Hindi er et språk som hører til den indoariske grenen av de indoeuropeiske språkene, morsmål for ca. 320 mill. mennesker i Nord-India og Pakistan; avhengig av hvor snevert eller bredt man definerer hindi.
Hindi er nasjonalspråk i India og (under navnet urdu og skrevet med arabisk skrift) i Pakistan, og det snakkes også av indiske innvandrere i bl.a. Fiji, Mauritius, det sørlige og østlige Afrika, Guyana, Surinam og Trinidad og Tobago.
Varianter
Hindi nedstammer gjennom shauraseni og andre middelindiske dialekter fra sanskrit.
Det har veldig store dialektforskjeller, og de fire hoveddialektgruppene, rajasthani, vesthindi, østhindi og bihari, er ikke umiddelbart innbyrdes forståelige. Standardspråket som binder alle dialektene sammen, bygger på den lokale vesthindi-dialekten i området omkring Delhi.
Det har to varianter med nesten identisk grammatikk, men forskjellig skrift og tendens til forskjellig ordvalg: en muslimstandard, skrevet med arabisk skrift og full av persiske og arabiske lånord, og en hindustandard, skrevet med den indiske devanagariskriften, som søker å erstatte de persiske og arabiske lånordene med ord fra sanskrit, hinduismens hellige oldtidsspråk.
Den muslimske standardvarianten av hindi er eldst, med en litterær tradisjon som går tilbake til ca. 1350, men først omkring 1700 oppnådde dette språket å få posisjon som anerkjent standardspråk i Stormogulens rike, dvs. hele Nord-India. Dette språket ble kalt hindi (det persiske ordet for 'indisk') og var i begynnelsen felles standardspråk for muslimer og hinduer, men på begynnelsen av 1800-tallet oppstod det en, trolig engelsk-inspirert, bevegelse for å skrive hindi med indisk skrift og rense det for fremmede elementer. Det endte med at denne rensede og indianiserte varianten fikk betegnelsen høyhindi (ऊंची हिन्दी ūñcī hindī, eng. High Hindi), men i dag sier man bare hindi. Det opprinnelige standardspråket fikk navnet urdu og utviklet seg mer og mer til å bli et særspråk for Sør-Asias muslimer. Denne splittelsen i to standardspråk gjaldt nesten bare skriftspråket. Det vanlige talespråket fortsatte å være felles. Denne mellomformen mellom hindi og urdu, som i tiden med britisk styre ble benevnt hindustani, forstås av ca. 500 millioner mennesker.
Da India i 1947 fikk sin uavhengighet, ble hindi valgt til nasjonalspråk, mens muslimene gjorde urdu til nasjonalspråk i Pakistan.
Språklige særtrekk
Hindi skrives med den indiske devanagariskriften, som nøyaktig gjengir alle språkets lyder men er nokså omstendelig å skrive.
Lydsystemet er karakterisert ved å ha få vokaler, men særdeles mange konsonanter, bl.a. ikke mindre enn 8 t-lyder: dental t, th, d og dh og retrofleks t, th, d og dh. For å holde disse atskilt kreves det en meget presis artikulasjon av konsonantene, noe som gir språket en metallisk klang som også kan høres i indisk engelsk. Formlæren er enkel, men syntaksen komplisert. Særlig finnes det en rikdom av sammensatte verbalformer som gjør hindi til et nyanserikt, uttrykksfullt og nøyaktig språk, men samtidig vanskelig å lære for utlendinger.
En del hindi dyrenavn, som हाथी hāthī ('elefant'), भालू bhālū ('bjørn') og बंदर bandar('ape'), kjenner vi fra Jungelboken til Rudyard Kipling. Også ordene sjampo (शैंपू) og sari (साड़ी) (kvinnedrakten) stammer fra hindi.
Litteratur
Hindi (høyhindi) har ingen gammel litteratur. Til gjengjeld finnes det en rik klassisk litteratur skrevet på hindidialekter som i dag praktisk talt ikke lenger brukes som skriftspråk.
Den eldste perioden (ca. 1000 e.Kr.–ca. 1800)
Den første samlingen av heroiske ballader på hindi stammer fra Rajasthan fra ca. 1000 e.Kr. Den er begynnelsen til en rik diktning om de hinduiske rajputers kamper med muslimske erobrere.
Best kjent er 1100-tallsdikteren Chandbardayis ballade-epos Prithviraj Raso om den siste hinduiske kongen av Delhi, som falt i kampen mot muslimske erobrere i 1192. Språket i balladediktningen er gamle gamle vesthindi- og rajasthani-dialekter. Som annen muntlig litteratur ble disse diktene mye forandret før de ble nedskrevet, antakelig på 1600-tallet.
Bhakti-litteratur
Det religiøse liv i indisk middelalder er preget av det personlige gudsforhold (bhakti). Kabir (d. 1518) angrep i diktene sine alt det utvendige i både hinduismen og islam og sang om den ene, felles Gud. Også Guru Nanak (1469–1538), som grunnla sikh-religionen, og Dadu (1544–1603) skrev i denne tradisjonen, som kalles nirgunbhakti, fordi den tilber en upersonlig, immanent og attributtløs (nirgun) gud.
En annen type bhakti er representert i diktningen om Ram og Krishna, som tilbes som legemliggjørelser (avatâra) av Vishnu. Fordi sentrum for Ram-kulten lå i Avadh (Oldtidens Ayodhya) mot øst, ble det tradisjon for å skrive Ram-diktningen på avadhi, en østhindidialekt. Avadhidiktningens, og kanskje hele hindilitteraturens, betydeligste verk er eposet Ramcharitmanas av Tulsidas (1532–1623). Det finnes også en rik muslimsk diktning på avadhi (eller pûrbî, som muslimene selv kaller denne dialekten). De mest kjente navn er Malik Muhammad Jayasi, som skrev Padumâvatî i 1540, og Abdur Rahim Khan Khanan (1556–1627).
Sentrum for Krishna-kulten lå lenger mot vest, omkring Mathura, og derfor ble braj, den lokale vesthindidialekten, benyttet av Krishna-dikterne. Det første større verk på braj, Sur-sagar av Surdas (ca. 1500), skildrer i melodiøse vers scener fra Krishnas barndom. En annen berømt bhaktisanger var den kvinnelige dikteren Mirabai (1498–1546), som diktet på en blanding av braj og rajasthani.
Riti-diktningen eller den stilistiske epoke
På 1600- og 1700-tallet ble braj-dikterne mer og mer opptatt av formen. Innholdet kunne nok fremdeles være religiøst, som hos Keshavdas (1555–1617). Men vel så ofte var temaet erotikk, og hovedvekten ble lagt på det formelle mesterskap i metrikk og stilistikk (riti), basert på de litterære tradisjoner i sanskritlitteraturen med sin lære om alamkara, poetisk utsmykning. Mest kjent av riti-dikterne er Biharilal, som levde på 1600-tallet.
Tiden fra ca. 1800
Den egentlige hindispråklige litteratur (altså litteratur skrevet på High Hindi) begynner med Lallûjî Lâl, som opprinnelig skrev sine populære hindi gjenfortellinger av sanskrit klassikere på bestilling av Fort William College i Kolkata, der britiske embetsmenn fikk opplæring i indiske språk. High Hindi ble også brukt av misjonæren William Carey i hans bibeloversettelser (1809 og 1818). Den første forfatter av betydning som skrev på High Hindi, var Harishchandra 'Bharatendu' (1850–85).
Den nye poesien fikk en trang fødsel. Man var vant til at lyrikk skulle være på braj. Først de såkalte chayavad-dikterne ('speilbilde') skrev lyrikk av varig verdi. De var påvirket av engelsk romantikk (Shelley, Keats, Yeats) og europeiske symbolister, og fra indisk hold av upanishadenes filosofi og Rabindranath Tagore. Mest kjent er Jayshankar Prasad (1889–1937). Hos forfattere som Suryakant Tripathi Nirala (1896–1961) og Sumitranandan Pant (1900–77) er påvirkningen fra Tagore sterkest, mens Mahadevi Varma (1907–87) står eldre mystikk nær. Opprøret mot chayavad kom dels fra diktere som stod Mahatma Gandhi nær, dels fra marxistisk hold. Den nye retningen, som var mer samfunnsbevisst, kalte seg pragativad ('progresjon'). Pant var med også her. Senere ble nayi kavita ('den nye poesi') lansert av . Saccidânand Hîrânand Vâtsyâyan Ajñeya (1911–87). En slik retning fantes allerede på bengali. Den kjennetegnes av fri form, så langt som mulig fra klassisk diktning i billedbruk og syntaks. Betydeligst er Ajñeya selv og Madhav Muktibodh (1917–64).
Mer lest og folkekjær enn alle disse ble imidlertid den patriotiske diktningen til Maithili Sharan Gupta (1886–1965). Best kjent blant dagens hindi diktere er Kunwar Narayan.
Den indiske romanen ble til som en etterligning av den europeiske. I 1891 skrev Devakinandan Khattri (1861–1913) den første roman på hindi. Men først Premchand (1881–1936) skapte under påvirkning av Maksim Gorkij en sosialrealistisk roman. Sterkt står også Yashpal (1903–77) med frigjøringsromanen Falsk sannhet (1958–60), og Upendranath Ashks tetralogi om antihelten Chetan (1947–74). Betydelige romanforfattere er også Phanishvarnath Renu (1921–77) og Rahi Mazum Raza (f. 1927), med skildringer fra muslimsk miljø i Lakhnau. Bhishman Sahni (1915–2003) er blitt berømt for sine romaner om de traumatiske begivenhetene i 1947. Blant dagens mest fremtredende romanforfattere er Giriraj Kishore, Pankaj Bhisht (f. 1946), Shrilal Shukla (f. 1925), Manzur Ahtesham, Krishna Sobti og Vinod Kumar Shukla.
Novellen har gjennomgått en lignende utvikling som romanen. Også her skapte Premchand skole. I hans fotspor fulgte Jainendra Kumar (f. 1905). I 1960-årene oppstod nayi kahani («the new short story»), som ikke var noen protest mot den sosialrealistiske novellen, men et forsøk på å skape en ny og friere form og en mer skarpsindig psykologisk motivering. Representanter for denne retningen var Nirmal Verma (f. 1929), Rajendra Yadav (f. 1929), Mohan Rakesh (1925–72) og den kvinnelige forfatteren Mannu Bhandari (f. 1931). For øvrig skriver nesten alle moderne hindi romanforfattere også noveller.