Sportsånd

Sportsånd er et begrep som beskriver en utøvers helhetlige holdning til sportens regler og etiske retningslinjer.

Sportsånd vurderes ofte enten som positiv, å vise god sportsånd, eller som negativ, å vise dårlig sportsånd.

Et utgangspunkt for begrepet er at deltakelse i sportslige aktiviteter baseres på gleden av å være i bevegelse, utfordre egen kropp fysisk, mestre nye bevegelsesløsninger, og å kunne gjøre dette sammen med andre i et sosialt fellesskap, der gleden av å utfordre hverandre og konkurrere på så like vilkår som mulig, er de sterkeste motivasjonsfaktorene. Aktiviteten skal bygge på hensyn til rettferdighet, etiske og moralske verdier, samt respekt og en følelse av fellesskap med sine konkurrenter. Å følge hele, eller sentrale deler av en slik definisjon vil legge grunnlaget for å bli omtalt som en som viser god sportsånd.

Sportsånd regnes gjerne som en komponent innen det som kan kalles sportsmoral. To andre komponenter er fair play og holdninger.^[1] Disse tre komponentene utfyller og delvis overlapper hverandre.

Fair play refererer til en konkurransesituasjon der alle deltakerne har like konkurranseforhold og samme muligheter til å strebe etter seier^[2], samt ha en oppførsel mot hverandre som er ærlig, åpenhjertig og en tydelig dannet maner, også overfor de som ikke viser fair play. Videre inkluderes også respekt for andre, inkludert lagkamerater, konkurrenter og funsjonærer av ulik art (Canadian Commission for Fair Play, 1990).

Flere idretter og særidrettsforbund opererer med Fair Play-priser, der spesielle hendelser, eller jevnlig positiv innsats blir belønnet.

Holdninger refererer til naturlig anlegg, verdier, og vaner som er avgjørende for hvordan personen vanligvis reagerer på, og forholder seg til begjær, frykt, utfordringer, muligheter, nederlag og suksess. Dette sees vanligvis i sammenheng med en dannet oppførsel i forhold til andre, eksempelvis i å hjelpe en konkurrent, eller ta en motstander i hånden etter en kamp. En utøver sies gjerne å vise «gode holdninger» når slike verdier og vaner reflektere grunnleggende etiske verdier, noe som er viktig i mange sporter.^[3] Spesielt kan de britiske, aristrokratiske sporter som cricket og polo nevnes, men også de fleste kampsporter, der etikette er en sentral del av sporten.

Dårlig sportsånd

I en cricketkamp mellom Australia og New Zealand i 1981, ble bowleren Trevor Chappell beordret til å kaste et underarmskast mot New Zealands batsman, Brian McKechnie, slik at ballen kom trillende langs bakken og det ble umulig for McKechnie å slå ballen, og skåre en utligning på den siste ballen i kampen.

God sportsånd

Under OL i Nagano kom den kenyanske skiløperen Philip Boit på 92.-plass på 10-kilometeren, 20 minutter og ett sekund etter vinneren, Bjørn Dæhlie. Seiersseremonien ble forsinket, fordi Bjørn Dæhlie ventet på sin kenyanske konkurrent ved målstreken, hvor han gav han en gratulasjonsklem som første kenyaner til å delta i et vinter-OL. Boit satte så stor pris på handlingen at han og kona kalte sin eldste sønn for Daehlie.^[4]

I den første organiserte idretten på 1800-tallet kom det til et skille mellom elitens rekreasjonelle sport, og arbeidsklassens sport som gav mer utløp for et behov for fysisk utfoldelse. Industrialiseringen hadde medført økt fritid for overklassen, og økt ensidig arbeidssituasjon for arbeiderklassen.

De britiske kostskolene hadde etablert gentlemansidretten som en del av skolehverdagen, og idrettskonkurranser ble betraktet som ypperlig redskap i en moralsk oppdragelse. Pierre de Coubertin bygget sin ide om å ta opp igjen de olympiske leker rundt idealene om å oppdra det enkelte menneske og bidra til harmoni i samfunnet. Han ønsket at de lekene skulle medvirke til internasjonal fred og fordragelighet. Overklassens stilrene sport med klare rammer og krav til etikette, passet godt til det idealet Coubertin selv hadde, med bakgrunn fra den franske overklassen.

På denne måten skulle sport bli symbolet på dannet kappestrid mellom rivaliserende utøvere, men regulert av etiske, moralske rammer og idrettens egne regler, der det målet skulle være å vinne og tape med ære. Sportsånd ble brukt som en streben, eller etos for at aktiviteten skulle skulle motivere for aktivitetens egen skyld. Journalisten, Grantland Rice, beskrev dette slik: «(It´s) not that you won or lost but how you played the game» – Det er ikke (viktig) om du vant eller tapte, men hvordan du spilte kampen. Coubertin tok denne videre, og skapte følgende visjon for de olympiske leker: «The most important thing . . . is not winning but taking part» – Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.

Det ble vanlig i ulike mesterskap og konkurranser at det ble delt ut damenes pokal til den utøveren som presterte godt og samtidig tekte seg på en høflig, sjarmerende og dannet måte. I Norge ble pokalen første gang satt opp i 1884 i forbindelse med Husebyrennet. Pokalen var fra Christianias damer «til den kjækkeste skiløberen fra Christiania». Pokalen utdeles ikke lenger.

Pierre de Coubertin-medaljen, som også blir kalt the True Spirit of Sportsmanship medal, ble innført som en utmerkelse i 1964, gitt av International Fair Play Committee til utøvere som viser god sportsånd under de olympiske leker.

En rekke priser hedrer utøvere som utviser god sportsånd. I tillegg til Pierre de Coubertin medaljen, viser denne listen noen vesentlige priser:

• Fred Meyer Sportsmanship Award er en pris til den hundekjøreren som fremviser beste sportsånd under hundesledeløpet Iditarod.
• The NBA Sportsmanship Award, (også kalt the Joe Dumars Trophy etter prisens første mottaker), gis til den basketballspilleren i NBA som «fremviser idealene av god sportsånd på banen, med etisk oppførsel, fair play og integritet».
• Thomas Keller medaljen er en pris som tildeles for utmerket karriere og utøvelse av god sportsånd innen roing.
• The National Lacrosse League Bowflex Sportsmanship Award er en årlig pris som utdeles innen amerikansk lacrosse til den spilleren som «beærer kombinasjonen av karakter og prestasjon».

• Olympismen