Arbeidernes internasjonale kampdag

Arbeidernes internasjonale kampdag, som i sin tid ble fastlagt til 1. mai, er en dag arbeidere og deres organisasjoner bruker for å fremme sine interesser som arbeidsfolk.

Den internasjonale arbeiderkongressen møttes i Paris i 1889 for å stifte Den annen Internasjonale. Etter forslag fra de fagorganiserte i USA ble 1. mai vedtatt som demonstrasjonsdag.^[1] Dette hang sammen med at politiet 4. mai 1886 skjøt og drepte fire demonstranter under en generalstreik i Chicago, der kravet var innføring av åtte timers arbeidsdag. Denne streiken hadde begynt 1. mai. Disse hendelsene minnes i dag som første mai eller arbeidernes dag i de fleste industrialiserte land. Fra Norge deltok Carl Jeppesen, som sørget for at denne dagen ble valgt også i Norge. Dagen ble første gang feiret i 1890 som arbeidernes egne internasjonale kamp- og festdag.

Det nazistiske regimet i Tyskland bestemte i 1933 at 1. mai skulle være arbeidets dag og samtidig ble den frie fagbevegelsen oppløst.^[2]

I USA og Canada brukes 1. september til markeringen.^[3] President Eisenhower vedtok i 1958 at 1. mai skulle være lojalitetsdagen.^[2] I USA sørget Knights of Labor (Arbeidets riddere)^[4][5] i 1887 for at første mandag i september ble Labor Day, slik at man fikk distansert seg fra de radikale kreftene i Europas arbeiderbevegelser.^[6]

Den første verdensomspennende markering av 1. mai var i 1890.^[7]

Den første 1. mai-feiringen i Norge ble gjennomført i 1890.^[8] I Kristiania (Oslo) og Kristiansand ble det arrangert demonstrasjonstog. 3 600 mennesker deltok i 1. mai-tog fra Youngstorget. Arbeidere i Fredrikshald (Halden) feiret dagen med en større fest, og i Skien og Hønefoss var det møter, men enkelte steder ble festlighetene utsatt til lørdag 3. mai eller søndag 4. mai for å unngå konflikt med arbeidsgiverne. På Kongsberg holdt Carl Jeppesen foredrag om 8-timersdagen for 400 tilhørere lørdag 3. mai, og på Vikersund dagen etter for 300 arbeidere.

Arbeiderpartiet boikottet lenge feiring av 17. mai og oppfordret arbeidere til å feire 1. mai i stedet. På slutten av 1930-tallet begynte arbeiderbevegelsen igjen å feire 17. mai.^[9]

Fram til 1919 var en lovfestet normalarbeidsdag på åtte timer 1. mai-feiringens fremste, om ikke eneste, krav. Kravets popularitet lå i at det både var konkret og symbolsk, formulert i tredelingen «8 Timer arbejde, 8 Timer frihed, 8 Timer hvile», slik det sto på det første norske 1. mai-merket i 1892.^{[trenger referanse]}

Ved kongelig resolusjon 26. april 1935^[10] ble 1. mai vedtatt som offisiell flaggdag.

I Norge var 1. mai først blitt innført som fridag i tariffavtaler for mange funksjonærer, kommunale tjenestemenn og for arbeidere i industrien.^[11] Under den tyske okkupasjonen av Norge vedtok Quisling-styret en «lov» av 23. april 1942 nr. 1 om arbeidets dag.^[12] Markeringen i 1942 ble lagt til lørdag 2. mai.^[13] Arbeidets dag ble ikke markert i 1945.^[14] Denne okkupasjonsloven falt bort ved frigjøringen i 1945.^{[15] [2]}

I 1947 vedtok Stortinget å lovfeste 1. mai som offentlig høytidsdag.^[16]

Med ujevne mellomrom tas det til orde for, som oftest fra borgerlig side, å omgjøre dagen til normal arbeidsdag.^[17][18]

I Norge har forskjellige samorganisasjoner eller lokale avdelinger av Landsorganisasjonen i Norge vært hovedarrangør av dagen. Men siden 2000-tallet har også andre politiske retninger enn den tradisjonelle arbeiderbevegelsen valgt å markere dagen, enten gjennom møter og deltakelse av andre deler av den politiske venstresida. Også den politiske høyresiden i Norge har på ulike måter valgt å markere dagen.

Fanene har tradisjonelt vært fagforeningenes viktigste samlingsmerke, ikke minst fagforeningsfanene.

Fanene kunne også brukes til å demonstrere avsky overfor dem som ikke deltok i fellesskapet og tok seg fri 1. mai. Det skjedde på Notodden i 1910, da toget senket fanene utenfor Tinfos fabrikker «som et tegn paa den foragt, som man viser de arbeidere, som endnu ikke har fundet sin plads blandt kamerater den 1. mai.»^{[trenger referanse]}

«Sosialistenes marsj» var i årene før 1914 den sang som framfor noen ble spilt og sunget 1. mai. I 1904 oversatte Olav Kringen «Internasjonalen» til norsk. Den kom etter hvert til å overta rollen som arbeiderbevegelsens viktigste kampsang, selv om «Sosialistenes marsj» fortsatt var i bruk. Fram mot 1920 rivaliserte de om hegemoniet som bevegelsens «offisielle» kamp- og samlingssang i Norge. Før 1914 var dessuten «Ja, vi elsker» mye brukt i arbeiderbevegelsen. Ofte sang man nasjonalsangen sammen med «Sosialistenes marsj».^{[trenger referanse]}

I Kristiania leide Arbeiderpartiet fra 1894 til 1907 Tivoli med artister til festen.^{[trenger referanse]} Utover landet var det vanlig med amatørskuespill, opplesning, sang, musikk og dans.

1ste mai er arbeiderne som en stor hær. Den dagen drar de i tætte fylkinger for at kjæmpe sin seige kamp — om kvelden samles de til fest og dans rundt leirbaalene. … Men det er et gode ved disse fester, at kampen ikke glemmes for festens skyld. Som aarvaakne skiltvakter forkyndte de forskjellige talere om fiendens nærhet. Vi har føling med fienden, de angrep igaar, de angriper imorgen! Kampmotet holdtes levende av begeistrende sang og musik, og livsmotet florerte under dansen.

Social-Demokraten 1916

^{[trenger referanse]}

Fra omkring 1910 var barnetog en del av 1. mai-arrangementene.

De første barnearrangementene 1. mai ble gjennomført i Bergen og Ålesund i 1905.^{[trenger referanse]} I Ålesund gikk om formiddagen 1. mai 1905 et «barneflagtog» fra Skudvigskaret til Turnplassen. «Skolens flag var udlaant og det var et vakkert syn at se de glade smaa svinge sine smaa flag for arbeidernes frigjørelse, det gir saa godt haab for fremtiden.»^{[trenger referanse]}

I hovedstaden ble det første barnearrangementet 1. mai gjennomført i 1910 i form av en barnefest. I 1913 var det lokalt barnetog på Sagene og i 1915 lokale barnetog i flere bydeler. I 1916 gikk det første felles barnetoget fra Ankertorvet til Tullinløkka. Først gikk Kristiania Arbeiderpartis barnelag med «sit store røde flag som i toppen bar en vakker og morsom symbolsk buket av vaarens unge løv isprængt dyprøde tullipaner. Fire og fire i rækken fulgte barnene med de smaa røde flag høit hævet - alle kredsenes barn med hvert sit musikkorps og hvert sit store røde flag. Takt, takt! Pas paa takten! De smaa barnesko smaldt mot brostenene - takt, takt - bortover Torvgaten, hvor flag var heist ... Vakrere tog har aldrig gaat opover Karl Johan. Dets festmotto: «Store røde flag og smaa røde flag» gav helhetsindtrykket en betagende renhet. Gaten var sol og rødt - rødt og sol.»^[19]

• Inneklemt arbeidsdag

• 1. mai.no
• Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
• 1. mai: arbeiderbevegelsens dag Arkivert 7. oktober 2017 hos Wayback Machine., samling med artikler hos Norgeshistorie.no