Slaget ved Thermopylene

Xerxes I, konge av Persia, hadde i årevis forberedt seg på å fortsette perserkrigene som ble startet av hans far Dareios I. Etter fire års forberedelser ankom den persiske hæren og marinen Lilleasia i 481 f.Kr.^[1] En bro av skip ble lagt ved Abydos i Hellesponten. Dette gjorde det mulig for landhæren å krysse Stredene. Herodot, som skrev den første historien om krigen, beskrev størrelsen på Xerxes' hær som følger:

Dette tallet må nesten dobles hvis hjelpestyrkene skal medregnes, for Herodot nevner at den totale styrken var på 5 283 220 menn^[5], et estimat som er benektet av moderne historikere. Poeten Simonides fra Keos som levde omtrent på samme tid, snakker om en styrke på fire millioner. Ktesias skrev en historie om Persia med persiske kilder som dessverre ikke har overlevd frem til i dag, og kommer med et estimat på 800 000. Moderne historikere har kommet med flere forskjellige beregninger, basert på kunnskap om det persiske militærsystemet, deres logistiske kapasitet, det greske landskapet, og forsyninger langs hærens invasjonsrute.

En skole benekter alle tall i antikke kilder for å være en overdrivelse fra seierherrenes side. Basert på analyser av de ressurser som var tilgjengelig for hærer i oldtiden, bestod den persiske hæren av mellom 60 000 og 120 000 krigere, i tillegg til en avdeling av ikke–krigere, som stort sett var tjenere for kongen og den persiske adelen. Den øvre grensen var på 250 000 landsoldater. Hovedgrunnen til at disse tallene blir fremsatt av historikerne er mangelen på vann. En britisk general fra første verdenskrig, sir Fredrick Maurice, var den første som hevdet at den persiske hæren ikke kunne ha overgått 175 000 på grunn av mangelen på vann.

En annen skole hevder at de antikke kildene gir realistiske tall. Ifølge noen tekster hadde grekerne mot slutten av slaget ved Plataiai 110 000 (Herodot) eller 100 000 (Pompeius) mann: 38 700 hoplitter og 71 300 eller 61 300 peltaster, forskjellen var trolig 10 000 heloter. I dette slaget møtte de, ifølge Herodot, en styrke på 300 000 persere og 50 000 greske allierte. Dette gir forholdet 3 mot 1, som mange av skolens støttespillere hevder er et realistisk forhold.

Ifølge Herodot bestod den greske hæren av følgende:^[6]

Til dette tallet må 1 000 lakedaimonere legges til som ble nevnt av Diodorus Siculus^[7], og trolig 800 hjelpetropper fra andre greske byer. Diodorus hevder at 4 000 var det totale antallet greske tropper, mens geografen Pausanias hevder at det var 11 200.^[8] Dagens historikere som finner Herodot mer troverdig, antar et antall på 7 000 menn.

Etter at ekspedisjonen til Hellas hadde kommet i gang, sendte Xerxes sendebud til alle stater der de ble tilbudt goder hvis de overga seg og ba for sin egen del om vann og jord til bytte. Mange av de mindre statene overga seg. Athenerne kastet de persiske representantene ned i en grop, mens spartanerne kastet sendebudene de mottok i en brønn og hånet dem med kommentaren: «Grav det ut selv.»

De to ledende statene, Sparta og Athen, fikk snart støtte fra andre stater. Flere representanter fra greske bystater møttes til en kongress i Korinth på senhøsten i 481 f.Kr.^[9], og en konføderasjon av greske bystater ble dannet. Det er ingen bevis for at det var én stat som var i føringen. Herodot kaller dem bare «grekerne» eller «grekerne som har samlet seg.» Det var hovedsakelig en defensiv konføderasjon som skulle sørge for at Hellas stod samlet mot den persiske invasjonshæren.

Den persiske armeen møtte først en samlet spartansk og athensk styrke på 10 000 hoplitter ledet av Euanetus og Themistokles ved Tempe. Da Xerxes hørte dette, sendte han en hær gjennom Sarantaporostredet som var ubeskyttet. Hoplittene, advart av Aleksander I av Makedonia, flyktet fra passet.^[10] De allierte grekerne forutså at den neste strategiske flaskehalsen der perserne kunne bli stoppet var Thermopylene.^[11] De bestemte seg for å beskytte dette stedet også og å sende en flåte til Artemistempelet i Efesos, en maritimt flaskehals. Xerxes' hær fikk sine forsyninger sjøveien.

Den greske strategien ble bekreftet av en taler senere det samme århundre:

Mens grekerne viste disse indikasjonene [på å gå overgi seg til perserne], gikk athenerne ombord i sine skip og dro for å forsvare Artemis, mens lakedaimonerne og noen av deres allierte dro til Thermopylene i tro om at det smale området kunne gjøre det mulig å forsvare passet.^[12]

Noen historikere fra nyere tid som for eksempel Hermann Bengtson, hevder at formålet til landstyrken var å bremse den persiske hæren, mens den persiske marinen ble slått til sjøs. En annen teori er at landstyrkene var ment å holde de persiske styrkene i nord så lenge som mulig slik at den kunne bli slått ved utmattelse, epidemi og matmangel.^[13]

Enkelte har hevdet at athenerne følte seg sterk nok til å stoppe perserne med den lille styrken og Leonidas' tilstedeværelse, ellers hadde de forlatt byen og sendt hele hæren til Thermopylene. Vi vet om et tilfelle der en liten gresk styrke klarte å stoppe en invasjonshær. I 353-352 f.Kr. klarte 5 000 athenske hoplitter og 400 ryttere å stoppe styrkene til Filip II av Makedonia.

Herodot er ganske tydelig på temaet. Han sier at «styrkene som Leonidas hadde med seg fra Sparta, var trolig oppmuntrende for de allierte og hindret dem i å gå over til mederne».^[14]

Den spartanske kongen ble satt til å lede de greske allierte ved Thermopylene.^[15] Herodot hevder at årsaken var at Leonidas var vidt beundret av soldatene. Han var overbevist om at han gikk i en sikker død, noe han ikke hadde vært om han hadde trodd at styrkene han hadde fått var store nok til seier. Han valgte kun menn som hadde sønner som var gamle nok til å ta over familien. Plutark nevner at Leonidas I skal ha sagt til sin kone før han reiste, på hennes spørsmål om hva hun skulle gjøre etter han hadde dratt: «Gift deg med en god mann, og få gode barn».

Et annet vanlig ordtak blant spartanske kvinner var: «Kom hjem med eller på ditt skjold». Dette betydde at soldaten enten skulle komme hjem som seierherre (med skjoldet) eller død, dvs båret vekk fra slagstedet (på skjoldet), fremfor å flykte fra slaget ved å kaste skjoldet da det var alt for tungt til å kunne bæres mens en sprang.

På denne tiden bestod passet ved Thermopylene av en veibane langs kysten av Malisgulfen, så smal at bare en hestevogn kunne passere om gangen.^[16] På sørsiden av passet var det klipper, mens gulfen var på nordsiden. Langs veien var det tre innsnevringer (pylai), og ved midten var det en kort mur, bygd av fokiserne i det forrige århundre som forsvar mot thessaliske invasjoner.^[17] Navnet «de varme portene» kommer av de varme kildene i nærheten.

I dag er passet annerledes på grunn av utfylling av Malisgulfen. Den gamle veibanen kommer frem ved foten av høydene rundt sletten. Det er den dag i dag en viktig forsvarsposisjon for hæren.^[18][19]

Da den persiske hæren nådde inngangen til Thermopylene, samlet grekerne sammen et konsil. Peloponneserne foreslo en tilbaketrekning til hjemområdene og forsvare Peloponnes der. De visste selvfølgelig at perserne måtte beseire athenerne før de kom fram til Peloponnes. Fønikerne og lokrierne som hadde sine stater i nærheten, foreslo å stå imot og forsvare Thermopylene. Leonidas fant det best å holde seg til den sistnevnte planen.

I mellomtiden kom perserne til passet og sendte en speider for å rekognosere. Grekerne lot ham få komme til basen og observere. Perserne og Xerxes fant det svært underholdende det speideren hadde å fortelle om størrelsen på den greske hæren og at spartanerne var opptatt med gymnastikk (kalostenhos) og å gre håret (spartanerne hadde langt hår). Demaratos spurte om råd av en greker som var stasjonert hos perserne og fikk til svar at spartanerne forberedte seg til slag og at det var et ritual fra deres side å pryde håret før man gikk ut i krig. De var de modigste mennene i hele Hellas, ble han fortalt, og de var bestemt på å forsvare passet.

Xerxes var skeptisk. Ifølge en beretning sendte han emissærer til de greske styrkene. Til å begynne med spurte han Leonidas om å gå over på persernes side i bytte mot at han skulle få bli konge over hele Hellas. Leonidas svarte:

Hvis du visste hva som er bra i livet, hadde du ikke hatt et ønske om utenlandske ting. For meg er det bedre å dø for Hellas enn å bli monark over mine landsmenn.^[20]

Deretter ba Xerxes ham litt skarpere om å legge ned våpnene. Til dette gav Leonidas det kjente svaret:

Molon labe! - Μολών Λαβέ

som betyr «kom og ta dem». Dette sitatet har blitt gjentatt av mange senere generaler og politikere som et forsøk på å uttrykke grekernes bestemthet og vilje til å ofre seg fremfor å overgi seg uten kamp. Det er i dag emblemet til den greske hæren.^[21]

Xerxes ventet fire dager på at de greske styrkene skulle splittes. Den femte dagen beordret kongen mederne og cisserne til å ta grekerne til fange og bringe dem til ham.

Xerxers sendte mederne først, trolig på grunn av deres heltemot, eller som Diodorus Siculus har antydet^[22], fordi han ønsket at de skulle bære hovedbyrden av angrepet (mederne hadde akkurat blitt erobret av perserne).

Mederne som skulle ta grekerne til fange, befant seg snart i et frontalangrep. Grekerne hadde stasjonert seg på begge sider av den gjenoppbygde fønikiske muren.

Detaljer rundt taktikken er uklar, grekerne var trolig oppstilt i en falanksformasjon, en vegg av overlappende skjold med utstående spyd som strakte seg tvers over hele passet. Herodot forteller at enhetene fra hver stat sto samlet hver for seg. Perserne, bevæpnet med piler og korte spyd, kunne ikke komme seg gjennom de lange spydene til den greske falanksen. De lett beskyttede persiske soldatene hadde lite å stille opp mot de langt bedre beskyttede og disiplinerte greske hoplittene.

Grekerne tok i bruk et knep for å overliste perserne, de lot som om de trakk seg tilbake, for deretter å gjøre et motstøt mot de angripende mederne. På denne måten drepte de så mange medere at Xerxes, blir det fortalt, skal ha hoppet opp tre ganger fra stolen han satt i og betraktet slaget. Ifølge Ktesias skal den første bølgen ha bestått av 10 000 soldater, ledet av Artapanus.

Sent den andre dagen, idét kongen planla neste trekk, fikk han et tips fra en malier ved navn Efialtes om en omvei rundt Thermopylene, og Efialtes tilbød seg å være guide. Efialtes var motivert av ønsket om en belønning, men ble senere myrdet.

Omveien gikk øst for den persiske leiren, langs ryggen av fjellet Anopia, bak klippene som flankerte passet. Veien delte seg, der en del gikk til Fokis, mens den andre gikk til Malisgulfen. Leonidas hadde stasjonert 1 000 fokisere til å vokte denne veien. Grekerne som voktet veien ble overrumplet av perserne som ankom passet, de var ikke forberedt til et motangrep på en slik styrke.

Hydarnes fryktet at det var spartanerne som voktet passet, men fikk vite at det ikke var tilfellet av Efialtes. I et ønske om å ikke gå inn i et stormangrep, iverksatte Hydarnes en taktikk som senere skulle vise seg å være den avgjørende: han beordret et «pilregn» mot de voktende grekerne. Fokiserne trakk seg tilbake til toppen av fjellet der de skulle gjøre en siste motstand. Perserne satte kursen mot Alpenus. For denne hendelsen fikk navnet Efialtes en varig skamplett: Det betyr «mareritt» og er synonymt med «forræder» på gresk.^[23]

Ingen av trekkene til perserne kom som en overraskelse på Leonidas. Fra flere hold ble han informert om alle bevegelsene perserne foretok.

Da Leonidas hørte at fokiserne hadde falt, sammenkalte han et råd ved daggry. Under dette møtet argumenterte noen grekere for å trekke seg tilbake på grunn av den overveldende persiske styrken, mens andre insisterte på å stå fast. Etter møtet trakk mange av de greske styrkene seg tilbake og reiste hjem. Herodot hevder at Leonidas velsignet deres avgang med en ordre, men Herodot kommer også med den alternative forklaringen at de greske styrkene trakk seg uten Leonidas' samtykke. Spartanerne hadde inngått et løfte om å kjempe til døden, mens thebanerne ble holdt som gissel. En kontingent på rundt 700 thespiere ledet av general Demofilos nektet å forlate slaget med de andre grekerne, og valgte heller å stå sammen med spartanerne.

Grekerne marsjerte lenger frem for å møte perserne i en bredere del av passet i et forsøk på å drepe så mange persere de kunne. De kjempet med spyd så lenge de holdt og skiftet deretter til xiphoi (kortsverd). I denne kampen, forteller Herodot, falt to brødre av Xerxes, Abrocomes og Hyperanthes. Leonidas skal også ha falt i denne trefningen. Leonidas ble senere gravlagt ved Thermopylene, og gravstenen skal ha vært en løve av stein.

Da grekerne mottok informasjon om at Efialtes og de Udødelige var underveis, trakk de seg tilbake og stilte opp på en liten bakketopp bak muren. Thebanerne under Leontiades overgav seg, men noen av dem ble drept før overgivelsen ble akseptert. Ifølge Herodot^[24], sloss noen av de gjenværende grekerne med hendene og tennene. Xerxes beordret at bakketoppen skulle omringes, og perserne sendte av sted pilregn, helt til den siste greker var død. Moderne arkeologer har funnet bevis for pilregnet mot slutten.^[25]

Da kroppen til Leonidas ble funnet av perserne, beordret Xerxes i raseri på grunn av det store tapet han hadde gjennomgått, at hodet skulle kuttes av og kroppen korsfestes. Dette var en svært uvanlig prosedyre for perserne, de hadde for vane å behandle fiender som hadde kjempet tappert, med ære.^[26] Xerxes var kjent for sitt temperament som da han fikk Hellesponten pisket fordi den ikke ville adlyde ham.^[27]

Etter at perserne hadde forlatt slagstedet, samlet grekerne sine falne medsoldater og gravla dem på bakketoppen der de hadde falt. En steinløve ble reist til minne om Leonidas. Førti år etter slaget ble Leonidas' levninger brakt fra Thermopylene til Sparta der han igjen ble gravlagt, og begravelsesleker ble holdt hvert år til hans minne.^[28]

Det samtidige sjøslaget ved Artemisium var uavgjort, hvorpå den athenske flåten trakk seg tilbake. Perserne hadde kontrollen over Egeerhavet og hele Hellas så langt sør som Attika. Spartanerne forberedte derimot seg på å forsvare landtangen ved Korint og Peloponnes, mens Xerxes inntok Athen hvis innbyggere allerede hadde flyktet til øya Salamis. I september slo grekerne perserne i det avgjørende slaget ved Salamis som førte til Xerxes' tilbaketog. Den gjenværende persiske armeen under ledelse av Mardonios ble slått i slaget ved Plataiai av en samlet gresk armé, nok en gang ledet av spartanerne under kong Pausanias.

Slaget ved Thermopylene blir av ettertiden ofte vurdert som en legendarisk demonstrasjon av heltemot, hvor en sterkt underlegen styrke i flere dager holdt tilbake en overlegen persisk hær som ifølge Herodot besto av 2,6 millioner krigere (i tillegg til et like stort antall støttepersonell). I virkeligheten var slaget et militært strategisk nederlag; topografien ved det smale passet, og forberedelsene grekerne hadde gjort, tilsa at det egentlig var forsvarerne som hadde overtaket. At perserne brøt igjennom gjorde at grekerne måtte oppgi sin overordnede strategi om å holde perserne tilbake både ved Thermopylene og Artemisium-stredet. Etter slaget ved Thermopylene erobret perserne det meste av Hellas, inkludert Athen (som ble evakuert), og det var først et år senere at grekerne fikk tvunget fienden ut av landet.

Legenden om Thermopylene, ifølge Herodot, skal ha det til at Sparta konsulterte orakelet ved Delfi før de gikk i krig mot den persiske arméen. Orakelet, er det sagt, skal ha uttrykt følgende profeti i heksametervers[1]:

O eder menn som dveler i gatene i Lakedaimon!

Enten blir deres storslåtte by plyndret av Perseus' barn,

Ellers, i bytte, må alle i Lakonia

Sørge over tapet av en konge, etterkommer av den store Herakles.

Han kan ikke bli bekjempet av verken en okses eller løves mot,

Stri som de kan være; han er mektig som Jupiter; det er ingenting som kan ham stanse,

Før han har nådd sitt bytte, deres konge, eller deres praktfulle by.

I hovedsak advarte oraklet om at enten ble Sparta erobret og etterlatt i ruiner, eller en av deres to konger måtte ofre livet for å redde henne.

Basert på Herodots Historie bok VII kan tidspunktet for Efialtes' forræderi og persernes vandring over passet bli datert til september 480 f.Kr. I uvisshet om terrenget måtte perserne ha en form for belysning, men de kunne ikke bruke fakler, for da hadde de avslørt sine intensjoner. Derfor ventet de til fullmåne da passet ville bli naturlig opplyst. I bok VII nevner Herodot solformørkelsen som fant sted da perserne krysset Hellesponten. Ved å kalkulere hvor langt den persiske hæren kunne bevege seg hver dag, kan man estimere at slaget fant sted i september 480 f.Kr. Og ved å bruke månekalenderen, kan datoen for forræderiet bli datert til 18., 19. eller 20. september 480 f.Kr.

• Herodot, Historie ISBN 82-525-5205-6, ib
• Diodorus Siculus, Library
• Ktesias, Persica

• Cartledge, Paul. Thermopylae: The Battle That Changed the World. Woodstock, NY; New York: The Overlook Press, 2006 (hardcover, ISBN 1-58567-566-0).
• Hammond, Nicholas G.L. "Sparta at Thermophylae", Historia: Zeitschrift für Alte Geschichte, Vol. 45, No. 1. (1996), pp. 1–20.
• Matthews, Rupert. The Battle of Thermopylae: A Campaign in Context. Stroud, Gloucestershire, UK: Tempus Publishing, 2006 (hardback, ISBN 1-86227-325-1).
• Morris, Ian Macgregor. "To Make a New Thermopylae: Hellenism, Greek Liberation, and the Battle of Thermopylae", Greece & Rome. Vol. 47, No. 2. (2000), pp. 211–230.
• Johan Henrik Schreiner Antikkens historie Oslo, 2006 ISBN 82-991248-3-2