GAB-registeret

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

GAB-registeret (av Grunneiendommer, Adresser og Bygninger) var et offentlig register over grunneiendomer, adresser og bygninger i Norge. Registeret ble opprettet i forbindelse med innføringen av delingsloven den 1. januar 1980 og ble forvaltet av Statens kartverk, og ajourholdet foregikk ved «oppmålingsmyndigheten» i kommunene når det gjaldt G- og A-delen, og «bygningsmyndigheten» når det gjaldt B-delen av registeret. De tre delene i registeret var koblet til hverandre med «pekere». GAB-registeret ble sammen med digitalt eiendomskartverk erstattet av matrikkelen i løpet av 2007–2009.

Grunnlaget for GAB-registeret et utførlig behandlet i Norges offentlige utredninger NOU 1975: 66 som dannet utgangspunktet for en Stortingsmelding som senere ble fremmet for Regjeringen av daværende miljøminister Gro Harlem Brundtland, og deretter fulgt opp og vedtatt i Stortinget.

I denne NOU-en er det i kapitel 2.3.1 foreslått ett "System for å registrere grunneiendom,adresse og bygninger" som litt forkortet lyder:

"Gruneiendomsregisteret.

Styringsgruppen foreslår at det skal etableres et grunneiendomsregister etter et ensartet opplegg i alle kommuner. Grunneiendomsregisteret bør omfatte data som er av interesse for flere forskjellige brukere om alle grunneiendommer og tinglyste festerettigheter i kommunen. Som et minimum bør grunneiendomsregisteret omfatte eiendomsnumnmer og et fåtall viktige data som registreres i grunnboka ved tinglysingskotorene. Utover det kan kommunene ta med andre data som de selv har behov for vedrørende grunneiendommer og festeretter.»

«Adresseregister og bygningsregister.

Kommunene bør etter eget behov etablere et adresseregister og et bygningsregister som knyttes direkte til grunneiendomsregisteret. Dersom kommunen vil registrere adresser for de enkelte grunneiendommer og bygninger, må adresseregisteret etableres, og data om bygninger skat bare registrere i ett bygningsregister. Hvis disse registrene etableres, må de forslag som styringsgruppen fremmer, følges slik et en i fremtiden får et enhetlig opplegg på landsbasis.

I kommuner der adresseregisteret etableres, bør alle gate- og vegnavn nummereres, slik at alle adresseenheter som er tildelt offisiell adresse kan identifiseres entydig med gate- eller vegnummer og nummer for den enkelte bygning eller tomt, eventuelt med tillegg av bokstav eller undernummer for bygning, bygningsdel, oppgang el.l.»

Det kan være verd å merke seg at det rigorøse GAB-nummersystemet, slik det er beskrevet i detalj i andre deler av utredningen, i ettertid er blitt fulgt til punkt og prikke på ulike nivåer både i offentlig og privat eiendomsforvaltning. Det har resultert i dagens landsomfattende system som har skapt orden i en tidligere uregulert og nærmest kaotisk mangel på systematikk og vært til nytte for de mange, men også til irritasjon for de få.

Etter en omfattende politisk og administrativ behandling ble GAB-registeret opprettet med følgende

G-delen inneholdt matrikkelbetegnelsen på eiendommen, og et koordinatsett for et punkt innenfor eiendommen (representasjonspunktet – normalt sentralpunktet). Videre enkelte data om eiendommen (etableringsdato, areal, bruk av grunn o.l.). G-delen var også koblet til hjemmelshaverregisteret i matrikkelen, slik at hjemmelsforholdet fremgikk.

Dersom eiendommen bestod av flere teiger, ville den ha et koordinatsett for representasjonspunktet i hver teig

A-delen inneholdt en offisiell adresse med et koordinatsett for adressen. Adressen ble betegnet med en firesifret gatekode og et adressenummer som også kunne inneholde bokstaver. Gatekoden var igjen koblet opp med et gatenavnregister. Det kunne være flere adresser på en eiendom, men alle var koblet til G-delen (matrikkeldelen).

Det var mange eiendommer og bygninger (særlig på landet) som ikke var tildelt offisiell adresse. Disse eiendommene ble registrert i A-delen med såkalt matrikkeladresse, det vil si at gårdsnummeret presenteres som gatekode, og bruksnummeret presenteres som gateadressen. Dette ble videreført i matrikkelen.

B-delen inneholdt registrerte bygninger med et koordinatsett. For hver bygning var angitt areal, byggeår og bygningstype. For enkelte typer bygninger var det en del tilleggsopplysninger, for eksempel bruksareal, etasjefordeling, etasjeklassifisering, antall piper o.l.

Etasjebestemmelsen i GAB-registeret ble klassifisert på følgende måte:

• Kjeller: Gjennomsnittlig utvendig terrenghøyde opptil maks 75 cm målt mot innvendig himling.
• Underetasje: Gjennomsnittlig utvendig terrenghøyde opptil maks 150 cm målt mot innvendig himling.
• Loft: Fri takhøyde på minimum 190 cm høyde over minimum 60 cm bredde og maks 190 cm bredde.

Areal som ikke falt inn under ovennevnte kriterier ble klassifisert som 1., 2. etasje osv.

Klassifiseringene ga konsekvenser for blant annet vann/avløpsgebyr for kommuner som beregnet disse etter areal, hvor huseier betalte mindre for eksempelvis en kjeller enn en underetasje.

B-delen av GAB var beheftet med mange feil og mangler. Mange kommuner jobbet med oppdatering av B-delen, slik at systemet kunne få enda større utnyttelse.

De akuttmedisinske kommunikasjonssentralene benyttet en sammenkobling av GAB-registeret og telefonkatalogen ved oppringinger til nødnummeret 113. Dette ga koordinater som plasserte telefonen det ringes fra på kartet.