Fruktemne

Fruktemne (latin: gynoecium fra gresk γυνή, gyne, «kvinne» + οἶκος, oikos, «hus») er den ytre, ofte synlige delen av de hunnlige reproduktive organene i en blomst. Et tidligere navn på fruktemne var støvvei, forbundet med at blomsterstøv, det vil si pollen transporteres fra arret ytterst på fruktemnet via griffelen, til fruktknuten hvor frøemnene sitter slik at befruktning kan finne sted.

En blomst har ett eller flere fruktemner plassert i midten av blomsten. Hvis det er flere frie fruktemner er disse dannet fra hvert sitt fruktblad og dette kalles apokarpi. Er det kun ett fruktemne er dette dannet av sammenvoksninger av to eller flere fruktblader og dette kalles synkarpi. Synkarpi regnes for et avleda ("avansert") trekk. Den basale delen av fruktemnet er fortykket og inneholder frøemne(r). Hos synkarpe fruktemner kalles denne delen fruktknuten.

Griffel (latin stylus), en stilk som forbinder arret/arrene med fruktknuten under. Over fruktknuten, er griffel og arr (lat. stigma – fra gammelgresk, «merke», «stikk») som mottar pollen. Pollenet tas imot og spirer for så å vokse ned gjennom griffelen til fruktknuten hvoretter hvert enkelt pollenkorn vokser inn i ett enkelt frøemne. Noen vindpollinerte (vindbestøvede) blomster har svært reduserte og modifiserte fruktknuter.

Fruktknuten (latin: ovarium, engelsk: ovary) er den nederste delen av fruktemnet hos frøplanter. Fruktknuten inneholder én eller flere frøemner (ovuler), som utvikles til frø etter befruktning.

Plasentasjon beskriver hvordan frøemnene er plassert i fruktknuten. Dette er viktig i forståelse av evolusjonshistorie og viktige karakterer i klassisk systematikk. Vanlige plasentasjoner er laminal, sub-marginal, sentralvinkelstående, parietal, fri sentral og basal.

• Pollenbærer
• Pollinering

• Berg, Rolf Y. 1989. Spredningen - plantenes vandringer. I Norges ville planter, L. Ryvarden (red.), Aschehoug.
• Heywood, V.H., R.K. Brummitt, A. Culham og O. Seberg 2007. Flowering plant families of the world, Firefly Books, Ontario, Canada.