Wikipedia

William Shakespeare

engelsk poet og skuespillforfatter

William Shakespeare (1564–1616) var en engelsk dikter og skuespillforfatter. Han blir betraktet som den største engelskspråklige forfatteren. Han kalles Englands nasjonaldikter og «skalden fra Avon», eller ganske enkelt «skalden». Ben Jonson ga ham navnet «svanen fra Avon». Forfatterskapet består av rundt 38 eller 39 skuespill,[a] 154 sonetter, to lange fortellende dikt og flere andre dikt. Skuespillene er oversatt til alle store språk og fremføres oftere enn andre dramatikeres skuespill.

William Shakespeare
Fødtapril 1564[1]Rediger på Wikidata
Stratford-upon-Avon (Kongeriket England)[2][3][4]
Død23. apr. 1616[5][6][3][7]Rediger på Wikidata
Stratford-upon-Avon (Kongeriket England)[2][8][3]
BeskjeftigelseDramatiker,[9][10] lyriker,[9][11][12][10] teaterskuespiller, skribent,[13][12][14] skuespiller,[15] dramaturg
Utdannet vedKing Edward VI School
EktefelleAnne Hathaway (1582–1616)[16]
FarJohn Shakespeare[16][17]
MorMary Shakespeare[16][17]
Søsken
7 oppføringer
Joan Shakespeare[16]
Edmund Shakespeare[16]
Gilbert Shakespeare[16]
Richard Shakespeare[16]
Anne Shakespeare[16]
Margaret Shakespeare[16]
Joan Shakespeare[16]
BarnSusanna Hall[16][18]
Hamnet Shakespeare[16][19]
Judith Quiney[16][20]
NasjonalitetKongeriket England
GravlagtChurch of the Holy Trinity[17]
MorsmålTidlig moderne engelsk, britisk-engelsk
SpråkTidlig moderne engelsk, britisk-engelsk,[21] engelsk[22][23]
SjangerSkuespill, poesi
Viktige verkHamlet, Romeo og Julie, Som dere vil ha det, Macbeth, En midtsommernattsdrøm, Sonetter, Troll kan temmes, To herrer fra Verona, Kong Johans liv og død, Kong Richard II, Henry IV, Part 1, Henry IV, Part 2, Kong Henrik V, Henry VI, Part 1, Henry VI, Part 2, Henry VI, Part 3, Richard III, Henry VIII, Kjært besvær forgjeves, Kjøpmannen i Venedig, Stor ståhei for ingenting, De lystige koner i Windsor, Helligtrekongersaften, All's Well That Ends Well, Like for like, Titus Andronicus, Julius Cæsar, Othello, Kong Lear, Antonius og Kleopatra, Coriolanus, Timon fra Athen, Troilus og Kressida, Cymbelin, Vintereventyret, Pericles, Prince of Tyre, Stormen, The Two Noble Kinsmen, The Comedy of Errors
Påvirket avPlautus, Plutark, Christopher Marlowe, Thomas Kyd, Ovid, Seneca den yngre
IMDbIMDb
Signatur
William Shakespeares signatur
Våpenskjold
William Shakespeares våpenskjold
William Shakespeare på Commons

Shakespeare ble født og vokste opp i Stratford-upon-Avon. Da han var 18 år gammel giftet han seg med Anne Hathaway, som han fikk tre barn med: Susanna og tvillingene Hamnet og Judith. Han reiste til London en gang mellom 1585 og 1592 og innledet en vellykket yrkeskarriere som skuespiller, forfatter og deleier av skuespillerselskapet Lord Chamberlain's Men, som senere ble hetende King's Men. Han trakk seg trolig tilbake til Stratford omkring 1613, hvor han døde tre år senere.

Shakespeare skrev mesteparten av sine kjente verker mellom 1590 og 1613. De tidlige skuespillene hans var hovedsakelig komedier og krønikespill, sjangre han forfinet innen slutten av 1500-tallet. Han skrev i hovedsak tragedier frem til 1608; for eksempel klassikerne Hamlet, Macbeth og Romeo og Julie. På slutten av livet skrev han tragikomedier og samarbeidet med andre skuespillforfattere. Mange av skuespillene hans ble utgitt i utgaver av varierende kvalitet og grad av nøyaktighet i hans levetid. To av hans tidligere teaterkolleger, John Heminges og Henry Condell, utga Shakespeares samlede skuespill (bortsett fra to) i 1623. Samlingen ble hetende «First Folio».

Biografi

rediger
 
Shakespeares fødested i Stratford-upon-Avon, huset er idag et museum.

Tidlig liv

rediger

William Shakespeare var sønn av John Shakespeare, en veletablert hanskemaker og alderman (bystyremedlem) fra Snitterfield, og Mary Arden, datteren av en velstående jordeier og bonde.[24] Han ble født ved Stratford-upon-Avon, og døpt den 26. april 1564. Hans egentlige fødselsdato er ikke kjent, men den er tradisjonelt blitt satt til 23. april, Jørgensdagen eller St. Georgsdagen.[25] Denne datoen, som kan bli sporet tilbake til feiltagelse hos en forsker på 1700-tallet, har vært tiltalende ettersom Shakespeare døde den 23. april 1616.[26] Han var sine foreldres tredje barn av åtte, og den eldste overlevende sønnen.[27][28]

Selv om opptegnelser for denne perioden ikke har blitt bevart, er de fleste biografer enige om at Shakespeare fikk sin utdannelse ved King's New School i Stratford,[29] en gratis skole som ble opprettet i 1553,[30] omtrent en halv km fra hvor han bodde. Det finnes imidlertid ingen skriftlige kilder som bekrefter dette. Gymnasskoler varierte i kvalitet i elisabethansk tid, men pensum var diktert ved lov som var gjeldende i hele England,[31] og skolen måtte gi en omfattende utdannelse i blant annet latin grammatikk og klassikerne.

I en alder av 18 år giftet Shakespeare seg med den 26 år gamle Anne Hathaway. Kirkerådet ved bispesetet i Worcester utstedte en ekteskapspakt den 27. desember 1582. To av Hathaways naboer postet obligasjonsgjeld den neste dagen som sikkerhet for at det var ingen hindringer for inngåelse av ekteskapet.[32] Paret må ha arrangert seremonien i en del hastverk ettersom kansleren ved Worcester tillot at ekteskapslysningen ble lest en gang framfor de vanlige tre ganger.[33] Annes graviditet kan ha vært grunnen for dette. Seks måneder etter bryllupet fødte hun en datter, Susanna, som ble døpt den 26. mai 1583.[34] To tvillinger, sønnen Hamnet og datteren Judith, fulgte bortimot to år senere, og ble døpt den 2. februar 1585.[35] Hamnet døde av ukjente årsaker elleve år gammel og ble gravlagt den 11. august 1596.[36]

Etter fødselen til tvillingene er det få historiske spor fra Shakespeare før han er nevnt som en del av teaterlivet i London i 1592. På grunn av dette gapet har forskere tidvis referert til årene mellom 1585 og 1592 som Shakespeares «tapte år».[37] Biografer som har forsøkt å redegjøre for denne perioden har gitt mange apokryfiske fortellinger. Nicholas Rowe, Shakespeares første biograf, gjenfortalte en Stratford-legende at Shakespeare flyktet til London for å unnslippe straffeforfølgelse for krypskytteri av dåhjort.[38] En annen historie fra 1700-tallet vil ha det til at Shakespeare begynte sin teaterkarriere ved å sko hester for teaterkunder og andre tilknyttet teaterlivet i London.[39] John Aubrey rapporterte at Shakespeare hadde vært en landsens skolelærer.[40] En del forskere på 1900-tallet har foreslått at Shakespeare kan ha vært ansatt som skolemester av Alexander Hoghton av Lancashire, en katolsk landeier som navnga en viss «William Shakeshafte» i sitt testamente.[41] Ingen bevis har underbygget slike historier annet enn rykter etter hans død.[42]

London og teaterkarriere

rediger

Shakespeare regnes gjerne som tidenes mest betydelige skuespillforfatter.[43] Hans skuespill er blitt oppført i over 500 år, og han er fortsatt den mest spilte dramatiker i verden.[44]

Det er ikke nøyaktig kjent når Shakespeare begynte å skrive, samtidige hentydninger og opptegnelser av framførelser viser at flere av hans skuespill var på teatrene i London ved 1592.[45] Han var uansett godt nok kjent i London til å bli angrepet på trykk av skuespillforfatter Robert Greene:

Engelsk original: Norsk oversettelse[46]:
«…there is an upstart Crow, beautified with our feathers, that with his Tiger's heart wrapped in a Player's hide, supposes he is as well able to bombast out a blank verse as the best of you: and being an absolute Johannes factotum, is in his own conceit the only Shake-scene in a country»[47] «…en oppkomling av en kråke, pyntet med våre fjær, som med sitt «Tigerhjerte svøpt i en skuespillers ham», tror han er like velskikket som den beste blant dere til å fylle ut en blankversllinje, og som fordi han tror han kan alt ('being an absolute Johannes factotum), innbiller seg at han er den eneste Scene-ryster (Shake-scene) i landet.»[46]

Hva som er den nøyaktige meningen i ordene til Greene har vært diskutert blant forskerne[48], men de fleste er enige om at Greene anklager Shakespeare for å strekke seg over sin sosiale rang i et forsøk på å være likemann med universitetsutdannede forfattere, slike som Christopher Marlowe, Thomas Nashe og Greene selv.[49] Frasen om tigerhjertet er en parodi på linjen «Oh, tiger's heart wrapped in a woman's hide» («Å, tigerhjerte svøpt i en kvinnes ham»/«Å, tigerhjerte kledt i kvinnehud») fra Shakespeares Henrik VI, del 3, sammen med ordspillet «Shake-scene», som identifiserer Shakespeare som Greens mål.[50]

Greenes angrep er den første skriftlige benevnelsen av Shakespeares karriere i teateret. Biografer har foreslått at hans karriere må ha begynt en gang fra midten av 1580-årene og til rett før Greenes bemerkning.[51] Fra 1594 ble Shakespeares stykker framført utelukkende av Lord Chamberlain's Men, et selskap eid av en gruppe skuespillere, inkludert Shakespeare, som snart ble det ledende skuespillselskapet i London.[52] Etter at dronning Elisabeth døde i 1603, ble selskapet belønnet med en kongelig patent av den nye kongen, Jakob I, og de endret sitt navn til King's Men.[53]

I 1599 bygget en sammenslutning av selskapets medlemmer deres eget teater på sørbredden av elven Thames som de kalte Globen. Globe Theatre ble gjenåpnet av Dronning Elisabeth 2 i 1996 med stor ståhei og fyrverkeri. Globen var gjenoppbygget slik man mener det så ut på 1600-tallet. Globen ligger rett sør for Blackfriars Bridge. I 1608 overtok dette fellesskapet også Blackfriars innendørsteater. Opptegnelser av Shakespeares eiendomskjøp og investeringer indikerer at selskapet gjorde ham til en velholden mann.[54] I 1597 kjøpte han det nest-største huset i Stratford, New Place, og i 1605 investerte han i en andel av sognetiender i Stratford .[55]

En del av Shakespeares skuespill ble utgitt i quarto-utgaver fra 1594 (quarto er et teknisk begrep som beskriver formatet på en bok). Ved 1598 hadde hans navn blitt et salgsargument og begynte å bli vist på tittelsidene.[56] Shakespeare fortsatte å spille i sine egne og i andre skuespill etter at han fikk suksess som dramatiker. 1616-utgaven av Ben Jonsons Works (Verker) navngir Shakespeare på skuespillerlisten av de som var med på oppføringen av Every Man in His Humour (1598) og Sejanus, His Fall (1603).[57] Fraværet av hans navn fra 1605-listen for Jonsons Volpone har blitt tatt som et tegn på av en del forskere at hans skuespillerkarriere ebbet ut på denne tiden.[58] Den første folio-utgaven av 1623 lister imidlertid Shakespeare som en av «hovedskuespillerne i alle disse skuespillene», en del som ble satt opp etter Volpone, skjønt vi kan ikke vite med sikkerhet hvilke roller han spilte.[59] I 1610 skrev John Davies fra Hereford at «gode Will» spilte «kongelige» roller.[60] I 1709 videreformidlet Rowe en tradisjon om at Shakespeare spilte spøkelset til Hamlets far.[61] Senere tradisjoner har opprettholdt at han også spilte Adam i Som dere vil ha det og i koret i Kong Henrik V[62], skjønt en del forskere tviler kildene til denne informasjonen.[63]

Shakespeare delte sin tid mellom London og Stratford i løpet av sin karriere. I 1596, året før han kjøpte New Place som familiehjem i Stratford, levde Shakespeare i sognet St. Helen's i Bishopsgate, nord for elven Thames.[64] Han flyttet over elven til Southwark ved 1599, året hans selskap begynte å bygge Globe-teateret der.[65] Ved 1604 hadde flyttet nord for elven igjen til et område nord for St. Pauls katedral med mange fine hus. Her leide han rom fra en fransk hugenott ved navn Christopher Mountjoy som lagde parykker for kvinner og annet hodeplagg.[66]

Senere år og død

rediger

Rowe var den første biografen som førte videre tradisjonen at Shakespeare trakk seg tilbake til Stratford en del år før han døde[67], men pensjonering fra alt arbeid var uvanlig på denne tiden.[68] I 1612 ble han innkalt som vitne i en rettssak angående Mountjoys datter Marys ekteskapsavtale.[69] I mars 1613 kjøpte han en portnerbolig i det tidligere nonneklosteret Blackfriars[70], og fra november 1614 var han i London i flere uker med sin svigersønn, John Hall.[71]

Etter 1606–1607 skrev Shakespeare færre skuespill, og det er ingen som er tilskrevet ham etter 1613.[72] Hans siste tre stykker er samarbeid, sannsynligvis med John Fletcher[73], som etterfulgte ham som husforfatter for King’s Men.[74]

Shakespeare døde den 23. april 1616 i Stratford-upon-Avon, i en alder av 52 år,[75] og ble overlevd av sin hustru og to døtre. Susanna hadde giftet seg med en lege, John Hall, i 1607[76], og Judith hadde giftet seg med Thomas Quiney, en vinhandler, to måneder før Shakespeare døde.[77]

I sitt testamente etterlot Shakespeare den største delen av hans store eiendommer til sin eldste datter Susanna.[78] Vilkårene ga instrukser at hun skulle gi dem videre intakt til «den første sønn av hennes kropp».[79] Familien Quiney fikk tre barn, som alle døde før de ble gift.[80] Familien Hall fikk en datter, Elizabeth, som ble gift to ganger uten å få barn i 1670, og således avsluttet Shakespeares direkte slektslinje.[81] Shakespeares testamente nevnte knapt hans hustru Anne som sannsynligvis ble gitt automatisk en tredjedel av hans eiendommer. Han gjorde imidlertid et poeng at å etterlate henne «min nest-beste seng», en testamentering som har ført til mye spekulasjon.[82] En del forskere har sett på det som en fornærmelse til hustruen, mens andre har ment at nest-beste sengen ville ha vært ekteskapssengen og således rik på betydning.[83]

Shakespeare ble gravlagt i koret på Treenighetskirken i Stratford to dager etter hans død.[84] Gravsteinen som dekker hans grav er innskrevet med en forbannelse mot å fjerne hans bein:

Good frend for Iesvs sake forbeare,
To digg the dvst encloased heare.
Blest be ye man yt spares thes stones,
And cvrst be he yt moves my bones.

En gang før 1623 ble det reist et monument i hans minne på nordveggen og med en byste av ham som viser ham mens han skriver. Dens plakett sammenligner ham med Nestor, Sokrates og Vergil.[85] I 1623, i forbindelse med utgivelsen av Første folio, ble Droeshout-graveringen utgitt[86]

Da William Dugdale besøkte Stratford upon Avon i 1634 på sin reise rundt i England for å nedtegne landemerker, monumenter og inskripsjoner til sin bok The Antiquities of Warwickshire (1656) så dette monumentet ikke slik ut som beskrevet ovenfor. Det viste en helt annen figur som hvilte sine armer på en ullpute.

I 1761 ble monumentet endret, slik at det viste en mann med en penn i den ene hånden. Imidlertid var skriveunderlaget fortsatt en pute.[trenger referanse]

Shakespeare har siden blitt feiret i mange statuer og minnesmerker rundt om i verden, inkludert gravmonumenter i Katedralen i Southwark og Poet's Corner i Westminster Abbey.

Forfatterskapet

rediger

William Shakespeare er kjent både for sine 38 skuespill og sine 154 sonetter. I sin samtid var han kanskje mest kjent for sonettene, selv om det er skuespillene som i historiens løp har skjenket ham hans verdensberømte ettermæle. Hans dramatiske verk kan deles inn i fire perioder. I perioden 1589 til cirka 1594 skrev han historiske skuespill med stoff tatt fra Englands historie. Shakespeare skrev i denne perioden både komiske og tragiske stykker som var preget av hans mesterlige stil og komposisjon. Richard III og Kong Henrik VI er eksempler på skuespill fra denne perioden.

I perioden fra 1594 til cirka 1599 fortsatte han å skrive historiske stykker som for eksempel Richard II og Kong Henrik IV. De fleste av hans komiske skuespill som En midtsommernattsdrøm, Kjøpmannen i Venedig og Som dere vil ha det stammer også fra denne perioden. Her viser han mer modenhet, hans følsomme sider kommer også klarere frem. I den tredje perioden, fra 1599 til cirka 1608, skrev han sine store tragiske stykker som Hamlet, Othello, Kong Lear og Macbeth. Han skrev også noen mørke og bitre komedier som Når enden er god, er allting godt i denne perioden.

I den siste perioden, fra 1608 til 1613, skrev Shakespeare sine eventyrspill som for eksempel Stormen, som trolig er inspirert av advokaten William Stracheys beretning om en tre dagers storm han kom ut for etter å ha forlatt Plymouth 2. juni 1610 med kurs for den nyanlagte kolonien Jamestown i Virginia. Stracheys skip forliste ved Bermuda, der han og følget hans oppholdt seg i ni måneder mens de bygget nye skip. En i følget, John Rolfe, mistet kone og barn på Bermuda, men selv kom han seg videre til Virginia, der han grunnla tobakksindustrien og giftet seg med høvdingdatteren Pocahontas. Strachey skrev senere en beretning om den dramatiske ferden.[87]

Begge hans siste skuespill, Henry VIII og The Two Noble Kinsmen anses nå for å være helt eller delvis skrevet sammen med John Fletcher i 1613.[88][89]

Felles for alle hans skuespill er at de gjenspeiler Shakespeares forskjellige livssyn og moralske verdier som ærlighet, troskap, mot, tillit og medlidenhet. Shakespeare var veldig flink til å bruke eldre kilder som Saxo Grammaticus' Gesta Danorum, engelske og italienske noveller samt andre skuespill i sine skuespill.

Shakespeare i ettertid

rediger

Shakespeare var en høyt verdsatt poet og skuespillforfatter i sin egen tid; men dette omdømmet var ikke den gang like stort som det ble på 1800-tallet. Romantikerne opphøyet Shakespeare til geni. George Bernard Shaw hånet tilhengerne av Shakespeare blant viktorianerne på 1800-tallet.[90] På 1900-tallet ble hans verker gjentatte ganger oppdaget av nye bevegelser innen teaterkunsten. Hans skuespill forblir høyst populære i dag, og blir stadig fremført og gjenfortolket i forskjellige kulturelle og politiske kontekster over hele verden.

Spekulasjoner om Shakespeare

rediger

Lite dokumentasjon vedrørende Shakespeares privatliv finnes. Det har derfor blitt spekulert i hans seksualitet, religiøse overbevisninger og om hvorvidt verkene som ble tilskrevet ham var skrevet av andre.[91][92] Det har vært skrevet rundt 4000 bøker og titusenvis artikler om hvem som egentlig skrev verkene.[93]

Forfatterskap

rediger

Rundt 150 år etter Shakespeares død oppstod tvil om forfatterskapet tilskrevet ham.[94] Andre kandidater foreslått å ha skrevet Shakespeares verker i stedet for Shakespeare, har blant annet vært Francis Bacon, Christopher Marlowe, Edward de Vere, 17. jarl av Oxford og Henry Neville (død 1615).[95] En rekke «gruppe-teorier» har også blitt foreslått.[96] Mens noen akademikere mener det er grunn til å stille spørsmål ved den tradisjonelle tilskrivelsen,[97], har det vært stor populær interesse for emnet, kanskje særlig «Oxford-teorien» (at det var Edward de Vere som var Shakespeare), og som fortsatt eksisterer.[98] Det skeptikerne har gjort og fortsatt gjør er å inngi «rimelig tvil» om de fakta som allerede eksisterer. Ifølge Michael Shermer har ikke skeptikerne lagt frem fakta som beviser det motsatte, og har ikke rokket ved de at Shakespeare skrev Shakespeare.[99] Et vedvarende problem med de alternative Shakespeare-teoriene er blant annet at det finnes håndgripelig historisk dokumentasjon.[100]

Det finnes ingen håndfaste bevis for at Shakespeare (opprinnelig skrevet Shakspere) skrev Shakespeare.[trenger referanse] Skeptikere, kalt oxfordianere, har argumentert med og lagt frem dokumentasjon for at det var den 17. Earlen av Oxford (Edward de Vere) som skrev Shakespeares verker. På norsk har Geir Uthaug gitt ut boken Kampen om Shakespeares identitet. Verdens største litterære gåte (2023). Uthaug argumenterer der blant annet for at Edward de Vere er opphavet til Shakespeares verker. Et viktig argument er at den antatt ulærde kjøpmannen fra Stratford umulig kunne ha skapt verker som er fulle av spesialkunnskap om hoffliv og vitenskap, kunnskap som bare høyt utdannede eller adelsmenn ifølge skeptikerne kunne hatt. Shakespeare-verkene omhandler tildels Italia og det er kjent at Edward de Vere oppholdt seg minst 10 måneder i Italia og var opptatt av språk og kultur der. Edward de Vere døde i 1604, mens flere verker ble utgitt senere, noe som bare kan forklares med feil datering eller posthumt utgivelse. Av de 77 dokumentene som er bevart etter kjøpmannen fra Stratford omhandler ingen litteratur.[93]

Stratfordianere holder fast ved at verkene er skrevet av Shakespeare selv, kjøpmannen fra Stratford.[93]

Bibliografi – Skuespill

rediger

Historiske dramaer

rediger

Tragedier

rediger

Komedier

rediger

Eventyrspill

rediger

Noter

rediger
Type nummerering
  1. ^ Nøyaktig antall er ukjent.

Referanser

rediger
  1. ^ www.shakespeare.org.uk, besøkt 10. august 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c KLE / Sjekspir[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Archive of Fine Arts, abART person-ID 15744, besøkt 12. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 1271, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.uh.edu[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ JSTOR, JSTOR artikkel-ID 2871520[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b А. А. Аникст; Ю. Д. Левин (1975). «Шекспир». Kratkaja literaturnaja entsiklopedija. Tom 8, 1975. 8: 659-678. Wikidata Q28735342. 
  10. ^ a b Archive of Fine Arts, abART person-ID 15744, Wikidata Q10855166, http://www.artarchiv.cz/ 
  11. ^ Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 62, Wikidata Q3621644, http://www.archivioricordi.com 
  12. ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1271, Wikidata Q77541206, https://beweb.chiesacattolica.it 
  13. ^ Deutsche Nationalbibliothek; Staatsbibliothek zu Berlin; Bayerische Staatsbibliothek; Østerrikes nasjonalbibliotek (på de), Gemeinsame Normdatei, Wikidata Q36578, https://gnd.network/ 
  14. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  15. ^ (på ro) CineMagia, CineMagia person-ID 7760, Wikidata Q15065727, https://www.cinemagia.ro/ 
  16. ^ a b c d e f g h i j k l m Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ a b c Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 25200[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ www.oxfordreference.com[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ www.oxfordreference.com[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ www.oxfordreference.com[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 119246079, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/ 
  22. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn19981002129, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  23. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 1071459, Wikidata Q16744133 
  24. ^ Schoenbaum 1987, 14–22.
  25. ^ Schoenbaum 1987, 24–26.
  26. ^ Schoenbaum 1987, 24, 296; Honan 1998, 15–16.
  27. ^ Schoenbaum 1987, 23–24.
  28. ^ For Shakespeares navn se Fausto Cercignani, Shakespeare's Works and Elizabethan Pronunciation, Oxford: Clarendon Press. ISBN 978-0198119371, p. 1 og David Kathman, http://shakespeareauthorship.com/name1.html
  29. ^ Schoenbaum 1987, 62–63; Ackroyd 2006, 53; Wells et al. 2005, xv–xvi
  30. ^ Baldwin 1944, 464.
  31. ^ Baldwin 1944, 164–84; Cressy 1975, 28, 29.
  32. ^ Schoenbaum 1987, 77–78.
  33. ^ Wood 2003, 84; Schoenbaum 1987, 78–79.
  34. ^ Schoenbaum 1987, 93.
  35. ^ Schoenbaum 1987, 94.
  36. ^ Schoenbaum 1987, 224.
  37. ^ Schoenbaum 1987, 95.
  38. ^ Schoenbaum 1987, 97–108; Rowe 1709.
  39. ^ Schoenbaum 1987, 144–145.
  40. ^ Schoenbaum 1987, 110–111.
  41. ^ Honigmann 1999, 1; Wells et al. 2005, xvii
  42. ^ Honigmann 1999, 95–117; Wood 2003, 97–109.
  43. ^ Stephen Greenblatt (2005). Will in the World: How Shakespeare Became Shakespeare. London: Pimlico, 11. ISBN 0-7126-0098-1.
    • David Bevington (2002) Shakespeare, 1–3. Oxford: Blackwell. ISBN 0-631-22719-9.
    • Stanley Wells (1997). Shakespeare: A Life in Drama. New York: W. W. Norton, 399. ISBN 0-393-31562-2.
  44. ^ Craig, Leon Harold (2003). Of Philosophers and Kings: Political Philosophy in Shakespeare's «Macbeth» and «King Lear». Toronto: University of Toronto Press. s. 3. ISBN 0-8020-8605-5. 
  45. ^ Wells et al. 2005, 666
  46. ^ a b Lausund, Olav (1996). «Etterord». Shakespeare, William: Kong Henrik VI. 3. del. Aschehoug. s. 207. ISBN 8203201911. 
  47. ^ Chambers 1930, Vol. 1: 287, 292
  48. ^ Greenblatt 2005, 213; Schoenbaum 1987, 153.
  49. ^ Ackroyd 2006, 176.
  50. ^ Schoenbaum 1987, 151–52.
  51. ^ Wells 2006, 28; Schoenbaum 1987, 144–46; Chambers 1930, Vol. 1: 59.
  52. ^ Schoenbaum 1987, 184.
  53. ^ Chambers 1923, 208–209.
  54. ^ Chambers 1930, Vol. 2: 67–71.
  55. ^ Bentley 1961, 36.
  56. ^ Schoenbaum 1987, 188; Kastan 1999, 37; Knutson 2001, 17
  57. ^ Adams 1923, 275
  58. ^ Wells 2006, 28.
  59. ^ Schoenbaum 1987, 200.
  60. ^ Schoenbaum 1987, 200–201.
  61. ^ Rowe 1709.
  62. ^ Ackroyd 2006, 357; Wells et al. 2005, xxii
  63. ^ Schoenbaum 1987, 202–203.
  64. ^ Honan 1998, 121.
  65. ^ Shapiro 2005, 122.
  66. ^ Honan 1998, 325; Greenblatt 2005, 405.
  67. ^ Ackroyd 2006, 476.
  68. ^ Honan 1998, 382–383.
  69. ^ Honan 1998, 326; Ackroyd 2006, 462–464.
  70. ^ Schoenbaum 1987, 272–274.
  71. ^ Honan 1998, 387.
  72. ^ Schoenbaum 1987, 279.
  73. ^ Honan 1998, 375–378.
  74. ^ Schoenbaum 1987, 276.
  75. ^ Schoenbaum 1987, 25, 296.
  76. ^ Schoenbaum 1987, 287.
  77. ^ Schoenbaum 1987, 292, 294.
  78. ^ Schoenbaum 1987, 304.
  79. ^ Honan 1998, 395–396.
  80. ^ Chambers 1930, Vol. 2: 8, 11, 104; Schoenbaum 1987, 296.
  81. ^ Chambers 1930, Vol. 2: 7, 9, 13; Schoenbaum 1987, 289, 318–319.
  82. ^ Ackroyd 2006, 483; Frye 2005, 16; Greenblatt 2005, 145–146.
  83. ^ Schoenbaum 1987, 301–303.
  84. ^ Schoenbaum 1987, 306–07; Wells et al. 2005, xviii
  85. ^ Schoenbaum 1987, 308–310.
  86. ^ National Portrait Gallery, Searching for Shakespeare, NPG publications, 2006
  87. ^ Rolf Theil: Skyformasjonane på San Fransiscos sørhimmel, forlaget Samlaget, Oslo 2007.
  88. ^ Spedding, James: «Who Wrote Henry VIII?» Gentleman's Magazine, 178 / new series 34, August 1850, sidene 115–123.
  89. ^ Erdman, David V., & Ephraim G. Fogel (red.): Evidence for Authorship: Essays on Problems of Attribution. Ithaca, N.Y., Cornell University Press, 1966; p. 457. For en oppsummering av forskning inntil datiden, se: ss. 457–478.
  90. ^ John Anthony Bertolini (1993). Shaw and Other Playwrights. Pennsylvania: Penn State Press, 119. ISBN 0-271-00908-X.
  91. ^ James S. Shapiro (2005): 1599: A Year in the Life of William Shakespeare. London: Faber and Faber, xvii–xviii. ISBN 0-571-21480-0.
    • Schoenbaum, S. (1991). Shakespeare's Lives. Oxford: Oxford University Press. s. 41, 66, 397–98, 402, 409. ISBN 0-19-818618-5. 
  92. ^ Taylor, Gary (1990). Reinventing Shakespeare: A Cultural History from the Restoration to the Present. London: Hogarth Press. s. 145, 210–23, 261–5. ISBN 0-7012-0888-0. 
  93. ^ a b c Jan H. Landro (10. mars 2023). «Shakespeare vil aldri døy – men har han levd?». Dag og Tid (på norsk nynorsk). Besøkt 20. mai 2023. «Striden om kven som er forfattaren bak Shakespeare-namnet, er i ferd med å kulminere. Då melder Geir Uthaug seg på med den første norske boka om emnet.» 
  94. ^ McMichael, George; Glenn, Edgar M. (1962): Shakespeare and his Rivals: A Casebook on the Authorship Controversy, New York: Odyssey Press, OCLC 2113359
  95. ^ Gibson, H. N. (2005): The Shakespeare Claimants: A Critical Survey of the Four Principal Theories Concerning the Authorship of the Shakespearean Plays, London: Routledge, ISBN 0415352908.
  96. ^ McMichael, George; Edgar M. Glenn (1962); side 56.
  97. ^ Did He or Didn’t He? That Is the Question, New York Times, 22. april 2007
  98. ^ Kathman, David: «The Question of Authorship» i Wells, Stanley; Orlin, Lena Cowen (red.) (2003): Shakespeare: An Oxford Guide, Oxford: Oxford University Press, ISBN 0199245223, ss 620, 625–626
  99. ^ Shermer, Michael: «Shakespeare, Interrupted» i Scientific American, august 2009, side 24.
  100. ^ «Mad method in Shakespeare studies», Guardian.co.uk

Eksterne lenker

rediger
  (en) Author:William Shakespeare – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=William_Shakespeare&oldid=24737676»