Scat-sang
Scat-sang, også kalt scat og scatting, er en type sang uten ord, men med tullestavelser som skal etterlikne instumentlyder i jazzimprovisasjon. Sangformen ble utbredt gjennom Louis Armstrongs grammofonplater sist på 1920-tallet, men ble særlig populært i bebopen på 1930- og 40-tallet. Den har siden blitt benyttet i flere av stilartene innen jazzmusikken.
Det norske begrepet scat (uttales skætt) er lånt direkte fra det amerikanske scat eller scat singing. Scat kan være dannet som en lydlek med ordet cat («katt») der en har satt en vislende s-lyd foran.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Den tidlige jazzmusikken, som hadde utgangspunkt i afroamerikanske musikktradisjoner, hadde i stor grad en instrumental vinkling, også de gangene en vokalist våget seg utpå. For å få fram musikkens aksenter, var sangerne nødt til å herme etter instrumentlydene og å ta i bruk ord som for eksempel be-bop-a-rea-bebbelibop-a. Her oppstod antakelig begrepet bebop, som opprinnelig var et skjellsord, brukt av konservative kritikere og tilhørere som ikke forstod seg på den nye musikken.
Den nye scatsangen på 1930-tallet krevde nye kompliserte vendinger i tonespråket, derfor falt de fleste sangere fort av. Sangeren Ella Fitzgerald var en av de få som virkelig hadde sangteknikk og evne til å oppfatte hva jazzmusikerne, for eksempel saksofonisten Charlie Parker (1920–1955), drev på med.
Berømte scatsangere
[rediger | rediger kilde]- Leo Watson (1898–1950)
- Louis Armstrong (1901–1971)
- Cab Calloway (1907–1994)
- Gladys Bently (1907–1960)
- Scatman Crothers (1910–1986)
- Anita O'Day (1919–2006)
- Scatman John (1942–1999)
- The Stooges (band etablert i 1967)
Den amerikanske sangeren Scatman John introduserte scatstilen i popmusikken gjennom flere platesukssesser på 1990-tallet. En annen moderne artist som har brukt scat-teknikken utenfor jazzmusikken, er amerikaneren Jonathan Davis (1971–) i metal-bandet Korn.
I Norge har blant andre artisten Per Asplin og komikerne Leif Juster og Harald Heide-Steen jr. lekt med scat-sang. Jazz- og underholdningstrioen Swe-Danes og andre vokalbaserte jazzensembler har også lekt med liknende varianter av ordløs, lydhermende rytmesang. I Sverige fikk jazzmusikeren og komponisten Gunnar Nilson i 1952 tilnavnet «Siljabloo» på grunn av sitt flittige bruk av scat-sang mens han var medlem av Carl-Henrik Norins orkester.
