Antifascisme

Antifascisme er en transnasjonal politisk bevegelse og et tankesett som fremmer aktiv politisk motstand mot organisert fascisme, nazisme og høyreekstremisme. Sentralt i den moderne antifascismen ligger tanken om at fascistiske bevegelser må stanses gjennom sivile og direkte aksjoner.^[1]

I språklig forstand betyr antifascisme motstand mot fascisme. Begrepets innhold avhenger dermed av hva som legges i begrepet fascisme, og dette har variert betydelig gjennom det tjuende og tjueførste århundret, og i ulike deler av verden^[2]. Opprinnelig ble uttrykket fascisme brukt for å betegne det totalitære regimet i Italia under Benito Mussolini. Fascisme var det uttrykket denne bevegelsen benyttet om seg selv. Etter hvert har det imidlertid blitt brukt til også å omfatte lignende regimer i blant annet Tyskland, Østerrike (austrofascisme) og Spania.

Sovjetunionen, Den kommunistiske internasjonale (Komintern) og tilsluttede kommunistpartier over hele verden begynte allerede fra 1924 å bruke ordet fascisme om det meste som ikke var kommunisme; f.eks. ble sosialdemokrati betegnet som sosialfascisme fra 1924, og på samme måte kunne man snakke om f.eks. «sentrumsfascisme» osv. Slik Komintern så det, var «sosialfascisme», «sentrumsfascisme», den italienske fascismen, nazismen osv. alle varianter av det samme «fascistiske systemet», som måtte bekjempes. På 1920- og 1930-tallet oppfattet man «sosialfascismen» (sosialdemokratiet) som den farligste formen for fascismen, på grunn av dens oppslutning og «falske» sosiale profil som gjorde den til en nødvendig støtte for «kapitaldiktaturet». Josef Stalin uttalte i 1924: «Fascismen er en kamporganisasjon for borgerskapet, som støtter seg på den aktive støtten fra sosialdemokratiet. Sosialdemokratiet er objektivt den moderate fløyen av fascismen. Disse organisasjonene utelukker ikke hverandre, men utfyller hverandre. De er ikke motpoler, men tvillingbrødre».^[3] «Antifascisme» i Sovjetunionen og innen kommunistpartier ellers betød derfor kamp mot alle man oppfattet som «fascister», dvs. alle kommunismens motstandere.^[4]

I sovjetisk propaganda, og i østblokken ellers, ble ordene nasjonalsosialisme og nazisme nær sagt aldri benyttet om Det tredje rikets ideologi; man benyttet systematisk fascisme. Det har blitt innvendt at denne utvidede bruken svekker en presis forst��else om viktige aksentforskjeller og skillende særtrekk mellom nazismen og den italienske fascismen. En viktig forskjell er at italiensk fascisme var lite rasistisk (om enn sterkt sjåvinistisk), mens nazismen var rasistisk og ikke minst antisemittisk. Ettersom antisemittisme stod sterkt i Sovjetunionen, også etter annen verdenskrig, kan denne forskjellen sett fra øst ikke ha fortonet seg så viktig å få frem.

Fra sovjetisk side ble begrepet fascisme ganske raskt brukt til å omfatte NATO og vestlig politikk i sin alminnelighet under den kalde krigen. Blant annet hadde Berlinmuren det offisielle navnet «Antifascistisk beskyttelsesmur». På denne måten ville kommunistene uttrykke hva de mente om det demokratiske NATO-landet Vest-Tyskland og NATO-alliansen forøvrig. Blant kritikerne av det sovjetiske systemet ble det imidlertid pekt på likhetstrekk mellom fascismen og det totalitære systemet som etter hvert utviklet seg i Sovjetunionen, da særlig under Stalin (jf. stalinismen).

Antifascisme betegner fremfor alt den organiserte antifascistiske bevegelsen (ofte kjent under forkortelsen «Antifa»), som opprinnelig oppstod med støtte fra Sovjetunionen i flere europeiske land. Bevegelsen har tilhørighet på den radikale venstresiden, og omfatter grupperinger som Antifascistisk aksjon, som opprinnelig var en kamporganisasjon for det tyske kommunistpartiet på 1930-tallet.

Seinere - fra 1980-tallet - ble navnet brukt av ulike europeiske venstreradikale grupperinger i opposisjon mot blant annet nynazister. Slike grupper i vestlige land sympatiserte under den kalde krigen med landene i østblokken og hadde gjerne en «anti-imperialistisk» (særlig anti-amerikansk) orientering.

I USA under president Donald Trump har demonstranter (blant annet mot politivold) og organisasjoner på venstresida igjen tatt begrepet i bruk på 2010-tallet, for å betegne den løst organiserte motstanden mot det ekstreme høyre^[5].

Statsviteren og Hannah Arendt-eksperten Antonia Grunenberg anser begrepet, på grunn av dets utelukkende negative definisjon, som en «merkverdig orddannelse, som uttrykker et være-mot, men ikke noe politisk konsept».^[6] Enhver demokrat er motstander av fascismen, men enhver motstander av fascismen er ikke demokrat, understreker Grunenberg. Dermed kan begrepet antifascisme like godt knyttes til ideologier som selv er totalitære.

Også statsviteren Manfred Funke fremhever at antifascisme som begrep utvisker skillet mellom demokrater og motstandere av demokratiet, og er et «politisk universalvåpen med blendkarakter».^[7]

Michael Richter mener begrepet antifascisme ufarliggjør den egentlige fascismen og nazismen gjennom den utvannede og ideologiske bruken av begrepet som østblokken og kommunistpartier alltid har stått for, der begrepet rettet seg mot alt som ikke var kommunisme og sidestilte sosialdemokrater, liberale og kristendemokrater med fascister og nazister.^[8]

• (en) Anti-fascism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons