Peloponneskrigen

Peloponneskrigen
Sybota – Poteidaia – Khalkis – Nafpaktos – Tanagra – Olpai – Pylos – Sfakteria – Delion – Amfipolis – Mantineia – Den sicilianske ekspedisjon – Syme – Kynossema – Abydos – Kyzikos – Notion – Arginusai – Aigospotamoi

Peloponneskrigen var en serie av konflikter mellom det athenske sjøforbundet, og det peloponnesiske forbundet, ledet av Sparta. Krigen ble dokumentert av Thukydid, en athensk general og historiker, i hans verk Historien om Peloponneskrigen. De fleste av Aristofanes komedier ble skrevet under denne krigen, og setter et komisk preg på generalene og hendelsene. Peloponneskrigen er vanligvis knyttet til krigen som startet i 431 f.Kr. I denne artikkelen blir også krigen som startet i 460 f.Kr. tatt med. Den lange krigen, fra 431 f.Kr., varte i 27 år, med en 6-årig fredsavtale i midten. Konflikten endte med at Athen overga seg til Sparta i 404 f.Kr.

Mange historikere deler den lange krigen inn i tre faser – den arkhidamiske krig (etter den spartanske feltherren, politikeren og kongen Arkhidamos II ) fra 431-21; ettervirkningene av Nikiasfreden og den sicilianske ekspedisjon fra 421-13 og den andre krigen fra 413-04 f.Kr. – med hver sine årsaker. Dette blir også gjort i denne artikkelen.

Ifølge Thukydid var årsaken til krigen «frykten for den økte makten til Athen» i midten av det 5. århundre f.Kr.. Etter at en koalisjon av greske stater forhindret en invasjon av perserne, gikk flere av disse statene sammen i 477 f.Kr.og dannet det athenske sjøforbundet, i et forsøk på å danne en flåte som kunne stå i mot et persisk angrep. Athen, den største sjømakten i forbundet, tok ledervervet i forbundet og utnevnte finansoffiserer til å iaktta dets skattekammer, som lå på øya Delos, hovedkvarteret til forbundet. I løpet av de neste tiårene klarte Athen, gjennom sin store innflytelse, å konvertere forbundet til et athensk imperium. Dette skapte misnøye blant enkelte medlemmer, like mye som det gledet andre.

Den umiddelbare årsaken til krigen innebærer flere athenske handlinger som påvirket Spartas allierte, spesielt Korint. Den athenske marinen involverte seg i en tvist mellom Korint og Korfu, der de forhindret Korint i å invadere Korfu i slaget ved Sybota, og der de beleiret den korintiske kolonien Poteidaia. I tillegg førte krangelen om bystaten Epidamnus til en ytterligere spenning mellom det attiske forbundet (Athen og dets allierte) og det peloponnesiske forbundet (Sparta og dets allierte). Det athenske riket la også økonomiske sanksjoner over Megara, en alliert av Sparta. Disse sanksjonene, kjent som den megarske forordning, ble i stor grad oversett av Thukydid, men moderne historikere har pekt på at det måtte ha vært katastrofalt for megarerne å få handelsnettverket til det velstående Athen kuttet av. Denne forordningen var trolig en større katalysator for krigen enn det Thukydid og andre antikke forfattere har ment.

Den første krigen brøt ut mens Athen var i krig mot perserne. Konflikten begynte med at Megara meldte seg ut av det peloponnesiske forbundet og gikk i allianse med Athen. Dette førte til at Korint, som også var medlem av forbundet, kom i konflikt med Athen. Sammen med andre medlemmer av det peloponnesiske forbundet gikk Korint i krig mot Athen. Sparta var på denne tiden svekket på grunn av et helotopprør som hadde kommet i kjølvannet av jordskjelvet i 469 f.Kr. Av den grunn var spartanerne lite villige til å delta i en krig, men etter som krigen gikk dårlig for Korint og dets allierte, ble Sparta tvunget inn i krigføringen.

Med Sparta i føringen foretok det peloponnesiske forbundet en ekspedisjon i Midt-Hellas i 457 f.Kr., der de blant annet tok kontrollen over oraklet i Delfi. På denne tiden hadde Athen sluttet fred med perserne i Kalliasfreden, og var kampklar med full styrke mot det spartanske angrepet. Det gikk imidlertid ikke Athens vei, da de tapte stort i slaget ved Tangara i 457. Sparta på sin side, som ikke ønsket en direkte konfrontasjon med Athen, utnyttet ikke seieren, og vendte heller hjemover.

I 433 f.Kr. utviklet det seg en konflikt mellom polisene Korkyra og Korint. I den forbindelse måtte Korkyra be Athen om hjelp, en allianse som ville bety at Athen kom i konflikt med Korint og hennes allierte Sparta. Dette ville bety et brudd på trettiårsavtalen, som forbød Athen å utvide sitt imperium. Forespørselen fra Korkyra førte til en heftig debatt i folkeforsamlingen i Athen, men til slutt fulgte alle rådet til Perikles om å inngå alliansen.

Sparta hadde stadig helotene som en intern trussel, og var lite villige til å gå til krig mot Athen. Spartanerne innså at Athen hadde brutt trettiårsavtalen, noe som betydde krig, men var mer interessert i å få i land en diplomatisk løsning.

Det første diplomatiske forsøket gikk mot Perikles selv, den mektigste mannen i Athen, og den mest ivrige i Athens ekspansasjonspolitikk. Sparta prøvde å vende athenerne mot Perikles ved å bruke hans slekt, Alkmaionidenes, mot ham, en slekt det hvilte en forbannelse over. Klarte de å få athenerne til å ostrakere Perikles var det langt mer sannsynlig at Athen ville inngå et diplomatisk kompromiss. Men Sparta mislyktes, for Perikles klarte å overbevise sine medborgere til å avvise det spartanske kravet.

Sparta prøvde nok et diplomatisk forsøk på å avverge krigen. Denne gangen ba de Athen om å heve vedtekten mot Megara. Athen hadde straffet Megara med å hevde at de hadde krenket religionen ved å dyrke i et område som var tilæret gudinnen Demeter. Som straff ble megarerne nektet adgang til agora i Athen og alle havnene i det athenske imperiet.

Spartanerne lovte å unngå krig hvis Athen opphevet straffen, men Perikles agiterte for at vedtaket skulle stå bi. Etter kort tid fikk han de fleste athenerne over på sin side, og krigen var ikke til å unngå.

Sparta og dets allierte, med unntak av Korint, var omtrent bare landbaserte makter, kapabel i å ansamle store landstyrker som var veldig vanskelig å slå (takket være de legendariske spartanske styrkene). Det athenske riket, dog sentrert på den attiske halvøy, spredte seg rundt om på øyene i Egeerhavet; Athen tilordnet seg sin enorme rikdom gjennom skattelegging av disse øyene.

Den spartanske strategien i den første krigen var å invadere de omliggende landområdene rundt Athen. Denne invasjonen forhindret athenerne i å nå sine landområder rundt byen, men de hadde fortsatt adgang til sjøen. Av den grunn led Athen ikke av invasjonen. Mange av Attikas beboere forlot sine hjem og flyttet innom de lange murene som forente Athen med sine porter i Pireus. Spartanerne okkuperte Attika bare tre uker om gangen. En tradisjon fra tidligere hoplitt-krigføring, der soldatene forventet å få vende hjem og bli med på høstingen. Enda en grunn var at de spartanske slavene, helottene, måtte holdes under kontroll, og av den grunn kunne ikke bli forlatt uovervåket over en lang periode. Den lengste spartanske invasjonen, i 430 f.Kr., varte bare i førti dager.

Den athenske strategien var til å begynne med anført av strategen, eller generalen, Perikles, som anbefalte athenerne å ikke møte de langt bedre spartanske hoplittene i åpen kamp, men heller satse på flåten. Den athenske flåten, som var den mest dominante i Hellas, gikk offensivt frem og vant flere slag ved Nafpaktos. I 430 f.Kr. brøt det ut pest i Athen. Pesten rammet hardt den tett befolkede byen, og ble i det lange løp avgjørende for krigens utfall. Pesten utslettet over 30 000 sivile, seilere, soldater, og til og med Perikles og hans sønner måtte bøte med livet. Grovt sett en tredjedel av Athens befolkning døde. Pesten var en katastrofe, som de aldri helt klarte å komme seg etter. Frykten for pesten var så omfattende at den spartanske invasjonen av Attika ble trukket tilbake. Moderne forskning har vist at pesten var Tyfus.

Etter Perikles død gikk athenerne over fra Perikles konservative, defensive strategi til en mer offensiv strategi, der målet var å føre krigen over til Sparta og dets allierte. En politisk skikkelse som voks frem på denne tiden var Kleon, en leder av det athenske demokratiet. Militært ble athenerne anført av den ferske generalen Demosthenes. Med den nye generalen i spissen klarte athenerne å oppnå suksess med sine oversjøiske raid på Peloponnes. Athen førte sine militære aktiviteter til Boiotia og Aitolia, og begynte med fortifisere seg rundt Peloponnesia. En av disse fortifikasjonspostene lå ved Pylos, på en liten øy kalt Sfakteria, der krigen vendte i favør Athen. Pylos angrep Sparte der det var svakest: dets avhengighet av helottene. Sparta var avhengig av en slavestand, helottene, til å passe på åkrene mens borgerne trente til å bli soldater. Helottene muliggjorde det spartanske systemet, men nå begynte Pylos å tiltrekke helottske flyktninger. Frykten for å miste slavene, og frykten for et helottisk opprør fikk spartanerne til å gå til aksjon. Demostenhes klarte imidlertid å utmanøvrere spartanerne, og fanget en gruppe spartanske soldater på Sphacteria mens han ventet på at de skulle overgi seg.

Noen uker senere klarte den uerfarne Cleon å vinne et stort slag ved Pylos, og et ved Sfakteria i 425 f.Kr. Athenerne tok mellom 300 og 400 spartanske hoplitter til fange. Fanger som gav athenerne et verdifullt forhandlingsmiddel.

Etter slaget reiste den spartanske generalen, Brasidas, en hær med allierte og helotter, og vendte kursen mot en av kildene til Athens makt: Amfipolis, et kontrollsenter for flere sølvminer som athenerne brukte til å finansiere krigen. I det påfølgende slaget, ble både Brasidas og Cleon drept(se slaget ved Amfipolis). Sparta og Athen ble enige om å utveksle gisler, og inngikk en fredsavtale.

Freden i 421 f.Kr. ble inngått for femti år. Avtalen var at det athenske imperiet skulle være som før, og at Sparta skulle hjelpe til med å få statene som hadde løsrevet seg fra Athen tilbake i imperiet. Til gjengjeld skulle Athen gi tilbake fangene fra Sfakteria, og trekke seg tilbake fra Messenia.

Med de to krigshaukene Cleon og Brasidas døde, og fredsavtalen ved Nicias, ble krigen stillsatt for en kort periode, til tross var det en del småkamper i og rundt Peleponnes. Mens Sparta trakk seg tilbake, begynte deres allierte å snakke om opprør. De ble støttet av Argos, en mektig, uavhengig stat innenfor Peleponnes. Med Athens hjelp klarte argiverne å danne en koalisjon av demokratiske stater innenfor Peleponnes, inkludert de mektige statene Mantinea og Elis. Tidlige spartanske forsøk på å bryte koalisjonen mislykkes, og det ble stilt spørsmål angående lederskapet til den spartanske kongen Agis. Argivene og dets allierte, med hjelp fra en liten athensk flåte, dro for å erobre byen Tegea, nær Sparta.

Slaget ved Mantineia var det største slaget kjempet i Hellas under Peleponneskrigen. Lakedamonierne og tegerne møtte en sammensluttet hær bestående av soldater fra Argos, Athen, Mantineia, og Arkadia. I begynnelsen av slaget klarte den allierte koalisjonen å føre slaget over på sin side, men mislykkes i å slå motstanderen helt. Dette førte til at de spartanske elitesoldatene kunne komme inn i kampen og slå motstanden over ende. Resultatet ble en fullstendig spartansk seier. Den demokratiske alliansen ble brutt, og de fleste ble gjeninkorporert i den peloponnesiske ligaen. Med seieren ved Mantineia, trakk spartanerne seg tilbake og gjenopprettet sitt hegemoni på Peleponnes.

I krigens syttende år kom det en beskjed til Athen om at en av deres allierte på Sicilia var under angrep av Syrakus. Folket i Syrakus var etnisk sett doriske, som spartanerne, mens athenerne og deres allierte på Sicilia var ioniske. Athen følte seg forpliktet til å hjelpe sine allierte.

Athenerne handlet ikke utelukkende etter altruisme; anført av Alcibiades, hadde de som mål å erobre hele Sicilia. Syrakus, den fullmektige byen på Sicilia, var omtrent like stor som Athen, så en erobring av øya hadde gitt Athen enorme ressurser. I den siste fasen av forberedelsene til avgang mot Sicilia ble noen religiøse statuer ødelagt, og Alcibiades ble anklaget for religiøst lovbrudd. I frykt for å bli urettferdig dømt, flyktet Alcibiades til Sparta og Nicias ble satt i hans plass. Etter sitt frafall, informerte Alcibiades spartanerne om Athens planer. Han sa at athenerne hadde tenkt å brukt Sicilia som et springbrett for erobringen av Italia, og at de skulle bruke ressursene og soldatene fra de nye erobringene til å erobre hele Peloponnese.

Den athenske flåten bestod av over 100 skip, og rundt 5000 infanteri. Kavaleri var begrenset til rundt 30 hester, som ikke var noen utfordring mot det mangfoldige og godt trente syrakiske kavaleriet. Da de landet på Sicilia, fikk Athen umiddelbart støtte fra flere byer. I stedet for å gå rett til angrep, nølte Nicias med å blåse i krigshornene. Da vinteren kom, ble athenerne tvunget til å trekke seg tilbake, og de tilbrakte vinteren med å samle til seg allierte og forberede anmarsjen mot Syrakus. Forsinkelsene gav Syrakus muligheten til å be Sparta om hjelp, som sendte sin general, Gylippus, til Sicilia med forsterkninger. Da Gylippus ankom Sicilia gjorde han det samme som athenerne hadde gjort, nemlig å støtte seg til flere sicilianske byer. Den spartanske generalen tok kommandoen over de syrakuske styrkene og klarte gjennom flere slag å slå athenerne, og forhindre dem i å innta byen.

Nicias sendte deretter bud til Athen der han spurte om forsterkninger. Demosthenes ble valgt til å lede en flåte til Sicilia som skulle komme Nicias til unnsetning. Flere kamper ble utkjempet på Sicilia, og igjen klarte Syrakus og dets allierte å slå Athen. Demosthenes ba om at de skulle trekke seg tilbake til Athen, men Nicias nektet. Etter ytterligere nederlag måtte Nicias til slutt gi seg og godta en tilbaketrekning. Ferden tilbake til Athen ble imidlertid avbrutt den 27. august, 413 f.Kr. av et dårlig varsel, i form av en måneformørkelse. Dette tvang athenerne inn i et stort sjøslag i den store havnen ved Syrakus, der athenerne nesten ble utslettet. Nicias og Demosthenes marsjerte innenlands med de resterende styrkene for å finne allierte, men de ble nådeløst innhentet av det syrakuske kavaleriet og drept. De som overlevde ble alle tatt som slaver. Dette var begynnelsen på slutten for Athen som stormakt.

Lakededonerne var ikke fornøyd med å kun sende hjelp til Siclia; de ville også føre krigen over til Athen. Etter råd fra Alkibiades, befestet de Dekeleia, nær Athen, der de forhindret athenerne i ta i bruk sine landområder. Fortifiseringen av Dekeleia reduserte også sjøimporten til Athen betydelig.

Etter det athenske nederlaget på Sicilia, trodde man at Athen som stormakt hadde nådd sitt endelikt. Statskassen var nesten tom og havnene var utarmert. Spartanerne undervurderte styrken til Athen, men det var tydelig at Athen som imperium var betydelig svekket.

Etter nederlaget på Sicilia, oppmuntret Lacedaemon til opprør blant Athens skattebetalende allierte. Dette førte til at store deler av Ionia reiste seg mot Athen. Syrakus sendte sin flåte til Peloponnese, og perserne bestemte seg for å støtte Sparta med finanser og skip. Innad var Athen truet av opprør og splittelse.

Athen klarte å overleve av mange årsaker. Først og fremst manglet deres fiender styrke. Korint og Syrakus nølte med å bringe sine flåter til Egeerhavet, og Spartas andre allierte var også sen i å sende sine tropper og skip. De ioniske statene som gjorde opprør forventet beskyttelse, dermed gikk de tilbake på Athens side. Perserne nølte med å sende sine lovnader. Kanskje det aller viktigste var at de spartanske offiserene ikke var diplomatiske, noe som problematiserte en så stor allianse.

Ved krigens begynnelse hadde Athen satt til side penger og 100 skip som skulle brukes som en slags siste utvei. Disse skipene ble nå satt i aksjon, og fungerte som en kjerne i Athens flåte resten av krigen. En oligarkisk revolusjon ble gjennomført i Athen, der en gruppe på 400 tok makten. En fredsavtale med Sparta hadde trolig latt seg gjennomføre, men den athenske flåten, som var stasjonert på øya Samos, nektet. I 411 f.Kr. angrep denne flåten spartanerne i slaget ved Syme. Flåten valgte Alkibiades som leder, og fortsatte krigen i Athens navn. Flåtens motstand førte til at demokratiet, i løpet av to år, ble gjenopprettet i Athen.

Alkibades overtalte den athenske flåten til å angripe spartanerne i slaget ved Cyzicus i 410 f.Kr.. Athenerne slo den spartanske flåten, og klarte å gjenopprette noe av det finansielle maktgrunnlaget til det athenske imperiet.

Mellom 410 og 406 f.Kr. vant Athen slag etter slag, og hadde gjenopprettet store deler av sitt tidligere rike. Mye av æren for dette fikk Alkibades.

Splittelse hersket i Athen etter en mindre spartansk seier av Lysander i slaget ved Notion. Alkibades ble ikke gjenvalgt som general. Han trakk seg tilbake og forlot Athens skjebne i hendene på en ny, slu general. Lysander var en unik spartaner, en god sjøkommandant med gode kontakter hos perserne.

Etter et sjøslag ved Arginusae, der athenerne mistet 12 skip, klarte ikke athenerne å redde mannskapet på grunn av dårlig vær. Athenerne skyldte heller på generalene, og fikk dem alle henrettet, noe som førte til at moralen i marinen ble ødelagt.

Lysander så mulighetene dette ga ham og seilte umiddelbart til Hellespont. Athens skipstrafikk her var avgjørende for å sikre kornforsyninger til Athen. Truet av sult, var den athenske flåten nødt til å følge etter. Lysander klarte å lure athenerne inn i en felle og slo dem totalt i slaget ved Aegospotami, der 168 skip ble senket; og bare 12 slapp unna. En av de som kom seg unna var strategen Konon, som flyktet til Kypros i frykt for dommen han ville få i folkeforsamlingen.

Athenerne led av sult og sykdom etter den langvarige beleiringen, og måtte til slutt overgi seg i 404 f.Kr.. Demokratene ved Samos, lojale til slutten, holdt ut litt lenger, og fikk til slutt muligheten til å flykte med livet i behold. Overgivelsen strippet Athen for sine murer, flåte og alle hennes oversjøiske eiendeler.

I en kort periode ble Athen styrt av de «tretti oligarkene», der demokratiet var innstilt. Dette var et reaksjonært styre satt opp av Sparta. Oligarkene ble overrumplet og demokratiet ble gjenopprettet i 403 f.Kr.

Selv om makten til Athen var brutt, klarte hun å komme seg litt på grunn av Korintkrigen, og fikk av den grunn en aktiv rolle i gresk politikk. Sparta ble på sin side ydmyket av Theben i slaget ved Leuktra i 371 f.Kr., men riket fikk sin endelikt noen år senere av Filip II av Makedonia

Krigen fortsetter å fascinere den dag i dag, både på grunn av hvordan den styrtet den greske verden, og på grunn av innsikten som blir gitt oss av Thukydids beretninger, innsikter som går dypere enn noen andre kriger i oldtiden.

Primærlitteratur

• Thukydides: Peloponneserkrigen
• Diodorus Siculus
• Plutark
• Xenofon

Sekundærlitteratur

• Cawkwell, George (1997): Thucydides and the Peloponnesian War, London, Routledge
• Hornblower, Simon (2002): The Greek World, 479-323 BCE, London, Routledge. Har 3 kapitler om krigen: «The run-up to the war» (103-110), «The Peloponnesian War» (150-183), og «The effects of the Peloponnesian War» (184-209).
• Heftner, Herbert (2001): Der oligarchische Umsturz des Jahres 411 v.Chr. und die Herrschaft der Vierhundert in Athen, Frankfurt am Main. ISBN 3-631-37970-6
• Kagan, Donald (2003): The Peloponnesian War, Viking Press, ISBN 0-670-03211-5
• Kallet, Lisa (2001): Money and the Corrosion of Power in Thucydides. The Sicilian Expedition and its Aftermath, 1. utg., University of California Press, Berkeley
• Krentz, Peter (1982): The Thirty at Athens, Ithaca og London, Cornell University Press
• Strassler, Robert B. (red.) (1996): The Landmark Thucydides: a Comprehensive Guide to the Peloponnesian War, The Free Press, ISBN 0-684-82815-4

Norsk litteratur

• Schreiner, Johan Henrik (1996): Antikkens Historie, Oslo
• Meyer, Jørgen Chr. (2002): Antikkens historie, 2. utg., Cappelen Akademiske Forlag
• Ake-Thor (2000) Odins historie, NT Akademiske Forlag

• «The Peloponnesian War» Arkivert 13. februar 2010 hos Wayback Machine., Livius.org