Hopp til innhold

Den forbudte by

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Beijings forbudte by»)
Den forbudte by
LandKina
StedDonghuamen
Historiske fakta
ArkitektKuai Xiang
Etablert1420 (Julian)
Ferdigstilt 1923
Bygningsdata
Gulvareal 72 hektar
Kart
Kart
Den forbudte by
39°54′57″N 116°23′27″Ø
Nettsted
Nettsted Offisielt nettsted (zh) · Offisielt nettsted (en) · Offisielt nettsted (es) · Offisielt nettsted (ru) · Offisielt nettsted (ja) · Offisielt nettsted (fr)
Den forbudte by på Commons

Den forbudte by (kinesisk: 紫禁城, pinyin: Zǐjinchéng, egentlig Den lilla forbudte by) er det tidligere keiserlige palass i sentrum av Beijing i Kina. Foran det gigantiske palassområdet er Den himmelske freds plass (Tiananmen-plassen). Hovedinngangen til palasset kalles Den himmelske freds port. Palasset var Kinas regjeringssete under Ming- og Qing-dynastiene fra år 1422, da det sto klart. Navnet kommer av at området i keisertiden var avstengt for vanlig folk; bare keiserfamilien og hoffet hadde adgang. Området er på hele 720 000 kvadratmeter, og har 800 bygninger med over 8 000 rom.

Siden 1924 har Den forbudte by vært underlagt Palassmuseet, og det ligger i sakens natur at Palassmuseet og Den forbudte by er blitt nærmest overlappende begreper. Palassmuseet har også en omfattende samling av kunst og gjenstander bygget på samlinger oppstått i Ming- og Qing-epokene. En viktig del av museets gamle samlinger er nå i Det nasjonale palassmuseum i Taipei. Begge museer kommer fra den samme grunnstamme, men samlingene ble splittet som følge av den kinesiske borgerkrig.

I 1987 ble Den forbudte by oppført på UNESCOs verdensarvsliste.

[rediger | rediger kilde]
Inne i Den forbudte by

Den forbudte by er kjent under flere navn. Det norske navnet er en kortversjon av det kinesiske Zǐjinchéng (紫禁城), som betyr Den lilla forbudte by. Men i dag kaller kinesere flest området for Gu Gong (故宫), dvs. det tidligere palass.[1] Museet som huses i disse bygningene er kjent som palassmuseet (故宫博物院, Gùgōng Bówùyùan).

På mandsjuisk kalles det Dabkūri dorgi hoton, som betyr den lagvise indre by.

Tilblivelse

[rediger | rediger kilde]

Den nåværende forbudte bys tilblivelse er knyttet til en av de aller første av Ming-keiserne. I 1370 ble Hongwu-keiserens fjerde sønn, Zhu Di, gjort til prins av Yan, og tok sete i Beiping, som var navnet på Beijing den gang. I 1379 bygde han seg et palass inne i det område som hadde vært keiserbyen i Yuan-dynastiets tid.

I 1399 gjorde Zhu Di statskupp og besteg keisertronen som Yongle-keiseren i 1402. I 1403 endret han Beipings navn til Beijing («den nordlige hovedstad»), og i 1406 fremla han plan om å flytte hovedstaden til Beijing, det vil si ikke bare at byen skulle være én hovedstad av to, men at den skulle være alene hovedstad – Nanjing skulle miste denne status.

I 1416 begynte byggingen av Den forbudte by, og man kopierte da i stor grad de eksisterende palasser i Nanjing. Dette nye keiserlige palassområde fikk sin plassering noe øst for det tidligere Yuan-palasset, av fengshuigrunner: Yuan-palasset skulle havne i «hvit tiger»- (eller «drep»-) posisjon. Også av fengshui-grunner ble jord- og steinmassene som ble fjernet for å anlegge den vannfylte vollgraven rundt Den forbudte by benyttet til å anlegge en høyde rett nordenfor, Kullhøyden (senere kalt Jingshan).

Selve Keiserbyens grenser ble så trukket slik at de omfattet innsjøene Nanhai, Zhonghai og Beihai og et betydelig område hinsides dem.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Keisertronen i Den himmelske renhets palass (乾清宮)

Det keiserlige palassområde ligger rett nord for Den himmelske freds plass, og er tilgjengelig gjennom Den himmelske freds port (Tiananmen-porten) og deretter Meridianporten (Wumen-porten). Det er omkranset av et stort område kalt Keiserbyen. Området er rektangulært av form, og er omgitt av en seks meter dyp vollgrav. Den forbudte by har fem haller, 17 palasser, og et høyt antall øvrige bygninger.

I flertallet av bygningene er antallet rom et oddetall, distribuert symmetrisk rundt en akse. Men det keiserlige bibliotek (文渊阁) hadde seks rom, som en brannsikring, ettersom tallet seks i kinesisk astrologi forbindes med vann. For at bygningen ikke skulle stikke seg ut, ble det sjette rommet svært lite.

Murene

[rediger | rediger kilde]
Den forbudte by: Tårnet i det nordvestre hjørne
Rundt 40 000 besøkende daglig

Muren rundt Den forbudte by har én port på hver side. På sørsiden er Meridianporten[2] I nord ligger Det guddommelige veldes port, som vender ut mot Jingshanparken. Avstanden mellom de to portene er 960 meter, mens avstanden mellom øst- og vestportene er 750 meter. Murene er tykke fordi de ble bygd for å kunne tåle kanonader. I hjørnene er det forseggjorte tårn.

Sektorer

[rediger | rediger kilde]

Den forbudte by er delt i to deler. Det ytre hoff, som omfatter den sørlige og den midtre sektor, har tre haller som ble brukt for seremonier som kroninger, investiturer og keiserlige bryllup. En av de tre hallene er den storslåtte høyeste harmonis hall (太和殿), med sin port, Den høyeste harmonis port (太和門). Det ytre hoff har også det keiserlige bibliotek, arkiver og lanternelageret.

Det indre hoff omfatter de nordlige, østlige og vestlige deler av Den forbudte by, og her er tre andre viktige haller som ble brukt for det daglige styre og stell av keiserriket. Det viktigste av den er Den himmelske renhets palass (乾清宫). Det var i det indre hoff at keiseren bodde med sin familie, evnukkene og tjenestepikene.

Utenfor hovedporten til Den forbudte by er en plass der de keiserlige korporlige avstraffelser av og til ble utført. Og sør for denne plassen er Den himmelske freds port.

Hager

[rediger | rediger kilde]

Ved nordenden av Den forbudte by er den keiserlige hage. Her er en del relativt gamle trær, de fleste mellom 100 og 300 år gamle. Den forbudte by er omgitt av kongelige hager. I vest ligger Zhongnanhai, det bygningskompleks som er omkring to innsjøer og huser Det kinesiske kommunistpartis sentrale hovedkvarter. Mot nordvest ligger Beihaiparken, som også ligger rundt en innsjø og er en populær park i byen. Mot nord er Jingshanparken, også kjent som Jing Shan eller Kullhøyden, der den siste Mingkeiseren, Chongzhen, hengte seg da Li Zichengs opprørshær erobret palasset hans i 1644.

Den forbudte by i avbildning ca. 1500

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Ordet "Gu Gong" er også et generisk navn som brukes om ethvert tidligere palass; et annet slikt Gu Gon er de tidligere keiserpalassene i Shenyang.
  2. ^ Den himmelske freds port er egentlig ikke del av Den forbudte by.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_forbudte_by&oldid=22654374»