Liste over Tysklands regjeringer

Revolusjonen i Tyskland 1848 førte til opprettelsen av en nasjonalforsamling som gjerne blir kalt Frankfurtparlamentet. Nasjonalforsamlingen som ble opprettet for ivaretakelse av den utøvende makt, ble kalt den midlertidige sentralregjering.^[1] Dette var i påvente av etableringen av et stort tysk rike, som skulle inkludere Preussen, Bayern, Østerrike og en rekke andre tyske stater. Den østerrikske Johann av Østerrike var riksforstander og rikets statsoverhode. Forsøket på denne statsdannelsen strandet allerede i 1849.

Tyskland ble endelig samlet til ett rike i 1871, under navnet Det tyske keiserrike. Forfatningen bestemte at keiseren hadde den politiske og militære ledelse av riket. Keisertittelen var arvelig og lå til den prøyssiske konge. Keiseren tilsatte og avskjediget kansleren, som vanligvis også var Preussens ministerpresident og leder av Forbundsrådet. Regjeringen besto av kansleren og statssekretærene. Statssekretærene var likevel ikke ansvarlige politikere, men embetsmenn underordnet kansleren. De embetene som statssekretærene styrte, er i stor grad er videreført i dagens departementer.^[2]

Da keiser Vilhelm II abdiserte etter første verdenskrig, ble monarkiet borte med ham. Keiserrikets siste kansler Max von Baden overlot 9. november 1918 kanslerembetet til Friedrich Ebert (SPD). Ebert etablerte det såkalte Folkerepresentantenes råd, som innledningsvis besto av en koalisjon mellom SPD og det radikale USPD. Etter en splittelse romjulen 1918, regjerte SPD alene. I januar 1919 ble det avholdt valg i Tyskland, og i februar samme år overtok regjeringen Scheidemann. I august 1919 ble en grunnlovsgivende forsamling avholdt i Weimar. Forsamlingen vedtok Weimarforfatningen, som ble grunnlaget for en ny tysk stat, den såkalte Weimarrepublikken.

Weimarrepublikken ble i løpet av sine 14 år, styrt av 16 regjeringer. Republikken ble utsatt for press, både fra det radikale venstre, og fra det ekstreme høyre. Fra 1924 opplevde landet relativt stabile forhold, men den verdensomspennende økonomiske krise i 1929, førte igjen til fattigdom og fortvilelse. Nok en gang ble staten utsatt for kraftige angrep fra de politiske ytterfløyene, men uten at regjeringen klarte å løse problemene. Fra 1930 ble parlamentarismen i praksis satt ut av kraft. Regjeringene var fra Heinrich Brünings første regjering, ikke lenger avhengige av parlamentets, men av presidentens tillit. Landet hadde fått såkalte presidialregjeringer.

I 1933 overtok regjeringen Hitler, og i løpet av de neste 20 månedene hadde Hitler ved sin Machtergreifung etablert et nasjonalsosialistisk diktatur.

De tyske stridskreftene under andre verdenskrig, kapitulerte betingelsesløst 8. og 9. mai 1945.^[3] Men det skulle vare helt til juni samme år før de fire allierte seiersmaktene, USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen, erklærte etableringen av Det allierte kontrollrådet.

Kontrollrådet skulle ha myndighet landets regjering, og besto av de øverstkommanderende for de allierte styrker. Det meste av arbeidet falt likevel på koordineringsutvalget av militærguvernører.

Det tyske territoriet var etter okkupasjonen delt i fire soner, individuelt administrert av hver og en av de fire allierte okkupasjonsmaktene. Berlin ble som et særtilfelle, også oppdelt i fire soner, fordelt mellom de samme statene.

Kontrollrådet var den høyeste myndighet over hele det tyske territorium. I 1948 brøt imidlertid Sovjetunionen samarbeidet, og kontrollrådet opphørte å fungere.

Den sovjetrussiske okkupasjonssone ble administrert av Sowjetische Militäradministration in Deutschland, forkortet SMAD (Den sovjetiske militæradministrasjon i Tyskland).^[3] I 1947 opprettet SMAD Deutsche Wirtschaftskommisjon (DWK), med koordineringsansvar for flere nasjonale forvaltningsorganer. DWK ble dermed et regjeringsliknende organ.^[4]

Den senere DDRs regjering, utgikk fra blant annet Deutsche Wirtschaftskommission og Deutsche Verwaltungen des Innern, en forløper til Stasi.^[5] Regjeringen ble fra 1950 (offisielt 1954) kalt ministerråd, og endret siden flere ganger sin organisasjon. Fra 1971 overtok Staatsrat flere regjeringsfunksjoner.

I november 1989 falt Berlinmuren, og borgerne i de to tyske statene, kunne reise fritt over den tysk-tyske grense. Valget i DDR i mars 1990 var det første demokratiske valg til Folkekammeret som var DDRs parlament. Etter valget tiltrådte Lothar de Maizières regjering. Senere samme år vedtok Folkekammeret at DDR skulle gjenforenes med Forbundsrepublikken Tyskland.

Den allierte høykommisjon var fra september 1949 til mai 1955, den øverste ledelse for vestmaktenes okkupasjon av Vest-Tyskland. Militærguvernørene fra kontrollrådet, ble erstattet med høykommissærer.

Forbundsrepublikken Tyskland ble etablert i 1949, ved vedtakelsen av Grundgesetz. Staten ble etablert innenfor grensene av okkupasjonssonene til USA, Storbritannia og Frankrike (Vest-Tyskland). Den nye staten fikk vesentlige selvstendige rettigheter, men fra 1955 var landet helt fritt.

Den såkalte to-pluss-fire-avtalen, ble inngått mellom BRD og DDR (de to) og USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen (de fire) i 1990. Ved avtalen ga seiersmaktene etter andre verdenskrig, det samlede Tyskland full statlig suverenitet.^[6] Tysklands gjenforening ble deretter gjennomført samme år.