August von Mackensen

Mackensen fikk sin skolegang i hjembyen, Torgau og Halle og studerte så agronomi ved universitetet i Halle.

Han tjenestegjorde under den fransk-prøyssiske krig og første verdenskrig, og regnes som en av det tyske keiserrikets betydeligste generaler, med kallenavnet «den siste husar», ikke minst for sin tjeneste under første verdenskrig da han var en mann i 60-årene.^[8]

Under den fransk-prøyssiske krig tjenestegjorde han som løytnant og ble dekorert med Jernkorset. I 1890-årene tjenestegjorde han blant annet i generalstaben sammen med Alfred Graf von Schlieffen. Da Schlieffen ble pensjonert i 1906, var von Mackensen på tale som etterfølger, men i stedet ble von Moltke utnevnt.

von Mackensen ble adlet 27. januar 1899 og tildelt adelspredikatet von som en del av navnet.

Etter å ha deltatt ved slaget ved Tannenberg i august 1914, ledet han den niende armé i Polen og inntok Łódź i desember. For sin innsats ved Łódź og Warszawa ble han tildelt Pour le Mérite, den høyeste prøyssiske militære utmerkelsen.

I mai 1915 var han sjef for 11. armé og sto i spissen for den vellykkede offensiven ved Gorlice og Tarnow i Galicia. Han ble da utnevnt til generalfeltmarskalk og tildelt Den sorte ørns orden, den høyeste ridderorden i Preussen. Mackensen viste gjennom sommeren sin dyktighet i å bryte gjennom en motstanders forsvarslinjer.

I oktober 1915 overtok han kommandoen over sentralmaktenes styrker i Serbia og besatte landet. Senere ledet han kampene i Romania og ble tildelt Jernkorsets storkors, som den ene av fem mottakere av denne under første verdenskrig. Deretter tjenestegjorde han som militærguvernør i Romania. Etter freden i București i mai 1918 fortsatte han til krigens slutt som militærguvernør, men ble internert av den ungarske regjering da han etter våpenstillstanden 11. november 1918 skulle bringe hjem styrkene. Han ble holdt tilbake til november 1919.

Etter første verdenskrig gikk han av med pensjon. Selv om han var en innbitt monarkist, avstod han først fra politisk virksomhet. Han endret mening i 1924 og engasjerte seg blant annet i Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten.

Etter keiser Wilhelms død ble han gradvis mer betraktet som en forræder enn en krigshelt.^[9] Han støttet general Hindenburg mot Hitler, men etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen ble han en passiv støttespiller.

Sammen med den tyske hærs tidligere øverstkommanderende, general von Hammerstein, protesterte han likevel etter de lange knivers natt da kollegene Ferdinand von Bredow og Kurt von Schleicher ble myrdet i sine hjem; von Schleicher sammen med sin kone. Det er en skamplett på tysk militær at det var de to gamlingene som måtte ta på seg å få renvasket sine kolleger, inntil Hitler ble så lei maset deres at han gikk med på et hemmelig møte mellom partiledere og høyere offiserer i Berlin 3. januar 1935. Her innrømmet han at mordene på von Bredow og von Schleicher skyldtes «en feiltagelse», og lovet at navnene deres skulle gjeninnføres i æresrullene. Men dette ble aldri offentlig kunngjort i Tyskland; også dette godtok det tyske offiserskorps, trolig fordi de lange knivers natt i det minste hadde befridd dem for det plagsomme SA. Men også dette var en feiltagelse, for i stedet fikk de en langt verre rival om makten, SS, utskilt fra SA og opprettet 26. juli 1935 som belønning for sin hensynsløse opptreden under de lange knivers natt året før.^[10]

En måned før sin 95-årsdag i 1944 oppfordret den fromme protestanten von Mackensen tysk ungdom til å utvise Opferbereitschaft und Fanatismus («offervilje og fanatisme»). På selve fødselsdagen denne siste, forferdelige krigsvinteren 1944/45 fikk han besøk av en delegasjon som overbrakte Hitlers «varmeste gratulasjoner» på vegne av den samlede tyske befolkning,^[11] noe som gledet ham synlig.^[12]

• (en) August von Mackensen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons