Patriark Tikhon
| Patriark Tikhon | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 31. jan. 1865 Klin | ||
| Død | 7. apr. 1925[1][2] (60 år) Moskva | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | St. Petersburgs teologiske akademi | ||
| Parti | Det russiske folks forbund | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet Sovjet-Russland Sovjetunionen | ||
| Gravlagt | Donskoj-gravlunden Donskoj kloster | ||
| Utmerkelser | 1. klasse av Sankta Annas orden 3. klasse av Sankt Vladimirs orden 2. klasse av Sankt Vladimirs orden Sankt Aleksander Nevskij-ordenen | ||
Tikhon (borgerlig navn Vasilij Ivanovitsj Bellavin, russisk Тихон resp. Василий Иванович Беллавин; født 19. januarjul./ 31. januar 1865greg. i Toropets, død 7. april 1925 i Moskva) var en russisk helgen, biskop og overhode for den russisk-ortodokse kirke. I 1917 ble han valgt til kirkens første patriark siden 1700. Fordi han ikke bøyde seg for Sovjetunionens antireligiøse politikk, kom han i konflikt med de sovjetiske myndighetene og tilbragte ett år i fangenskap.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Vasilij Ivanovitsj Bellavin var sønn av en kirkesanger. Han slo tidlig inn på den geistlige bane.
Epark (biskop)
[rediger | rediger kilde]Etter å ha blitt munk i 1892, ble Tikhon i 1897 ordinert til epark (biskop) av Lublin. Året etter begynte han som epark av Aleutene og Alaska (fra 1900 Aleutene og Nord-Amerika) med sete i San Francisco (fra 1905 i New York). 1905 ble han opphøyd til erkeepark. 1907 flytta han tilbake til Russland og ble erkeepark av Jaroslavl, i 1913 av Vilnius.
Den russisk-ortodokse kirke søkte etter februarrevolusjonen uavhengighet fra staten.
Patriark
[rediger | rediger kilde]Den 15. august 1917 ble Tikhon valgt til metropolitt av Moskva og den 5. november samme år opphøya til patriark av Moskva og hele Russland, et embete som hadde vært ubesatt siden 1700 og som keiseren hadde avskaffet i 1720. Han var dermed den ellevte patriarken av Moskva og hele Russland.
Patriark Tikhons forsøk på kirkelige reformer fikk motstand både fra konservative kretser innen kirken og fra sovjetiske myndigheter. Han var en uttalt motstander av bolsjevismen og kritiker av sovjetmyndighetene. Fordi kirkaens rettigheter ble sterkt innskrenket av myndighetene, utstedte Tikhon i 1920 det såkalte «dekret 362», der han oppfordret alle eparker som kom til å miste kontakten med kirkens administrasjon, til å organisere et kirkelig samarbeidsorgan i samarbeid med andre slike eparker. Dette førte til grunnleggelsen av flere russisk-ortodokse eksilsamfunn, blant annet den russisk-ortodokse kirke i eksil. Tikhon gav også den estiske og den polske kirke status som autonome kirker.
1922 ble Tikhon arrestert. Et kirkemøte under sovjetisk kontroll erklærte Tikhon for avsatt, men erklæringen ble ikke anerkjent av den russisk-ortodokse kirke. Tikhon ble sluppet ut av fangenskap i 1923, antakelig etter internasjonale protester, men døde to år senere. Han ble begravd i Donskoj-klosteret.
Den russisk-ortodokse kirke kåret Tikhon til helgen i 1989. Åtte år tidligere hadde han allerede blitt helligkåret av den russisk-ortodokse utenlandskirke.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Saint Tikhon, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Saint-Tikhon, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Tichon, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id tichon[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Igor Pochoshajew: Patriarch Tichon und die Sowjetmacht. I: Zeitschrift der Savigny-Stiftung für Rechtsgeschichte. 124. Band, Kanonistische Abteilung, 2007, ISSN 0323-4142, S. 334–371.
- (de) Wolfgang Heller: «Tichon Bellavin (weltlich: Vasilij IvanoviÚ B.)» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 17, Herzberg 2000, ISBN 3-88309-080-8, sp. 1374–1375.
- Mikhail Jefimovitsj Gubonin: Patriark Tikhon og den russiske kirkestrids historie. Satis, St. Petersburg 1994, ISBN 5-7373-0013-7, 448 s. - på russisko