Verdensbilde

Verdensbilde kan defineres som kjernen av kultur, som samhandler, berører og sterkt påvirker et hvert aspekt av kulturen vår.^[1] Det er et begrep som er nært knyttet til kultur, religion og filosofi.

Verdensbilde brukes også om det astronomsike verdensbildet, som gjennom historien har ført til stadige endringer av gamle grenser for tid og rom,^[2] og som også har vært sterkt knyttet til vitenskap, religion og kultur.

Verdensbilde som begrep har sin opprinnelse fra det tyske begrepet weltanschauung, og senere fra det engelske worldview. Verdensbilde skiller seg fra ideologi ved at et verdensbilde kun er et perspektiv på verden, mens en ideologi er mer proaktiv og forteller hva man skal gjøre med det.

Verdensbildets funksjon er å forklare opprinnelse, liv og død. Det gir et kognitivt grunnlag som gjør verden fornuftig. Videre gir verdensbilde en følelsesmessig sikkerhet. Det gir også grunnlag for våre normer. Verdensbilde er en helhet, som på et vis virker konserverende for kulturen. En kan si at det er brillene vi ser og forstår verden igjennom.

Et omfattende verdensbilde (eller verdensanskuelse) er den grunnleggende kognitive orienteringen til et individ eller forening som omfatter naturfilosofi, fundamentale eksistensielle og normative postulater eller temaer, verdier, følelser og etikk. Uttrykket er en lånt oversettelse fra tysk Weltanschauung, i betydningen av Welt «verden», og Anschauung «vise» eller «anskuelse». Det er et grunnleggende begrep i en tysk filosofi og epistemologi og refererer til en bred verdensoppfatning. I tillegg viser det til rammen av ideer og oppfatninger som individet tolker verden gjennom og kommuniserer med den.

Innen antropologi anses verdensbilde som summen av ideene en gruppe, eller et individ innen en gruppe, har av verden i og utenfor dem. ^[3] Robert Redfield oppsummerer verdensbilde som svaret man gir på spørsmålene: «Hvor er jeg? Hva beveger jeg meg blant? Hva er mitt forhold til det?» ^[4]

Et folks verdensbilde stammer fra den unike opplevelsen av verden gjennom årtusener. Paul G. Hiebert antyder at verdensbilde er de grunnleggende kognitive, affektive og evaluerende forutsetningene en gruppe mennesker gjør om sakens natur, og som de bruker til å gi mening til sine liv.^[5]

Hvis det var mulig og tegne et kart over verden basert på verdensbilde ville det trolig krysset politiske grenser. Verdensbilde er et produkt av politiske grenser og vanlige erfaringer for folket i de gitte grensene,^[6] klimatiske og geografiske områder, tilgjengelige økonomiske ressurser, sosiokulturelle systemer og språkfamilier.^[6]

Ifølge Leo Apostel^[7] er et verdenssyn en ontologi, eller en beskrivende modell av verden. Det bør omfatte disse seks elementene:

1. En forklaring av verden
2. En futurologi, svare på spørsmålet «hvor er vi på vei?»
3. Verdier, svar på etiske spørsmål: «Hva bør vi gjøre?»
4. En teori om «Hvordan skal vi nå våre mål?»
5. En epistemologi, eller teorien om kunnskapen. «Hva er sannhet og falskt?»
6. En etiologi. Et konstruert verdensbilde bør inneholde en beskrivelse av dets egne «byggeklosser», dets opprinnelse og konstruksjon.

Det fysiske verdensbildet, på tysk weltbild, er tidens rådende forklaring på hva verden er, og er den mer objektive siden av det kulturelle, religiøse og til dels subjektive oppfatningen som dekkes av begrepet verdensbilde.

I Egypt, Babylon, Kina og Maya-kulturen gjorde man i årtusener før Kristus observasjoner av Solen, Månen og planetenes bevegelser i forhold til fiksstjernene. Grekeren Anaximander mente rundt 600 f.Kr. at jorden var som en søyle i sentrum for universet som roterte rundt den. Filosofen Aristoteles mente at jorden var en kule og at himmellegmene roterte i mange forskjellige sirkler rundt på himmelen. Aristoteles innførte et nytt element, eter, som var himmelens element, og mens ild og luft ble tiltrukket av eteren og gikk opp, mens jord ble frastøtt inn mot midten av kloden, mens vannet lå som et lag over. Aristoteles mente at universet også måtte være en kule ettersom hastigheten på legemene som ble observert ikke kunne være uendelig høy.

Klaudios Ptolemaios hevdet at planetene gikk i to sirkler, én stor rundt jorden, og en liten ut fra denne. Ptolemaios forklaringer og Aristoteles forståelse av elementene utgjorde sammen et verdensbilde som ble stående bortimot uimotsagt i mange århundrer, og ble støttet av kirken.

Den polskfødte astronomen Nikolaus Kopernikus var involvert i Pave Leo Xs prosjekt om å finne det rette tidspunktet for påsken ved å observere himmellegemene. Kopernikus mente at det var mer hensiksmessig å si at jorden gikk rundt solen enn at solen gikk rundt jorden. Kopernikus heliosentriske verdensbilde var basert på sirkler og episykler og var basert på et fåtall observasjoner.^[8] Modellen ble derfor kritisert av Tycho Brahe som mente solen gikk rundt jorden, mens planetene gikk rundt solen. Det oppstod konflikt mellom de som støttet seg til aristotelisk filosofi og tilhengere av Kopernikus, og kirken, som i utgangspunktet ikke hadde noe standpunkt, ble dratt inn fordi det ble hevdet at de kopernikanske ideene var i strid med bibelen ^[9]. Galileo Galilei hevdet at det geosentriske verdensbildet var en aristotelisk arv, og ikke en katolsk arv, men gikk til angrep på jesuitter-ordenen og endte i konflikt med paven. I 1616 vedtok den katolske kirken at den heliosentriske modell kunne publiseres og diskuteres som en praktisk regnemodell eller hypotese, men ikke som den fysiske sannhet. Brahe's protestantiske samarbeidspartner Johannes Kepler mente at planetenes bane rundt solen var elliptisk, og regnes av mange som skaperen av det heliosentriske verdensbilde. Da Isaac Newton forklarte tyngdekraftens virkning ble det mekanistiske verdensbildet formet, der ting kun har kvantitative egenskaper, og den Aristoteliske ideen om at endring er en drift i retning av tingenes formål ble i stor grad forkastet.^[10]

Det moderne verdensbilde er at universet er 15-20 mrd år, at milliarder av galakser fjerner seg fra sentrum, og at hver galakse har milliarder av soler som kan ha egne planeter. Mange mener at det er statistisk sannsynlig at det finnes liv andre steder enn på jorda, og SETI bruker store midler for å lete etter liv på andre planeter. Albert Einstein jobbet med å forene fysiske lover fra forskjellige fagfelt, og ideen om at verden er lovmessig og "naturlig" er en viktig del av det moderne verdensbildet, og troen på vitenskapelig metode som menneskets viktigste verktøy for å forstå verden står sterkt. Fysikkens superstrengteori og ideen om multiverser sammen med den observerte massen på Higgs-boson gjør at enkelte nå utfordrer ideen om "naturlighet". Ideen om at det finnes flere universer, og at vårt univers er som en voksende boble blant flere, kan tenkes å bli en utfordrer til det moderne astronomiske verdensbildet.

Ideen om at jorden er flat var utbredt i tiden før de greske filosofene, og enkelte kulturer i India, Kina og Amerika beskrev jorden som flat helt til 1600-tallet. Myten om at kirken trodde jorden var flat stammer fra protestantiske kampanjer mot den katolske kirken på 1600-tallet og fra antikristne historikere på 1800-tallet.

Ideen om at jorden er hul fantes i en rekke folklore og legender, men at den også hadde interne skall ble lansert av Edmond Halley i 1692 for å forklare hvorfor kompasser hadde et variabelt avvik.

Legen Cyrus Teed mente i 1869 at menneskene levde på innsiden av en kuleflate, der solen og stjernene var i midten ^[11]. Teorien ble støttet av flere tyske forfattere, og matematikeren Mostafa Abdelkader laget detaljerte kart tilpasset en modell med konkav jord.

Hanns Hörbiger fikk i 1894 en visjon om at universet i hovedsak bestod av is, og publiserte i 1912 sin teori som Glazial-Kosmogonie eller Welteislehre. Ideen var at hele solsystemet ble til ved at en stjerne ble truffet av en gigantisk isplanet. Eksplosjonen som fulgte spredte vannet i form av damp som siden kondenserte og frøs til gigantiske blokker av is ^[12]. Melkeveien ble sagt å være en ring av slike blokker, månen var en slik blokk, og vannet på jorden kom fra blokker som ble fanget i jordens gravitasjonsfelt og så styrtet ned til bakken. Hörbiger promoterte sin teori både på universiteter og til massene i den tro at konservative akademikere ville gi etter for presset fra folket. Organisasjoner ble startet for å promotere teorien. Etter Hörbigers død ble teorien tilpasset nasjonalsosialismen som en motvekt til det jødiske bidraget til vitenskapen, og ble støttet bl.a. av Heinrich Himmler ^[13]. Etter krigen døde teorien raskt ut.

Verdensbilder i forbindelse med historieskriving, er et begrep som benyttes av historiker Terje Tvedt. Verdensbilder i denne sammenhengen inneholder også flere av elementene ovenfor. Det er spesielt etter det internasjonale gjennombrudd ^{[av hvem?]}, at begreper som verdensbilder og Eurosentrisme er nødvendige begrepsverktøy for å forstå verden. I motsetning til Eurosentrismen er ikke verdensbilder et begrep som kun omfatter Europa. Verdensbilder handler om hvordan en avgrenset del av verden, ser på den delen av verden, den selv ikke er en del av.^[14]

I de fleste sammenhenger handler verdensbilder om generaliseringer. Generalisere og forenkle verden slik at den passer inn i et spesielt perspektiv. Ofte kommer dette til uttrykk gjennom syn på utvikling, hvorfor mennesker handler som de gjør og hvilke verdier som er viktige.

En stor gruppe som i dag deler flere verdier og verdensbilder, er Vesten. Verdier som demokrati, industri og frihet står sterkt i denne delen av verden. Etter Murens fall i 1989, var det en utbredt følelse av at Vestens utviklingsmodell var den rette. Francis Fukuyama, som på den tiden arbeidet i det amerikanske utenriksdepartementet som rådgiver, skrev i denne sammenhengen boken «The end of History». I boken beskriver Fukuyama, Vestens utviklingsmodell som helt overlegen, og at andre samfunnsmodeller kan avfeies som feilslåtte. I ettertid har denne boken blitt stemplet^{[av hvem?]} som for ekstrem. Men en overbevisning om at det beste for den ikke-industrialiserte verden, er å innføre Vestlige idealer som demokrati og industri står fremdeles sterkt. I flere tilfeller kommer dette i konflikt med andre eksisterende verdensbilder.^[15]

Norsk bistand er et eksempel på hvordan Norge har forsøkt å finne sin plass i verden ved å definere seg selv som en humanitær stormakt. Dette har vært en læringskurve for Norge både når det gjelder bistand og utviklingshjelp. Indiahjelpen, Norges første bistandsprosjekt, viste at det ikke holdt, kun å gi et underutviklet område moderne teknologi uten konsekvenser. På samme måte er økonomi, ideologi, religion og sivilisasjon til stede i ulike versjoner i mange land. Fordi det ikke eksisterer en verdenssivilisasjon er det problematisk å gi verdier universalisert status. Når Norge skal velge ut hvilke land som har behov for utviklingshjelp kommer også norske verdensbilder og selvbilder til uttrykk. Det følger med en ny definisjon av verden og hvem som er fattige og rike. Lenge har forholdet mellom land som gir, og land som mottar utviklingshjelp blitt beskrevet på en uheldig måte. Ved å definere landene som giver og mottaker er det tydelig hvor makten og føringene ligger. En nyere, mer fruktbar måte å definere dette forholdet på er at de har en samhandlingsprosess. Ved å definere partene som mer likeverdige, er det mer sannsynlig at begge parter tar mer hensyn til hverandres utgangspunkt.^[14][16]