Stjertvinger

Stjertvinger
Slåpetornstjertvinge
Nomenklatur
Theclinae Swainson, 1831
Populærnavn
stjertvinger
Hører til
Lycaeninae, glansvinger, dagsommerfugler
Økologi
Antall arter:		ca. 2500 i verden 18 i Europa 4 i Norge
Habitat:		terrestrisk
Inndelt i
Europeiske slekter Laeosopis Favonius Thecla Callophrys Neolycaena Satyrium Tomares

Stjertvinger (Theclinae) er en delgruppe av glansvingene.

Stjertvinger har for det meste en brunlig vingeoverside, gjerne med et større eller mindre innslag av metallisk blåaktige skjell, og de fleste en eller flere tynne stjerter i bakvingens bakkant, der vinge-ribben CuA2 er noe forlenget.

Stjertvinger har et grønt fargefelt mellom øynene. Artene i delgruppen (stammen) Theclini har dessuten en hvit ring rundt fasettøynene.

Kroppen har et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte indre organer på plass. Det ytre hudskjelettet er bygd opp for det meste av kitin. Hodet er smalt foran, palpene er store og fremoverrettet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen ikke har kjever og lepper, men en lang sugesnabel (proboscis) mellom palpene. Den er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Antennene sitter over og helt inntil fasettøynene. Antennene er trådformet og består av sylindriske ganske like ledd. Antenneklubben er flat eller skålformet.

Mange av disse artene har én eller flere lange, tynne stjerter ved bakvingens bakhjørne, ofte har de også en oransje flekk på undersiden her, og selve bakhjørnet kan være vrengt bakover og utover. Alt dette kan skape et inntrykk av et "hode" i sommerfuglens bakende, komplett med "antenner" (stjertene). Man antar at dette kan tjene til å forvirre angripende fugler, som hakker etter feil ende av sommerfuglen, slik at den slipper unna med en skade i den delen av vingene som er minst viktig for flukten, i stedet for å bli drept. Mange arter beveger hele tiden vingene med en gnissende bevegelse som bidrar til å fremheve dette området. Denne atferden finnes imidlertid også hos arter som mangler stjerter og oransje flekk, så det er usikkert om dette er den egentlige funksjonen til atferden.

Hannene har ofte en oval, mørkfarget grop på forvingen. I denne sitter det spesialiserte skjell, duftskjell eller androconia. Disse skiller ut feromoner som trolig spiller en rolle i kurtiseatferden til disse sommerfuglene.

Bakkroppens indre organer består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrett. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet (spirakler). I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. En blodvæske som sirkulerer i kroppen, pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte. Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur. Sanseorganer, for syn, smak og lukt er stort sett plassert i hodet. Nervesystemet består av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne.

Larven har generelt tykk hud og er ganske hardføre. Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot.

Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene ånder gjennom åpninger i hudskjelettet (spirakler), langs kroppens sider.

Vingene holdes sammenlagt opp og ut fra kroppen, og vingeundersiden gir sommerfuglen en viss kamuflasje og beskyttelse.

Voksne glansvinger lever av nektar de suger opp fra blomstene på ulike planter (urter). Sugesnabelen, på hodets underside, gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Sugesnabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde.

Paringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Eggene legges direkte på næringsplantens blader.

Larven lever som plantespiser på ulike urter og planter, flere av artene lever har løvtrær som næringsplanter, forholdsvis mange arter lever på parasittiske planter i mistelteinfamilien. Larvene til stjertvinger er gjerne korte og trinne, og fint hårete. Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 grader C°. Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge.

Sjertvinger tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) glansvingen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen.

Overvintringen varierer mellom de ulike artene og kan skje som egg, larve eller i puppestadiet.

Slektskap mellom artene og den systematiske inndelingen er ikke avklart, derfor kan det komme endringer. Denne inndelingen er basert på The Tree of Life Web Project^[1], mens de europeiske artene er hentet fra Fauna Europaea Web Service^[2]

• sommerfugler (Lepidoptera)
  • gruppe / overfamilie dagsommerfugler (Papilionoidea)
    • familie glansvinger (Lycaenidae)
      • delgruppe Lycaeninae (i vid forstand)
        • stjertvinger (Theclinae)
          • stamme Luciini Waterhouse & Lyell, 1914 – ca. 140 arter, mest på Ny-Guinea
          • stamme Arhopalini Bingham, 1907 – ca. 250 arter, Sørøst-Asia
          • stamme Theclini Swainson, 1831 ( i snever forstand)- ca. 185 arter, de fleste i Asia.
            • slekt Laeosopis
              • Laeosopis roboris (Esper 1789)
            • slekt Favonius Sibatani & Ito, 1942
              • Eikestjertvinge (Favonius quercus (Linnaeus 1758) ) – finnes i Norge
            • slekt Thecla Fabricius, 1807
              • Slåpetornstjertvinge (Thecla betulae (Linnaeus 1758) ) – finnes i Norge
          • slekt Ogyris Angas, 1847 - 14 arter, Australia og Ny-Guinea (= stamme Ogyrini)
          • stamme Zesiini Swinhoe, 1911 – 13 arter, Australia og Asia
          • stamme Amblypodiini Doherty, 1886 – 14 arter, Afrika og Sørøst-Asia
          • stamme Iolaini Riley, 1958 – ca. 220 arter, Afrika og Sørøst-Asia
          • stamme Hypolycaenini Swinhoe, 1910 – 65 arter, Afrika og Sørøst-Asia
          • stamme Remelaini Eliot, 1973 – 5 arter, Sørøst-Asia
          • stamme Loxurini Swinhoe, 1910 – 19 arter, Sørøst-Asia
          • stamme Horagini Swinhoe, 1910 – 13 arter, Sørøst-Asia
          • stamme Cheritrini Swinhoe, 1910 – 23 arter, Afrika og Sørøst-Asia
          • stamme Catapaecilmatini Eliot, 1973 – 16 arter, Sørøst-Asia
          • stamme Hypotheclini Eliot, 1973 – 6 arter, Sørøst-Asia
          • stamme Oxylidini Eliot, 1973 – 12 arter, Afrika
          • stamme Eumaeini Doubleday, 1847 – mer enn 80 slekter og ca. 1150 arter, de fleste i Sør-Amerika
            • slekt Callophrys
              • Callophrys avis Chapman 1909
              • Callophrys chalybeitincta Sovynski 1905
              • Grønnstjertvinge (Callophrys rubi (Linnaeus 1758) ) – finnes i Norge
              • Callophrys suaveola (Staudinger 1881)
            • slekt Neolycaena
              • Neolycaena rhymnus (Eversmann 1832)
            • slekt Satyrium
              • Satyrium acaciae (Fabricius 1787)
              • Satyrium esculi (Hübner 1804)
              • Satyrium ilicis (Esper 1779)
              • Satyrium ledereri (Boisduval 1848)
              • Satyrium pruni (Linnaeus 1758)
              • Satyrium spini (Denis & Schiffermüller 1775)
              • Almestjertvinge (Satyrium w-album (Knoch 1782) ) – finnes i Norge
          • stamme Deudorigini Doherty, 1886 – ca. 250 arter, fra Afrika til Australia
          • stamme Tomarini Eliot, 1973 – én slekt med 8 arter, den palearktiske sone:
            • slekt Tomares Rambur, 1840
              • Tomares ballus (Fabricius 1787)
              • Tomares callimachus (Eversmann 1848)
              • Tomares nogelii (Herrich-Schäffer 1851)

• Eliasson, C.U., Ryrholm, N., Holmer, M. Jilg, K. & Gärdenfors, U. 2005. Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Dagfjärilar. Hesperiidae – Nymphalidae. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. ISBN 91-88506-51-7
• Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
• Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8

• (sv) stjertvinger hos Dyntaxa
• (en) stjertvinger hos Fauna Europaea
• (en) stjertvinger hos ITIS
• (en) stjertvinger hos NCBI
• (en) Kategori:Theclinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Theclinae – detaljert informasjon på Wikispecies
• Norges sommerfugler – Glansvinger^{[død lenke]}
• www.nhm.uio.no/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler.
• www.faunaeur.org Utbredelsesdatabase Arkivert 2. juni 2017 hos Wayback Machine. Fauna Europaea Web Service (2004) Fauna Europaea version 1.1,
• Brower, Andrew V. Z. 2007. Theclinae in The Tree of Life Web Project, [http://tolweb.org/ http://tolweb.org
• www.funet.fi – Lycaenidae