Berry Gordy
| Berry Gordy | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Berry Gordy III 28. nov. 1929[1][2][3][4]  (94 år)Detroit[5][6] | ||
| Beskjeftigelse | Plateprodusent, selvbiograf, låtskriver, filmprodusent, TV-produsent, bokser, platebransjesjef, filmregissør | ||
| Ektefelle | Ray Singleton (1960–1964) (avslutningsårsak: skilsmisse) | ||
| Partner(e) | Diana Ross (1965–1971) (avslutningsårsak: splittelse)[7] | ||
| Far | Pops Gordy[8] | ||
| Mor | Bertha Ida Gordy[8] | ||
| Søsken | Anna Gordy Gaye[9] Gwen Gordy Fuqua[9] George Gordy Robert Gordy | ||
| Barn | Redfoo Kerry Gordy (mor: Ray Singleton) Rockwell (mor: Margaret Norton) Rhonda Ross Kendrick (mor: Diana Ross) | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Utmerkelser | 8 oppføringer
Grammy Trustees Award (1991)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame National Medal of Arts Kennedy Center Honors Rock and Roll Hall of Fame (1988)[10] Songwriters Hall of Fame (2013) Black Music & Entertainment Walk of Fame (2022) Honorary doctor of the University of Michigan (2022)[11] | ||
Berry Gordy jr. (født 28. november 1929 i Detroit i Michigan)[12] er en USA-amerikansk plateprodusent, grunnleggeren av selskapet Motown Records.
Tidlig karriere
[rediger | rediger kilde]Som tenåring hadde Gordy to hovedinteresser, musikk (særlig jazz) og boksing. Han var ikke særlig skoleflink, men hadde sans for å tjene en skilling. Han solgte blant annet den afrikansk-amerikanske avisa Michigan Chronicle, men valgte, originalt nok, hvite nabolag som marked. Tanken bak var at ettersom stadig flere hvite vanka på nattklubber i svarte strøk, så var de kanskje også interessert i å lese som svart kultur. Ideen var vellykka – og gav et frampek på hans seinere karriere med å gi svarte musikere et all-amerikansk publikum.[13]
Han starta også en uformell forretning innen «syngende telegrammer» – han organiserte og valgte ut sangene, en kamerat blei sendt rundt for å synge. Men det var boksing Gordy først satsa på. Han slutta på skolen da han var 16 i håp om å klare seg som bokser, og han vant tolv av sytten offisielle kamper.[13][14]
Etter hvert kom han til at musikken kunne gi bedre framtidsutsikter. Han skreiv en del sanger, og etter endt militærtjeneste (i Koreakrigen) åpna han en platebutikk (3-D Record Mart). Han spesialiserte seg på jazz, mens det var rhythm and blues som var tidas populærmusikk. Butikken gikk derfor ganske dårlig, og etter et par år måtte den stenge. Gordy hadde gifta seg og fått barn, det trengtes ei mer stabil inntekt, og løsninga var Detroits bilindustri. Han benytta tida ved samlebåndet til å tenke på musikk, og han begynte å tenke på om musikk også kunne lages på samlebånd – sette sammen deler til nye modeller. Etter ei tid slutta han på bilfabrikken for å vie seg fulltid til musikk, noe som kosta ham ekteskapet. Men det innebar også en start på karrieren som musikkmogul.[13]
I denne perioden skreiv Gordy sanger på dagtid. På kveldene gikk han på klubber der berømte svarte artister opptrådte. Han studerte nøye hvordan de sang og hvilken virkning dette hadde på publikum. Etter hvert fikk han artistene til å synge noe av det han skreiv, og han fikk et visst renommé. Han traff sangeren Jackie Wilson, som han også kjente fra tida som bokser. I 1957 spilte Wilson inn «Reet Petite», skrevet av fetteren Billy Davis (under pseudonymet Tyran Carlo[15]) og Gordy.[13] Sangen blei en moderat hit i USA (nr. 62 på Billboard Hot 100)[16], men slo skikkelig til i Storbritannia, der den kom inn på Topp 10-lista.[17] De neste par åra spilte Wilson inn flere sanger med Gordy som medskaper, blant annet slageren «Lonely Teardrops» (nr. 7 på Billboard).[12][18]
Motown-tida
[rediger | rediger kilde]Gordy begynte etter hvert å lage seg en karriere også som produsent. Han hadde i 1957 oppdaga The Miracles (opprinnelig med navnet The Matadors),[19] og han samla rundt seg flere andre dyktige artister. I januar 1959 oppretta han platemerket Tamla for rhythm-and-blues-innspillinger, og på dette kom Marv Johnsons første hit, «Come To Me».[20][21] Blant etter pådytt fra Smokey Robinson (Miracles' førstesanger) blei Tamla i løpet av halvannet år omforma til et fullverdig plateselskap under navnet Motown Records, noe som gav inntekter også fra distribusjonsleddet.[12] I 1960 fikk The Miracles en førsteplass på R&B-lista i USA og en andreplass på den generelle Billboard-lista med «Shop Around». Året etter toppa The Marvelettes begge listene med «Please Mr. Postman».[12]
Gordys evne til å oppdage musikalsk talenter og sette sammen grupper av artister var stor. Han var også påpasselig med å bygge opp artistenes image. Dette neste tiåret hadde Motown en eventyrlig suksess – nasjonalt og internasjonalt – med artister som Mary Wells, The Supremes, Marvin Gaye, The Temptations, The Four Tops, Gladys Knight & the Pips, The Commodores, Martha & the Vandellas, Stevie Wonder og The Jackson 5.[12][22] Gordy arbeidde i hovedsak (men ikke utelukkende) med svarte musikere. Han passa imidlertid på å styre deres karrierer og image slik at de kunne nå et bredt publikum.
Motowns hovedkvarter var lenge i Detroit, i ei bygning Gordy hadde gitt det passende navnet Hitsville U.S.A..[22] I 1968 flytta Gordy til Los Angeles og leda nå firmaet fra kontoret der. I 1972 blei kontoret og studioet i hjembyen nedlagt.[12] Året etter reorganiserte Gordy selskapet. Det nye Motown Industries hadde interesser i heile underholdningsbransjen: plater, film, tv og trykte medier.
På 1970-tallet produserte Gordy suksessfilmen Lady Sings the Blues, som gav Diana Ross en Oscar-nominasjon. Seinere produserte han også Mahogany (også med Diana Ross) og kampsport-kultfilmen The Last Dragon.[23]
Også på 1970- og 1980-tallet hadde Motown tallrike slagere, men selskapet var ikke lenger like vitalt og nyskapende som før. Flere artister forlot etter hvert selskapet på grunn av misnøye med betingelsene de oppnådde. I 1988 solgte Gordy sine interesser i Motown Records til blant annet MCA for 61 millioner US-dollar. Etter hvert solgte han også andre deler av virksomheten.[12]
Seinere virksomhet
[rediger | rediger kilde]I 1988 blei Gordy innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame.[22] Han gav i 1994 ut sjølbiografien To Be Loved.[12] Han har æresgrader fra flere utdanningsinstitusjoner, blant annet Michigan State University og Occidental College.[24]
Han holdt en av talene i Michael Jacksons begravelse sommeren 2009.[25]
Bakgrunn og familie
[rediger | rediger kilde]Gordy var nummer sju av åtte barn. Både faren og bestefaren het Berry Gordy. Bestefaren, som kom fra Georgia, var sønn av en hvit bonde og ei svart slavekvinne. Denne bonden var også oldefar til USAs seinere president Jimmy Carter. Gjennom oldefaren var Gordy også fjernt i slekt med Elvis Presley.[26]
Gordy var gift tre ganger – med Thelma Coleman, Raynoma Singleton og Grace Eaton.[24] Han har åtte barn (også med andre kvinner enn konene, blant annet Diana Ross): Hazel Joy, Berry Gordy IV, Sherry, Kennedy, Kerry, Rhonda, Stefan og Terry James.[12] Stefan Kendal Gordy er kjent under artistnavnet Redfoo og var medlem av elektro-hop-duoen LMFAO.[27]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Berry Gordy, Jr., Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Berry-Gordy-Jr, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID gordyb[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id gordy-berry[Hentet fra Wikidata]
- ^ Discogs, Discogs artist-ID 229467, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 14. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Biographical Dictionary of Afro-American and African Musicians[Hentet fra Wikidata]
- ^ globalnews.ca[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Geni.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b besøkt 11. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID berry-gordy-jr[Hentet fra Wikidata]
- ^ commencement.umich.edu[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i Sara Kettler: «Berry Gordy Jr. Biography», på nettstedet biography.com; besøkt 30. desember 2015.
- ^ a b c d Andrea Davis Pinkney: Rhythm Ride – A Road Trip Through the Motown Sound, Macmillan 2015, ISBN 9781596439740, side 4–17.
- ^ Gordys resultater som bokser på Boxrec.com; besøkt 31. desember 2015.
- ^ Om Tyran Carlo på allmusic.com; besøkt 1. januar 2016.
- ^ «Reet Petite»s karriere på Billboard Hot 100, på song-database.com; besøkt 1. januar 2016.
- ^ «Reet Petite»s karriere på britiske lister, på officialcharts.com; besøkt 1. januar 2016. En nyutgivelse i 1986 gikk for øvrig heilt til topps.
- ^ «Lonely Teardrop»s karriere på Billboard Hot 100, på song-database.com; besøkt 4. januar 2016.
- ^ Bill Dahl: Motown – The Golden Years, Krause Publications 2011, ISBN 9781440227837, side 127.
- ^ Marv Johnsons beste plasseringer på Billboard; besøkt 4. januar 2016.
- ^ Chuck Miller: Warman's American Records, Krause Publications 2011, ISBN 9781440228216, side 231.
- ^ a b c Omtale på Rock and Roll Hall of Fame; besøkt 30. desember 2015.
- ^ Berry Gordys filmer på Internet Movie Database; besøkr 30. desember 2015.
- ^ a b Alex MacKenzie: The Life and Times of the Motown Stars, Together Publications 2009, ISBN 9781842260142, side 166–167.
- ^ Lizzie Smith: «Michael Jackson memorial: Singer's daughter Paris, 11, breaks down as she pays tribute to 'the best daddy ever'», på MailOnline 8. juli 2009; besøkt 30. desember 2015.
- ^ Jeff Carter: Ancestors of Jimmy and Rosalynn Carter, McFarland 2012, ISBN 9780786489541, side 92–94.
- ^ «Motown Founder Berry Gordy on LMFAO Offspring: 'They're Making the World A Better Place'», på nettstedet Hollywood Reporter 21. november 2011; besøkt 9. januar 2016.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Berry Gordy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Berry Gordy på Internet Movie Database
- (en) Berry Gordy hos The Movie Database
- (en) Berry Gordy hos Internet Broadway Database
- (en) Berry Gordy på Discogs
- (en) Berry Gordy på Discogs
- (en) Berry Gordy på MusicBrainz
- (en) Berry Gordy på AllMusic
- (en) Berry Gordy – BoxRec