Demaratos

Demaratos, konge av Sparta fra 515 til 491 f.Kr. av eurypontidelinjen, etterfulgte sin far Ariston. Som konge var han hovedsakelig kjent for sin motstand til den andre spartanske kongen, Kleomenes I.

Da Kleomenes forsøkte å gjøre Isagoras til tyrann i Athen, forsøkte Demaratos uten å lykkes å ødelegge hans planer. I 501 f.Kr. var Aegina en av statene som gav symbolene på underkasting (jord og vann) til Persia. Athen appellerte umiddelbart til Sparta om å straffe denne handlingen, og Kleomenes krysset over til øya for å arrestere de som var ansvarlig for den. Hans første forsøk mislyktes på grunn av innblanding fra Demaratos som gjorde sitt beste for å bringe Kleomenes i vanry hjemme.

Som hevn ba Kleomenes Leotykidas II, en slektning og personlig fiende av Demaratos, om å kreve tronen på grunnlag av at Demaratos egentlig ikke var Aristons sønn, men av Agetos, hans mors første ektemann. Kleomenes bestakk orakelet i Delfi til å dømme til Leotykidas fordel, og han ble konge i 491 f.Kr.

Etter avsettelsen av Demaratos besøkte Kleomenes øya Aegina på nytt fulgt av sin nye kollega Leotykidas, tok ti av de ledende borgerne og leverte dem til Athen som gisler.

Da han abdiserte, ble Demaratos tvunget til å flykte. Han reiste til hoffet til den persiske kong Dareios som gav ham byene Pergamon, Teuthrania og Halisarna hvor hans etterkommere fremdeles styrte på begynnelsen av det 4. århundre.

Han fulgte Xerxes I i sin invasjon av Hellas i 484 f.Kr. og skal ha advart Xerxes mot å undervurdere spartanerne før slaget ved Thermopylene:

«Det samme gjelder spartanerne. En mot en er de så gode som noen i hele verden. Men når de kjemper som en enhet, er de de beste av alle. For selv om de er frie menn, er de ikke helt frie. De aksepterer loven som sin herre. Og de respekterer denne herren mer enn noen undersåtter respekterer deg. Uansett hva han beordrer, gjør de det. Og denne kommandoen endres aldri: Den forbyr dem å flykte i slag, uansett hvilket antall fienden har. Han krever at de skal stå fast, erobre eller dø. O konge, dersom det virker som om jeg snakker tåpelig, er jeg fornøyd med å fra nå forbli stille. Jeg snakker bare nå fordi du beordrer meg. Jeg håper at alt ender nøyaktig slik du ønsker.» (Herodot vii)