Urgermansk

Urgermansk (forkortet urgerm.) er et rekonstruert urspråk i den germanske greina av det indoeuropeiske språktreet. Urgermansk er opphavet til alle germanske språk, blant andre tysk, engelsk, nederlandsk og skandinaviske språk.

Urgermansk delte seg i tre språkgrener i løpet av tiden fra 400-tallet før Kristus til det 400-tallet etter Kristus: østgermansk, nordgermansk og vestgermansk. Disse språkgrenene fortsatte å være i kontakt med hverandre i lang tid. 

De østgermanske språkene er utdødde, det mest kjente av dem er gotisk. Den nordgermanske grenen, urnordisk, delte seg i vestnordisk (gammelnorsk og islandsk) og østnordisk (svensk og dansk). Den vestgermanske grenen har en østlig (høytysk og nedertysk, deriblant nederlandsk) og en vestlig (engelsk, frisisk) del.

Ett av trekkene som definerer urgermansk er ferdigstillelsen av lydforskyvningen som kalles Grimms lov. Disse lydendringene fant sted i perioden da urgermansk gikk fra å være en dialekt av urindoeuropeisk (UIE) til å bli et eget språk. Sannsynligvis strakk disse endringene seg over flere hundre år, slik at urgermansk er en utviklingsfase som kan ha vart i nærmere tusen år, heller enn et godt definert språk. Slutten på den fellesgermanske perioden er starten av folkevandringstiden på 300-tallet etter Kristus.

Urgermansk er ikke direkte dokumentert i noen bevarte tekster, men har blitt rekonstruert ved hjelp av den komparative (sammenlignende) metode. Imidlertid finnes noen bevarte runeinnskrifter som man antar representerer et trinn i urnordisk eller sent urgermansk.^[1] Det finnes flere fra Vimose i Danmark (100-tallet e. Kr.), og en innskrift på Negauhjelmen (100-tallet f. Kr.). I tillegg finnes enkeltord transkribert i romerske kilder.

I artikkelen skrives rekonstruerte former med * (asterisk) foran.

Urgermansk hadde bare to syntetiske tider, preteritum (fortid) og presens (nåtid), til sammenligning var det seks eller syv i gresk, latin og sanskrit. Noen av disse ulikhetene hadde sin grunn i tap av bøyningsformer. Imidlertid er mange av tidene i andre språk, futurum (framtid), futurum exactum, sannsynligvis også pluskvamperfektum, nyvinninger i hvert av disse språkene og kom ikke opprinnelig fra urindoeuropeisk. Urgermansk utviklet en ny bøyningsklasse for verb, svake verb, som tilføyes en dental suffiks. Sterke verb har beholdt de indoeuropeiske bøyningene med avlyd.

Urgermansk utviklet seg fra tidlig urgermansk i løpet av førromersk jernalder i Nord-Europa. Urgermansk ble antakelig talt etter omtrent 500 før Kristus. Urnordisk, talt fra 100-tallet etter Kristus og senere, er fremdeles ganske likt rekonstruert urgermansk.

Ifølge Musset (1965) utviklet urgermansk seg i sørskandinavia (Danmark, Sør-Sverige og Sør-Norge), opphavsområdet til de germanske stammene.^[3] Det er mulig at indoeuropeisktalende folk først kom til sørskandinavia med stridsøkskulturen midt i det tredje årtusen før Kristus, som utviklet seg videre til den skandinaviske bronsealderkulturen i løpet av starten på det andre årtusen før Kristus.^{[trenger referanse]}

Ifølge Mallory er germanister «generelt sett enige om» at opphavsområdet til folk som talte urgermansk stemmer omtrent over ens med utstrekningen til Jastorfkulturen.^[4][5][6]

Tidlig germansk ekspansjon i førromersk jernalder (ca. 500 før Kristus til Kristi fødsel) satte talere av urgermansk i kontakt med La Tène-kulturen, hvor folk talte kontinental keltisk. Mange keltiske lånord i urgermansk er kjent.^[7] I det første hundreåret etter Kristus nådde den germanske ekspansjonen Donau og Oberrhein i sør, og germanske folk opptrer for første gang i historiske kilder. Omtrent på samme tid kom germansktalere (Oksywiekulturen, Przeworskkulturen) i kontakt med tidlige slaviske kulturer da de ekspanderte øst for Wisła, dette viser tidlige germanske lånord i urslavisk.

På 200-tallet hadde talere av sen urgermansk utbredt seg over et stort område, fra Rhinen til Dnjepr. I denne perioden deler urgermansk seg i flere språkgrupper.^[2] Samtidig starter de historisk kjente germanske folkevandringene. Den første sammenhengende teksten på et germansk språk er Wulfilas bibel, skrevet sent på 300-tallet på gotisk.

De tidligste lengre tekstene (fullstendige setninger, med verb) på urnordisk er kjent fra omtrent år 400, i runeinnskrifter. Tidlige vestgermanske tekster kjennes fra 400-tallet, de starter med den frankiske Bergakkerinnskriften.

Stamtreteorien er en lingvistisk utviklingsmodell som beskriver hvordan språk endrer form ettersom tiden går. De germanske språkene er kvistene på et tre hvor urgermansk utgjør en større grein av det indoeuropeiske treet, med urindoeuropeisk som rot. Innlån av ord fra andre språkgreiner til den germanske greina gjør den relative plasseringen til den germanske greina mindre klar enn andre greiners plassering. I løpet av utviklingen til fagfeltet historisk lingvistikk har ulike løsningsforslag blitt satt fram, men ingen er sikre, og alle kan diskuteres.^[klargjør]

Stamtreteorien anses av filologer bare for å være brukbar dersom språksamfunn ikke forblir i kontakt når språkene skiller lag. Tidlig indoeuropeisk hadde begrenset kontakt mellom de ulike språkgreinene, men den germanske språkfamilien viser en mindre trelignende oppførsel, ettersom noen av karaktertrekkene ble hentet inn fra nabospråk tidlig i utviklingen, snarere enn fra direkte språklige forgjengere. Det språklige mangfoldet i den vestgermanske greina utviklet seg spesielt lite treaktig.^[8]

Forskerne er stort sett enige^[9] om at man kan benytte betegnelsen urgermansk fra omtrent 500 f. Kr. Det hypotetiske språklige bindeleddet mellom urindoeuropeisk og 500 f. Kr. kalles førurgermansk. Om man vil inkludere dette tidlige stadiet i betegnelsen urgermansk er et definisjonsspørsmål.

Lingvisten Winfred P. Lehmann anså Jacob Grimms «første germanske lydforskyving», eller Grimms lov og Verners lov, for å være førurgermansk, og mente at øvre grense (det vil si starten på urgermansk) skulle defineres ved at trykket ble låst fast i rotstavelsen av et ord, typisk den første stavelsen.^[10] Urindoeuropeisk hadde flyttbart tonelag med veksling mellom høye og lave toner,^[11] og i tillegg flyttbar betoning, som avhang av stavelseslengden i ordene.

At trykket ble låst fast førte til lydendringer i ubetonte stavelser. For Lehmann var nedre grense (altså slutten av urgermansk) det at utlydende -a eller -e i ubetonte stavelser falt bort. For eksempel sen urindoeuropeisk *wóyd-e > gotisk wait, «veit». Antonsen var enig med Lehmann i den øvre grensen,^[12] men fant seinere bevis i form av en runeinnskrift for at -a ikke hadde falt bort: ékwakraz ... wraita, «Jeg, Wakraz, ... skrev (dette)». Han sier: «Vi må derfor lete etter en ny nedre grense for urgermansk.»^[13]

Antonsen deler urgermansk i en tidlig og en sein fase. Den tidlige fasen omfatter fastlåsingen av trykket og de resulterende «spontane vokalforskyvningene», mens den seine fasen defineres av ti kompliserte regler som bestemmer endringer i både vokaler og konsonanter.

Rundt 250 f. Kr. hadde urgermansk delt seg inn i fem grupper: to i vest og nord, og én i øst.

Endringene som beskrives under er kjente, eller man antar at de har funnet sted i utviklingen av urgermansk. Her brukes «urgermansk» som et utvidet begrep som omfatter utviklingen fra slutten av urindoeuropeisk til det språktrinnet der urgermansk begynte å deles opp i dialekter som ikke var gjensidig forståelige. Endringene er listet opp i grovt sett kronologisk rekkefølge, med endringer som virker på resultatet av tidligere endringer lengre ned i lista. Språktrinnene som er skilt ut og endringene som forbindes med hvert språktrinn støtter seg i stor grad på Ringe 2006, kapittel 3, The development of Proto-Germanic (norsk: «Utviklingen av urgermansk»).^[14] Ringe oppsummerer der vanlige faglige begreper og ordbruk.

Dette språktrinnet startet med at det utviklet seg en dialekt, kanskje mens før-urgermansk fremdeles var del av den urindoeuropeiske dialektfloraen. Det inneholdt mange nyvinninger som i varierende grad var felles med andre indoeuropeiske språkgreiner, antakelig på grunn av geografisk kontakt. Det ville vært gjensidig språkforståelse med andre dialekter i en periode. Før-urgermansk utviklet seg allikevel i sin egen retning, enten det var som dialekt eller språk.

Tidlig urgermansk begynte som en dialekt av urindoeuropeisk (UIE), kjennetegnet ved at den hadde mistet laryngalene UIE hadde. Dialekten hadde fem lange og seks korte vokaler, i tillegg én eller to overlange vokaler. Konsonantsystemet var som i UIE, men uten palatovelarer og laryngaler. Allikevel var tidlig urgermansk klart forskjellig fra det egentlige UIE, som følge av tapet av stavelsesbærende sonanter.

Det kan fremdeles ha vært mulig å forstå og gjøre seg forstått for brukere av andre språk nedstammet fra UIE, men med en viss vanskelighet. Dette var perioden da urgermansk virkelig skilte lag med andre indoeuropeiske språk, starten på selve urgermansk, med alle de lydforandringene som nå anses å utgjøre definisjonen av den germanske språkgreina.

Dette språktrinnet omfatter ulike konsonant- og vokalforskyvninger. Det vekslende trykket som var nedarvet fra UIE ble byttet ut med standardbetoning av første stavelse i roten av ordet, som igjen var starten på tapet av ubetonte stavelser.

Ved dette språktrinnet hadde germansk skilt seg ut som en egen grein på språktreet, og hadde gjennomgått mange av lydendringene som kom til å gjøre de seinere språklige etterkommerne gjenkjennelige som germanske språk. Språket hadde forskjøvet konsonantbeholdningen fra et system som hadde mange plosiver til et som hovedsakelig hadde frikativer. Tonelagene fra UIE hadde blitt endret til forutsigbar betoning på første stavelse, og to av vokalene hadde falt sammen. Betoningen hadde allerede begynt å føre til bortfall av ubetonte stavelser, og dette skulle komme til å fortsette i de språklige etterkommerne av urgermansk. Sein urgermansk omfattet den gjenstående utviklingen inntil språket delte seg opp i dialekter, og hovedtrekkene er utviklingen av nasale vokaler og begynnelsen på omlyd. Omlyden er et karaktertrekk ved germanske språk.

Det rekonstruerte urgermanske ordforrådet inkluderer et antall av grunnleggende ord (som viser til blant annet deler av kroppen, dyr og naturen) som tolkes som ikke-indoeuropeiske av opprinnelse, hvilket antyder et ordforråd påvirket av en tidligere befolkningsgruppe i det nordlige Europa. Mekanismene i denne påvirkningen er ukjent, det kan ganske enkelt være lån, eller kanskje bibeholdelse av gamle ord av folk som overtok urgermansk som deres nye språk. Sigmund Feist var den første til å foreslå dette (i 1932), men teorien har i nyere tid fått mindre oppslutning ettersom flere indoeuropeiske ordrøtter er blitt funnet.

Noen lånord i ikke-germanske nabospråk er antatt å ha blitt lånt fra germansk i løpet av den urgermanske fasen.

Innlån til urgermansk fra andre språk, eller lån fra urgermansk til andre språk kan gis en relativ datering ved å finne ut hvilke germanske lydlover som har virket på dem. Det er ikke mulig å bruke lån til å etablere noen absolutt kronologi fordi vi ikke kjenner de nøyaktige tidspunktene for lån eller lydlovene.

De fleste lån fra keltisk ser ut til å ha skjedd før eller i løpet av den germanske lydforskyvningen.^[7][25] For eksempel ble ordet *rīks ‘hersker’ lånt fra keltisk *rīxs ‘konge’ (rot *rīg-), med g → k.^[26][27] Ordet er åpenbart ikke germansk, fordi UIE *ē → ī ikke er typisk for germanske, men for keltiske språk. Et beslektet ord i bokmål er 'rike' (stat, land).^[27] Et annet lån er *walhaz ‘utlending; kelter’ fra det keltiske stammenavnet Volcae med k → h og o → a. Andre lån som sannsynligvis stammer fra keltisk er

• *ambahtaz ‘tjener’,
• *brunjo ‘brynje’,
• *gislaz ‘gissel’,
• *īsarną ’jern’,
• *lēkijaz ‘lege’,
• *laudą ‘bly’,
• *Rīnaz ‘Rhinen’ og
• *tūnaz, tūną ‘befestet innhegning’.^[7][28]

Disse ordene ble sannsynligvis lånt inn i løpet av de keltiske Hallstatt- og tidlige La tène-kulturene, da kelterne hersket over Sentral-Europa. Det er snakk om en periode på flere århundrer.

Fra østiranske språk kom

• *hanapiz 'hamp' (sammenlign med khotanesisk kaṃhā, ossetisk gæn(æ) 'lin'),^[29]
• *humalaz, humalǭ ‘humle’ (sammenlign ossetisk xumællæg),
• *keppǭ ~ skēpą ‘sau’ (sammenlign persisk čapiš 'årsgammelt kje'),
• *kurtilaz 'tunika' (sammenlign ossetisk k^wəræt ‘skjorte’),
• *kutą ‘hytte’ (sammenlign persisk kad ‘hus’),
• *paidō ‘kappe’,^[30]
• *paþaz ‘sti’ (sammenlign avestisk pantā, genitiv pathō) og
• *wurstwa ‘arbeid’ (sammenlign avestisk vərəštuua).^[31]

Ordene kan ha blitt overført direkte av skyterne fra det ukrainske slettelandet. Grupper av skytere kom inn i Sentral-Europa via Donau og dannet Vekerzugkulturen på den pannoniske sletta (sjette og femte århundre før Kr.). Eller ordene kan ha blitt overført i seinere kontakt med sarmaterne, som fulgte den samme ruta.^[32] Det er usikkert om *marhaz 'hest' blei lånt inn direkte fra skyto-sarmatisk eller via keltisk.

I ikke-germanske språk som ble talt i nærliggende områder til det germanske språkområdet kjenner vi en rekke låneord som antakelig har blitt lånt fra urgermansk.

Den største påvirkningen har vært på østersjøfinske språk, som har mottatt hundrevis av urgermanske eller før-urgermanske låneord.^[33][34] Kjente eksempler omfatter urg. *druhtinaz ‘krigsherre’ (sammenlign finsk ruhtinas), *hrengaz (seinere *hringaz) ‘ring’ (sammenlign finsk rengas, estisk rõngas),^[35] *kuningaz ‘konge’ (sml. finsk kuningas),^[1] *lambaz ‘lam’ (sml. finsk lammas),^[36] *lunaz ‘løsepenger’ (sammenlign finsk lunnas).

Låneord til de samiske språkene, baltiske språk og slaviske språk er også kjent.

• Se hovedartikkel: Den germanske substrat-hypotesen

Begrepet substrat slik det brukes i forbindelse med urgermansk viser til leksikalske og fonologiske enheter som ikke ser ut til å være nedarvet fra urindoeuropeisk. Substratteorien postulerer at elementene kom fra en tidligere populasjon som forble boende blant indoeuropeerne, og som hadde nok påvirkningskraft til å viderebringe deler av sitt eget språk. Teorien om et ikke-indoeuropeisk substrat ble først foreslått av Sigmund Feist.^[37][38]

Det har blitt foreslått^{[trenger referanse]} at urgermansk kan å ha oppstått som et kreolspråk på grunn av den kulturelle blandingen i de geografiske statiske befolkningsgruppene. Imidlertid reflekterer vanligvis ikke kreolske språk den bøyde karakter og de ensartede formene i germanske språk.^{[trenger referanse]}

Det har også blitt foreslått^{[trenger referanse]} at urgermansk oppsto som en hybrid mellom to indoeuropeiske dialekter, en av kentum-type og en av satem-type, skjønt de begge ville ha vært gjensidig forståelige på den tiden da kryssingen skjedde. En krysning mellom slike gjensidig forståelige språk kalles en koiné. Denne hypotesen kan hjelpe å forstå vanskelighetene med å finne den rette plasseringen av germansk innenfor den indoeuropeiske familie.^{[trenger referanse]} Imidlertid er germanske språk vanligvis klassifisert som kentum-språk med henvisning til at urindoeuropeisk *ḱ har utviklet seg til urgermansk *h i henhold til Grimms lov.^{[trenger referanse]}

Rekonstruksjonene er tentative, og flere varianter med varierende ulikhet finnes. Alle rekonstruerte former er markert med en asterisk (*).

Urgermansk hadde seks kasus, tre grammatiske kjønn, tre tall, tre modi (indikativ, konjunktiv (tilsvarer optativ i urindoeuropeisk), imperativ), og to grammatiske "stemmer" (aktiv og passiv). Dette er rimelig likt som latin, gresk og middelindoarisk omkring 200 e. Kr.

Substantiv og adjektiv ble bøyd i (minst) seks kasus: vokativ, nominativ, akkusativ, dativ, instrumentalis og genitiv. Lokativ hadde falt sammen med dativ, og ablativ kan ha falt sammen med enten genitiv, dativ eller instrumentalis. Det finnes allikevel rester av tidligere lokativ og ablativ i noen få pronominale og adverbiale former. Pronomen ble bøyd på samme måte, men uten en egen vokativ form. Instrumentalis og vokativ kan bare rekonstrueres i entall. Instrumentalis overlever kun i vestgermanske språk, og vokativ kun i gotisk.

Verb og pronomen hadde tre tall: entall, dualis og flertall. Dualis i pronomen overlevde inn i alle de eldste språkene, mens dualis i verb kun fantes i gotisk, og de (antatte) nominale og adjektiviske dualisformene gikk tapt før de eldste overleverte kildene.

Substantivenes bøyningsmønster ble til en stor grad arvet fra urindoeuropeisk. De viktigste stammene var /a/, /ō/, /n/, /i/ og /u/. De tre første var særlig viktige, og fungerte som grunnlag for adjektivbøyningen; det var en tendens til at substantiver i alle andre klasser ble trukket inn i disse. De to første hadde varianter med henholdsvis /ja/ og /wa/, og /jō/ og /wō/. Opprinnelig ble disse bøyd akkurat som de andre substantivene i bøyningsklassen, men senere lydforandringer gjorde at disse variantene hadde en tendens til å skille seg ut som egne underklasser. /n/-stammene hadde mange underklasser, deriblant /ōn/ (hankjønn og hunkjønn), /an/ (intetkjønn) og /īn/ (hunkjønn, stort sett abstrakte substantiv). Det fantes også en mindre klasse rotsubstantiv (som sluttet på ulike konsonanter), substantiv som betegnet forhold (sluttet på /er/) og intetkjønnssubstantiv på /z/ (denne klassen ble sterkt utvidet på tysk).

Adjektiv samsvarsbøyes med substantiv i kasus, tall og kjønn. Adjektiv utviklet seg til en sterk og en svak bøyning, i utgangspunktet hadde de henholdsvis ubestemt og bestemt betydning. Fordi den svake bøyningen hadde bestemt betydning, kom den til å bli brukt sammen med demonstrativer og bestemte artikler i datterspråkene. Begrepene «sterk» og «svak» baserer seg på seinere utvikling av disse bøyningsklassene i språk som tysk og gammelengelsk, hvor sterk bøyning har tydeligere endelser^[klargjør]. I eldre germanske språk, som gotisk, har ikke begrepene noen relevans.

Den sterke bøyningen var basert på en kombinasjon av substantivenes /a/- og /ō/-stammer med urindoeuropeiske pronominalendelser, den svake var basert på substantivenes /n/-stamme.

Urgermansk hadde bare to verbtider (fortid og nåtid), sammenlignet med 5-7 i gresk, latin, urslavisk og sanskrit. En del av forskjellen kommer av tap av verbtider som fantes i urindoeuropeisk. Donald Ringe antar at urgermansk tidlig mistet imperfektum, som fantes i urindoeuropeisk (dette skjedde også i de fleste andre greinen i språktreet). Senere skal aspektene presens og aorist ha falt sammen, og det samme skjedde med modusene indikativ og konjunktiv.

Mange av verbtidene i andre språk er ikke direkte beslektet med hverandre, og representerer egne innovasjoner i hvert språk. Det kan altså hevdes at urgermansk snarere har unnlatt å danne nye verbtider heller enn å at det har tapt eksisterende verbtider.^{[trenger referanse]}

Verb i urgermansk var delt inn i to hovedgrupper: sterke og svake, avhengig av hvordan fortidsformen dannes. Tempus i sterke verb markeres ved hjelp av avlyd (det vil si at vokalen i rota varierer) og/eller reduplikasjon, mens det i svake verb markeres med dentalendelse. Sterke verb blir delt inn i sju hovedklasser, mens svake deles inn i fem. En ytterligere liten, men viktig, gruppe dannet presensformene fra urindoeuropeisk perfektum, og fortidsformene som svake verb - de kalles preterito-presentiske verb.

Urgermanske verb har tre moduser: indikativ, konjunktiv og imperativ. Konjunktiv stammer fra urindoeuropeisk optativ. Indikativ og konjunktiv konjugeres fullstendig i nåtid og fortid, mens imperativ kun eksisterte i nåtid, og ikke hadde førstepersonsformer.

Urgermanske verb hadde to "stemmer", aktiv og passiv, sistnevnte fra urindoeuropeisk mediopassiv. Urgermansk passiv fantes kun i nåtid.

De fleste sterke verb i urgermanske ble dannet fra en verbalrot, mens svake verb stort sett ble dannet fra et eksisterende substantiv, verb eller adjektiv. For eksempel var en stor undergruppe av de svake Klasse I-verbene kausative verb.

Som i andre indoeuropeiske språk kunne et urgermansk verb ha preverb (forstavelser), som endret betydningen til verbet (for eksempel *fra-werþaną ("å dø") i motsetning til *werþaną ("å bli"). I urgermansk var preverbet fremdeles et klitikon som kunne skilles fra verbet (slik var det også i gotisk).

Verbeksempel: *nemaną ("å ta" - sterkt verb i 4. klasse).

• Antonsen, E. H. (1965): On Defining Stages in Prehistoric Germanic, Language 41, 19ff.
• Bennett, William H. (1980): An Introduction to the Gothic Language. New York: Modern Language Association of America.
• Campbell, A. (1959): Old English Grammar. London: Oxford University Press.
• Cercignani, Fausto, Indo-European ē in Germanic, i Zeitschrift für vergleichende Sprachforschung, 86/1, 1972, 104–110.
• Cercignani, Fausto, Indo-European eu in Germanic, in Indogermanische Forschungen, 78, 1973, 106-112.
• Cercignani, Fausto, Proto-Germanic */i/ and */e/ Revisited, in Journal of English and Germanic Philology, 78/1, 1979, 72-82.
• Cercignani, Fausto, Early Umlaut Phenomena in the Germanic Languages, in Language, 56/1, 1980, 126-136.
• Krahe, Hans and Meid, Wolfgang (1969): Germanische Sprachwissenschaft, 2 bind. Berlin: de Gruyter.
• Lehmann, W. P. (1961): A Definition of Proto-Germanic, Language 37, 67ff.
• Mallory, J.P. (1989). In Search of the Indo-Europeans (på engelsk). Thames and Hudson. 
• Polomé, Edgar C. (1992). Recent Developments in Germanic Linguistics (på engelsk). John Benjamins Publishing. ISBN 978-90-272-3593-0. 
• Ramat, Anna Giacalone and Paolo Ramat (red.) (1998): The Indo-European Languages. Routledge. ISBN 0-415-06449-X.
• Ringe, Donald A. (2006). From Proto-Indo-European to Proto-Germanic (på engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-955229-0. 
• Stevenson, Victor, oversatt og bearbeidet av Hoff, Truls og Endresen, Rolf Theil (1985): Ordenes historie. Grøndahl. ISBN 82-504-0715-6 [grei, ikke-akademisk innledning til språkhistorie].
• Voyles, Joseph B. (1992). Early Germanic Grammar (på engelsk). London: Academic Press. ISBN 0-12-728270-X.