Tysklands samling

• 1804: Napoléon Bonaparte, selvutnevnt fransk keiser, begynte erobringen av tyske stater øst for Rhinen.
• 1804: Franz I av Østerrike erklærer Det østerrikske keiserrike for opprettet, som reaksjon på Napoleons erklæring om et fransk keiserdømme i 1804.
• 1806: Napoleon slår sammen flere tyske småstater til Rhinforbundet – en fransk klientstat.
• 1806: Oppløsningen av Det tysk-romerske rike
• 1815: Etter Napoleons fall fører Wienerkongressen de tyske stater inn i Det tyske forbund underlagt Det østerrikske keiserrikets ledelse.
• 1819: Karlsbadbeslutningene undertrykker enhver form for pangermansk aktivitet i et forsøk på å hindre opprettelsen av en «tysk stat»; Kongeriket Preussen derimot iverksetter en tollforening med andre forbundsstater.
• 1834: Den prøyssiske tollforeningen utvikler seg til å bli Zollverein, og til å inkludere nesten alle tyske stater i forbundet bortsett fra Østerrike.
• 1848: Opptøyer på tvers over hele Det tyske forbund, som i Berlin, Dresden og Frankfurt am Main, tvinger den prøyssiske kongen Fredrik Vilhelm IV til å forfatte en grunnlov til forbundet. I mellomtiden blir Frankfurtparlamentet opprettet i 1848, og forsøkte å erklære et forent Tyskland. Forsøket gikk ut på en samling i samsvar med den stortyske løsning som også omfattet Østerrike, i motsetning til den lilletyske. Den stortyske løsning kunne Fredrik Vilhelm IV ikke akseptere, og Frankfurtparlamentet ble oppløst uten varige resultater.
• 1861–1862: Kong Vilhelm I tiltrer den prøyssiske tronen og gjør Otto von Bismarck til ministerpresident og utenriksminister den 23. september 1862; kansleren er en forkjemper for «blod-og-jern»-politikk, og ønsker å forene Tyskland under Preussens ledelse.
• 1864: Andre slesvigske krig bryter ut etter prøyssiske protester mot den danske annekteringen av Hertugdømmet Slesvig. Det østerrikske keiserriket blir trukket inn i krigen med vilje av Otto von Bismarck. Den østerriksk-prøyssiske seieren førte til at Slesvig, den nordlige delen, blir styrt av Preussen, og Holstein, den sydlige delen, blir styrt av Østerrike, per freden i Wien (1864).
• 1866: Bismarck beskylder Østerrike for å skape problemer i det prøyssiske Slesvig. Prøyssiske tropper inntar Holstein og får så kontroll over både Slesvig og Holstein. Østerrike erklærer Preussen krig, og etter den påfølgende østerriksk-prøyssiske krig («syvukerskrigen»), blir Østerrike beseiret av Preussen. Freden i Praha (1866) oppløser formelt Det tyske forbund, og Preussen danner Det nordtyske forbund, et forbund som inkluderer alle tyske stater unntatt de fransksympatiserende sydlige kongerikene Bayern, Baden og Württemberg.
• 1870: Da den franske keiseren Napoleon III krever Rhinland mot en nøytral posisjon i den østerriksk-prøyssiske krig, bruker Bismarck det spanske arverekkefølgespørsmålet (1868) samt Ems-depesjen (1870) som en mulighet til å inkorporere de sydlige kongerikene. Napoleon III erklærer Preussen krig.
• 1871: Den fransk-prøyssiske krig ender da prøyssiske tropper inntar Paris, Det andre franske keiserrikets hovedstad. Bayern, Baden og Württemberg blir inkorporert i Det nordtyske forbund gjennom freden i Frankfurt (1871). Bismarck erklærer kong Vilhelm I, nå keiser Vilhelm I, som keiser over det nye forente tyske keiserriket. Med tyske tropper fortsatt i Paris oppløser Napoleon III det franske keiserriket, og en ny republikk, Den tredje franske republikk, blir dannet under Adolphe Thiers.

Før 1806 inneholdt det tysktalende Sentral-Europa over 300 politiske enheter, hvorav mesteparten var del av Det tysk-romerske rike, eller de utbredte arvelige herredømmer av Habsburgmonarkiet. De varierte i størrelse fra de små og komplekse territorier av den fyrstelige Hohenlohe-familiens avgreninger, til veldefinerte territorier som kongerikene Bayern og Preussen. Deres styre varierte: de inkluderte frie rikssteder, også i forskjellige størrelse, som det mektige Augsburg og det lille Weil der Stadt; kirkelige territorier, også av forskjellige størrelse og innflytelse, som det rike Reichenau-klosteret og det mektige Erkebispedømmet Köln; og dynastiske stater som Hertugdømmet Württemberg. Disse landene (eller deler av dem – både Habsburg-herredømmer og Hohenzollern-Preussen, inkluderte også områder utenfor deres rikers strukturer) utgjorde territoriet til Det tyske-romerske riket, som på forskjellige tidspunkt inkluderte mer enn 1000 enheter. Siden 1400-tallet, med få unntak, hadde rikets kurfyrster valgt de etterfølgende overhoder av Huset Habsburg til å være Den tysk-romerske keiser. Blant de tysktalende stater gav Det tysk-romerske rikets administrasjon og rettsvesen en plass for å løse uenigheter mellom bønder og landeiere, mellom jurisdiksjoner, eller innad i jurisdiksjoner. Gjennom organisasjonen av rikskretser (Reichskreise), konsoliderte grupper av stater ressurser og promoterte regionale og organisatoriske interesser, som økonomisk samarbeid og militær beskyttelser.^[1]

Den andre koalisjonskrigen (1799–1802) endte med tap for de keiserlige og allierte styrker. Freden i Lunéville (1801) og freden i Amiens (1802) og Reichsdeputationshauptschluss overførte store deler av Det tyske -romerske rike til de dynastiske stater og sekularisterte kirkelige territorier. De fleste rikssteder forsvant som politiske og juridiske enheter, og befolkningen i disse territorier fikk ny tilhørighet til hertuger og konger. Denne overføringen forstørret særlig Württemberg og Baden. I 1806, etter en vellykket invasjon av Preussen, og seier over Preussen og Russland i de to slagene ved Jena-Auerstedt, dikterte Napoleon freden i Pressburg, hvor keiseren oppløste Det tysk-romerske riket.^[2]

Underlagt Det første franske keiserrikets hegemoni (1804-1814) blomstret en folkelig tysk nasjonalisme i de nyorganiserte tyske statene. De felles opplevelsene (dog under fransk dominans) gjorde at det gav mer og mer mening å tenke på «Tyskland» som én enkelt stat.

Et felles språk kan ses som en nasjons grunnlag, men som samtidige historikere på 1800-tallet bemerket seg tok det mer enn språklig likhet for å forene de flere hundre stater.^[3] Erfaringen av det tysktalende Sentral-Europa under årene av fransk hegemoni bidro til en felles kampsak å fjerne de franske inntrengerne, og gjenvinne kontrollen over sine egne land. Nødvendigheten av Napoleons felttog i Polen (1806–07), Den iberiske halvøy, Vest-Tyskland, og hans katastrofale invasjon av Russland i 1812 desillusjonerte mange tyskere, både fyrste og bonde. Napoleons kontinentalblokk ødela nærmest den sentraleuropeiske økonomi. Invasjonen av Russland inneholdt nesten 125 000 soldater fra tyske land, og tapet av hæren oppfordret mange tyskere, både høytstående og lavtstående, til å forestille seg et Sentral-Europa fritt fra Napoleons innflytelse.^[4] Opprettelsen av slike studentmilitser som Lützow Frikorps eksemplifiserte denne tendensen.^[5]

Katastrofen i Russland løsnet det franske grepet om de tyske fyrster. I 1813 iverksatte Napoleon et felttog i de tyske stater for å føre dem tilbake i den franske innflytelsessfære; den påfølgende sjette koalisjonskrigen kulminerte i det storslagne Folkeslaget ved Leipzig. I oktober 1813 barket over 500 000 stridende sammen i bitter kamp over tre dager, noe som gjorde det til det største landslaget på 1800-tallet. Slaget endte med en avgjørende seier for koalisjonen bestående av Østerrike, Preussen, Russland, Sachsen og Sverige, og det endte den franske kontrollen øst for Rhinen. Suksessen oppfordret koalisjonsstyrkene til å følge etter Napoleon over Rhinen; hans hær og hans regjering kollapset, og den seirende koalisjon fengslet Napoleon på Elba. Under den kortvarige restaurasjonen av Napoleon kjent som De hundre dager i 1815, var styrker av Den sjuende koalisjon, blant annet en engelsk-alliert hær under hertugen av Wellington, og en prøyssisk hær under ledelse av Gebhard von Blücher, seirende i slaget ved Waterloo den 18. juni 1815.^{[nb 1]} Den sentrale rolle spilt av Blüchers tropper, særlig etter å ha gjort retrett fra Ligny dagen før, hjalp til å vende slagets hell mot franskmennene. Det prøyssiske kavaleri forfulgte de beseirede franskmennene kvelden 18. juni, noe som befestet den allierte seier. Fra det tyske perspektiv gav Blüchers troppers handlinger ved Waterloo, og den samlede innsats ved Leipzig, et felles raljeringspunkt for stolthet og entusiasme.^[7]

Etter Napoleons fall etablerte Wienerkongressen et nytt europeisk politisk-diplomatisk system basert på maktbalanse. Dette systemet reorganiserte Europa inn i interessesfærer, som, i noen tilfeller, undertrykket de forskjellige nasjonaliteters aspirasjoner, inkludert tyskere og italienere.^[8] Generelt sett ble et forstørret Preussen og de 38 andre stater av de medierte territorier av 1803 ble konføderert innen Det østerrikske keiserrikets interessesfære. Kongressen etablerte et løst tysk forbund (1815–1877), ledet av Østerrike, med en føderal riksdag (kalt Bundestag eller Bundesversammlung, en samling av valgte ledere) som møttes i byen Frankfurt am Main. Anerkjennende av den keiserlige posisjon tradisjonelt innehavet av Habsburgerne ble de østerrikske keisere de titulære presidenter av dette parlamentet. Problematisk tok ikke den ibygde østerrikske dominansen i betraktning Preussens fremvekst på 1700-tallet i keiserlig politikk. Helt siden kurfyrsten av Brandenburg gjorde seg selv «Konge i Preussen» på begynnelsen av 1700-tallet, hadde deres territorier stadig vokst gjennom krig og arv. Preussens konsoliderte styrke hadde blitt særlig tydelig under Fredrik den store i den østerrikske etterfølgerkrigen og sjuårskrigen.^[9] Siden Maria Theresa og Josef forsøkte å reetablere det østerrikske hegemoniet i Det tysk-romerske rike, kontret Fredrik med opprettelsen av Fürstenbund («Fyrsteforbundet») i 1785. Østerriksk-prøyssisk dualisme gikk langt tilbake i gammel keiserlig politikk. Disse maktbalansemanøvrene nådde sitt høydepunkt av den bayerske etterfølgerkrigen, eller «potetkrigen» blant lekfolk. Selv etter Det tysk-romerske keiserrikets oppløsning fortsatte denne konkurranseånden veksten og utviklingen av nasjonalistiske bevegelser på 1800-tallet.^[10]

På tross av nomenklaturen «riksdag» (forsamling eller parlament), bør ikke denne institusjonen tolkes som et bredt eller populært valgt gruppe av representanter. Mange av statene hadde ikke forfatninger, og de som hadde det, som Hertugdømmet Baden, baserte stemmerett på strenge eiendomskrav som effektivt begrenset stemmerett til en liten del av den mannlige befolkning.^[11] Videre speilet ikke denne upraktiske løsningen Preussens nye status i denne generelle helhet. Selv om den prøyssiske armé hadde blitt dramatisk beseiret i slaget ved Jena-Auerstedt i 1806, gjorde den et spektakulær comeback ved Waterloo. Som konsekvens av dette forventet prøyssiske lede å spille en sentral rolle i tysk politikk.^[12]

Fremveksten av tysk nasjonalisme, som var stimulert av det tyske folks erfaringer og opplevelser under Napoleon og var opprinnelig alliert med liberalisme, skiftet politiske, sosiale og kulturelle forhold innad i de tyske stater.^[13] I denne kontekst kan man spore dens røtter i tyskeres opplevelser i den napoleonske periode.^[14] Burschenschaft-studentorganisasjoner og folkedemonstrasjoner, som de holdt ved Wartburg slott i oktober 1817, bidro til en voksende enhetsfølelse blant tysktalende i Sentral-Europa. Videre avlet indirekte og direkte løfter gjort under frigjørelseskrigen en forventning av folkesuverenitet og utstrakt deltakelse i den politiske prosess, løfter som stort sett gikk uoppfylt hen etter fred ble oppnådd. Agitasjon av studentorganisasjoner gjorde at konservative ledere, som Klemens von Metternich, å frykte de nasjonalistiske følelser; likvideringen av den tyske dramatikeren August von Kotzebue i mars 1819 av en radikal student som ønsket forening ble etterfulgt av en proklamasjon av Karlsbadbeslutningene den 20. september, noe som hindret intellektuelt lederskap av nasjonalistbevegelsen.^[15]

Metternich maktet å utnytte det konservative raseri etter likvideringen til å konsolidere lover som videre begrenset pressefriheten, og hemmet de voksende liberale og nasjonalistiske bevegelser. Som konsekvens drev disse dekretene Burschenschaften under bakken, begrenset publiseringen av nasjonalistmateriale, utvidet sensur av pressen og privat korrespondanse, og begrenset akademisk tale ved å hindre universitetsprofessorer fra å oppfordre til nasjonalistdiskusjon. Dekretene var temaet til Johann Joseph von Görres' pamflett Teutschland [arkaisk versjon av Deutschland] und die Revolution («Tyskland og revolusjonen») (1820), hvor han konkluderte at det var både umulig og uønsket å undertrykke den frie uttalelsen av folkeopinion gjennom reaksjonære tiltak.^[16]

En annen institusjon som var viktig for å forberede foreningen av de tyske stater var tollforeningen, eller Zollverein,^[17] som bidro til å skape en større følelse av økonomisk forening. Ideen ble opprinnelig tenkt ut av Preussens finansminister Hans von Bülow som en prøyssisk tollunion i 1818, og tollforeningen knyttet de mange prøyssiske og hohenzollernske territorier sammen. Gjennom de etterfølgende tretti år (og mer) ble andre tyske stater med. Unionen hjalp til å redusere proteksjonistiske barrierer langs de tyske stater, og forbedret særlig transporten av råmaterialer og ferdige varer, noe som gjorde det enklere å transportere varer på tvers av statsgrenser, og mindre kostbart å kjøpe, transportere, og selge råmaterialer. Dette var særlig viktig for de fremvoksende industrielle sentre, hvorav de fleste lå i Rhinland, samt Saar- og Ruhrdalen.^[18]

Innen tidlig på 1800-tallet hadde tyske veier forfalt til en veldig dårlig grad. Reisende, både utlendinger og lokale, klaget bittert om tilstanden til Heerstraßen, de militære veier tidligere vedlikeholdt for å flytte tropper enklere. Mens tyske stater opphørte å være militære gjennomfartsveier, derimot, ble veiene forbedret; lengden av hardoverflateveier i Preussen økte fra 3800 kilometer i 1816, til 16600 kilometer i 1852, delvis hjulpet av oppfinnelsen av macadam. Innen 1835 skrev Heinrich von Gagern at veiene var «vener og årer av kroppens politikk...» og spådde at de ville promotere frihet, selvstendighet og velstand.^[20] Mens folk flyttet på seg, kom de i kontakt med andre, på tog, ved hoteller, i restauranter, og for noen, ved fasjonable feriesteder som spaet i Baden-Baden. Vanntransport forbedret seg og. Blokadene av Rhinen hadde blitt fjernet på Napoleons ordre, men innen 1820-tallet hadde dampmotorer frigjort elvebåter fra det tungvinte systemet basert på menn og dyr som tauet dem oppstrøms. Innen 1846 arbeidet 180 dampbåter de tyske elver og Bodensjøen, og et nettverk av kanaler strakk seg fra elvene Danuber, Weser og Elbe.^[21]

Så viktig som disse forbedringene var kunne de ikke konkurrere med jernbanens påvirkning. Den tyske økonomen Friedrich List kalte jernbanene og tollunionen for «siamesiske tvillinger», og la vekt på deres viktige forhold til hverandre.^[22] Han var ikke alene i slike uttalelser: dikteren August Heinrich Hoffmann von Fallersleben skrev et dikt hvor han berømmet tollforeningens dyd, et dikt han innledet med en liste over råvarer som hadde bidratt mer til tysk enhet enn politikk og diplomati.^[23] Historikere i Det andre riket anså senere jernbanen som den første tegnet på en forent stat; den patriotiske romanforfatteren Wilhelm Raabe skrev: «Det tyske riket ble grunnlagt gjennom konstruksjonen av den første jernbane...»^[24] Men ikke alle møtte «jernmonstret» med entusiasme. Preussens konge Fredrik Vilhelm III så ingen fordeler med å reise fra Berlin til Potsdam et par timer raskere, og Metternich nektet å kjøre i en i det hele tatt. Andre lurte på om jernbanene var et «onde» som truet landskapet: Nikolaus Lenaus dikt fra 1838, An den Frühling (Til Våren) klaget over måten tog ødela de tyske skogers uberørte stillhet.^[25]

Den bayerske ludvigsjernbane, som var den første passasjer- og fraktjernstrekke i tyske land, knyttet Nürnberg og Fürth i 1835. Selv om den kun var seks kilometer lang, og kun opererte i dagslys, viste den seg både profitabel og populær. Innen tre år hadde 141 kilometer spor blitt lagt, innen 1840, 462 kilometer, og innen 1860, 11 157 kilometer. I mangel på en geografisk sentrert organiseringsegenskap (som en statshovedstad), ble jernbanen lagt i nett, og knyttet byer og markeder innen regioner, regioner innad i større regioner, og så videre. Mens jernbanenettverket utvidet seg ble det billigere å transportere gods: i 1840, 18 Pfennig per tonn per kilometer, og i 1870, fem Pfennig. Jernbanens påvirkning var umiddelbar. For eksempel kunne råmaterialer fare opp og ned Ruhr-dalen uten å måtte stadig bli lesset av og på. Jernbanelinjer oppfordret til økonomisk aktivitet ved å skape etterspørsel etter varer og legge til rette for handel. I 1850 fraktet innenlandsshipping tre ganger mer enn frakt enn jernbaner; innen 1870 var situasjonen omvendt, og jernbanen frakter fire ganger mer. Jernbanereise forandret hvordan byer så ut, og hvordan mennesker reiste. Dens påvirkning nådde ut gjennom alle sosiale lag, og påvirket både høyt- og lavtstående. Selv om noe tysk utmark ikke ble betjent av jernbane før i 1890, var majoriteten av befolkningen, industrisentre og produksjonssentre knyttet til jernbanenettverket innen 1865.^[26]

Mens reise ble enklere, raskere, og billigere, begynte flere og flere tyskere å se enhet i andre faktorer enn språk. Brødrene Grimm, som samlet sammen en massiv ordbok kjent, samlet også sammen et stort kompendium av folkeeventyr og -fabler, som fremhevet parallellene i historiefortelling mellom de forskjellige regionene.^{[nb 2]} Karl Baedeker skrev guidebøker til de forskjellige byer og regioner i Sentral-Europa, og indikerte steder å oppholde seg, steder å besøke, og ga en kort historie om slott, slagfelt, kjente bygninger og kjente personer. Hans guider inkluderte også avstander, veier å unngå, og vandreveier å følge.^[27]

Ordene til August Heinrich Hoffmann von Fallersleben ga ikke bare uttrykk for den språklige enheten til det tyske folk, men også deres geografiske enhet. I Deutschland, Deutschland über Alles, offisielt kalt Das Lied der Deutschen («Tyskernes sang»), kaller Fallersleben på de forskjellige herskere på tvers av de tyske stater til å anerkjenne de forenende karakteristikkene til det tyske folk.^[28] Slike andre patriotiske sanger som Die Wacht am Rhein («Vakten/overvåkningen av Rhinen») av Max Schneckenburger begynte å fokusere oppmerksomheten på geografisk område, og begrenset ikke «tyskheten» til et felles språk. Schneckenburger skrev Die Wacht am Rhein som en egen patriotisk respons på franske påstander om at Rhinen var Frankrikes «naturlige» østre grense. I refrenget «Kjære fedreland, kjære fedreland, la ditt sinn falle til ro / vakten står fast på Rhinen», og i andre lignende patriotiske poesier som Nicholaus Beckers Das Rheinlied, ble tyskere kalt på for å forsvare sitt territoriale hjemland. I 1807 argumenterte Alexander von Humboldt at nasjonal karakter reflekterte geografisk innflytelse, noe som knyttet landskap til folk. Samtidig med denne ideen oppstod bevegelser for å bevare gamle festninger og historiske steder, og disse fokuserte særlig på Rheinland, åstedet for mange konfrontasjoner med Frankrike og Spania.^[29]

Perioden av østerrikske og prøyssiske politistater og utbredt sensur før Revolusjonene i Tyskland i 1848 ble senere vid kjent som Vormärz, «Før-mars», noe som refererte til marsmåned 1848. I denne perioden fikk den europeiske liberalisme fremdrift; agendaen inkluderte blant annet økonomiske, sosiale og politiske saker. De fleste europeiske liberale i Vormärz siktet på forening under nasjonalistprinsipper, promoterte overgangen til kapitalisme, etterlyste utvidelsen av mannlig stemmerett, blant andre saker. Deres «radikalhet» var avhengig av hvor de stod i spekteret av mannlig stemmerett: desto videre definisjon av stemmerett, desto mer radikal.^[30]

På tross av en betydelig konservativ reaksjon ble ideer om enhet knyttet sammen med tanker om folkesuverenitet i tysktalende land. Hambacherfesten (Hambacher Fest) i mai 1832 hadde et oppmøte på mer enn 30 000.^[31] Promotert som et dyrskue,^[32] feiret deltakerne brorskap, frihet og nasjonal enhet. Festdeltagerne samlet seg i byen nedenfor, og marsjerte til ruinene av Hambach slott på høyden over den lille byen Hambach, i palatinatprovinsen Bayern. Mens de bar flagg, slo på trommer, og sang, brukte deltakerne morgenen og starten av midtdagen på å nå slottområdet, hvor de lyttet til taler av nasjonalisttalere fra hele det politiske spekteret – fra konservative til radikale. Det overordnende innhold i talene foreslo at det var en fundamental forskjell mellom den tyske nasjonalismen på 1830-tallet, og den franske nasjonalisme i Juli-revolusjonen: fokuset til den tyske nasjonalismen lå i folkeutdanning; med en gang en befolkning var utdannet til den grad som var nødvendig, kunne de klare det. Hambachretorikken vektla den fredfulle naturen til den tyske nasjonalisme: poenget var ikke å bygge barrikader, en veldig «fransk» nasjonalismemåte, men å bygge emosjonelle broer mellom grupper.^[33]

Som han hadde gjort i 1819, etter drapet på Kotzebue, brukte Metternich demonstrasjonen ved Hambach til å presse gjennom konservativ sosialpolitikk. De «seks artikler» fra 28. juni 1832 bekreftet i all hovedsak kongemakten. Den 5. juli stemte Frankfurt-riksdagen for ti nye artikler, som stadfestet de allerede eksisterende lovene om sensur, begrenset politiske organisasjoner, og begrenset annen offentlig aktivitet. Videre ble medlemstatene enige om å sende militærhjelp til enhver regjering som ble truet av uro.^[34] Fyrst Wrede ledet halvparten av Den bayerske armé til Pfalzgrevskapet for å ta kontroll over området. Flere av talerne ved Hambach ble arrestert, stilt for retten og fengslet; en av de, Karl Heinrich Brüggemann (1810–1887), en jusstudent og representant for det hemmelige Burschenschaft, ble sent til Preussen, hvor han først ble dømt til døden, før senere benådet.^[31]

Flere andre faktorer kompliserte nasjonalismen i de tyske stater. Menneskeskapte faktorer var blant annet politisk rivalisering mellom medlemmer av Det tyske forbund, særlig mellom østerrikerne og prøysserne, og sosial-økonomisk konkurranse blant kommersielle- og handelsinteresser og de gamle landeiende og aristokratiske interesser. Naturlige faktorer inkluderte omfattende tørke på tidlig 1830-tall, og igjen på 1840-tallet, og en hungersnød på 1840-tallet. Videre komplikasjoner oppstod som et resultat av industrialisering; mens mennesker søkte jobber, forlot de landsbygda for å arbeide i byen om uken, før de vendte hjem i en og en halv dag i helgene.^[35]

De økonomiske, sosiale og kulturelle endringene for folk flest, den økonomiske motgangen i en skiftende økonomi, og press fra værkatastrofer bidro alle til voksende problemer i Sentral-Europa.^[36]

De fleste regjeringers manglende evne til å håndtere matnøden på midten av 1840-tallet forårsaket tørråten (beslektet med Den store hungersnøden i Irland) og flere årstider med dårlig vær, oppfordret mange til å tenke at de rike og mektige ikke brydde seg om problemene til vanlige folk. Makthaverne var bekymret over den voksende uroen, den politiske og sosiale oppvåkningen i arbeiderklassen, og uoverensstemmelsen med middelklassen. Det virket ikke som om noen grad av sensur, bøter, fengslinger eller bannlysning kunne stagge kritikken. Videre ble det enda tydeligere at både Østerrike og Preussen ønsket å lede en mulig tysk samling, og begge gjorde sitt beste i å hemme rivalens samlingsplaner.^[37]

Hverken Wartburg-demonstrasjonen i 1817 og Hambacherfesten i 1832 hadde hadde noen klar strategi for tysk samling. Deltagerne hadde kun den overordnede ideen om samling til felles, uten spesielt konkrete planer om hvordan dette skulle gjennomføres. Mange satte sin lit til det såkalte «Volk»-konseptet, der folket, med riktig utdannelse, ville tvinge frem en samling på egen hånd. Store taler, flagg, og pikniklunsjer var ikke nok til å bygge opp noe politisk, byråkratisk eller administrativt apparat. Selv om mange snakket om behovet for en tysk grunnlov kom det ikke noe konkret ut av snakket før i 1848.^[38]

De utbredte – hovedsakelig tyske – revolusjonene i 1848-49 forsøkte tysk samling med en felles grunnlov. Mange revolusjonære la press på de forskjellige statene, særlig de i Rhinland, for å få til et parlament som der man kunne bli enig om en slik grunnlov. Til syvende og sist håpet mange venstreorienterte revolusjonære at denne grunnloven ville medføre allmenn mannlig stemmerett, en permanent nasjonalforsamling, og et forent Tyskland, muligens under ledelse av den prøyssiske kongen. Dette virket å være den mest logiske veien, siden Preussen var den sterkeste av de tyske statene, samt den største rent geografisk. De fleste sentrumshøyre-revolusjonære ønsket derimot utvidet (men ikke nødvendigvis allmenn) stemmerett, og et løsere tysk forbund av stater. Press fra sistnevnte gruppe gjorde at mange av valgene til parlamentet ble gjennomført med begrenset stemmerett og skjeve modeller for valgbarhet, noe som sørget for at rikere, landeiende grupper ble overrepresentert.^[39]

Den 27. mars 1849 vedtok Frankfurtparlamentet Paulskirchenverfassung (Paulskirke-forfatningen), og måneden etter gav de keiser-tittelen til Preussens konge Fredrik Vilhelm IV. Han nektet å ta imot av flere grunner. Offentlig sa han at han ikke kunne akseptere kronen uten samtykke fra de forskjellige tyske statene, i praksis de tyske fyrstene. Privat fryktet han motstand fra de andre tyske fyrstene og en militær intervensjon fra Østerrike eller Russland. Han hadde også en grunnleggende motvilje mot ideen om at han skulle akseptere en krone fra et folkevalgt parlament: han ville ikke akseptere en «leirkrone».^[41] På tross av at stemmerettskravene og legitimitetsproblemene dette medførte i mange liberales øyne, lyktes Frankfurtparlamentet i å bli enig om en grunnlov, og kom til enighet om en «lilletysk» løsning. Selv om man ikke klarte å samle landet i denne omgang, var arbeidet i alle fall en delvis seier for de liberale, og mange av de tyske fyrstene gikk med på reformer.^[42]

I historikermiljøer har man lenge debattert hvordan Frankfurtparlamentet bidro til byggingen av en tysk nasjon. Den ene hovedteorien oppstod etter første verdenskrig og går ut på at de liberales nederlag i Frankfurtparlamentet gjorde at borgerskapet og landeierne fant sammen. Dette ledet så til Sonderweg (spesialvei)-utviklingen på 1900-tallet.^[43] Argumentasjonen går ut på at manglende enighet i 1848 første til en sen samling i 1871, som igjen ledet landet bort fra en positiv samfunnsutvikling. Adolf Hitlers nasjonalisme er ifølge denne teorien ikke ny, men kun en videreføring av en slags iboende kultur i det tyske samfunnet, som finnes selv i dag.^[44] Videre skal «fiaskoen» i 1848 ha oppmuntret middelklassens ubevisste dragning mot aristokratiet, slik at denne gruppen aldri ble selvbevisst og fornyet seg.^[45]

Nyere historieforskning har avvist disse ideene, og hevder at Tyskland ikke har hatt noe mer «spesialvei» enn andre land. Slike ideer avvises som eksepsjonalistiske.^[46] De som argumenterer for den nyere hypotesen mener derimot at liberalerne i 1848 faktisk fikk utrettet mye, og at mange av ideene deres ble tatt inn i Bismarcks sosiale programmer (som for eksempel velferdsstaten, utdanningsprogrammer, og mer inkluderende stemmerettsregler). Videre kritiseres ideen om en «spesialvei» for at den impliserer at andre lands utvikling (i dette tilfellet Storbritannias) er «normalen».^[47] Hele denne modellen for lands utvikling kritiseres som britisk-sentrisk, siden moderne nasjonalstater ikke vokste fremt lineært i jevn hastighet. Nasjonalstater vokste vanligvis heller ikke frem før på andre halvdel av 1800-tallet.^[48] Siden slutten av 1990-årene har dette synet blitt allment akseptert, selv om enkelte historikere fortsatte finner Sonderweg-modellen nyttig i analysen av nasjonalsosialismen.^[49][50]

Etter at Frankfurtparlamentet ble oppløst gikk prøysserne ved kong Fredrik Vilhelm IV og statsmannen Joseph von Radowitz inn for et frivillig forbund av tyske stater, kjent som Erfurtunionen. Østerrike var ikke tiltenkt noen plass her, noe som ville ha gjort slutt på østerrikernes innflytelse på de mindre tyske statene. Østerrike og Russland presset prøysserne til å droppe planene om Erfurtunionen, noe de gikk med på da partene møttes til samtaler i den lille byen Olmütz i Mähren. I november 1850 gikk Fredrik Vilhelm og von Radowitz med på å gjenopprette Det tyske forbund under Østerrikes ledelse. Denne avtalen ble kalt Olmütz-traktaten, mens den i Preussen ble omtalt som «skammen ved Olmütz» (Schande von Olmütz).^[51]

Forslaget om en Erfurtunion og hendelsene ved Olmütz gjorde at det etterhvert ikke ble et spørsmål om det skulle bli en tysk samling, men derimot om når dette skulle skje. Dette truet samfunnsordenen man hadde hatt siden slutten av Napoleonskrigene. Ved Wienerkongressen i 1815 hadde seierherrene over Napoleon satt opp et system der Europa var delt inn i «interessesfærer», hvor hver av de fire stormaktene Storbritannia, Frankrike, Russland og Østerrike skulle ha politisk og økonomisk kontroll over naboområdene. Frankrikes sfære bestod av Den iberiske halvøy og deler av Italia, Russlands bestod av de østre delene av Sentral-Europa og deler av Balkan, Østerrikes bestod av mesteparten av det som hadde vært Det tysk-romerske rike, mens Storbritannias sfære var resten av verden, spesielt verdenshavene.^[52]

Et slikt system var avhengig av at de tyske og italienske statene var svake og fragmenterte, og systemet ville trues av tyske og italienske nasjonalstater. Det var derfor problematisk for stormaktene med en tysk samling, og en eventuell samling medførte også mange uløste spørsmål: Det var ikke helt entydige definisjoner av hvem som egentlig var tysk, og hvor grensene til et samlet Tyskland skulle gå. Det var heller ikke klart hvem som var best egent til å lede et samlet tysk rike. Det var to modeller som ble foreslått som løsninger på dette: Den lilletyske løsning, og den stortyske løsning. I en «lilletysk» løsning ville de tyske småstatene samles under det prøyssiske Hohenzollern-dynastiets ledelse, mens i en «stortysk» løsning ville de samles under det østerrikske Habsburg-dynastiet. Denne prøyssisk-østerrikske dualismen hadde dominert tysk politikk og diplomati helt siden opprettelsen av Kongeriket Preussen i 1701, og stridighetene skulle nå sitt klimaks de neste tjue årene.^[53]

Etter at han fikk slag i 1857 kunne ikke lenger den prøyssiske kong Fredrik Vilhelm IV regjere, og året etter ble broren Vilhelm regent. Samtidig var Helmuth von Moltke blitt sjef for den prøyssiske generalstaben, mens Albrecht von Roon ble prøyssisk krigsminister i 1859.^[54] Det nye lederskapet i det prøyssiske militærvesenet kom til å få store følger, og von Roon og Vilhelm begynte snart en reform av hæren. Samtidig omorganiserte Moltke hærens kommandostrukturer. Disse reformene – og spesielt hvordan de skulle finansieres – førte til en forfatningskrise i 1860, da både det prøyssiske parlamentet og Vilhelm (via krigsministeren) ønsket kontroll over militærbudsjettene. Etter at Vilhelm var blitt konge (som Vilhelm I) i 1861 utnevnte han Otto von Bismarck til prøyssisk statsminister året etter, og Bismarck sørget for at krigsministeren fikk kontroll på militærbudsjettene, slik at forfatningskrisen gikk over.^[55]

Krimkrigen i 1854-55 og den andre italienske frigjøringskrigen i 1859 kom til å ødelegge det gode forholdet mellom stormaktene Storbritannia, Frankrike, Østerrike og Russland. De prøyssiske militærreformene og Bismarcks aktive diplomati bidro til at det oppstod en ny maktbalanse, der Preussen ble den ledende tyske staten. Bismarcks diplomati (om nødvendig støttet av våpenmakt) og den pragmatiske prøyssiske konservatismen gav opphav til begrepet Realpolitik.^[56]

Bismarck ga uttrykk for kjernen i Realpolitik i den berømte «Blod og jern»-talen den 30. september 1862, kort tid etter at han ble statsminister: «Denne tids store spørsmål blir ikke avgjort gjennom taler eller avstemninger – den store feilen fra 1848 og 1849 – men derimot av jern og blod.»^[57] Bismarcks «jern og blod»-uttrykk (eller «blod og jern», som det ofte gjengis som), har ofte blitt misbrukt som argument for et tysk begjær etter blod og makt.^[58] Setningen om «taler eller avstemninger» tolkes ofte som at Bismarck avviser politiske prosesser, men dette gjorde aldri Bismarck selv.^[59] «Jern og blod»-uttrykket handler heller ikke om den prøyssiske militærmaktens uovervinnelighet, men derimot om de tyske statenes evne til å produsere jern og annet krigsmateriell, og at de om nødvendig var beredt til å bruke militærmakt.^[60]

 I politisk geografi finnes det intet ordentlig Tyskland. Det finnes kongeriker og storhertugdømmer, hertugdømmer og fyrstedømmer, bebodd av tyskere, som hver for seg styres av uavhengige herskere med hver sine statsapparater. Men det er likevel en understrøm av nasjonalfølelse, for en samling av tyskere inn i et stort rike, styrt av én hersker som en felles enhet. 

artikkel fra The New York Times, publisert 1. juli 1866^[61]

Det ble etterhvert tydelig at det var behov for både blod og jern. Da Bismarck holdt talen sin i 1862 hadde allerede ideen om en tysk nasjonalstat skiftet fra de liberale og demokratiske idealene fra 1848 til en mer konservativ Realpolitik-konstruksjon. Bismarck var som vanlig pragmatisk, og forstod både hva som kunne forhindre en tysk nasjonalstat, og hva man kunne oppnå med en samling. Bismarck forstod også viktigheten av å knytte ideen om et samlet Tyskland til Hohenzollern-dynastiet, og noen historikere trekker frem dette som Bismarcks største bidrag til dannelsen av Det tyske keiserrike i 1871.^[62] De eksisterende traktatene og avtalene mellom de tyske statene var til hinder for at Bismarck kunne handle på egen hånd, og som politiker og diplomat skjønte han at ensidig prøyssisk press ikke var noen fornuftig fremgangsmåte. For å få alle de mindre tyske statene med på en samling trengte man ytre fiende som kunne erklære krig mot en av disse, slik at man fikk noe som kunne samle folket. Den fransk-tyske krig i 1870 ble en slik mulighet. Historikere har lenge diskutert Bismarcks rolle i hendelsene som ledet opp til denne krigen. Det tradisjonelle synet, som det gjerne har blitt argumentert for av pro-prøyssiske historikere på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, er at Bismarck alltid hadde tysk samling i tankene. Etter 1945 har man imidlertid fått nye syn på Bismarck, der historikere heller trekker frem Bismarcks opportunisme og kynisme. Ifølge disse teoriene hadde Bismarck aldri noen konkrete langsiktige planer for hvordan man skulle samle Tyskland, men brukte heller samtidens hendelser på opportunt vis for å tvinge frem kriger som kunne hjelpe på veien dit.^[63] Bismarck var uansett hverken helt eller skurk, men ved å bruke hendelsene i 1866 og 1870 til egen fordel viste han sine sterke politiske og diplomatiske ferdigheter, noe som var grunnen til at Vilhelm gjorde ham til statsminister i 1862.^[64]

Tre hendelser viste seg nødvendig for den administrative og politiske samling av Tyskland. Først førte bortgangen til Frederik VII av Danmark, som ikke hadde mannlig arvinger, til den andre slesvigske krig i 1864. For det andre gav Italias samling en ny alliert for Preussen mot Østerrike i den østerriksk-prøyssiske krig i 1866. Til slutt erklærte Frankrike, som fryktet Hohenzollern-omringing, krig mot Preussen i 1870, noe som førte til den fransk-prøyssiske krig. Gjennom en kombinasjon av Bismarcks diplomati og politisk lederskap, Albrecht von Roons militære omstrukturering, og von Moltkes militære strategi, demonstrerte Preussen at ingen av de europeiske underskriverne ved freden i Paris i 1815 kunne garanterte Østerrikes interessesfære i Sentral-Europa, og gav dermed prøyssisk hegemoni i Tyskland, og avsluttet dualismedebatten.^[65]

Den første delen i sagaen om tysk samling under Bismarck kom ved Slesvig-Holstein-spørsmålet. Den 15. november 1863 ble kong Christian IX av Danmark konge over Danmark, og hertug over Slesvig og Holstein. Den 18. november 1863 signerte han den danske novemberkonstitusjonen, og erklærte Hertugdømmet Slesvig en del av Danmark. Det tyske forbund så dette som et brudd på London-protokollen av 1852, som vektla Kongeriket Danmarks status som separat fra de selvstendige hertugdømmene Slesvig og Holstein. Befolkningene av Slesvig og Holstein verdsatte sterkt denne separate status. Det tyske forbund kunne bruke disse hertugdømmers etnisitet som et kamprop: store deler av både Slesvig og Holstein var av tysk opphav, og snakket tysk i det dagligdagse liv (selv om Slesvig hadde en betydelig dansk minoritet). Diplomatiske forsøk på å få novemberkonstitusjonen opphevet kollapset, og kamphandlinger begynte da prøyssiske og østerrikske tropper krysset grensen inn i Slesvig den 1. februar 1864. Innledende forsøkte danskene å forsvare sitt land ved å bruke en eldgammel jordvegg kjent som «Danevirke», men dette viste seg å være fåfengt. Danskene kunne måle seg med den kombinerte prøyssisk-østerrikske styrken, og de fikk ikke støtte fra sine allierte i de andre skandinaviske stater, fordi Danmark hadde annullert avtalen ved å bryte Londonprotokollen. Tennålsgeværet, en av de første bakladerriflene som ble brukt i strid, hjalp prøysserne i både denne krigen, og den østerriksk-prøyssiske krig to år senere. Riflen gjorde at en prøyssisk soldater kunne avfyre fem skudd liggende nede, mens dens munnladnings motstykke kunne kun avfyre ett skudd, og måtte lades om stående. Den andre slesvigske krig endte i seier til de kombinerte prøyssisk-østerrikske styrker, og de to landene vant kontroll over Slesvig og Holstein i den påfølgende freden i Wien, signert den 30. oktober 1864.^[66]

Den andre delen av Bismarcks samlingsforsøk hendte i 1866. I samspill med det nylig forente Italia skapte Bismarck et diplomatisk miljø hvor Østerrike erklærte Preussen krig. Det dramatiske forløpet til krigen utspilte seg hovedsakelig i Frankfurt, hvor de to maktene hevdet å prate for alle de tyske stater i parlamentet. April 1866 skrev den prøyssiske delegaten i Firenze en hemmelig avtale med den italienske regjering, hvor begge forpliktet seg til å støtte den andre i en krig med Østerrike. Dagen etter dette la den prøyssiske delegaten til Frankfurtparlamentet frem en plan som etterlyste en nasjonal forfatning, en direkte valgt nasjonal riksdag, og universell stemmerett. Tyske liberale hadde en berettiget skepsis til denne planen, etter å ha vært vitne til Bismarcks vanskelige og tvetydige forhold til Den prøyssiske Landtag (statsparlament), et forhold definert av Bismarcks smiger og overkjøring av representantene. Disse skeptikerne så forslaget kun som et spill for å forsterke prøyssisk makt, heller enn en progressiv reformagenda.^[67]

Debatten om den foreslåtte nasjonale grunnlov stilnet da nyheten om italienske troppebevegelser i Tirol, og nær den venetianske grense, nådde Wien i april 1866. Den østerrikske regjering beordret delvis mobilisering i sine søndre regioner; italienerne svarte med å beordre full mobilisering. På tross av rop om rasjonell tanke og handling, fortsatte Italia, Preussen og Østerrike å presse mot væpnet konflikt. Den 1. mai gav Vilhelm von Moltke kommandoen over de prøyssiske væpnede styrker, og dagen etter iverksatte han fullskalas mobilisering.^[68] I riksdagen støttet gruppen av mellomstore stater, kjent som Mittelstaaten (Bayern, Württemberg, og storhertugdømmene Baden og Hessen, og hertugdømmene Sachsen-Weimar, Sachsen-Meiningen, Sachsen-Coburg, og Nassau), fullstendig demobilisering innad i forbundet. Disse individuelle regjeringer avviste den potente kombinasjonen av løfter og vage (eller direkte) trusler som Bismarck benyttet for å få deres støtte mot Habsburgerne. Det prøyssiske krigskabinett forstod at deres eneste støttespillere blant de tyske stater mot Habsburgerne var to små fyrstedømmer på grensen til Brandenburg, som hadde lite militær styrke eller politisk innflytelse: Storhertugdømmene Mecklenburg-Schwerin og Mecklenburg-Strelitz. De forstod også at Preussens eneste utenlandske alliert var Italia.^[69]

Motstanden mot Preussens maktbaserte taktikk kom til syne i andre sosiale og politiske grupper. På tvers av de tyske stater, byråd, liberale parlamentariske medlemmer som favoriserte en forent stat, og handelskammer – som ville se store fordeler i en samling – motstod de enhver krig mellom Preussen og Østerrike. De mente at en slik konflikt kun ville tjene de kongelige dynastier. Deres egne interesser, som de forstod som «sivile» og «bourgeois», virket irrelevant. Folkeopinionen motsatte seg også prøyssisk dominering. Katolske befolkninger langs Rhinen – særlig i kosmopolitiske områder som Köln og i den tungt befolkede Ruhrdalen – fortsatte å støtte Østerrike. Sent på våren var de fleste viktige stater mot Berlins forsøk på å omstrukturere de tyske stater gjennom makt. Det prøyssiske kabinett så tysk enhet som en maktsak, og et spørsmål om hvem som hadde styrken og viljen til å bruke denne makten. Samtidig så de liberale i Frankfurtparlamentet tysk enhet som en prosess av forhandling, som ville føre til maktfordeling blant mange parter.^[70]

Selv om flere tyske stater innledningsvis støttet Østerrike, forble de på defensiven og maktet ikke å ta effektive initiativ mot prøyssiske tropper. Den østerrikske armé sto derfor mot den teknologisk overlegne prøyssiske armé med støtte kun fra Sachsen. Frankrike lovte hjelp, men det kom for sent, og var utilstrekkelig.^[71] Noe som videre kompliserte Østerrikes situasjon var at den italienske mobilisering langs Østerrikes søndre grense krevde en spredning av styrker vekk fra slaget med Preussen, for å sloss i den tredje italienske frigjøringskrig på en annen front i Venezia, og langs Adriaterhavet.^[72] Det dagslange slaget ved Königgrätz, nær landsbyen Sadová, gav Preussen en ubestridt og avgjørende seier.^[73]

En rask fred var essensiell for å holde Russland ute av konflikten, før de gikk inn på Østerrikes side.^[74] Preussen annekterte Kongeriket Hannover, Elektoratet Hesse, Nassau og byen Frankfurt. Hesse-Darmstadt mistet visse territorier, men ikke sin suverenitet. Statene sør for elven Main (Baden, Württemberg og Bayern) signerte separate avtaler som gjorde dem pålagt å betale krigserstatning, og danne allianser som førte dem inn i Preussens interessesfære. Østerrike, og de fleste av deres allierte, ble ekskludert fra Det nordtyske forbund.^[75]

Slutten på den østerrikske herredømmet over de tyske stater flyttet Østerrikes fokus til Balkan. I 1867 godtok den østerrikske keiser Franz Josef en avtale (Det østerriksk-ungarske kompromiss av 1867), hvor han gav hans ungarske andeler lik stats som hans østerrikske domener, noe som opprettet dobbelmonarkiet Østerrike-Ungarn.^[76] Freden i Praha (1866) gav milde krav til Østerrike, hvori Østerrikes forhold til den nye nasjonstaten Italia undergikk kraftig omstrukturering; selv om østerrikerne var langt mer suksessfull på slagmarken mot italienske tropper, mistet monarkiet den viktige og rike provinsen Venezia. Habsburgerne avstod Venezia til Frankrike, som deretter formelt gav kontrollen over området til Italia.^[77] Den franske befolkning mislikte den prøyssiske seier, og krevde Revanche pour Sadová («Hevn for Sadova»), noe som viser den antiprøyssiske holdningen i Frankrike – noe som senere ville akselerere i månedene før den fransk-prøyssiske krig.^[78] Den østerriksk-prøyssiske krig skadet også forholdet til den franske regjering. Ved et møte i Biarritz i september 1865 med Napoleon III, hadde Bismarck latt det bli forstått (eller Napoleon trodde han hadde forstått) at Frankrike kunne annektere deler av Belgia og Luxembourg, i bytte mot nøytralitet i krigen. Disse annekteringene manifesterte seg aldri, noe som førte til animositet fra Napoleon mot Bismarck.

Nederlagets realitet for Østerrike førte til en revurdering av interne divisjoner, lokal autonomi, og liberalisme.^[79] Det nye nordtyske forbund hadde sin egen grunnlov, flagg, og myndighets- og administrasjonsstrukturer. Gjennom militær seier hadde Preussen under Bismarcks innflytelse overkommet Østerrikes motstand mot et forent Tyskland. Østerrikes innflytelse over de tyske stater ble ikke bare brutt, men krigen splintret opp ånden til den pangermanske enhet: de fleste tyske stater hatet prøyssisk maktpolitikk.^[80]

Innen 1870 hadde tre av de viktige leksjonene av den østerriksk-prøyssiske krigen blitt tydelig. Den første var at, gjennom maktbrukt, kunne en mektig stat utfordre de gamle allianser og interessesfærer etablert i 1815. For det andre, gjennom diplomatisk manøvrering kunne en dyktig leder skape et miljø hvori en rivaliserende stat kunne erklære krig først, og dermed tvinge stater alliert med «offeret» til å entre krigen for å hjelpe lederen. Og til slutt, da prøyssisk militærkapasitet var langt større enn Østerrike, var det tydelig at Preussen var den eneste staten innad i forbundet (eller blant de tyske stater generelt) som var kapabel til å beskytte dem alle fra mulig innblanding eller aggresjon. I 1866 var de fleste mellomstore tyske stater imot Preussen, men innen 1870 hadde disse statene blitt lokket og presset inn i gjensidig beskyttende allianser med Preussen. I det tilfellet at en europeisk stat erklærte krig på en av deres medlemmer, ville de alle komme til den angrepne stat. Med dyktig manipulering av europeisk politikk skapte Bismarck en situasjon hvori Frankrike ville spille rollen som angriperen i tyske anliggender, mens Preussen ville være beskytteren av tyske rettigheter og friheter.^[81]

Ved Wienerkongressen i 1815 reetablerte Metternich og hans konservative allierte det spanske monarki under kong Ferdinand VII. I de neste førti år støttet stormaktene det spanske monarki, men hendelsene i 1868 ville videre sette prøve på det gamle system. En revolusjon i Spania kastet dronning Isabella II, og tronen forble tom mens Isabella levde i overdådig eksil i Paris. Spanjolene, som lette etter en passende katolske etterfølger, hadde tilbydd tronen til tre europeiske prinser, hvorav hver ble avvist av Napoleon III, som fungerte som en regional maktmegler. Til slutt, i 1870, tilbød riksforstanderne kronen til Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen, en fyrste av den katolske, unge Hohenzollern-linje. Den påfølgende oppstyr har blitt kalt Hohenzollern-kandidaturet av historikere.^[82]

De neste ukene var det spanske tilbud på alles lepper i Europa. Bismarck oppfordret Leopold til å godta tilbudet.^[83] En vellykket installering av en konge av Hohenzollern-Sigmaringen ville bety at begge sider av Frankrike ville grense mot tyske konger av Hohenzollern-slekt. Dette kan ha vært en tilfredsstillende tanke for Bismarck, men det var uakseptabelt både for Napoleon III, og Agenor, duc de Gramont, hans utenriksminister. Gramont skrev et skarpt formulert ultimatum til Vilhelm, som Hohenzollern-familiens overhode, og kunngjorde at hvis noen Hohenzollern-fyrster aksepterte den spanske kronen, ville den franske regjering reagere – selv om han ikke beskrev hvordan reaksjonen ville være. Fyrsten trakk seg som kandidat, og krisen ble stoppet, men den franske ambassadøren i Berlin ville ikke la saken ligge.^[84] Han oppsøkte den prøyssiske konge direkte, mens Vilhelm var på ferie i Bad Ems, og krevde at kongen gav en offentlig uttalelse hvor ville si at han aldri ville støtte installeringen av en Hohenzollern på Spanias trone. Vilhelm nektet å gi en så altomfattende uttalelse, og han sendte en avsending til Bismarck via telegram, hvor han beskrev de franske krav. Bismarck brukte kongens telegram, kalt Emsdepesjen, som en mal for en kort uttalelse til pressen. Med forkortede og skarpere formuleringer ved Bismarck – og videre forandringer i dens oversettelse av det franske byrået Havas – skapte Emsdepesjen furore i Frankrike. Den franske befolkning, fortsatt bitre over tapet ved Sadová, krevde krig.^[85]

Napoleon III hadde forsøkt å sikre territoriale kompensasjoner fra begge sider både før og etter den østerriksk-prøyssiske krig, men på tross av sin rolle som megler i fredsforhandlingene endte han opp med ingen gevinst. Han håpet deretter at Østerrike ville bli med i en hevnkrig, og at dens tidligere allierte – særlig de tyske statene Baden, Württemberg, og Bayern — ville bli med i krigen. Dette håpet viste seg å være nytteløst, da traktaten av 1866 ble iverksatt, og forente alle de tyske stater militært – om ikke særlig lykkelig – for å kjempe mot Frankrike. I stedet for en hevnkrig mot Preussen, støttet av forskjellige tyske allierte, gikk Frankrike inn i en krig mot alle de tyske stater, uten noen egne allierte.^[86] Omorganiseringen av militæret ved Albrecht von Roon, og Moltkes operasjonelle strategi kom sammen til stor suksess mot Frankrike. Den prøyssiske mobiliseringens hurtighet forbløffet franskmennene, samt den prøyssiske evne til å konsentrere sin styrke ved spesifikke punkter – som minnet om Napoleon Is strategier sytti år tidligere – overveldet den franske mobilisering. Ved å utnytte deres effektivt utplasserte jernbanenettverk ble prøyssiske tropper levert til kampområder vel uthvilte, og kampklare, mens de franske troppene måtte marsjere store avstander for å nå slagmarken. Etter en rekke slag, spesielt ved Spicheren, Wörth, Mars la Tour, og Gravelotte, beseiret prøysserne de fremste franske arméer, og rykket mot hovedbyen Metz, og den franske hovedstad Paris. De tok Napoleon III og en hel armé til fange ved Sedan den 1. september 1870.^[87]

Den ydmykende fangsten av den franske keiseren, og tapet av den franske armé i seg selv, som marsjerte inn i fangenskap ved en provisorisk leir i Saarland («Leir Lidelse»), kastet den franske regjering inn i kaos; Napoleons energiske motstandere kastet hans regjering, og proklamerte Den tredje franske republikk.^[88] Den tyske overkommando forventet en innledende fred med franskmennene, men den nye republikken nektet å overgi seg. Den prøyssiske armé omringet Paris, og holdt det beleiret fram til midten av januar, mens byen ble ørkesløst bombardert.^[89] Den 18. januar 1871 erklærte de tyske fyrster og veteranmilitærlederne Vilhelm som «Den tyske keiser» i Speilsalen i Slottet i Versailles.^[90] I den følgende freden i Frankfurt avstod Frankrike de fleste av sine tradisjonelt tyske regioner (Alsace og den tysktalende del av Lothringen); betalte en krigserstatning, beregnet (utfra befolkning) til å være nøyaktig tilsvarende krigserstatningen som Napoleon Bonaparte krevde av Preussen i 1807;^[91] og aksepterte tysk administrasjon av Paris og mesteparten av Nord-Frankrike, med «tyske tropper som skulle trekkes ut i stadier, basert på hvert avdrag av erstatningen».^[92]

Seier i Den fransk-prøyssiske krig viste seg å være hjørnestenen i nasjonalistsaken. I den første halvdel av 1860-tallet hevdet både Østerrike og Preussen å tale for de tyske stater; begge holdt fast ved at de kunne støtte tyske interesser i utlandet, og beskytte tyske interesser hjemme. I et svar på Slesvig-Holstein-spørsmålet viste de seg begge ivrige til å gjøre slikt. Etter en seier over Østerrike i 1866 begynte Preussen å internt hevde sin autoritet til å tale for de tyske stater, og forsvare tyske interesser, mens Østerrike begynte å vende mer og mer oppmerksomhet til sine besittelser på Balkan. Seieren over Frankrike i 1871 utvidet prøyssisk hegemoni i de tyske stater til et internasjonalt nivå. Med proklamasjonen av Vilhelm som Kaiser inntok Preussen lederskap av det nye keiserriket. De sydlige stater ble offisielt inkorporert i et forent Tyskland ved freden i Versailles i 1871 (signert 26. februar 1871; senere ratifisert i freden i Frankfurt den 10. mai 1871), som formelt endte krigen.^[93] Selv om Bismarck hadde ledet overgangen fra et løst konføderert Tyskland, til en føderal nasjonstat, hadde han ikke gjort det alene. Samlingen ble oppnådd ved å bygge på en tradisjon av rettslig samarbeid under Det tysk-romerske rike, og økonomisk samarbeid gjennom tollforeningen. Vormärz' vanskeligheter, de liberale av 1848s påvirkning, viktigheten til von Roons militære omstrukturering samt von Moltkes strategiske briljans spilte alle en rolle i den politiske samlingen.^[94]

Det nye tyske keiserrike omfattet 25 stater, blant dem tre hansabyer. Keiserriket virkeliggjorde den Kleindeutsche Lösung («lilletyske løsning») i motsetning av den Großdeutsche Lösung eller «den stortyske løsning», som ville ha inkludert Østerrike.

Å forene de forskjellige stater til én nasjon krevde mer enn militære seire, uansett hvor mye de styrket moralen. Det trengtes også en revurdering av politiske og kulturelle normer, nye tanker om «oss» og «dem». Hvem var medlemmene i den nye staten? Hva stod de for, og hvordan skulle staten organiseres?.^[95]

Selv om det ofte beskrives som en forbund av monarker var Det tyske keiserriket egentlig et forbund av 26 stater.^[96]

Det nordtyske forbunds grunnlov av 1866 ble (med noen språklige justeringer) Det tyske rikes forfatning av 1871. Med denne forfatningen fikk det nye Tyskland noen demokratiske egenskaper: særlig en riksdag, som – i motsetning Preussens parlament – gav borgerne representasjon på grunnlag av valg med stemmerett for alle menn over 25 år. Videre var valgene generelt sett uten sjikanering, noe som avlet stolthet i det nasjonale parlament.^[97]

Lovvedtak krevde imidlertid samtykke fra Forbundsrådet, Bundesrat, et føderalt råd med representanter fra de forskjellige statene. Preussen hadde stor innflytelse i dette rådet. Preussen hadde 17 av 58 delegater, mens 14 stemmer var tilstrekkelig for å nedlegge et veto.

Preussen hadde derved kontroll både over den lovgivende makten og den utøvende makten. Det var den prøyssiske kongen som var Kaiser og som utpekte en forbundskansler. Kansleren var utelukkende ansvarlig overfor keiseren. Offisielt var kansleren en «enkeltmannskabinett», og var alene ansvarlig for utførelsen av alle statsanliggende. I praksis fungerte statssekretærene som uoffisielle porteføljeministre med ansvar for finans, krig, utenriksanliggende, osv.

Med unntak av årene 1872–1873 og 1892–1894 var kansleren samtidig statsminister i det keiserlige dynastiets hjemkongerike Preussen. Riksdagen hadde makten til å vedta, endre eller avvise lovforslag (men makten til å ta initiativet til et lovforslag tilhørte kansleren).

De andre statene beholdt sine egne regjeringer, men de mindre staters militærstyrker falt under prøyssisk kontroll. Militæret til de større statene (som kongerikene Bayern og Sachsen) beholdt noe selvstyre, men de undergikk store reformer for å koordinere de med de prøyssiske militærprinsipper, og falt under forbundregjeringens kontroll i krigstid.^[98]

Sonderweg-hypotesen gir ansvaret for Tysklands vanskelige 1900-tall på det svake politiske, rettslige og økonomiske grunnlaget til det nye keiserriket. Den prøyssiske eiendomseliten, junkerne, fortsatte å ha en vesentlig del av politisk makt i den forente staten. Sonderweg-hypotesen gir deres makt ansvar for mangelen av et revolusjonært gjennombrudd av middelklassen, eller av bønder i samarbeid med urbane arbeidere, i 1848 og igjen i 1871. Nyere forskning i rollen til de store bourgeoisi — som inkluderte bankmenn, handelsmenn, industrilister og entreprenører — i den nye statens konstruksjon har i stor grad avvist påstanden om politisk og økonomisk dominans av junkerne som en sosial gruppe. Denne nyere forskning har vist viktigheten av handelsstandene til de hanseatiske byer, og det industrielle lederskap (den siste særlig viktig i Rheinland) i den pågående utviklingen av Det andre rike.^[99]

Videre studier av de forskjellige samfunnsgruppene i Vilhelms Tyskland har alle bidratt til et nytt syn på perioden. Selv om junkerne, sannelig, fortsatte å kontrollere offiserkorpset, dominerte de ikke sosiale, politiske og økonomiske anliggender like mye som Sonderweg-teoretikerne har spekulert. Østlig Junker-makt hadde en motvekt i de vestre provinsenes storbourgeoisi, og i den voksende profesjonelle klassen av byråkrater, lærere, professorer, doktorer, advokater, vitenskapsmenn, etc.^[100]

Hvis samlingene ved Wartburg og Hambach hadde manglet en konstitusjon og et administrativt apparat, ble det problemet adressert mellom 1867 og 1871. Men, som tyskerne oppdaget, skapte ikke store taler, flagg og entusiastiske publikum, en grunnlov, en politisk reorganisering, og tilførselen av en keiserlig overbygning; og den reviderte tollunionen av 1867–68, en nasjon.^[101]

Et nøkkelelement til en nasjonstat er opprettelsen av en nasjonal kultur, ofte – dog ikke alltid – gjennom bevisst nasjonal politikk.^[102] I den nye tyske nasjonen forsøkte en «kulturkamp» (1872-79) som fulgte politisk, økonomisk og administrativ samling å adressere, men med bemerkelsesverdig lite suksess, noen av motsetningene i det tyske samfunn. Særlig var striden om språk, utdanning og religion. En germanisering av ikketyskere i Keiseerriket ble iverksatt, inkludert polske og danske minoriteter, startet med språk, spesielt det tyske språk, tvangsutdanning (germanisering), og den forsøkte opprettelsen av et standardisert pensum for disse skoler, for å promotere og feire ideen om en delt fortid. Til slutt strakk den seg til det nye keiserrikets befolknings religion.^[103]

Noen noen tyskere inkluderte ikke definisjonen av en nasjon pluralisme, og den katolikker kom særlig under lupen; noen tyskere, og særlig Bismarck, fryktet at katolikkenes tilknytning til pavestaten ville gjøre de mindre lojale til nasjonen. Som kansler av Tyskland forsøkte Bismarck uten stor suksess å begrense den romersk-katolske kirke og dens partipolitiske gren, Det katolske sentrumsparti, i skoler og utdanning og språkrelaterte lover. Det katolske sentrumsparti forble særlig godt befestet i høyborgene Bayern og Syd-Baden, og i urbane områder som hadde store befolkninger av fordrevne rurale arbeidere som søkte arbeid i storindustrien, og forsøkte å beskytte rettighetene til ikke bare katolikker, men også polakker, og de franske minoritetene i Elsass.^[104] Mailovene av 1873 brakte valget av prester, og deres utdanning, under statens kontroll, noe som førte til nedleggelsen av mange presteutdannelser, og et underskudd av prester. Menighetsloven av 1875 oppløste religiøse ordener, endte statssubsidier til den katolske kirke, og fjernet religiøse beskyttelser fra den prøyssiske grunnlov.^[105]

Germaniserte jøder forble en annen sårbar befolkning i den nye tyske nasjonstaten. Siden 1780, etter frigjøringen gjort av den tysk-romerske keiser Josef II, hadde jøder i de tidligerre Habsburgterritoriene opplevd en stor grad av økonomiske og rettslige privilegier som deres motstykker i andre tyske territorier ikke hadde: de kunne eie land, for eksempel, og de behøvde ikke leve i et jødisk kvartal (også kalt Judengasse, eller «Jødefeltet»). De kunne også gå på universiteter og gå inn i profesjoner. Under den revolusjonære og napoleonske æra brøt mange av de tidligere sterke barrierer mellom jøder og kristne ned. Napoleon hadde beordret frigjørelsen av jøder på tvers av territorier underlagt fransk hegemoni. Som deres franske motstykker, sponset velstående tyske jøder salonger; spesielt hadde flere jødiske salonnières viktige samlinger i Frankfurt og Berlin, hvori tyske intellektuelle utviklet sin egen form for republikansk intellektualisme. Gjennom de påfølgende tiår, fra nesten umiddelbart etter franskmennenes tap, begrenset reaksjoner på blandingen av jøder og kristne den intellektuelle innvirkningen til disse salongene. Foruten disse salongene fortsatte jøder en germaniseringsprosess hvori de med egen vilje tok til seg tyske kleskoder og språk, og arbeidet med å bli en del av de fremvoksende tyske offentlige sfærer på 1800-tallet. Den religiøse reformbevegelsen blant tyske jøder speilet denne innsatsen.^[106]

I samlingsårene spilte tyske jøder en viktig rolle i det tyske profesjonelle, intellektuelle og sosiale livs intellektuelle grunnlag. Fordrivelsen av jøder fra Russland på 1880-tallet og 1890-tallet kompliserte integrasjonen inn i den tyske offentlighet. Russiske jøder ankom nordtyske byer i tusenvis; siden de var betydelig mindre utdannet og velstående forferdet deres dystre fattigdom mange germaniserte jøder. Mange av problemene knyttet til fattigdom (som sykdom, overbefolkede hus, arbeidsløshet, skolefravær, motstand mot å lære tysk, osv.) understreket deres egenart for ikke bare tyske kristne, men og for den lokale jødiske befolkningen.^[107]

Et annet viktig element i nasjonsbygning, historien om den heroiske fortid, ble skrevet de nasjonalistiske tyske historikere som den liberale konstitusjonalisten Friedrich Dahlmann (1785–1860), hans konservative student Heinrich von Treitschke (1834–1896), og andre mindre konservative, som Theodor Mommsen (1817–1903) og Heinrich von Sybel (1817–1895), for å nevne to. Dahlmann selv døde før samlingen, men han la fundamentet for de fremtidige nasjonalisthistoriene gjennom hans historier om den engelske og den franske revolusjon, ved å støpe disse revolusjonene som fundamentale til konstruksjonen av en nasjon, og Dahlmann selv så Preussen som det logiske midlet til en samling.^[108]

Heinrich von Treitschkes Deutsche Geschichte im neunzehnten Jahrhundert, publisert i 1879, har muligens en misledende tittel: den gir størst fokus på Preussens historie i stedet for de andre tyske staters historie, og den forteller historien om de tysktalende folk gjennom en forkledning av Preussens skjebne å forene alle de tyske stater under sitt lederskap. Opprettelsen av denne borussiske myte (Borussia er det latinske navnet på Preussen) etablerte Preussen som Tysklands redningsmann; det var skjebnen at alle tyske stater ble forent, denne myten holder fast ved at det var Preussens skjebne å klare dette.^[109] Ifølge denne teorien spilte Preussen den fremste rolle i å føre de tyske stater sammen til en nasjonstat; kun Preussen kunne beskytte tyske friheter fra å bli undergravd av fransk eller russisk innflytelse. Historien fortsetter ved å spille på Preussens rolle i å redde tyskere fra gjenoppblomstringen av Napoleons makt i 1815, ved Waterloo, skape noe lignende en økonomisk enhet, og forene tyskere under ett stolt flagg etter 1871.^[110] Det er nasjonalisthistorikerens rolle å skrive en nasjons historie; dette betyr at å se nasjonens fortid med målet om en nasjonalistisk historie i tankene. Prosessen av å skrive historie, eller historier, er en erindringsprosess og tilgivelsesprosess: å velge visse elementer som skal husker, det vil si, lagt vekt på, og ignorere eller glemme de andre elementer og hendelser.^[111]

Mommsens bidrag til Monumenta Germaniae Historica la grunnlaget for mer forskning på studien av den tyske nasjon, og utvider tanken om Tyskland til andre områder enn Preussen. Som en liberal professor, historiker og teolog, og generelt en titan blant det sene 1800-talls lærde, var Mommsen og en delegat til Det prøyssiske representantenes hus fra 1863 til 1866 og fra 1873 til 1879; han var også delegat til Reichstag fra 1881 til 1884, for det liberale tyske fremskrittsparti (Deutsche Fortschrittspartei) og senere for Det nasjonale liberalparti. Han motsatte seg de antisemittiske program i Bismarcks Kulturkampf og den vonde og bitende teksten som Treitschke ofte brukte i publikasjonen av hans Studien über die Judenfrage (Studier på det jødiske spørsmål), som oppfordret assimilering og germanisering av jøder.^[112]

• Berghahn, Volker. Modern Germany: Society, Economy and Politics in the Twentieth Century. Cambridge: Cambridge University Press, 1982. ISBN 978-0-521-34748-8
• Beringer, Jean. A History of the Habsburg Empire 1700–1918. C. Simpson, Trans. New York: Longman, 1997, ISBN 0-582-09007-5.
• Blackbourn, David. Marpingen: apparitions of the Virgin Mary in Bismarckian Germany. New York: Knopf, 1994. ISBN 0-679-41843-1
• __. The long nineteenth century: a history of Germany, 1780–1918. New York: Oxford University Press, 1998. ISBN 0-19-507672-9
• __ og Geoff Eley. The peculiarities of German history: bourgeois society and politics in nineteenth-century Germany. Oxford & New York: Oxford University Press, 1984. ISBN 978-0-19-873057-6
• Blickle, Peter. Heimat: a critical theory of the German idea of homeland. Studies in German literature, linguistics and culture. Columbia, South Carolina: Camden House Press, 2004. ISBN 978-0-582-78458-1
• Bridge, Roy og Roger Bullen, The Great Powers and the European States System 1814–1914, 2nd ed. Longman, 2004. ISBN 978-0-582-78458-1
• Confino, Alon. The Nation as a Local Metaphor: Württemberg, Imperial Germany, and National Memory, 1871–1918. Chapel Hill: University of North Carolina Press, 1997. ISBN 978-0-8078-4665-0
• Crankshaw, Edward. Bismarck. New York, The Viking Press, 1981. ISBN 0-333-34038-8
• Dahrendorf, Ralf. Society and Democracy in Germany (1979)
• Dominick, Raymond III, The Environmental Movement in Germany, Bloomington, Indiana University, 1992. ISBN 0-253-31819-X
• Evans, Richard J. Death in Hamburg: Society and Politics in the Cholera Years, 1830–1910. New York: Oxford University Press, 2005. ISBN 978-0-14-303636-4
• __. Rethinking German history: nineteenth-century Germany and the origins of the Third Reich. London, Routledge, 1987. ISBN 978-0-00-302090-8
• Flores, Richard R. Remembering the Alamo: memory, modernity, and the master symbol. Austin: University of Texas, 2002. ISBN 978-0-292-72540-9
• Friedrich, Karin, The other Prussia: royal Prussia, Poland and liberty, 1569–1772, New York, 2000. ISBN 978-0-521-02775-5
• Grew, Raymond. Crises of Political Development in Europe and the United States. Princeton, Princeton University Press, 1978. ISBN 0-691-07598-0
• Hollyday, F. B. M. Bismarck. New Jersey, Prentice Hall, 1970. ISBN 978-0-13-077362-3
• Howard, Michael Eliot. The Franco-Prussian War: the German invasion of France, 1870–1871. New York, MacMillan, 1961. ISBN 978-0-415-02787-8
• Hull, Isabel. Absolute Destruction: Military culture and the Practices of War in Imperial Germany. Ithaca, New York, Syracuse University Press, 2005. ISBN 978-0-8014-7293-0
• Kann, Robert A. History of the Habsburg Empire: 1526–1918. Los Angeles, University of California Press, 1974 ISBN 978-0-520-04206-3
• Kaplan, Marion. The making of the Jewish middle class: women, family, and identity in Imperial Germany. New York, Oxford University Press, 1991. ISBN 978-0-19-509396-4
• Kocka, Jürgen og Allan Mitchell. Bourgeois society in nineteenth century Europe. Oxford, Oxford University Press, 1993. ISBN 978-0-85496-414-7
• __. German History before Hitler: The Debate about the German Sonderweg. Journal of Contemporary History Vol. 23, No. 1 (January 1988), p. 3–16.
• __. «Comparison and Beyond.»' History and Theory Vol. 42, No. 1 (February 2003), s. 39–44.
• __. «Asymmetrical Historical Comparison: The Case of the German Sonderweg». History and Theory Vol. 38, No. 1 (februar 1999), p. 40–50.
• Kohn, Hans. German history; some new German views. Boston: Beacon, 1954. OCLC 987529
• Koshar, Rudy, Germany's Transient Pasts: Preservation and the National Memory in the Twentieth Century. Chapel Hill, 1998. ISBN 978-0-8078-4701-5
• Krieger, Leonard. The German Idea of Freedom, Chicago, University of Chicago Press, 1957. ISBN 978-1-59740-519-5
• Lee, Lloyd. The politics of Harmony: Civil Service, Liberalism, and Social Reform in Baden, 1800–1850. Cranbury, New Jersey, Associated University Presses, 1980. ISBN 978-0-87413-143-7
• Llobera, Josep R. og Goldsmiths' College. The role of historical memory in (ethno)nation-building. Goldsmiths Sociology Papers. London, Goldsmiths College, 1996. ISBN 978-0-902986-06-0
• Mann, Golo. The History of Germany Since 1789 (1968)
• Namier, L.B.. Avenues of History. New York, Macmillan, 1952. OCLC 422057575
• Nipperdey, Thomas. Germany from Napoleon to Bismarck, 1800–1866. Princeton, Princeton University Press, 1996. ISBN 978-0-691-02636-7
• Schjerve, Rosita Rindler, Diglossia and Power: Language Policies and Practice in the nineteenth century Habsburg Empire. Berlin, De Gruyter, 2003. ISBN 978-3-11-017654-4
• Schulze, Hagen. The course of German nationalism: from Frederick the Great to Bismarck, 1763–1867. Cambridge & New York, Cambridge University Press, 1991. ISBN 978-0-521-37759-1
• Scott, H. M. The Birth of a Great Power System. London & New York, Longman, 2006. ISBN 978-0-582-21717-1
• Scribner, Robert W. og Sheilagh C. Ogilvie. Germany: a new social and economic history. London: Arnold Publication, 1996. ISBN 978-0-340-51332-3
• Sheehan, James J. German history 1770–1866. Oxford History of Modern Europe. Oxford, Oxford University Press, 1989. ISBN 978-0-19-820432-9
• Sked, Alan. Decline and Fall of the Habsburg Empire 1815–1918. London, Longman, 2001. ISBN 978-0-582-35666-5
• Sorkin, David, The transformation of German Jewry, 1780–1840, Studies in Jewish history. New York, Wayne State University Press, 1987. ISBN 978-0-8143-2828-6
• Sperber, Jonathan. The European Revolutions, 1848–1851. New Approaches to European History. Cambridge, Cambridge University Press, 1984. ISBN 978-0-521-54779-6
• __. Popular Catholicism in nineteenth-century Germany. Princeton, Princeton University Press, 1984. ISBN 978-0-691-05432-2
• __. Rhineland radicals: the democratic movement and the revolution of 1848–1849. Princeton, Princeton University Press, 1993. ISBN 978-0-691-00866-0
• Stargardt, Nicholas. The German idea of militarism: radical and socialist critics, 1866–1914. Cambridge, Cambridge University Press, 1994. ISBN 978-0-521-46692-9
• Steinberg, Jonathan. Bismarck: A Life (2011)
• Taylor, A. J. P., The Struggle for Mastery in Europe 1914–1918, Oxford, Clarendon, 1954. ISBN 978-0-19-881270-8
• __. Bismarck: The Man and the Statesman. Oxford: Clarendon, 1988. ISBN 978-0-394-70387-9
• Victoria og Albert Museum, Dept. of Prints and Drawings, og Susan Lambert. The Franco-Prussian War and the Commune in caricature, 1870–71. London, 1971. ISBN 0-901486-30-2
• Walker, Mack. German home towns: community, state, and general estate, 1648–1871. Ithaca, Syracuse University Press, 1998. ISBN 978-0-8014-8508-4
• Wawro, Geoffrey. The Austro-Prussian War. Cambridge, Cambridge University Press, 1996. ISBN 0-521-62951-9
• ___. Warfare and Society in Europe, 1792–1914. 2000. ISBN 978-0-415-21445-2
• Wehler, Hans Ulrich. The German Empire, 1871-1918 (1997)
• Zamoyski, Adam. Rites of Peace: The Fall of Napoleon and the Congress of Vienna. New York, HarperCollins, 2007. ISBN 978-0-06-077519-3

• Bazillion, Richard J. Modernizing Germany: Karl Biedermann's career in the kingdom of Saxony, 1835–1901. American university studies. Series IX, History, vol. 84. New York, Peter Lang, 1990. ISBN 0-8204-1185-X
• Brose, Eric Dorn. German History, 1789–1871: From the Holy Roman Empire to the Bismarckian Reich. (1997) online edition Arkivert 1. desember 2010 hos Wayback Machine.
• Bucholz, Arden. Moltke, Schlieffen, and Prussian war planning. New York, Berg Pub Ltd, 1991. ISBN 0-85496-653-6
• ___. Moltke and the German Wars 1864–1871. New York, Palgrave MacMillan, 2001. ISBN 0-333-68758-2
• Clark, Christopher. Iron Kingdom: The Rise and Downfall of Prussia, 1600–1947. Cambridge, Belknap Press of Harvard University Press, 2006, 2009. ISBN 978-0-674-03196-8
• Clemente, Steven E. For King and Kaiser!: the making of the Prussian Army officer, 1860–1914. Contributions in military studies, no. 123. New York: Greenwood, 1992. ISBN 0-313-28004-5
• Cocks, Geoffrey og Konrad Hugo Jarausch. German professions, 1800–1950. New York, Oxford University Press, 1990. ISBN 0-19-505596-9
• Droysen, J.G. Modern History Sourcebook: Documents of German Unification Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine., 1848–1871. Accessed April 9, 2009.
• Dwyer, Philip G. Modern Prussian history, 1830–1947. Harlow, England, New York: Longman, 2001. ISBN 0-582-29270-0
• Friedrich, Otto. Blood and iron: from Bismarck to Hitler the von Moltke family's impact on German history. New York, Harper, 1995. ISBN 0-06-016866-8
• Groh, John E. Nineteenth-century German Protestantism: the church as social model. Washington, D.C., University Press of America, 1982. ISBN 0-8191-2078-2
• Henne, Helmut, og Georg Objartel. German student jargon in the eighteenth and nineteenth centuries. Berlin & NY, de Gruyter, 1983. OCLC 9193308
• Hughes, Michael. Nationalism and society: Germany, 1800–1945. London & New York, Edward Arnold, 1988. ISBN 0-7131-6522-7
• Kollander, Patricia. Frederick III: Germany's liberal emperor, Contributions to the study of world history, no. 50. Westport, Conn., Greenwood, 1995. ISBN 0-313-29483-6
• Koshar, Rudy. Germany's Transient Pasts: Preservation and the National Memory in the Twentieth Century. Chapel Hill, University of North Carolina Press, 1998. ISBN 0-8078-4701-1
• Lowenstein, Steven M. The Berlin Jewish community: enlightenment, family, and crisis, 1770–1830. Studies in Jewish history. New York, Oxford University Press, 1994. ISBN 0-19-508326-1
• Lüdtke, Alf. Police and State in Prussia, 1815–1850. Cambridge, New York & Paris, Cambridge University Press, 1989. ISBN 0-521-11187-0
• Ogilvie, Sheilagh, og Richard Overy. Germany: A New Social and Economic History Volume 3: Since 1800 (2004)
• Ohles, Frederik. Germany's rude awakening: censorship in the land of the Brothers Grimm. Kent, Ohio, Ohio State University Press, 1992. ISBN 0-87338-460-1
• Pflanze Otto, ed. The Unification of Germany, 1848–1871 (1979), essays by historians
• Schleunes, Karl A. Schooling and society: the politics of education in Prussia and Bavaria, 1750–1900. Oxford & New York, Oxford University Press, 1989. ISBN 0-85496-267-0
• Showalter, Dennis E. The Wars of German Unification (2004)
• Showalter, Dennis E. Railroads and rifles: soldiers, technology, and the unification of Germany. Hamden, Connecticut, Hailer Publishing, 1975. ISBN 0-9798500-9-6
• Smith, Woodruff D. Politics and the sciences of culture in Germany, 1840–1920. New York, Oxford University Press, 1991. ISBN 0-19-506536-0
• Wawro, Geoffrey. The Franco-Prussian War: The German Conquest of France. Cambridge, Cambridge University Press, 2005. ISBN 0-521-61743-X

• Dokumenter fra den tyske samlingen (på engelsk, Fordham University Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine.
• The wars of German unification – Bismarck – German History – 1871
• Personer knyttet til Tysklands samling plassert på en tidslinje
• Tyskland – det annet keiserrike 1871–1918, omtale på Store norske leksikon