L'Anse aux Meadows

Interessen for L’Anse aux Meadows ligger i skjæringspunktene mellom arkeologisk fundert viten, tolkningen av skriftlige kilder fra europeisk middelalder og vår tids historieskriving om forholdet mellom Europa og Amerika. I samtiden var utgravningene av antatte vikinghustufter i Canada sterkt omstridt, men funnet av blant annet et norrønt spinnehjul resulterte i at L’Anse aux Meadows ble kåret til et Nasjonalt historisk sted i Canada i 1968. I 1978 ble stedet anerkjent som verdensarvsted av UNESCO som «et komplett vikingbosted fra det ellevte århundre» og «det tidligste vitnesbyrd om europeere i Nord-Amerika». Besøkssenteret som Canadas nasjonalparkmyndigheter (Parks Canada) har bygd opp i tilknytning til utgravningene mottar på 2020-tallet rundt 30 000 turister årlig.

På 1800- og 1900-tallet vakte fortellingene om Vinlandsferdene i islandske manuskripter fra middelalderen nysgjerrighet i både Europa og Nord-Amerika. Med base i tolkninger av særlig «Grønlendingenes saga» og «Eirik Raudes saga» ble det framsatt en rekke teorier om hvor Vinland kunne ligge. Etter hvert ble også arkeologi en viktig produsent av ny kunnskap om vikingtiden i nordisk historie.

Det norrøne funnmaterialet på nordspissen av Newfoundland forteller at vikinger anla en base for videre utforskning av områdene langs Canadas østkyst og utnyttelse av lokale ressurser for frakt hjem til Grønland, men ikke stort mer. Spørsmålet om hvor Vinland skal plasseres på kartet er stadig uløst ettersom det i stor grad avhenger av tolkningen av sagaenes fortellinger. L’Anse aux Meadows er muligens identisk med Straumfjord, det ene av de to stedene i Vinland som nevnes, men ikke Hop, stedet der de hentet vindruene som ga det nye landet navn.

Utover levningene av en norrøn bosetning, omfatter det arkeologiske funnstedet L’Anse aux Meadows også spor etter boplasser fra flere ulike kulturtradisjoner. Den eldste er den såkalte Maritime Archaic Tradition fra mellom år 4000 og 1000 fvt. Så følger forskjellige tradisjoner som samlet har fått navnet Dorset, fra mellom 1000 fvt. og 1200 evt. Dorset-kulturen ble da fortrengt av inuitter på Grønland og av beothuk-folk på Newfoundland og Labrador. Utenom to voldelige sammenstøt med «skrælingene» som nevnes i sagaene, vet vi lite om kontakten mellom de norrøne og de lokale folkene.

Beothuk var et jeger- og fangstfolk som levde i små familiegrupper på rundt 30 personer, som til sammen kan ha talt mellom 700 og 1000 personer i hele Newfoundland. Den norrøne befolkningen på Grønland talte rundt 700 personer på denne tiden. Bosetningen deres på Newfoundland kunne huse mellom 70 og 90 personer.

Det norrøne L’Anse aux Meadows omfatter tuftene av åtte bygninger fordelt på fire grupper. To av dem består av langhus flankert av mindre hytter. Den tredje omfatter en stor hall, et mindre hus og en hytte. Den fjerde bygningen var en smie. Langhusene var bygd i distinkt islandsk-grønlandsk byggestil fra 1000-tallet, av torv lagt over stokkverk av tre. En av hyttene var rund, typisk for slavekvarterer i Skandinavia i vikingtiden. Smia inneholdt en ovn av stein og leire til å smelte myrmalm. Nær den lå en grop for produksjon av trekull. Oppføringen av hele bosetningen må ha krevd 60 manns arbeid i to måneder.

Funnmaterialet består først og fremst av trefliser, jernslagg og skipsnagler, altså rester etter skipsvedlikehold. I tillegg kommer rester av fyrtøy (jaspis fra Grønland og Newfoundland) og redskaper til kvinnelige aktiviteter (nåler til nålebinding, spinnehjul, slipestein). Treflisene inkluderer rester av blant annet smørvalnøtt, lind og bøk man må helt sør til New Brunswick for å finne. Smørvalnøtter og vindruer kommer også herfra. Hver husgruppe har rommet sine særlige aktiviteter slik at de kunne skje samtidig. Boplassen har ikke omfattet uthus for dyrehold og heller ingen gravsteder. De største langhusene er større enn hallen til Eirik Raude på Brattalid på Grønland. De gir plass til en høvding og hans menn og kvinner. Stedet ligger åpent ut mot havet. Vi må tro at L’Anse aux Meadows har vært et støttepunkt for norrøne aktiviteter i Vinland. Her kunne man overvintre, og lagre og hente tømmer og andre ting som ikke fantes på Grønland.

Størrelsen på avfallshaugene forteller at stedet neppe var i bruk i mer enn 20 år. Analyser av sedimenter i myrene omkring bukta antyder at stedet ble benyttet parallelt av både norrøne og lokale folk til ut på 1100-tallet.

Franske fiskere opprettholdt en fangststasjon i bukta fra 1700-tallet til 1904. På et fransk sjøkart fra 1862 er den avmerket som Baie de Médée, sannsynligvis med referanse til et forsyningsskip av samme navn som pleide å ligge der i sommersesongen.

Landsbyen hvor ekteparet Ingstad fant de norrøne tuftene, ble grunnlagt rett ved siden av Baie de Médée i 1835 av William Decker, en lokal kystfisker. Det nye fiskeværet fikk navnet L'Anse aux Meadows, sannsynligvis med referanse til de grønne engene rundt bukta. Det var grunnleggerens sønnesønn George Decker som viste Ingstad hustuftene. Turisme har nå erstattet fiskeriene som viktigste næringsvei.

• Canadas historie
• Eirik Raude
• Eirik Raudes saga
• Grønlendingenes saga
• Leiv Eiriksson
• Newfoundland
• Vinland