Seti I

Etter de enorme sosiale rystelser som ble generert ved Akhenatens religiøse reformer, var hovedoppgaven til Horemheb, Ramses I og Seti I å etablere på nytt orden og stabilitet i riket og bekrefte på nytt Egypts overherredømme over Kanaan og Syria. Disse områdene hadde blitt komprimert ved økende ytre press fra den hettittiske statsmakten i Anatolia. Seti I var preget av energi og bestemmelse, og konfronterte hettittene militært en rekke ganger. Uten å lykkes å ødelegge hettittene som en mulig trussel mot Egypt, erobret han de fleste av de omdiskuterte områdene for Egypt og klarte konkludere de fleste slag han var involvert i med seier. Minnet om Setis militære suksess ble nedtegnet i en del store scener som ble plassert for tempelet til Amun i Karnak. Et gravtempel for Seti ble konstruert i hva som nå er kjent Kurna på vestbredden av Nilen ved Teben, mens et storslått tempel med utsøkte relieffscener gjort i hvit marmor ved Abydos, ble påbegynt av Seti og senere fullført av hans sønn. Hans hovedstad var Memfis. Seti ble betraktet som en stor konge av sin like, men hans berømmelse har blitt overskygget siden oldtiden av hans sønn, Ramses II.

Setis styretid var enten 11 eller 15 år. Egyptologen Kenneth Kitchen har beregnet at det var 15 år, men det er ingen datoer nedtegnet for Seti I etter hans ellevte år, og da han ellers er relativt godt dokumentert i de historiske nedtegnelser, har andre forskere hevdet at et brudd i hans kontinuerlige styre med fire år er usannsynlig.

Peter J. Brand har notert at kongen personlig åpnet nye steinbrudd ved Aswan for å bygge obelisker og kolossale statuer i hans niende år som farao.^[4] Denne hendelsen er minnet i to steinsteler i Aswan. Imidlertid er de fleste av Sets obelisker og statuer, eksempelvis obeliskene i Luxor, kun delvis fullført eller dekorert ved tiden av hans død ettersom de ble fullført tidlig under hans sønns styre, noe som er kjent grunnet epigrafiske bevis (de hadde den tidlige formen av Ramses IIs kongelige navn: 'Usermaatre').<^[5] Det tyder også på at Seti faktisk styrte i 11 år, og ikke 15 år, ettersom kun to år kan ha gått mellom åpningen av steinbruddet og den delvis fullførelsen og dekoreringen av disse dokumentene.^[6] Denne forklaringen passer bedre med bevisene for den uferdige tilstanden til Setis monumenter og det faktum at Ramses II måtte fullføre dekorasjonene på «mange av hans fars uferdige monumenter, inkludert den sørlige halvdelen av søylehallen i Karnak og deler av hans fars templer ved Gurnah og Abydos» i løpet av det første året av sitt eget styre.^[7] Forskeren Brand har også notert at to steler fra Aswan hevdet at Seti «hadde beordret bestillingen av tallrike arbeider for å opprettelsen av meget store obelisker og store og vidunderlige statuer (= colossi, enorme steinstatuer) i navnet til hans majestet, LPH. Han bygde store lektere for å transportere dem, og like mange i skipsmannskap som de som bar dem fra steinbruddet.» (KRI 74:12-14)^[8] Imidlertid, til tross for dette løftet, understrekker Brand at

 «... det er noen få obelisker og åpenbart ingen colossi med inskripsjoner for Seti. Ramses II var imidlertid i stand til å fullføre to obelisker og fire sittende colossi fra Luxor innfor de første årene av sitt styre, to obelisker i særdeleshet hadde delvis inskripsjoner før han adopterte den endelige formen av sitt navn en gang i sitt andre år. Denne tilstanden antyder sterkt at Seti døde etter ti til elleve år. Hadde styrt videre til sitt fjortende eller femtende år, ville helt sikkert flere av de obelisker og colossi han bestilte i sitt niende år ha vært fullført, i særdeleshet de i Luxor. Om han faktisk døde etter litt mer enn et tiår på tronen, da ville imidlertid minst to år ha gått etter at steinbruddene ved Aswan var blitt åpnet, og kun en fraksjon av de store monolitter ville ha blitt fullført og fått inskripsjoner ved hans død, mens andre kun kom fra steinbruddene slik at Ramses kunne dekorere dem kort tid etter at han kom på tronen … Det synes nå klart at et langt styre på fjorten til femten år for Seti I kan bli avvist grunnet mangel på bevis. Heller er en tid på ti eller mer sannsynlig elleve mest sannsynlig.^[9] 

Den tyske egyptologen Jürgen von Beckerath aksepterte også at Setis styre varte i kun elleve år.^[10] Setis høyeste kjente dato er År 11, IV Shemu dag 12 eller 13 på sandsteinstele fra Gebel Barkal^[9] men han kan ha levd kort tid inn i sitt år 12 før han døde basert på datoen til da Ramses II overtok tronen. Setis tronbestigelse har blitt fastsatt av Wolfgang Helck til å være III Shemu dag 24, noe som er meget nært opp til Ramses IIs kjente tronbestigelsedato III Shemu dag 27.^[11]

Seti utkjempet en rekke av kriger i Midtøsten, Libya og Nubia i sin kongetid. Hovedkilden for Setis militære aktiviteter er hans slagscener på den nordlige yttermuren av hans søylehall i Karnak, sammen med flere kongelige steler med inskripsjoner som nevner slag i Kanaan og Nubia.

I hans første år som farao ledet han sine hærer langs «Horus militærvei», kystveien som gikk fra den egyptiske byen og festningen Tjaru (Zarw/Sile) i det nordøstlige hjørnet av det egyptiske Nildeltaet langs nordkysten av Sinaihalvøya som endte i byen til «Kanaan» i hva som er dagens Gazastripen. Horusveien består av en rekke militære festninger, hver av dem med en mur, og som er avbildet i detaljer på faraos krigsscener på nordmuren i Karnak. Mens han krysset Sinai kjempet faraos hær mot lokale stammefolk som ble kalt for «shasuere». I Kanaan mottok underkastelse fra en del av de bystater som han kom til. Andre, som Bet-Sjean og Yenoam, matte bli erobret, men de ble lett beseiret. Angrepet på Yenoam er illustrert i hans krigsscener, mens andre slag, som eksempelvis nederlaget til Bet-Sjean, ble ikke vist ettersom farao selv ikke deltok, men hadde sendt en divisjon fra hæren for å gjøre jobben. Krigføringen det første året fortsatte inn i Libanon hvor farao mott underkastelse av de lokale høvdingene som hogde ned kostbar sedertrær for å betale tributt.

Ved et ukjent tidspunkt i sitt styre beseiret Seti I stammer fra Libya som hadde invadert Egypts vestlige grense. Selv om libyerne ble beseiret kom de til å være en økende trussel mot Egypt under tiden til faraoene Merenptah og Ramses III. Den egyptiske hæren slo også ned et mindre «opprør» i Nubia i hans åttende år som farao. Seti I selv deltok ikke i bekjempelsen av libyerne, men det er mulig at kronprinsen, den framtidige Ramses II gjorde det.

Den største prestasjon i Setis engasjement utenlands var erobringen av den syriske byen Kadesj og naboområdet kongedømmet Amurru fra det hettittiske riket. Egypt hadde ikke hatt besittelsen av Kadesj siden farao Akhnatons tid. Tutankhamon og Horemheb hadde begge feilet i å gjenerobre byen fra hettittene. Seti greide å beseire den hettittiske hæren som forsøkte å forsvare byen. Han gikk triumferende inn i byen sammen med sin sønn Ramses II og satte opp en seierstele på stedet. Riktignok havnet Kadesj på nytt inn under hettittene ettersom egypterne ikke ville eller kunne opprettholde en fast militær okkupasjon av Kadesj og Amurru ettersom det lå nært ved hettittenes kjerneområder. Det er usannsynlig at Seti I inngikk en fredsavtale med hettittene eller frivillig overga Kadesj og Amurru til dem, men han kan ha oppnådd en form for forståelse med den hettittiske kong Muwatalli II om nøyaktige grenser mellom de to rikene. Fem år etter Setis død gjenopptok imidlertid hans sønn Ramses II fiendtlighetene og gjorde et mislykket forsøk på å gjenerobre Kadesj. Byen ble deretter holdt av hettittene selv om Ramses II midlertidig okkuperte byen i det åttende året av sitt styre.

Det tradisjonelle synet på Setis kriger er at han gjenopprettet det egyptiske rike etter at det hadde fragmentert på Akhnatons tid. Dette er basert på det kaotiske bilder av Egypts kontroll over Syria og Palestina som er observert i Amarnabrevene, et arkiv av diplomatisk brevskriving fra Akhnatons tid som ble funnet i hans hovedstad i Amarna i Midtre Egypt. Nyere forskning har imidlertid indikert at riket ikke gikk tapt på denne tiden, unntatt ved provinsene i de nordlige grensene ved Kadesj og Amurru i Syria og Libanon. Mens bevis på militær aktivitet under Akhnaton, Tutankhamon og Horemheb er fragmentert eller tvetydig, har Seti I etterlatt et imponerende krigsmonument som glorifiserer hans prestasjoner, sammen med et antall tekster som til sammen tenderer til å forstørre hans personlige prestasjoner på slagmarken.

Setis godt bevarte grav (KV17) ble funnet i 1817 av Giovanni Battista Belzoni i Kongenes dal; det viste seg å være den lengste på 136 meter^[12] og den dypeste av alle kongegraver i det nye riket. Det var også den første graven som hadde dekorasjoner, inkludert Boken om den himmelske ku («legenden om menneskehetens ødeleggelse»)^[13] på hver eneste korridorer og kamre med meget sofistikerte relieffer og fargerike malerier. Fragmenter av disse, inkludert en stor søyle som avbilder Seti I sammen med gudinnen Hathor, kan bli sett i Museo Archeologico i Firenze. Denne dekorative stilen satte presedens som kan bli fulgt helt eller delvis i senere graver for kongene i det nye riket. Setis mumie ble derimot ikke oppdaget før i 1881, da i mumieforråd (grav DB320) ved Deir el-Bahri, og har siden blitt oppbevart i Det egyptiske museet i Kairo.

Hans store sarkofag, utskåret i ett stykke og detaljert dekorert på hver eneste overflate (inkludert gudinnen Nut på dens innvendige fundament), er i Sir John Soane's Museum i London.^[14] Soane kjøpte den for utstilling i sin offentlige samling i 1824 da British Museum avslo å betale 2000 pund for det. Da det kom til museet var alabasten helt hvit og innlagt med blå kobbersulfat. I årene i Londons klima og forurensning har fargen på alabasten mørknet til en mattgul farge og absorbert fuktighet som har ført til hygroskopisk effekt på innleggsmaterialet som har falt ut og helt forsvunnet. En liten akvarell ved siden kan tamt vitne om hvordan det en gang var.

Fra en undersøkelse av Seti meget godt bevarte mumie, synes det som om Seti har vært yngre enn førti år da han døde uventet. Det står i sterk kontrast til situasjonen med Horemheb, Ramses I og Ramses II som alle levde til de ble meget gamle. Årsakene for hans relativt tidlige død er usikker, men det er ingen bevis på vold. Hans mumie ble funnet halshogd, men det er antagelig heller skjedd etter hans død av gravrøvere. Amunprestene har omsorgsfullt plassert hans hode på kroppen ved lerretremser. Det har blitt foreslått at han døde av en sykdom som hadde plaget ham i årevis, muligens relatert til hjertet. Det sistnevnte ble funnet plassert på høyre side av kroppen, mens den vanlige praksis på denne tiden var å plassere det på venstre side i løpet av prosessen med mumifiseringen. Meningene er ulike om dette var en feiltagelse eller et forsøk på å få Setis hjerte til å arbeide bedre i hans etterliv. Hans mumie er rundt 1,7 meter høy.^[15]

En gang rundt år ni av hans styre utpekte Seti I sin sønn Ramses II som kronprins og som sin utvalgte etterfølger, men bevis for et samkongedømme mellom to konger er sannsynligvis illusorisk. Peter J. Brand har utgitt en omfattende biografi om denne farao og hans tallrike byggearbeider, og fremmer i sin tese^[16] at relieffdeokrasjonene ved de ulike templene i Karnak, Qurna og Abydos som knytter Ramses II til Seti I ble faktisk utskåret etter Setis død av Ramses II selv og derav ikke kan bli benyttet som kildemateriale for å støtte påstanden om samkongedømme. I tillegg har den avdøde William Murnane, som først fremmet teorien om et samkongedømme,^[17] senere revidert sitt syn og avvist teorien.^[18] Også Kenneth Kitchen har avvist teorien og beskrev de tidligste fasene av Ramses IIs karriere som «prinsestyre» hvor den unge Ramses nøt alle privilegier, inkludert en kongelig tittel og haremet, men begynte ikke sin herskertid før etter sin fars død.^[19] To betydningsfulle inskripsjoner fra det første tiåret av Ramses' styre, dedikasjonsinskripsjonen i Abydos og Kubanstelen til Ramses II, benytter konsekvent siste titlene knyttet til de av kun en kronprins, «kongens eldste sønn og arveprins» eller «barnearving», sammen med en del militære titler.^[20]

• Epigraphic Survey, The Battle Reliefs of King Sety I. Reliefs and Inscriptions at Karnak bind 4. (Chicago, 1985).
• Gaballa, Gaballa A. (1976): Narrative in Egyptian Art, Mainz
• Hasel, Michael G. (1998): Domination & Resistance: Egyptian Military Activity in the Southern Levant, 1300-1185 BC, Leiden. ISBN 90-04-10984-6
• Kitchen, Kenneth (1982): Pharaoh Triumphant: The Life and Times of Ramesses II Warminster. ISBN 0-85668-215-2
• Liverani, Mario (1990): Three Amarna Essays, Monographs on the Ancient Near East 1/5, Malibu
• Murnane, William J. (1990): The Road to Kadesh, Chicago
• Schulman, Alan R. (1988): «Hittites, Helmets & Amarna: Akhenaten’s First Hittite War» i: Akhenaten Temple Project, bind II, Toronto, s. 53-79.
• Spalinger, Anthony J. (1979): «The Northern Wars of Seti I: An Integrative Study» i: Journal of the American Research Center in Egypt '16, s. 29–46.
• Spalinger, Anthony J. (1979): «Egyptian-Hittite Relations at the Close of the Amarna Age and Some Notes on Hittite Military Strategy in North Syria» i: Bulletin of the Egyptological Seminar 1, s. 55-89.

• (en) Seti I – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Seti I, Archaeowiki.org
• The Monuments of Seti I and their Historical Significance: Epigraphic, Art and Historical Analysis (PDF)