Hopp til innhold

The Rolling Stones

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Må ikke forveksles med Rolling Stone.
The Rolling Stones
World's Greatest Rock 'n' Roll Band, World's Greatest Rock and Roll Band, World's Greatest Rock Band
Utmerkelser
15 oppføringer
Grammy Lifetime Achievement Award (1985) (vinner: Benny Goodman)
Grammy Lifetime Achievement Award (1986)
Rock and Roll Hall of Fame (1989)[1]
Juno Award for International Entertainer of the Year (1991)
Michael Jackson Video Vanguard Award (1994)
Grammy Award for Best Rock Album (1994) (for verk: Voodoo Lounge)
Grammy Award for Best Music Video (1994)
MTV Video Music Award for Best Visual Effects (1995)
MTV Video Music Award for Best Cinematography (1995)
Grammy Hall of Fame Award (1997)
Grammy Hall of Fame Award (1998) (for verk: Beggars Banquet)
Grammy Hall of Fame Award (1998) (for verk: Sticky Fingers)
Grammy Hall of Fame Award (2004) (for verk: Let It Bleed)
Grammy Hall of Fame Award (2011) (for verk: Exile on Main St.)
Grammy Hall of Fame Award (2013) (for verk: Honky Tonk Women)
OpphavDartford, Storbritannia (1962)
PeriodeMotkulturen i 1960-årene
Musikalsk karriere
SjangerRock,[2][3][4] bluesrock,[5] psykedelisk rock,[6][7][8] rhythm and blues,[9][10] rock and roll,[11][12] blues,[13][14][15] classic rock
Aktive år1962–
PlateselskapPolydor Records, Columbia Records, Atlantic Records, Virgin Records, Warner Music Group, ABKCO Records, Rolling Stones Records, Decca Records, Interscope Records, London Records
InnflytelseThe Beatles, Robert Johnson, Chuck Berry, Elmore James, Muddy Waters, John Lee Hooker
Nettstedhttps://rollingstones.com
IMDbIMDb
Medlemmer
Mick Jagger
Keith Richards
Ronnie Wood
Tidligere medlemmer
Charlie Watts
Bill Wyman
Mick Taylor
Brian Jones
Ian Stewart
The Rolling Stones på Commons

The Rolling Stones er et britisk rockeband som hadde sin første konsert på Marquee Club i London 12. juli 1962. Brian Jones, Mick Jagger, Keith Richards, Ian Stewart og Dick Taylor opptrådte da. Hvem som spilte trommer er omstridt. Noen kilder hevder det var Tony Chapman, andre Mick Avory. Blant dem som hevder det var Mick Avory, er Keith Richards i sin selvbiografi Life (2012).[16] Avory var også nevnt som bandmedlem i forhåndsomtale i bladet Jazz News 11. juli 1962.[17] Blant de som hevder det ikke var Mick Avory, er Mick Avory selv, som har svart i intervjuer at han kun var på et par øvinger med bandet.[18][19] Bassisten og trommeslageren ble kort tid etterpå erstattet av henholsvis Bill Wyman og Charlie Watts. I mai 1963 ble Stewart kastet ut av gruppen fordi manageren mente han ikke hadde det rette utseendet.[20]

Gruppen var i begynnelsen inspirert av amerikansk rhythm & blues og tok navnet sitt fra en av Muddy Waters' låter, «Rollin' Stone». De startet som et coverband. Men utover i 1964 og 1965 begynte Jagger og Richards å skrive egne låter. Fra og med januar 1965 er alle singlene skrevet av dem, og fra 1966 også albumsporene. I 2016 ble det tildelt Grammy for beste blues-album Blue & Lonesome.[21][22][23]

Med singelen «(I Can't Get No) Satisfaction», utgitt i mai 1965, fikk gruppen sin første nummer én-låt og slo gjennom for fullt i USA.

Gruppens manager, Andrew Loog Oldham var ansvarlig for bandets image som et rufsete svar på The Beatles. Han var også ansvarlig for at pianisten Ian Stewart havnet i bakgrunnen, fordi han angivelig ikke skal ha passet inn i gruppens image. Stewart fortsatte likevel å spille med gruppen, både på plater og konserter, helt frem til sin død i 1985.

The Rolling Stones har fra 1964 vært et av de mest innflytelsesrike bandene innen rocken.

Historie

[rediger | rediger kilde]

1962–1967

[rediger | rediger kilde]

The Rolling Stones ble startet etter at Brian Jones satte inn en annonse etter musikere å øve med i bladet Jazz News i mai 1962, en annonse Ian Stewart svarte på.[20] Noen dager senere ble de gamle skolekameratene Mick Jagger og Keith Richards med. De hadde gått på barneskole i Dartford sammen, men hadde mistet kontakten. Da de tilfeldigvis møttes igjen på en jernbanestasjon i 1961, ble Richards fascinert av blues-platene (Chuck Berry og Muddy Waters) Jagger holdt i hånden. Jagger skulle studere ved London School of Economics og Richards var student ved Sidcup Art College.[24][25]

Brian Jones fant på band-navnet, som han hentet fra Muddy Waters' låt «Rolling Stone» fra 1950 og fra en verslinje i sangen «Mannish Boy». Dette skjedde over telefonen, da Jones skulle sette inn en annonse i Jazz News.[26] Tidlig i karrieren spilte The Rolling Stones coverlåter av kjente artister som Chuck Berry, Bo Diddley, Screamin' Jay Hawkins, Muddy Waters, Larry Williams og Howlin' Wolf. De utvalgte sangene var hentet fra mange ulike sjangere: blues, rhythm and blues, country og rock.

Perioden januar-mars 1963 var spesielt viktig for gruppen. Da ankom Bill Wyman medbringende sin Vox-forsterker,[27] selv om Brian Jones mislikte ham for å være en teddyboy med hårsleik. Stones kjempet også for å få med seg Charlie Watts,[28] og lyktes til sist.

Bandets første album The Rolling Stones ble utgitt i 1964 i Storbritannia. I USA ble et nesten identisk album gitt under navnet England's Newest Hit Makers. På den tiden var Rolling Stones et rent blues-band. På den tiden var det vanlig med 12 låter på et album i Storbritannia og etter 9 låter gikk bandet tomt brukte tidligere utgitte låter.[29] Albumet inneholder låter som «Route 66» som opprinnelige er en Nat King Cole-låt, men det er Chuck Berrys versjon som ligger til grunn for Stones' innspilling.[30] «I Need You Baby (Mona)» (Bo Diddley) og «Carol» (Chuck Berry). «Tell Me (You're Coming Back)» er den eneste låten på albumet som er signert Jagger/Richards. Enkelte låter var imidlertid signert Nanker Phelge, som var pseudonymet bandet brukte når låtene var laget av gruppen som helhet.[31][32]

I mai 1963 signerte Stones kontrakt med Dick Rowe hos Decca Records i Carnaby Street. Rowe hadde året før sagt nei til Beatles etter prøveinnspilling. Beatles som de alltid hadde et godt forhold til, hadde anbefalt dem. Oldman kom med trange svarte jeans, svarte rullekragegensere og spanske støvler som inngikk i det image han mente ville kle dem best.[33][34]

Selv mente Stones at de fikk kontrakt med Decca Records rett og slett fordi selskapet tidligere hadde sagt nei til Beatles, som da gikk til EMI i stedet. En slik tabbe hadde ikke Decca råd til to ganger.[35] I 1965 brakte Oldham gruppen sammen med Allen Klein, som sørget for å reforhandle kontrakten med Decca. «Ta på solbriller og ikke si et ord.» Ifølge Richards stod de der tause «som skremsler», og det fungerte.[36]

Albumet The Rolling Stones ble en umiddelbar suksess i Storbritannia og ble et av de mest solgte albumene i 1964. Førsteplassen på hitlistene ble beholdt i hele 12 uker.[37] I USA havnet England's Newest Hit Makers på 11. plass på hitlistene og solgte til gullplate.

Gruppen gav ut flere album de neste årene, både i Storbritannia og USA, alle med stor suksess. I 1965 kom Out of Our Heads, som skulle bli deres siste album i Storbritannia som hadde et flertall av coverlåter. Den amerikanske utgivelsen av albumet inneholdt også slageren «(I Can't Get No) Satisfaction», som nådde førsteplassen på hitlistene både i Storbritannia, USA og Norge. I Storbritannia ble den kun utgitt som singel, fordi det på denne tiden ikke var vanlig å gi ut låter både som singel og på album.

Gruppen på Fornebu i 1965.

24. juni 1965 spilte The Rolling Stones to konserter i Messehallen på Sjølyst i Oslo.[38]

Da albumet Aftermath kom ut i 1966, besto det kun av egenproduserte låter. Albumet ble en suksess, og tidsskriftet Rolling Stone kåret i 2002 albumet til det 108. beste albumet noensinne.[39]

På denne tiden begynte samholdet innad i gruppen å slå sprekker. Mens Brian Jones i starten fremsto gruppens leder, overtok Mick Jagger og Keith Richards i større grad utover 1960-tallet, siden de ble gruppens sangskrivere. Keith Richards skrev at dette var «Brians åpne sår»: «Han mistet status, og deretter mistet han interessen.»[40] Jones følte seg tilsidesatt og henfalt etter hvert til narkotikamisbruk. At Richards også overtok Jones' kjæreste, Anita Pallenberg, hjalp heller ikke på samarbeidsklimaet.

Etter hvert ble narkotikamisbruk vanligere i bandet. 10. mai 1967 ble Jagger og Richards siktet for ulovlig narkotikabesittelse, og Brian Jones arrestert hjemme i sin leilighet. Det hele var opplagt en samkjørt aksjon, ettersom presse og fjernsynsteam møtte frem flere minutter før politiet banket på hos Jones med arrestordren. Rettssaken ble holdt i Chichester. Richards ble av dommeren kalt «avskum» og «pakk», og 29. juni funnet skyldig og dømt til ett års fengsel for å ha tillatt bruk av narkotika i hjemmet sitt. Dommen ble anket, og han slapp ut mot kausjon etter én dag i Wormwood Scrubs, som spionen George tidligere hadde rømt fra over de seks meter høye fengselsmurene. Mick Jagger ble dømt til fire måneders fengsel for besittelse av amfetamin-tabletter, enda disse var skrevet ut på legeresept.[41] Da rykket redaktør William Rees-Mogg ut i selveste Times på lederplass, i protest mot urimeligheten i dommen.[42]

Samme år gav bandet ut albumet Their Satanic Majesties Request, som var et forholdsvis utypisk Rolling Stones-album. Albumet var inspirert av psykedelisk rock. Det huskes kanskje spesielt for at det er den eneste gangen Bill Wyman fikk med en av sine låter på et Rolling Stones-album. «In Another Land» var hans komposisjon, og han sang også låten på utgivelsen. Man kan også høre John Lennon og Paul McCartney synge i låten «Sing This All Together (See What Happens)» (som ikke må forveksles med «Sing This All Together» fra samme album). Their Satanic Majesties Request ble ingen stor suksess, til tross for at det nådde tredjeplass på hitlistene i Storbritannia og andreplass i De forente stater.

1968–1972

[rediger | rediger kilde]
Rolling Stones

Singelen «Jumpin' Jack Flash» er fortsatt en av Stones' mest kjente låter. I 1968 ga de også ut Beggars Banquet, som regnes blant de ypperste av bandets utgivelser.[43] På albumet finnes «Sympathy for the Devil» og «Street Fighting Man». Beggars Banquet ble Brian Jones' siste hele album. Han fikk sparken under innspillingen av Let It Bleed året etter og døde kort tid senere. Mick Taylor tok over hans plass. Da Let It Bleed kom ut i slutten av 1969, spilte både Jones og Taylor på to låter hver. Albumet inneholdt den første låten der Keith Richards var hovedvokalist på en hel låt – «You Got the Silver». Siden har Richards sunget minst én låt på alle studioalbumene, med unntak av Sticky Fingers. Let It Bleed ble en suksess både i Storbritannia og i De forente stater, og albumet regnes i dag som et av Stones' beste.

Sticky Fingers, som kom ut i 1971, ble Mick Taylors første hele album som gitarist. Også dette albumet fikk svært god respons, både fra kritikere og publikum. Åpningssporet «Brown Sugar» er en av de mest kjente Rolling Stones-låter, og det er også en av dem som spilles mest på konserter. Mick Taylor hadde en aktiv rolle på dette albumet, kanskje spesielt på låten «Can't You Hear Me Knocking». Han ble likevel ikke kreditert som låtskriver på noen av låtene.

Dobbeltalbumet Exile on Main St. regnes av mange som bandets beste, og i 2002 kåret bladet Rolling Stone albumet til det 7. beste albumet noensinne. Det lå på topp på hitlistene i de fleste land rundt om i verden.

1973–1977

[rediger | rediger kilde]

Turnéen påbegynt 3. juni 1972 viste hvor langt unna idealismen fra 1969-turneen var kommet. Truman Capote, kjent for sin roman Med kaldt blod, fikk betalt for å være følge på turen. Da han kom med en sur kommentar om høyt lydnivå, ble Richards så ergerlig at han utpå kvelden sparket i døren til Capotes hotellrom og ropte: «Kom ut, din gamle homo, vil du ha litt kaldt blod?» og sprutet ketsjup på døren.[44] Dokumentarfilmen fra turneen innledes med en selvmotsigelse: «Except for the musical numbers, the events depicted in this film are fictitious». Jim Jarmusch kalte den «en av de beste filmer om rock'n'roll jeg har sett - den får deg til å tenke at å være en rock'n'roll-stjerne er noe av det du minst ønsker å være.»[45]

The Rolling Stones klarte ikke å følge opp suksessen fra Exile on Main St. I 1973 kom albumet Goats Head Soup, men det slo ikke helt an. Det huskes kanskje best for låten «Angie», som feilaktig ble hevdet å omhandle David Bowies kone. Men i april 1972 hadde Keith Richards og Anita Pallenberg fått datteren Dandelion Angela Richards.[46] Richards som hadde gjennomgått en hard avvenning fra heroin i forkant av farsrollen, gjenopptok sangskrivingen og lekte seg med navn, også datterens. Pallenberg stod for navnet Dandelion (= løvetann), men barnet ble født på et katolsk sykehus der det ble forlangt at hun fikk et ordentlig navn i tillegg, og hun var ikke gammel da hun sa: «Dere kaller meg aldri Dandy igjen.»[47] «Angie» ble spilt i bryllupet hennes.[48]

Stones turnerte utstrakt i denne perioden. Det neste albumet, It's Only Rock 'n Roll, kom i 1974. Det skulle vise seg å bli Mick Taylors siste album. Han trakk seg kort tid før innspillingen av Black and Blue startet, og innspillingen av dette albumet fungerte samtidig som audition for å finne Taylors erstatter. Valget falt til slutt på Ron Wood fra The Faces. Heller ikke dette albumet ble noen stor suksess, enda Stones forble populære gjennom hele 70-tallet.

Da Wood begynte å spille med The Rolling Stones i april 1975, var han fortsatt et medlem av The Faces. Dette bandet sluttet å spille året etter, og Wood ble kunngjort som fast medlem av Stones den 20. mai 1976. Han hadde kjøpt eiendommen The Wick av John Mills, og innredet et studio i kjelleren. Dette var første gang Richards hadde sett noen ha et studio hjemme hos seg.[49]

I februar 1977 ble Richards arrestert i Toronto og tiltalt for besittelse av heroin.[50] Først etter 19 måneder kom saken for retten i oktober 1978. Richards erklærte seg skyldig og fikk utsatt dom med ett års prøvetid, forutsatt at han fortsatte behandlingen for å bli kvitt sin avhengighet, og holdt en veldedighetskonsert til inntekt for blinde. (Han holdt to.)[51] I årevis hadde den blinde Rita Bedard haiket til Stones-konsertene. Da Richards hørte om henne backstage, orket han ikke tanken på hva hun kunne komme ut for, og ba sjåførene sine sørge for skyss og mat til henne på turneene. Da han ble arrestert, oppsøkte hun dommeren og fortalte ham dette, og derfor dette pålegget om en konsert for blinde.[52] Richards mente selv at han slapp såpass lett for å dysse ned skandalen med den kanadiske førstedamen Margaret Trudeau som da ble koblet til Jagger.[53] Jagger hadde vært urokkelig optimist: «Hvis det verste skjer, og Keith må sone livstid på åpen avdeling med fru Trudeau, kommer jeg forsatt til å turnere. Kanskje vi legger en turné til kanadiske fengsler? Ha ha ha.»[54]

1978–1981

[rediger | rediger kilde]

Albumet Some Girls ble en enorm suksess, og fikk svært gode kritikker i pressen. Det var inspirert av strømningene i musikken på denne tiden, spesielt disco (på åpningssporet «Miss You») og punkrock (spesielt «Respectable» og «Lies»).

Ron Wood og Keith Richards hadde utviklet et samspill der de byttet på å spille rytme- og leadgitar. Spesielt kom dette godt til syne i balladen «Beast of Burden». Mick Jagger hadde også lært seg å spille gitar i løpet av 1970-årene, slik han eksempelvis gjør på «Respectable».

«Miss You» ble den største slageren fra Some Girls, og havnet på henholdsvis første- og andreplass i USA og Storbritannia. Også «Beast of Burden», «Respectable» og «Shattered» ble utgitt som singler og fikk gode mottakelser, om enn ikke like god som «Miss You».

Some Girls ble fulgt opp i samme stil av Emotional Rescue i 1980. Albumet ble en kommersiell suksess, men ble samtidig kritisert for å være et forsøk på å kopiere det foregående albumet. Til tross for kritikken ble albumet det første Stones-albumet etter Goats Head Soup som toppet albumlisten i Storbritannia.

Tattoo You kom ut året etter og fikk langt bedre kritikk. Det består primært av låter som ble til overs i tidligere innspillinger, enkelte helt tilbake til Goats Head Soup i 1973. Åpningssporet «Start Me Up» ble utgitt som singel en uke før albumet og fikk en svært god mottakelse. Dette bidro i stor grad til at Tattoo You beholdt førsteplassen på albumlisten i USA i ni uker. Også «Waiting on a Friend» og «Hang Fire» kom inn på Topp 20-listen i USA. «Start Me Up» er fortsatt en av de mest populære Stones-låtene.

1982–1999

[rediger | rediger kilde]

Etter Tattoo You fulgte en nedtur for The Rolling Stones. Mick Jagger og Keith Richards hadde et anstrengt forhold, og Ron Woods narkotikaproblemer var også en belastning for bandet. Da Jagger inngikk en lukrativ avtale med plateselskapet om å gi ut soloalbum, følte Richards at Jagger var illojal, og forholdet deres forverret seg ytterligere.

Bandets første utgivelse etter Tattoo You mottok likevel gode kritikker. Albumet Undercover ble utgitt i 1983, men ble ingen publikumssuksess. Utover på 1980-tallet ble det tydelig at Jaggers solokarriere gikk utover bandet. Da Dirty Work kom ut i 1986, var det Keith Richards som sto bak mye av materialet. Albumet ble ingen suksess, og Jagger ville ikke dra på turné i forbindelse med utgivelsen fordi han heller ville arbeide med sin andre soloplate, mens Charlie Watts var til behandling for alkoholproblemene sine.

I 1989 samarbeidet imidlertid Jagger og Richards igjen om albumet Steel Wheels. Det fikk jevnt over gode kritikker og oppnådde andre- og tredjeplass på hitlistene i henholdsvis Storbritannia og USA. I Norge havnet det på førsteplass på VG-listen. Oppturen fortsatte samme år da bandet ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Platen ble fulgt opp med Steel Wheels/Urban Jungle-turneen i 1989 og 1990, da bandet også spilte på Valle Hovin stadion i Oslo den 6. og 7. august 1990.

I 1993 trakk Bill Wyman seg, og bandet valgte å fortsette som kvartett. Darryl Jones har spilt bass mer eller mindre fast siden, men har aldri fått status som fullverdig Stones-medlem. Han spilte bass på Voodoo Lounge, som kom ut i 1994, men da Bridges to Babylon kom i 1997, hadde Doug Wimbish tatt over. Jones kom imidlertid tilbake til den påfølgende turneen.

Både Voodoo Lounge og Bridges to Babylon fikk god respons fra kritikere og publikum. Under begge turneene spilte bandet på Valle Hovin stadion i Oslo, henholdsvis 9. juni 1995 og 2. august 1998. Den førstnevnte turneen ble imidlertid klart best mottatt. Både «You Got Me Rocking», «Out Of Tears» og «I Go Wild» ble radioslagere etter utgivelsen, og albumet vant i 1995 en Grammy-pris for beste rockealbum. Mange vil hevde at det er gruppens beste album siden Tattoo You. Bridges to Babylon solgte godt i Norge, og ble det foreløpig siste av gruppens album som nådde førsteplass på VG-listen.

2000–

[rediger | rediger kilde]

I 2005 – åtte år etter Bridges to Babylon – lanserte bandet omsider et nytt album. A Bigger Bang ble godt mottatt av både kritikere og publikum, og regnes av mange som det beste siden Tattoo You i 1981. Likevel ble det ikke noen kommersiell suksess, noe heller ingen andre album etter Tattoo You er blitt. Albumet ble likevel nominert til Grammy i kategorien «Årets rockealbum». Ingen av singlene nådde høyt opp på hitlistene. I forbindelse med utgivelsen av det nye albumet la bandet også ut på en ny verdensturné, der de blant annet kom til Bergen for første gang i 2006.

Rolling Stones' offisielle nettsider meldte den 8. mai 2006 at Europa-turneen vil bli utsatt fordi Keith Richards trengte tid til å komme seg etter en hjerneoperasjon. Richards hadde blitt skadet da han falt ned fra et palmetre 27. april, mens han og Ron Wood plukket kokosnøtter på Fiji. Muligens skjedde ulykken i stedet i forbindelse med vannscooter-kjøring, begge årsaker har blitt oppgitt. Richards ble utskrevet fra sykehuset 11. mai, men det ble opplyst at han skulle oppholde seg på Fiji en stund slik at han kunne bli fulgt opp medisinsk der.[55] Opprinnelig skulle europaturneen startet i Barcelona allerede 27. mai 2006.[56]

Charlie Watts døde 24. august 2021.[57]

Et nytt album som hadde fått navnet Hackney Diamonds ble gitt ut i 2023. Albumet inneholder de to siste sangene Charlie Watts spilte inn med bandet før hans død, også den tidligere mangeårig bassist Bill Wyman spiller på et av sporene.

I 2024 ble sangen «Gimme Shelter» nummer tretten på Rolling Stones liste The 500 Greatest Songs of All Time.[58]

Konserter i Norge

[rediger | rediger kilde]
The Rolling Stones, konsert i Messehallen på Skøyen, 1965.
Foto: Øderud / Riksarkivet
  • 24. juni 1965, Messehallen, Oslo (klokken 18:30)
  • 24. juni 1965, Messehallen, Oslo (klokken 21:00)
  • 6. august 1990, Valle Hovin stadion, Oslo
  • 7. august 1990, Valle Hovin stadion, Oslo
  • 9. juni 1995, Valle Hovin stadion, Oslo
  • 2. august 1998, Valle Hovin stadion, Oslo
  • 1. september 2006, Koengen, Bergen
  • 8. august 2007, Valle Hovin stadion, Oslo
  • 26. mai 2014, Telenor Arena, Bærum

Plateutgivelser

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: The Rolling Stones' plateutgivelser

Medlemmer

[rediger | rediger kilde]

Dagens medlemmer

[rediger | rediger kilde]
  • Mick Jagger – vokal, munnspill, gitar, rytmeinstrument, keyboard, bassgitar (1962–nåværende)
  • Keith Richards – sologitar, rytmegitar, keyboard, rytmeinstrument, vokal (1962–nåværende)
  • Ron Wood – sologitar, rytmegitar, slidegitar, bassgitar, pedal steelgitar, bagrunnssang (1975 - 1976, 1976-nåværende)

Tidligere medlemmer

[rediger | rediger kilde]
  • Bill Wyman – bassgitar, piano, keyboard, sitar, vokal (1962–1993, gjesteopptreden 2011,2012 og 2023)
  • Brian Jones – rytmegitargitar, slidegitar piano, saksofon, munnspill etc. (1962–1969; død 1969)
  • Mick Taylor – sologitargitar, slidegitar, bassgitar, synthesizer, rytmeinstrument, bakgrunnssang (1969–1974), gjest (1981, 2012–2014)
  • Ian Stewart – piano, orgel, rytmeinstrument (1962–1963) (gjesteartist 1981, 2012–2014)
  • Dick Taylor – bass (1962)
  • Carlo Little – trommer (1962–1963)
  • Charlie Watts – trommer, rytmeinstrument, bakgrunnsang (1963–2021; død 2021)

Viktige bidragsytere

[rediger | rediger kilde]
  • Darryl Jones – mer eller mindre fast bassist siden Bill Wyman gav seg i 1992. Likevel har han aldri fått status som fullverdig Rolling Stones-medlem.
  • Bobby Keys – spilte saksofon på flere innspillinger og konserter på 60- og 70-tallet. Deltok også på verdensturneen i 2006.
  • Blondie Chaplin- backing musician 97-03
  • Andrew Loog Oldham- Produsent og manager for bandet fra 1963 til 1968
  • Jimmy Miller- Plateprodusent som produserte: Beggars Banquet(1968), Let It Bleed (1969), Sticky Fingers (1971), Exile On Main Street (1972), Goats Head Soup (1973). Mange av disse utgivelsene har blitt vurdert som noe av det beste bandet har lagd. 

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID rolling-stones[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ http://www.bbc.co.uk/news/entertainment-arts-26512226.
  3. ^ http://www.purevolume.com/XanderandThePeacePirates.
  4. ^ http://hangout.altsounds.com/news/125120-york-dolls-dancing-high-heels-album-march.html.
  5. ^ http://www.musicomh.com/reviews/albums/family-rain-volcano.
  6. ^ http://shop.midimusic.de/midifile-rolling-stones-2000-lightyears-from-home-a4060.html.
  7. ^ http://cleorecs.com/store/shop/stoned-a-psych-tribute-to-the-rolling-stones-lp/.
  8. ^ http://www.cdbaby.com/cd/lostsoulsvol2.
  9. ^ http://www.telegraph.co.uk/culture/culturenews/8065721/Keith-Richards-Mick-Jagger-has-been-unbearable-since-1980s.html.
  10. ^ http://www.contactmusic.com/discovery/music/discoveryx21x07x09.
  11. ^ http://www.npr.org/blogs/talk/2008/06/a_toast_using_every_word_to_ge.html.
  12. ^ http://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/03007760903142889.
  13. ^ http://musicfeeds.com.au/features/zeahorse/.
  14. ^ http://www.npr.org/2012/11/29/166114425/turning-up-the-volume-on-the-electric-blues.
  15. ^ http://www.bbc.co.uk/music/reviews/q5jw.
  16. ^ [https://www.nbcnews.com/pop-culture/pop-culture-news/rolling-stones-played-first-gig-50-years-ago-flna877838 Patrick Doyle: «The Rolling Stones played first gig 50 years ago» hos NBC News 12. juli 2012
  17. ^ https://dangerousminds.net/comments/mick_jagger_forms_group_1962 Faksimile av artikkelen i Jazz News hos Dangerous Minds]
  18. ^ Intervju fra 2009 med Mick Avory hos Kast Off Kinks
  19. ^ Intervju fra 2011 med Mick Avory hos Pennyblackmusic
  20. ^ a b «Ian Stewart: the sixth Rolling Stone». The Independent (på engelsk). Besøkt 19. april 2016. «He was 23 when he saw an advertisement in Jazz News on 2 May 1962, inviting musicians to join a rhythm'n'blues group. Stewart found himself auditioning with a blond guitarist called Brian Jones. They clicked, and decided to form a band. Days later, they were joined by a singer, Mick Jagger, and a lean-faced guitarist called Keith. With Dick Taylor and Mick Avory on bass and drums, they called themselves The Rollin' [sic] Stones; and debuted at London's Marquee Club on 12 July 1962.» 
  21. ^ «The Rolling Stones | Songs, Albums, Members, & Facts | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). 25. september 2024. Besøkt 17. oktober 2024. 
  22. ^ DeBord, Matthew. «The Rolling Stones just won their 3rd Grammy — and it was for an album that's one of their best». Business Insider (på engelsk). Besøkt 17. oktober 2024. 
  23. ^ Roshanian, Arya (6. oktober 2016). «Rolling Stones to Release First Album in More Than a Decade». Variety (på engelsk). Besøkt 17. oktober 2024. 
  24. ^ Ose 1993, s. 16.
  25. ^ «Anniversary of Mick Jagger and Keith Richards Dartford meeting - BBC News». BBC News (på engelsk). Besøkt 19. april 2016. 
  26. ^ Beast, The Daily. «Speed Read: 11 Juiciest Bits From Philip Norman’s Biography of Mick Jagger». The Daily Beast. Besøkt 19. april 2016. 
  27. ^ Wymans forsterker
  28. ^ Keith Richards: Livet (s. 102), forlaget Bazar, ISBN 978-82-8087-403-0
  29. ^ Ose 1993, s. 36-42.
  30. ^ Ose 1993, s. 67.
  31. ^ «Who/What is Nanker Phelge?». Rollingtimes.org. Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 19. april 2016. 
  32. ^ Ose 1993, s. 27.
  33. ^ Ose 1993, s. 20.
  34. ^ Dagen da Stones signerte kontrakt med Decca
  35. ^ Keith Richards: Livet (s. 161)
  36. ^ Keith Richards: Livet (s. 171-72)
  37. ^ Churchill, Michael (1. september 2013). «British Albums Chart - All Time Top 1000» (på engelsk). Lulu.com. Besøkt 19. april 2016. 
  38. ^ «The Rolling Stones tilbake til Fornebu». www.dagsavisen.no. Besøkt 19. april 2016. 
  39. ^ Aftermath rangert av Rolling Stone
  40. ^ Historien bak Paint it black
  41. ^ Keith Richards: Livet (s. 215-16)
  42. ^ Stephen Glover om lord Rees-Moggs leder i Times
  43. ^ Ose 1993, s. 126.
  44. ^ Richards og Capote på 1972-turneen
  45. ^ Robert Franks dokumentarfilm
  46. ^ Richard Simpson: «The daughter of Rolling Stones hellraiser Keith Richards», Daily Mirror 18. mai 2010
  47. ^ Keith Richards: Livet (s. 306)
  48. ^ Keith Richards: Livet (s. 492)
  49. ^ Keith Richards: Livet (s. 349)
  50. ^ «Keith Richards Meets the Mounties and Faces the Music». Rolling Stone. Besøkt 19. april 2016. 
  51. ^ Keith Richards timeline
  52. ^ Rita Bedard, Keith Richards «blinde engel»
  53. ^ Mick Jagger og den kanadiske statsministerfruen
  54. ^ Keith Richards: Livet (s. 387)
  55. ^ Keith Richards leaves hospital Irish Examiner, 11. mai 2006
  56. ^ Keith Richards Recovering From Surgery Arkivert 20. mai 2006 hos Wayback Machine. The Rolling Stones' offisielle nettsted, 8. mai 2006
  57. ^ «Charlie Watts: Rolling Stones drummer dies at 80» (på engelsk). BBC. 24. august 2021. Arkivert fra originalen 24. august 2021. Besøkt 24. august 2021. 
  58. ^ Stone, Rolling (16. februar 2024). «The 500 Greatest Songs of All Time». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 3. oktober 2024. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=The_Rolling_Stones&oldid=24749602»