Den femte franske republikk

Artikkelen inngår i serien om Frankrikes historie
Eldre historie
Gallia Frankerne Merovingerne (410–751) Karolingerne (751–987) Huset Capet (987–1328) Huset Valois (1328–1589) Bourbon-dynastiet (1) (1589–1830)
Nyere historie
Den franske revolusjon (1789–1799) Terroren (1793–1794) 1. republikk (1792–1804) 1. keiserdømme (1804–1814) Bourbon-restaurasjonen (1814–1830) Julimonarkiet (1830–1848) 2. republikk (1848–1852) 2. keiserdømme (1852–1870) Pariskommunen (1871) 3. republikk (1870–1940) Vichy-regimet (1940–1944) 4. republikk (1946–1958) 5. republikk (1958– )

Den femte republikk (Fransk: Cinquième République) er Frankrikes femte og nåværende republikanske grunnlov, opprettet den 4. oktober 1958, etter kollapsen til den fjerde republikk. Den femte republikks første president var Charles de Gaulle, som også bidro til å utforme grunnloven. I motsetning til i den fjerde republikk, hvor tyngdepunktet lå i nasjonalforsamlingen, har presidenten en langt sterkere posisjon i den femte republikken.^[1]

Den nåværende franske presidenten, Emmanuel Macron, er den femte republikkens åttende president.

En utløsende faktor for den fjerde republikks fall var krisen som startet i Algerie i mai 1958, og som førte Frankrike til randen av borgerkrig.^[1] I Algerie var det en frykt blant innbyggerne av europeisk opprinnelse (Pieds-Noirs) og franske militære ledere at Frankrike skulle oppgi Algerie, noe som utløste et politisk opprør. Det utartet seg til et militærkupp, hvor franske militære ledere tok over makten i Algerie og krevde at de Gaulle skulle komme tilbake til makten.^[1]

Den 1. juni samme år ble de Gaulle innsatt som statsminister og gitt i oppdrag å revidere grunnloven. Den femte republikken ble opprettet da den nye grunnloven ble vedtatt 4. oktober 1958. I januar 1959 ble de Gaulle offisielt innsatt som den femte republikkens første president.^[2]

Den franske styreformen kan karakteriseres som semipresidentialisme, en styreform som kombinerer trekk fra parlamentarisme og presidentstyre med en statsminister og en president som begge har betydelig utøvende makt. Den franske presidenten, som er direkte valgt av folket, har en særlig sterk posisjon i utenrikspolitikk og spørsmål knyttet til nasjonal sikkerhet («high politics»). Det er presidenten som velger statsministeren og godkjenner dennes valg av ministre.^[3]

I motsetning til under et system med rent presidentstyre er imidlertid statsministeren og regjeringen ansvarlig overfor den lovgivende makt, som kan tvinge regjeringen til å gå av ved et mistillitsvotum. I praksis vil dermed parlamentet avgjøre fra hvilket parti statsministeren skal komme. Frankrike har derfor opplevd perioder med såkalt «samboerskap» (Fransk: Cohabitation), der presidenten kommer fra et annet parti enn statsministeren og regjeringen. Dette kan altså skje siden de to delene av den utøvende makten velges på forskjellig måte og har forskjellig legitimitetsgrunnlag. Presidentens makt vil derfor variere avhengig av om hans parti har flertall i parlamentet eller ikke. I perioder med «samboerskap» har presidenten derfor vært mindre dominerende enn i perioder der han og statsministeren har kommet fra samme parti.

Presidenten har myndighet til å oppløse parlamentet ved å skrive ut nyvalg, noe som gjør det mulig å utlyse valg i perioder da presidentens parti ser ut til å kunne vinne valget.^[3]

Opprinnelig ble presidenten valgt av et valgkollegium, men fra og med 1962 har presidenten blitt valgt direkte. Frem til 2000 var valgperioden på syv år, men er nå på fem år, det samme som for nasjonalforsamlingen. Hensikten var å redusere sannsynligheten for «samboerskap» ved å holde valg til presidentembetet og nasjonalforsamlingen omtrent samtidig. Normalt blir valg til nasjonalforsamlingen holdt få uker etter presidentvalget, dermed er det sannsynlig at presidentens parti vil få flertall i nasjonalforsamlingen. Valget gjennomføres i to runder, dersom ingen av kandidatene oppnår mer enn 50 prosent i første runde.^[4]

Parlamentet består av to kamre: et underhus (Assemblée Nationale) og et overhus (Sénat). Underhuset velges for fem år, senatet for seks år, men med utskifting av halvparten av senatorene hvert tredje år. For å velge underhuset benyttes flertallsvalg i enmannskretser i to valgomganger. Dersom en kandidat får absolutt flertall, det vil si over 50 prosent i første valgomgang, er vedkommende valgt. Dersom ingen oppnår dette, må en annen valgomgang til. I annen valgomgang er simpelt flertall nok, men for å delta må partiet få oppslutning fra minst 12,5 prosent i første omgang. Senatet velges indirekte av valgkollegier i fylkene, bestående av kommunestyrerepresentanter, ordførere og fylkestingsrepresentanter.

• Fransk politikk
• Frankrikes presidenter under den femte republikk
• Frankrikes statsministre under den femte republikk