Giovanni Lorenzo Bernini

Bernini ble født i Napoli og var sønn av Pietro Bernini, som var billedhugger i byen. I 1605 flyttet familien Bernini til Roma, der Pietro snart fikk i oppdrag å utføre for basilikaen Santa Maria Maggiore et stort relieff som skulle forestille jomfru Marias himmelopptagelse. Pietro fant en beskytter og bestiller i kardinal Scipione Borghese, for hvem han viste sin sønns bråmodne talent.

Roma var i 1600-tallets første tiår et sentrum for ivrig kunstnerisk virksomhet. Den klassiske arven ble forvaltet av blant andre Annibale Carracci, mens de begynnende strømningene innenfor realismen og naturalismen ble ført fram av Caravaggio og hans etterfølgere.

Ifølge Filippo Baldinucci, som i 1682 publiserte den første biografien over Bernini, Vita del Cavaliere Gio Lorenzo Bernini, utførte Bernini sin første skulptur ved åtte års alder. Baldinucci angir at denne besto av et barnehode som skulle ha imponert alle.^[12]

Bernini fikk sin grunnleggende skolering i farens verksted, der han særlig fulgte arbeidet med relieffer for Santa Maria Maggiore. I 1605 besteg Paul V pavestolen, og sammen med Baldinucci skal den unge Bernini omkring 1611 for paven ha tegnet apostelen Paulus. Paven ble så overveldet at han gav kardinal Maffeo Barberini i oppdrag å personlig overvåke ynglingens kunstneriske utvikling. Berninis første daterbare skulptur anses å være utført i 1611 eller muligens året derpå. I skulpturen «Geiten Amalthea som ammer barnet Jupiter og en satyr» merkes inspirasjon fra hellenistisk skulptur.

Omkring 1611-1613 hugget Bernini to skulpturer på putto-temaet, «Putto lekende med en drage» og «Putto bitt av en delfin». Denne tematikken går tilbake til et populært skulpturmotiv i renessansens bakgårder, en tradisjon som begynte med Donatello og ble utviklet av Andrea del Verrocchio. Berninis første utviklingsfase som billedhugger anses avsluttet omkring 1616. To byster, som tidligere var av ukjent bakgrunn, har gjennom stilanalyse blitt tilskrevet den unge Bernini og hører til denne tidlige perioden. Den ene forestiller Giovanni Battista Santoni (død 1592), biskop av Tricarico; den andre avbilder kirurgen Antonio Coppola (død 1612), virksom ved det florentinske sykehuset i Roma. Begge bystene anses å ha vært utført omkring 1612.

Den unge Bernini fikk kardinal Borgheses oppmerksomhet, og han bestilte fire skulpturgrupper til sin villa på Quirinalhøyden. Den første, «Aeneas, Anchises og Ascanius» (1618–1619), skildrer den mytologiske skikkelsen Aeneas som på sine skuldre bærer sin gamle blinde far Anchises fra det brennende Troja. Ved siden går Aeneas sønn Ascanius, som bærer den hellige ilden. I skulpturen merkes manieristisk innflytelse, spesielt i den spiralformede komposisjonen og de uproporsjonalt lange ekstremitetene.

Med den andre skulpturgruppen, «Pluto og Proserpina» (1621–1622), fremstiller Bernini Plutos dramatiske bortførelse av Proserpina. Den fortvilede Proserpina forsøker forgjeves å kjempe seg bort fra Plutos faste grep. Bernini fant sannsynligvis inspirasjon i Giambolognas skulptur «Ratto delle sabine» (Rovet av sabinerkvinnene) fra 1580-tallet.

«Apollo og Dafne» (1622–1625) oppviser tydelige påvirkninger fra antikkens skulptur, spesielt fra «Apollo di Belvedere», en romersk kopi av en gresk bronseskulptur fra omkring 320 f.Kr. Bernini viser med denne skulpturen sin tekniske virtuositet i å meisle og slipe marmor til en skapning med kroppshull, hår og draperinger. Bernini har fanget det øyeblikket da den skjønne nymfen Dafne, jaget av den amorøse Apollo, forvandles til et laurbladtre.

Den siste av kardinal Borgheses bestilninger, «David» (1623–1624), viser den unge David som med besluttsomhet og energi gjør slyngen klar før møtet med filisterkjempen Goliat. Med sammenpressede lepper gjør David seg klar for strid.

Under pave Urban VIIIs pontifikat (1623–1644) var Bernini Romas mest bestilte kunstner og fullførte sammen med sine assistenter og elever en stor mengde oppdrag i Peterskirken, blant annet høyalterets 20 meter høye baldakin med snodde søyler.

I juli 1650 fikk Bernini i oppdrag å utføre en byste som skulle forestille Francesco I d'Este (1610–1658), hertug av Modena. Til tross for at Bernini aldri traff hertugen, men kun hadde et malt portrett som grunnlag for bysten, klarte han å gi følelsen av en hel skikkelse, til tross for at den bare består av et hode og armløse skuldre.^[13] Draperingens dramatiske utføring og hertugens krøllete hår er spesielt godt fremstilt.

Berninis skulpturelle mesterverk anses å være «Den hellige Teresas ekstase» (1647–1652) i Cornaro-kapellet i kirken Santa Maria della Vittoria på Quirinalen. Skulpturen fremstiller den spanske karmelitthelgenen Teresa av Ávila i meditativ ekstase. En engel skal akkurat til å gjennombore hennes hjerte med den guddommelige kjærlighetens pil. I Cornaro-kapellet sammenfører Bernini skulptur, arkitektur, freskomaleri og stukkatur til en helhet.

I sin alders høst utførte Bernini skulpturen «Salige Ludovica Albertoni» (1671–1674), plassert i kirken San Francesco a Ripa i Trastevere.

Bernini anvendte i stor utstrekning farge- og lysvirkning for å aksentuere sine skulpturale verker. Flerfarget marmor hadde tidligere vært lite brukt i europeiske skulpturer, men mot slutten av 1500-tallet kom den på moten for bysteskulpturer: Man kombinerte hvite marmorhoder og flerfarvede overkropper. I sin dagbok nevner den franske mesenen Paul Fréart, Sieur de Chantelou, at Bernini selv mente at billedhuggerens vanskeligste oppgave var å formidle inntrykket av farveeffekt i den hvite marmoren.^[14]

I Berninis gravmonument over pave Urban VIII i Peterskirken er den polykrome ansatsen spesielt tydelig. Det kan jevnføres med det tidligere monumentet over Paulus III av Guglielmo della Porta, men Bernini etablerer en tydeligere distinksjon mellom de hvite og de mørke innslagene i sitt monument. De delene av gravmonumentet som er direkte knyttet til den døde paven er utført i mørk, delvis forgylt bronse. De allegoriske skulpturene over «Kjærligheten» og «Rettferdigheten», som flankerer pavens sarkofag, er utført i hvit marmor og kontrasterer sterkt mot pavens mørke bronsestatue.

Samspillet mellom ulike fargetemaer er spesielt påtagelig i Berninis skulpturale mesterverk «Den hellige Teresas ekstase» (1647–1652) i Cornaro-kapellet i kirken Santa Maria della Vittoria. Kontrasten er sterk mellom selve skulpturgruppen i hvit marmor, engelen som er i ferd med å gjennombore Teresas hjerte med den guddommelige kjærlighetens pil, og de flankerende parstilte marmorkolonnene. Scenen finner sted på en stor sky mot en bakgrunn av regnbueskimrende alabaster. Foruten rikelig med lyskastere lyses skulpturen opp av dagslys fra et skjult vindu bak et kronende pediment. Høyere opp i kapellet er fargeskjemaet lyst, og i takvelvet framstilles den åpne himmelen, hvor det guddommelige lyset skinner.

Med sin innovative anvendelse av farge og lys, la Bernini grunnen for en ny utvikling innenfor den europeiske skulpturkunsten. Senere romerske, norditalienske og fremfor alt østerrikske og tyske billedhuggere kom til å finne stor inspirasjon i Berninis skulpturer.

Berninis første prosjekt som arkitekt var å utforme en ny fasade til kirken Santa Bibiana øst i Roma. Relikviene etter Bibiana, hennes mor Dafrosa og søsteren Demetria hadde i lang tid vært forsvunnet, men de ble gjenfunnet i 1624, og Urban VIII feiret dette ved å renovere kirken. Bernini fikk også i oppdrag å utføre en statue som skulle forestille den hellige Bibiana.

Den kirken Bernini selv mente seg mest fornøyd med, er Sant'Andrea al Quirinale (1658–1671) på Quirinalen.^[15] Den temmelig enkle fasaden med en halvsirkelformet portal skjuler et overdådig interiør med blant annet forgylt stukkatur og polykrom marmor. En skulptur av apostelen Andreas synes å sveve over høyalteret. Den rike kardinal Camillo Pamphili bekostet kirken for jesuittenes novisehus. Bernini tegnet også to kirker i Castelli Romani sør for Roma: San Tommaso da Villanova (i Castel Gandolfo), hvis grunnplan har form av et gresk kors; og Santa Maria Assunta (i Ariccia), hvis grunnplan er sirkulært.

Blant Berninis profane arkitektur bør nevnes fasaden til Palazzo Barberini og paradetrappen Scala Regia, som leder inn til Vatikanet fra Peterskirkens portal. Berninis mest storslagne arkitektoniske verk er allikevel den ellipseformede Petersplassen, fullført i 1667, med dens firedoble kolonnader. Pave Alexander VII gav Bernini i oppdrag å tegne plassen som en storslagen forgård til kirken, og den måtte planlegges slik at så mange mennesker som mulig skulle kunne se paven gi sin velsignelse fra velsignelsesloggiaen eller fra et vindu i Det apostoliske palass. Piazzaens vidstrakte søylegang er tenkt å omfavne de troende.

Bernini lagde også flere fontener i Roma, deriblant Fontana dei Quattro Fiumi på Piazza Navona og Fontana del Tritone på Piazza Barberini.

For Bernini var maleriet en syssel på siden, og han tok aldri på seg noen betydningsfulle oppdrag. De fleste av Berninis malerier kan dateres til 1620- og 1630-tallet. Jo flere bestillinger Bernini fikk innenfor skulptur og arkitektur, desto mindre tid hadde han til maleri. Romas bestillere, som først og fremst bestod av paven, kardinaler og adelsfamilier, ga i oppdrag til Bernini å utføre freskomalerier, og han ansatte da assistenter. Bernini utførte skisser som senere blant annet Carlo Pellegrini og Guido Ubaldo Abbatini arbeidet etter. Abbatini blandet stukkatur og freskomaleri etter Berninis tegninger på en innovativ måte i Capella Pio i kirken Sant'Agostino. I Cornaro-kapellet i Santa Maria della Vittoria forentes Berninis skulptur og arkitektur med Abbatinis maleri for å gi en storslagen syntese av flere kunstarter.

Da Bernini nøt internasjonal berømmelse, inviterte Jean-Baptiste Colbert ham i 1664 til å omstrukturere Louvre for kong Ludvig XIVs regning. Det følgende året reiste Bernini til Paris og la snart frem sine tegninger for en ny østfasade. Berninis første prosjekt viste et konvekst midtparti med en tilsvarende oval vestibyle i aksen og en to etasjer høy paradehall. Den øverste etasjen med runde vinduer uttryktes med parvis stilte pilastre og hadde blant annet franske liljer som dekorativt motiv. Det konvekse midtpartiet var forbundet med fløyene av konkave sidepartier. Bernini utviklet i dette prosjektet temaet fra kirken Sant'Andrea al Quirinale som han hadde påbegynt i 1658. Fasaden viste en tydelig vekselvirkning mellom konvekse og konkave former. Bernini kan også ha funnet inspirasjon i fasaden til Santa Maria della Pace (påbegynt i 1656), tegnet av arkitektkollegaen Pietro da Cortona,^[16] som i flere fasader brukte den konveks-konkave tematikken, og allerede på slutten av 1630-tallet hadde anvendt en fremhevet kurve i fasaden til kuppelkirken Santi Luca e Martina ved Forum Romanum.

Berninis forslag til Louvres østfasade passet imidlertid ikke franskmannens smak, og oppdraget gikk i stedet til arkitekten Claude Perrault.

• Monsignore Giovanni Battista Santonis gravmonument (1614), Santa Prassede, Roma
• Byste av Monsignore Pedro de Foix Montoya (ca. 1621), Santa Maria di Monserrato, Roma
• «Pluto og Proserpina» (1621–1622), Galleria Borghese
• «Apollo og Daphne» (1622–1625), Galleria Borghese
• «David» (1623–1624), Galleria Borghese
• Baldacchino (Baldakinen) (1624–1633), Peterskirken
• «Fontana del Tritone» (1624–1643)
• Urban VIIIs gravmonument (1627–1647), Peterskirken
• «Sankt Longinus» (1631–1638), Peterskirken
• Alessandro Valtrinis gravskrift (1639), San Lorenzo in Damaso, Roma
• Ippolito Merendas gravskrift (1640–1641), San Giacomo alla Lungara, Roma
• Den hederverdige Maria Raggis gravskrift (1643), Santa Maria sopra Minerva, Roma
• «Den hellige Teresas ekstase» (1647–1652), Santa Maria della Vittoria, Roma
• «Fontana dei Fiumi» (1648–1651)
• Cathedra Petri (1657–1666), Peterskirken
• Byste av Gabriele Fonseca (1668–1675), San Lorenzo in Lucina, Roma
• Byste av Ludvig XIV (1665), Musée National de Versailles, Versailles
• Alexander VIIs gravmonument (1671–1678), Peterskirken
• «Den salige Ludovica Albertoni» (1671–1674), San Francesco a Ripa, Roma

• Avery, Charles. Bernini: Genius of the Baroque. Thames & Hudson, 1997. ISBN 0-500-09271-0
• Dee, Michael. «Jord og ild : "italienske terrakottaskulpturer fra Donatello til Canova"» I: Kunst for alle, nr 6 (2002)
• Glambek, Ingeborg. «Bernini – forholdet mellom skulptur og rom» I: Kunst og kultur, nr 4 (1993)
• Hagnell, Viveka. «Berninis skulpturer som frusen skådespelarkonst» I: Kunst og kultur, nr 3 (1987)
• Magnuson, Torgil. Rome in the Age of Bernini. 2 bind. Stockholm: Almqvist & Wiksell 1982-1986.
• Reisæter, Randi Bergljot. Komplekse enheter i kunsten : en sammenlignende studie av Gian Lorenzo Berninis Cornarokapellet og Fredrik Wretmans Uten tittel. Hovedoppgave i kunsthistorie – Universitetet i Bergen, 2000 II

• (en) Gianlorenzo Bernini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Gian Lorenzo Bernini – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• Image library (engelsk)
• Mer om Bernini (dansk)
• privat norsk side