Britisk Nord-Amerika

For andre tydingar av oppslagsordet, sjå Britisk Amerika.

Britisk Nord-Amerika viser til områda Storbritannia kontrollerte på kontinentale Nord-Amerika etter at landet anerkjende USA i 1783. Nemninga blei først nytta uformelt i 1783, men var generelt uvanleg før Report on the Affairs of British North America (1839), også kalla Durham-rapporten.^[1] Desse territoria utgjer i dag Canada og Pacific Northwest (stillehavskysten i nordvest) i USA.

Ved den amerikanske revolusjonen i 1775 kontrollerte Storbritannia tjue koloniar nord for Mexico. Ved Parisavtalen i 1783 fekk dei tretten amerikanske koloniane anerkjend sjølvstendet, og Florida (Austflorida og Vestflorida) blei overgjevne til Spania. Dei gjenverande britiske koloniane slutta seg etterkvart saman i staten Canada. Unntaket var Newfoundland, som ikkje blei del av Canada før i 1949.

Koloniane som eksisterte før signeringa av Oregon-traktaten i 1846:

• Provinsen Canada (tidlegare Øvre Canada og Nedre Canada)
• Newfoundland
• Nova Scotia
• New Brunswick
• Prince Edward Island
• Rupert's Land
• Columbia-distriktet/Oregon Country (delt med USA)^{[2] [3]}

1. ↑ John Lambton, 1. jarl av Durham (1839): «Report on the Affairs of British North America»
2. ↑ Maton, William F (1998): «British Columbia Terms of Union», The Solon Law Archive.
3. ↑ Maton, William F. (8. desember 1995): «Prince Edward Island Terms of Union», Solon.org.