politikk fra oktober 1917 og frem til oppløsningen av Sovjetunionen i 1989. Som strategi for overlevelse var politikken vellykket, især at man klarte å overleve Nazi-Tysklands invasjon under den annen verdenskrig. Men det som er tema i denne artikkelen, Marx' ideer, overlevde ikke. Fordi oppfatningen av Marx ble identifisert med sovjetisk politikk hjemme og ute i verden, kom begrepet om "sosialisme" eller til og med "kommunisme", som borgerlige og sosialdemokratiske medier i den vestlige verden kalte tilstanden under Sovjet-diktaturet, til å bli som følger: 1. Landet ledes av en tett sammensveiset organisasjon, et kaderparti, som setter sin egen oppfatning over befolkningens, og tar seg retten til å slå ned opposisjon, når det finner dette nødvendig. 2. Den langsiktige kampen mot kapitalismen føres først og fremst ved å støtte opprettelsen av nasjonalstater i de tidligere koloniene. 3. I de avanserte kapitalistiske landene fremmes ikke kravet om arbeiderstyrte bedrifter, og heller ikke noen grunnleggende kritikk av markedøkonomiens mangel på logikk og moral. Sosialister står stort sett for det samme som sosialdemokrater, bortsett fra i sikkerhetspolitikken.

Først når deler av den radikale studentbevegelsen fra slutten av 1960-årene kastet seg over Marx' verker og leste dem på nytt, ble Marx' opprinnelige perspektiver tatt opp igjen. Det dreide seg ikke om bevegelsen som orienterer seg mot Kina og Albania. De forble tro mot den stalinistiske varianten av marxisnmen, og avviste denslags studier. Dette kan sies å være den teoretiske forutsetningen for bl.a. støtten til diktaturer i utviklingsland, som Kambodsja, der det "sosialistiske" Røde-Khmer-ledede regimet gjennomførte henrettelser av hundretusener av mennesker, og vegringen mot å kritisere regimer som bidro til å bedre befolkningens materielle kår, selv om ytringsfrihet og rettssikkerhet ble nektet. De teoretisk skolerte Marx-tilhengere unngikk å havne i en slik posisjon, men oppnådde heller ikke noen politisk innflytelse. De tallrike partibyggende organisasjonene på 1970-tallet med det formål å opprette et kommunistisk eller sosialistisk parti, ble aldri mer enn smågrupper. På europeiske universiteter var det i første halvdel av 1970-tallet en markant bevegelse av "kapitallogikere". Til forskjell fra tradisjonelle kommunister og sosialister var de f.eks. mer fokusert på en kritikk av de de mellommenneskelige forholdene i arbeidslivet som fremmedgjørende og udemokratiske, enn kampen om lønninger og fritid. Slike strategier førte ikke til oppslutning i arbeiderklassen, og organisasjonene opphørte stort sett før 1980 i hele Vest-Europa. I Norge er Kommunistisk Universitetslag (KUL), Kommunistiske Arbeidsgrupper i Bergen (KAG/KGB), Oktobergruppen, Universitetet SV (USV), Føderasjonen av Anarkister og Frihetlige Sosialister (FAFS) o.a. ulike eksempler på denne orienteringen. Selv om opparbeidingen av Marx' teorier på forskjellige områder ikke fikk politiske følger, ble de viet endel oppmerksomhet i akademiske miljøer innenfor humanistiske studier, særlig historie, sosiologi og litteratur, gjennom det meste av 1970-tallet.

De som kjenner Marx' livshistorie, blir ikke overrasket over at Marx var et dårlig menneske. Han var en uærlig vitenskapsmann og en arrogant debattant, og levde hele sitt liv som en parasitt på familie, venner og tilhengere. Han hadde ingen interesse for arbeiderklassens ve og vel, men brukte dem som et middel i sitt hat mot de rike. I stedet for å forsørge familien sin, satt han på kontoret sitt og skrev hatske tekster. --Midtøstenkonflikten-mannen 4. feb 2006 kl.14:53 (UTC)

Denne artikkelen om Karl Marx er kommunisme-forherligende. --Midtøstenkonflikten-mannen 4. feb 2006 kl.14:56 (UTC)

Wikipedia:Objektivitet. Jon Harald Søby 4. feb 2006 kl.14:58 (UTC)

Hva vil du fram til? --Midtøstenkonflikten-mannen 4. feb 2006 kl.14:59 (UTC)

Wikipedia skal være objektivt, og du bruker det til POV-pushing. Det er imot reglene. Om du fortsetter, blir du blokkert (igjen). Jon Harald Søby 4. feb 2006 kl.15:00 (UTC)

Så derfor skal man skrive betingelsesløst ukritisk om en person, så lenge han er på «rett side»? --Midtøstenkonflikten-mannen 4. feb 2006 kl.15:20 (UTC)

Midtøstenkonflikten-mannen, hvis du er interessert i spre egne meninger, så finnes blogger. Det er en publisering for internett som synes å være din greie. Der kan du skrive hva du vil og i tillegg ha debatt om du ønsker. Dette er et oppriktig forslag. Jeg synes du bør sjekke det ut. --Finn Bjørklid 4. feb 2006 kl.15:08 (UTC)

Ellers takk. --Midtøstenkonflikten-mannen 4. feb 2006 kl.15:20 (UTC)

Fjernet en posting som virker som linkspam [1]. — Jeblad 5. mai 2006 kl.07:59 (UTC)

Ingen samfunnsviter har hatt større politisk innflytelse enn Karl Marx, som for øvrig levde i London i mange år. Flere dusin stater kalte seg marxistiske på 1900-tallet, fagbevegelser verden over har vært splittet mellom marxistiske og ikke-marxistiske fraksjoner, og intellektuelle har brukt enorme mengder tid, blekk og papir på å diskutere de finere nyansene i Marx’ arbeid. Fremdeles foregår det lærde diskusjoner om Marx’ politiske og historiske analyser; vi er kort sagt ikke ferdig med ham.

Marx var aktiv kommunist, og i "Det kommunistiske manifest" skrevet sammen med Friedrich Engels oppfordrer han proletariatet (arbeiderklassen) til å gjøre revolusjon, å avskaffe den private eiendomsretten og innføre "proletariatets diktatur". I sine senere mer teoretiske verker utdyper Marx sitt syn på revolusjonen, men der viser han seg særlig som en fremragende økonomisk historiker, idet han viser hvordan kapitalismen har utviklet seg fra tidligere økonomiske systemer. Marx var overbevist om at nøkkelen til å forstå samfunnet lå i økonomien, og at det var samspillet mellom produktivkrefter (teknologi) og produksjonsforhold (eiendomsforhold) som bestemte et samfunns struktur. Disse materielle faktorene omtalte han som basis, mens alt annet – religion, familieliv, politikk – var overbygningen. Overbygningen stod i gjeld til basis. Marx betraktet kapitalismen som et høyere utviklingsstadium enn sine forgjengere – spesielt skriver han om føydalismen – og regnet med at den ville bli erstattet av sosialisme og, til slutt, det klasseløse samfunn, som han beskriver i utopiske termer. Endringene skjedde imidlertid ikke automatisk, men måtte presses fram gjennom klassekamp og revolusjon. Det ville alltid være de undertrykte, som Marx omtalte som "de stigende klasser", som gjorde revolusjon.

Marx har hatt innflytelse på svært mange områder – politikk, økonomisk forskning, sosiologi, sosialantropologi, andre samfunnsfag og humanistiske fag. Også svært mange av dem som ikke regner seg som marxister, har brynt seg på Marx’ tenkning og lært av den. Selv om mange sider ved marxismen virker foreldet i dag, fortsetter den å være en kontroversiell og levende kraft i samfunnsvitenskapen.

(Vet ikke om noe av dette kan brukes? --Nisto 3. des 2006 kl. 23:46 (CET))

Limt fra hvor? Se heller på selve artikkelen og se om du kan skrive om og eventuelt positivt forbedre artikkelen, gjerne med utgangspunkt i overstående. Jeg tok et løft med artikkelen i sin tid da den så svært dårlig ut, men siden har det vært ulike mindre heldige redigeringer fra andre, og den har nå fått uencyklopisk-taggen på seg.

30. desember 2006 - Opprydding Introduksjonen om Karl Marx inneholder vel mange detaljer om hans liv som passer bedre under eget avsnitt. Har derfor ommøblert noe ved å flytte detaljene over til hans liv. Har forenklet noe av teksten i innledningen.

Jeg tokk ut det nedenstående fordi det etter mitt syn hører mer hjemme i en artikken om "marxismen" - så kan "Karl Marx" være litt mer av en ren personbiografi. Ctande 24. jan 2007 kl. 11:36 (CET)

Fil:AlexanderplatzMarxEngels.JPG

Marx' verditeori forklarer og avdekker den sosiale relasjonen mellom produsentene, lønnsarbeiderene og eierne av produksjonsmidlene, kapitalistene. Det forklarer også utvekslingsforholdet mellom varer på markedet, det vil si de relative prisene. I allefall var det det Marx ville forsøke å forklare.

Enhver vare har en dobbeltkarakter: Bruksverdi (nytte) og verdi. Verdimålestokken er menneskelig arbeid. En vares verdi er proporsjonal med arbeidstiden, mens varens bytteverdi eller pris er dens verdi i penger. (Dersom det tar en time å produsere en skjorte og 10 timer å produsere en CD-spiller, vil en CD-spiller være verd 10 skjorter.)

En arbeider som selger sin arbeidskraft for en avtalt lønn skal i følge den generelle markedsloven om likt bytte, bli betalt den fulle verdien av den varen som tilbys, og transaksjonen vil da være rettferdig. Men Marx så at den produserte varens verdi var høyere enn den verdien som var gitt arbeiderne i form av lønn, og denne merverdien kom kapitalistene til gode. Det var denne urettferdigheten Marx ønsket å rette på.

Marx så at den kapitalistiske markedsøkonomien gikk gjennom konjunkturbølger med perioder der den økonomiske aktiviteten er svært lav. Investeringer og produksjon synker og arbeidsledigheten stiger. Marx mente at grunnen til disse konjunktursvingningene lå i selve grunnvollene til systemet, nemlig kapitalistenes stadige jakt på profitt.

For å tilegne seg så mye profitt som mulig må kapitalistene kjempe både internt mot arbeiderne og eksternt mot andre kapitalister. Den faktiske produktiviteten avhenger av hvor hardt man kan få arbeiderne til å jobbe, men kampen om markedet og kundene avgjøres av prisen på varen på markedet. Økning av produktiviteten og reduksjon i kostnadene for å få størst mulig profitt.

For å få økt produktiviteten erstattes menneskelig arbeidskraft av maskiner, det betyr at mer fast kapital kreves per arbeider. Over tid innebærer dette at avkastningene på den investerte kapitalen vil synke. Det vil si at profittraten vil synke. Etter hvert som denne faller blir incentivet til investeringer lavere og investeringenes vekstrate bremser opp. Den positive effekten av investeringene på totalprofitten blir ikke i stand til å motvirke den fallende profittraten, og på et punkt vil den negative effekten overstige den positive og en krise oppstår.

Krisen fører til vedvarende overskuddskapasitet, investeringene stuper, bedrifter øker sin lån for å klare seg og dette driver renten opp. Dette forverrer situasjonen og bedrifter som går konkurs setter bankene i fare og aksjekursen faller. Arbeidsledigheten stiger og de som ennå har jobb må tåle lønnsreduksjoner. En slik krise kommer i følge Marx etter en lang periode med fallende profittrate og Marx forestilte seg at disse krisene etter hvert ville bli stadig større og mer omfattende inntil det kapitalistiske systemet kollapset og sosialisme ble innført.

En bruker ditsatte to norske biografier, og utkommenterte de tyske og engelske. Jeg har satt dem tilbake - under de to norske.

Kommentaren var: Hvorfor skal en ha en lang liste av ikke-norskspråklige bøker på lista? Denne er ukommentert og usortert etter om det er DDR-propaganda eller Kaldkrigs antikommunistpropaganda eller hva de naa tar Marx til inntekt for. Hvilke bøker nedenfor bør på lista?

Jeg innser ikke at norsk wikipedias lesere skal beskyttes mot visse Marx-biografier på denne måten. Flere av oss er språkmektige, og det er også mulig å gjette seg til at f.eks. Lenins Marxbiografi er preget av Lenins eget politiske prosjekt. Men jeg er helt med på at det norske skal inn og også at godt kan stå først. Ctande 27. jan 2007 kl. 16:13 (CET)

Hva er forskjellen mellom "monografier" og andre "andre bøker"? Fra mitt ståsted ser det ut som om de to (del-)litteraturlistene bør flettes. Jeg skal tilføye etpar andre bøker når jeg finner det igjen. --MHaugen 29. jan 2007 kl. 08:04 (CET)

Jeg er heller ikke så siker på forskjellen (fra tysk litteraturliste), og turde ikke å slå sammen. Ctande 29. jan 2007 kl. 15:33 (CET)

I bibliotekspråk betyr monografi (enkelt-)«bok», og ordet brukes bare til forskjell fra avhandlinger som publiseres i serier. I akademisk språk har jeg inntrykk av at ordet brukes om utgreiende og drøftende presentasjoner av et tema; slik at en monografi om Marx handler om Marx' teorier, i motsetning til en biografi. Jeg slår sammen, jeg. --MHaugen 29. jan 2007 kl. 16:10 (CET)

Denne setningen:

«I et annet av disse dokumentene, i manuskriptet Privateiendom og kommunisme (1844) fremholdt Marx at antyder en slags marxistisk humanisme:»

er ikke helt god, «fremholdt Marx at antyder» - skal det være fremholdt eller antyder? Ulf Larsen 29. jan 2007 kl. 14:34 (CET)

Rettet. Ctande 29. jan 2007 kl. 15:34 (CET)

Denne setningen:

«Marx hadde nok klart fortsettelsen av serien lederartikler, men Engels fant ikke de manuskriptene blant Marx' etterlatte papirer.»

klart eller klar? - står ikke helt klart for meg... Ulf Larsen 30. jan 2007 kl. 15:57 (CET)

Hvordan kan hans datters (Jennys) død framskyndet Marxs død, om hun døde to måneder etter ham?

Andreas

Eg har omsett artikkelen til Nynorsk Wikipedia, og Erling på Nynorsk Wikipedia (og meg forsåvidt) stussa over delen: Marx mente at hvis folk tillates å praktisere noen religion ville de ikke være fri, og hvis de kunne besitte det de skapte ville de heller ikke være fri. Marx spådde at jødene ville forsvinne, dvs slutte med å være jøder i religiøs forstand, så snart alle ville bli forbudt å praktisere religion, eie ting eller å arbeide for seg selv. Finst det referansar på dette? 88.88.89.120 17. jul 2008 kl. 21:59 (CEST)

Marx ansvar for å være Hitlers inspirator og dermed medansvarlig for mye av jødehatet i Europa blir hele tiden utelatt på norske wikipeda. Man kan aldri få stoppet antisemitismen uten å forklare hva som ligger bak, og hvilke filosofer som er antisemittiske. On the Jewish Question, written in 1844. In this early work, Marx said that capitalism was Jewish, in that both were egoistic. Marx embraces all of the traditional negative characterizations of the Jew repeated by Bauer, and for good measure adds a few of his own. But he does so in order to stigmatize market activity as such. For Marx’s strategy is to endorse every negative characterization of market activity that Christians associated with Jews, but to insist that those qualities have now come to characterize society as a whole.

En annen sosialist fra samme tid er enda klarere i sitt jødehat, men står i samme tradisjon som Marx, nemlig Pierre-Joseph Proudhon

Kanskje ikke overraskende, filosofisk sett, at {{infoboks filosof}} ikke er egnet til kort og konsis oppsummering av informasjon, men dette er verre enn mye. At denne artikkelen står som anbefalt med et slikt ubehjelpelig maloppsett forstår jeg ikke er mulig. Jeg foreslår å tømme malen for alt annet enn grunnleggende biografisk informasjon. Finn Rindahl 21. nov 2008 kl. 16:11 (CET)

Enig. Jeg fjernet følgende informasjon nå:

|hovedinteresser=Politikk, Økonomi, Klassekamp
|Påvirket av=Kant, Epicurus, Hegel, Feuerbach, Stirner, Smith, Ricardo, Rousseau, Goethe, Fourier, Comte
|Påvirket hvem=Bakunin, Luxemburg, Lenin, Stalin, Trotsky, Mao, Castro, Guevara, Lukács, Gramsci, Arendt, Sartre, Debord, Frankfurt School, Negri, Taussig, Kim, Roy, Bookchin og mange flere …

Så får noen heller se som om et mindre utvalg er bedre, eller bare la det stå slik det er nå. Det hovedinteresser-feltet er ikke særlig ønskelig å videreføre med mindre det er mulig å komme med en kortere beskrivelse på dette (på grunn av at ordet reserverer en uforholdsmessig stor andel av kolonnevidden i infoboksen). Stigmj 21. nov 2008 kl. 18:55 (CET)

Jeg synes det er vanskelig å finne frem til informasjonen jeg leter etter i denne artikkelen. Hva med å lage flere avsnitt med forskjellige temaer som Marx var interessert i, feks: klassekamp, basis-overbygging, "de herskendes tanker", osv. og så prøve å gi en oversiktlig forklaring av tankene hans på disse områdene, med henvisninger så folk kan finne mer informasjon om det de er interessert i. Vi kan også lage et hovedavsnitt som forklarer de forskjellige verkene hans, og som gir en kort oppsummering av hva hver av dem omhandler.

I det store avsnittet "Biografi" som vi har nå, er det både biografiske opplysninger, opplysninger om tanker, og oppsummering av verker, og det gjør egentlig at det blir vanskelig å få oversikten over noen av delene. Jeg kan prøver å omstrukturere artikkelen, samt finne flere kilder, om flere er enige. Matsbla (diskusjon) 27. feb 2013 kl. 21:31 (CET)

Det enkleste grepet er antagelig å fjerne kapitteloverskriften Biografi, og å rykke de avsnittsoverskriftene som hører til det kapitlet opp et nivå i strukturen. Jeg tror det blir tydeligere av det. Mvh --M O Haugen (diskusjon) 27. feb 2013 kl. 21:41 (CET)

Uansett må man være forsiktig ved en evt omredigering. Den må ikke gå på bekostning av en skildring som viser utviklingen innen hans tanker og interesser - altså må mye medtas i den kronologiske delen. Og annet hører muligens hjemme i artikkelen om marxismen. For det tredje er det vel enkelte ting der det er strid om hvilket syn som Marx "egentlig" falt ned på, og der kommer alt det posthumt utgitte materiale fra hans hånd inn som et irritasjonsmoment (spm om hvilken vekt det må tillegges dersom det kan tenkes at han selv ikke hadde planlagt det utgitt). Ctande (diskusjon) 27. feb 2013 kl. 21:45 (CET)

Godt poeng, skal heller prøve å jobbe med marxisme-artikkelen og se om det er mulig å få en bedre tematisert fremstilling av tankene hans der. Skal selvfølgelig få frem at folk ikke forstår ham entydig. Matsbla (diskusjon) 27. feb 2013 kl. 22:33 (CET)

Jeg har nettopp endret 5 ekstern(e) lenke(r) i artikkelen Karl Marx. Sjekk gjerne at endringen min er OK. Hvis du ønsker at jeg skal ignorere disse lenkene eller hele siden, eller hvis du har andre spørsmål, se denne spørsmålssiden. Jeg har gjort følgende endringer:

• La til arkivet https://web.archive.org/web/20070312043931/http://www.marxistsfr.cjb.net/francais/marx/works/1849/02/kmfe18490214.htm til http://www.marxistsfr.cjb.net/francais/marx/works/1849/02/kmfe18490214.htm
• La til arkivet https://web.archive.org/web/20090113180235/http://libcom.org/library/karl-marx til http://libcom.org/library/karl-marx
• La til arkivet https://web.archive.org/web/20060509021009/http://www.freeinfosociety.com/site.php?postnum=77 til http://www.freeinfosociety.com/site.php?postnum=77
• La til arkivet https://web.archive.org/web/20100324202012/http://home.online.no/~oisolsen/leninom2.htm til http://home.online.no/~oisolsen/leninom2.htm
• La til arkivet https://web.archive.org/web/20130410103159/http://pubs.socialistreviewindex.org.uk/isj85/morgan.htm til http://pubs.socialistreviewindex.org.uk/isj85/morgan.htm

Med hilsen—InternetArchiveBot (Rapporter feil) 14. jun. 2023 kl. 14:09 (CEST)[svar]

Jeg har nettopp endret 1 ekstern(e) lenke(r) i artikkelen Karl Marx. Sjekk gjerne at endringen min er OK. Hvis du ønsker at jeg skal ignorere disse lenkene eller hele siden, eller hvis du har andre spørsmål, se denne spørsmålssiden. Jeg har gjort følgende endringer:

• La til arkivet https://web.archive.org/web/20130726155808/http://www.findarticles.com/p/articles/mi_m1134/is_7_108/ai_55698600/pg_1 til http://www.findarticles.com/p/articles/mi_m1134/is_7_108/ai_55698600/pg_1

Med hilsen—InternetArchiveBot (Rapporter feil) 26. jan. 2024 kl. 09:30 (CET)[svar]